TANKER I NATTEN / THOUGHTS AT NIGHT

Forrige natt ble det 3 timer søvn på morgenkvisten, og det var etter at jeg i desperasjon tok en dose Melatonin sånn i halv seks tiden søndags morgen. Så sovnet jeg like over 6, og våknet av vekkeklokken som jeg hadde satt til 9.30.
Jeg var ute på byen i går. To venner spurte om jeg ville være med ut, og det syntes jeg var veldig koselig. Og jeg hadde det kjekt.
Men, ute på byen er det en del folk, en del støy, og det var jo på kvelden, noe som ikke alltid er så gunstig for meg. 
Så da jeg la meg etter jeg kom hjem like før midnatt, klarte ikke kroppen å falle til ro. Jeg har opplevd det mange ganger før etter kveldsaktiviteter. 

Last night I got to sleep 3 hours…in the morning, and that was after I took a dose of Melatonin in pure desperation around 5.30 Sunday morning. I fell to sleep just passed 6, and woke up to my morning bell that I had set to 9.30.
I was out on the city nightlife last night. I was invited by two friends of mine. I had a really good time.
But, out on city nightlife, there are lots of people, lots of noice, and in the evenings it’s not always good for me and my health.
So when I went to bed right after I got home around midnight, my body couldn’t fall to rest. I have experienced this so many times after evening activities.

Dagen i dag har vært forbausende god etter jeg gned søvnen ut av øynene i 9.30 tiden. Jeg tok en tur til sentrum og møtte ei venninne over en kaffe og et kakestykke. Veldig koselig. En prat jeg hadde god nytte av.

Today has been surprisingly good after I finally woke up in the late morning. I went to the city of Sandnes, and met a friend there over a coffee and some cake 🙂 Very nice. And it was a conversation that will turn out to be good for me.

Nå i kveldinga har jeg begynt å kjenne at kroppen har nådd sin smertegrense. Og jeg beveger meg nok i retning PEM (Post-Exertional Malaise, som er anstrengelsesutløst sykdomsforverring). Så hadde jeg jo tenkt å legge meg nå, men selv om jeg begynner å føle meg stuptrøtt, så spørs det om jeg får sove. Jeg skal nå gjøre et forsøk likevel.

This evening I have started to feel my body has reached it’s limit. And I am moving towards PEM (Post-Exertional Malaise). I did plan to go to bed now, but I wonder if I will fall to sleep now, even as tired as I am. But I will still try.

Så sitter jeg her og grubler litt. For de siste par dagene har jeg fått ganske mange tilbakemeldinger fra ulike mennesker, om meg selv og hvordan jeg ser ut, hvordan jeg blir oppfattet. Og alt er positivt. Veldig positivt. Jeg ser veldig fresh og frisk ut, jeg ser glad og åpen ut, jeg ser ung ut, ja, rett og slett så har det visst skjedd noe. Men jeg vet ikke hva?

I am sitting her thinking a little. Because the past few days I have gotten many feedbacks on how I look and how people see me now. And everything is positive and good. Apparently I look fresh and healthy, I look happy and welcomming, I look young. Something must have happened. But I don’t know what?

Kanskje det er sånn at jeg begynner å få de vanskelige tingene og hendelsene litt på avstand? Kanskje jeg begynner å finne meg selv igjen? Det har jo vært et ganske tøft år så langt. Og det er sommer, og av og til regn. Men sol og sommer er jo optimalt, da kommer gladfølelsen skikkelig frem. Og et par soldager har vi jo hatt innimellom alt regnet. Og det gjør så uendelig godt.

Maybe it is because the troubled times are more distanced now. Maybe I am starting to find myself again. It has been a hard and rough year so far. And now it is summer, and it’s raining. And when the sun is shining, everything is so good. And we have had a couple of sunny days inbetween all the rain. And it is like medicine.

Så da må jeg jo konstatere selv, at ett eller annet gjør meg godt for tiden. Jeg har mange gode venner, i inn og utland. Mange som det er godt å prate med. Mange som bryr seg, og gir meg positive og konstruktive tilbakemeldinger. Positivt er det i alle fall. Og jeg koser meg på denne gode bølgetoppen. Jeg skal nyte dette en stund, så lenge det er mulig. Sånt kan det jo bare komme noe godt ut av.

Then I have to state for myself, that something is doing me well at the moment. I have many good friends, both in Norway, and abroad. Many who it does good to talk with. Many who cares, and gives positive and good feedback. It’s all good. I enjoy the top of the wave, and I intend to enjoy this for a while, as long as I can. It can only do good.

Så da skal jeg øyeblikk gå og legge meg, og sove godt hele natten. Det er i alle fall planen. Så håper jeg at du som leser her også får en riktig god natt ♥ Sov godt ♥

I am on my way to bed now, and I plan to sleep good all night. I hope you who read this, will have a good night too ♥ Sleep well ♥

 

ER JEG FRU ELLER FRØKEN?

Jeg kom plutselig på å tenke på dette, om jeg skal tituleres Fru eller Frøken?

Jeg har jo vært gift. Og da var jeg selvsagt Frue. Og da het jeg Fru J……. .
Men så ble jeg jo skilt for flere år siden. Og jeg tok tilbake mitt pikenavn, Gaudland. Så var det en som her om dagen kalte meg Mrs. Gaudland. Og det var da jeg kom til å tenke på det….skal jeg tituleres Fru eller Frøken når jeg er skilt og har tatt tilbake pikenavnet mitt?

Er det noen som vet?

 

 

Det er jo et av livets store spørsmål dette, hehehe 😀

SUSHI, HÅRKLIPP, VEKTTAP OG STOFFSKIFTEMEDISINER

Her i byen satses det.

Jeg leser i lokalavisen Sandnesposten, at en ny frisør starter opp nå. Jeg synes jeg leser om nye frisører hver eneste uke. Jeg har mistet tellingen over hvor mange frisører som finnes bare i gågata i Sandnes. Kan det virkelig være marked for så mange? Det er nesten litt skremmende, men jeg håper jo for deres skyld at de alle har kundegrunnlag.

Selv har jeg vært trofast hos min frisør i veldig mange år. Helt siden hun gikk på videregående for å lære dette yrket.

 

Jeg grubler litt på dette egentlig. For det er jo kostbart å gå til frisøren. Samtidig som det er fantastisk herlig å få stelt håret sitt.
Jeg er så heldig at jeg har langt hår. Og da trenger det ikke å klippes så ofte. Det hadde jeg ikke hatt råd til. For meg passer det fint å gå til frisøren 2 ganger i året. Og ønsker jeg håret bort fra ansiktet, er en hestehale eller en knute en fin ting 🙂
Og da tenker jeg på hvor leit det ville vært for frisørene, hvis alle tenkte som meg? Men alle tenker ikke som meg. Mange går jevnlig til frisøren fordi de har en frisyre som trenger jevnlig stell. De har gjerne farge eller striper i håret, eller annen dyr pleie. Så joda, det er nok marked. Men nå begynner det å bli så mange i gågata, at det nesten blir kjedelig å gå der. Det er min tanke midt oppi det hele.
Uansett er det bra at noen tør å satse. Det skaper liv og engasjement 🙂

Og så er det alle sushirestaurantene da. Herlighet, Sandnes er ikke den største byen i Norge akkurat, men en haug med sushirestauranter, det skal vi ha.

Jeg liker sushi, men det er langt fra favoritten min, veldig lenge siden jeg sist spiste det. Nå starter to nye sushirestauranter opp. Den ene erstatter bare en annen som gikk konkurs (tror jeg). Den andre starter opp med et rimeligere og mer folkelig konsept. Visstnok fra Bergenstraktene. Det kan hende jeg tar turen innom dit for å spise sushi. For der skryter de av at de er en date-vennlig restaurant, leste jeg akkurat i avisen 🙂 Og akkurat det er jeg jo litt spent på. Men jeg må kanskje først finne meg en date, sånn at jeg får testet det når de starter opp 😀
Alle kan jo selvsagt gå der, men hovedfokuset deres er take-away. Og det er jo også litt greit. Det er noe jeg synes alle restauranter burde praktisere mer av. For det hender ofte at jeg ikke har energi til å lage mat, men å stikke ut og hente hjem noe er lettere. Så da har utvalget vært litt snevert. Men det ser ut til å ta seg opp. Det blir mer og mer populært med take-away.

Jeg liker å gå ut å spise. Før likte jeg godt å lage mat. Men nå har det blitt en tung jobb, så maten blir gjerne veldig rask og lettlaget. Men av og til glimter jeg til og lager noe mer fra bunnen av. For det er jo det jeg liker best 🙂

Og når vi snakker om mat. Vekten min er fortsatt på vei nedover, selv om jeg faktisk spiser 🙂 Det er noe nytt, og utrolig kjekt 😀
Tidligere har det jo vært sånn at jeg bare la på meg og la på meg, samme hvor lite jeg spiste. Og kun når jeg sluttet å spise, så rant kiloene av. Men med nye stoffskiftemedisiner, så er saken blitt en helt annen. Nå kan jeg spise normale måltider, og fortsatt går jeg ned i vekt. Det er helt himmelsk, og jeg nyter det.

Det går ikke så fort nå. Men sakte vekttap er bedre enn et raskt. Da rekker det å sette seg i kroppen underveis, og fordele seg riktig.

Nå er jeg på vei ned mitt 9. kilo. Gjett om jeg er fornøyd? ♥ Og så er jeg utrolig glad for at jeg ikke kvittet meg med alle klærne jeg kjøpte da jeg sist hadde stort vekttap. Det var det usunne vekttapet, som kom av at jeg mistet matlysten. Denne gangen foregår alt i ordentlige former.

Og det er da jeg undrer meg på hvordan legene skriver ut Levaxin til lavt stoffskifte, når Levaxin skaper så mange andre problemer for den stakkaren som skal spise disse?
Jeg har fått et nytt og bedre liv etter at legen min gikk med på å skrive ut en kombinasjonsmedisin (Levaxin og Liothyronin). Jeg håper bare jeg får fortsette med det.
Hovedmålet mitt var jo et ønske om vekttap, for å unngå andre alvorlige sykdommer. Som en bonus har jo også psyken min fått et helt annet og bedre liv. Så dette her er noe som virkelig forundrer meg, at ikke alle andre også kan få samme hjelpen når de har lavt stoffskifte? Jeg burde selv fått denne hjelpen for veldig mange år siden. Men det er jo kompliserte greier. Det skjønner jeg. Og folk responderer jo så individuelt. Det artige er vel mest å betrakte legen hver gang jeg er på kontroll, hvordan han sitter og tenker og regner, for å justere dosen. Den er ikke optimal enda. Så det er kanskje alt det arbeidet som gjør at legene bare tar den kjappe veien og skriver ut kun Levaxin, og sier seg fornøyd med det. Synd og skam. Men sånn er det.
Jeg føler meg heldig, må jeg si 🙂

Nå ble dette langt å lese. Men tusen takk hvis du orket å lese alle tankene mine 🙂 Så ønsker jeg deg en herlig flott sommerdag, forhåpentlig uten regn ♥
Gode klemmer fra meg ♥

STERKE FØLELSER

Det er mye i tilværelsen som skaper følelsesutbrudd. Det er jo sånn vi er bygget, vi, de fleste av oss i alle fall, er utstyrt med følelser. Følelser er alt fra sorg og sinne, til glede og intens lykke.

 

 

Nå i helgen har det vært demonstrasjoner i Oslo og Stavanger. Black lives matters. Og ja, jeg er enig i det. Jeg mener faktisk at alle liv betyr noe. Ikke bare de svarte. Så hvorfor i alle dager finner fornuftige nordmenn ut at de skal trosse alt vi har lært i coronatiden, og presser seg sammen for å demonstrere mot rasisme? For de demonstrerer jo egentlig samtidig at ingen liv betyr noe, i disse coronatider med smittefare.

Det er ikke mulig i en demonstrasjon hvor tusenvis av mennesker møter opp, å holde avstandsreglene.
Hvordan i alle dager er det mulig å gi tillatelse til sånt? Skjønner ikke myndighetene at folk ikke klarer å tenke selv når de er egget opp og følelsene ligger utenpå dem?

Det er sterke følelser i sving. Og jeg forstår det veldig godt. Politikken og politimyndighetene i USA opprører oss alle. Og jeg er svært, svært takknmelig for at jeg bor i lille Norge. Det burde vi jo alle være synes jeg.

Men nå er mange liv satt i fare her i Norge, fordi folk har latt følelsene koke og stimlet seg sammen for å uttrykke det. Hvor er logikken? Har vi ikke lært noe de siste månedene? Har vi ikke lært noe etter vinterferie i Østerrike?

Jeg sier ikke at vi ikke skal vise vår avsky for hvor lite verdt et farget liv er i USA. For det ER jo bare helt forkastelig, faktisk. Fargene er jo bare utenpå. Inni er vi jo helt like. Og jeg kjenner folk fra mange kanter av verden. Flotte folk, som også har følelser, uansett farge. Jeg kunne ikke drømme om å gjøre dem noe vondt, for de er jo som meg, kompliserte byggverk både på innsiden og utsiden. Og jeg er veldig glad i dem alle ♥

Men i disse tider BØR vi ta vettet i bruk, og ikke komme sammen på den måten. Det er min instendige bønn. For hva er vitsen egentlig?
Det finnes andre måter å protestere på. Det er alltid noen som er i stand til å dra i gang ett eller annet viralt. Hva om noen dro i gang en epostkampanje (send din avsky i ord til en eller annen amerikansk instans, la dem drukne i eposter)? Eller en videokampanje? Det finnes jo nok av utbydere å poste videoer som kan skape blest og oppmerksomhet om saken. Facebook, Tik Tok, Instagram, Snapchat, og sikkert mange flere. Dette vil jo være så mye tryggere, og det er kanskje allerede noe sånt på gang?

Allerede er det jo mange som har demonstrert med å poste et svart bilde. Og andre bilder. Dette for eksempel:

Det er veldig mange som har postet dette bildet, på Twitter, Facebook, og sikkert andre steder også. Men jeg aner ikke opprinnelsen. Jeg googlet, og valgte et tilfeldig, og det var en person, blant mange, som hadde twitret bildet. Jeg synes selv det er en god illustrasjon, og en fin måte å demonstrere på i disse tider.

Jeg velger å protestere i bloggen min. For jeg mener alle menneskeliv er like mye verdt, uansett farge og opprinnelse. Og jeg oppfordrer alle til å respektere alle. Ikke stimle sammen i store grupperinger på tusenvis av mennesker. For da har du demonstrert at du ikke bryr deg om meg for eksempel. Eller din gamle bestemor. Eller dine beste venner. For tenk om du nå har blitt smittet, og uanende viderefører smitten til noen som ikke tåler det? Bryr du deg ikke om det kanskje? Gir du F, så lenge du har fått være med på noe stort?

Nei folkens, bruk vettet. For jeg vet du har det, du også!
Ikke utsett noen for fare, selv om følelsene dine er opprørte. Bruk kreativiteten, og skap noe viralt heller. Noe som synes igjen uten å sette noen i fare. Først da har du vist at Black lives matters!

Jeg er selv en demonstrant, jeg har min(e) hjertesak(er). Men helsa har knekt meg, så mye er satt på vent. Men det å gå ut i en demonstrasjon, med hundrevis og tusenvis av andre mennesker, er faktisk en kjekk opplevelse. Eller sånt har i alle fall jeg følt det. For du vet med deg selv at her tenker alle som deg selv i denne saken. Så jeg skjønner demonstrasjonsgleden og fellesskapet. Men jeg kunne aldri drømme om å gjøre sånt i disse tider hvor vi har så mange regler om å holde avstand til hverandre, og hvor vi alle forsøker å unngå et visst virus. Jeg kunne aldri drømme om å utsette meg selv og andre for den faren som det viruset utgjør. For ikke å snakke om at ved en oppblomstring av viruset kan Norge bli stengt igjen. Var det virkelig såååå kjekt å ha det sånn?

Nei, dette her er ting jeg virkelig ikke kan forstå. Bruk vettet, for det står det respekt av. Demonstrer online, og spar liv!

 

VI HAR MYE Å FEIRE I DAG

Det er selvsagt stort at det er 75 år siden krigen tok slutt, og Europa endelig ble fritt. Jeg har kjent mye på den i dag.

For tidene er jo litt rare nå. Vi er ferdig med 2. verdenskrig for lenge siden, og samtidig føler jeg vi er midt inni 3. verdenskrig. Men denne krigen handler om kampen mot et virus, og ikke kampen mot et land.

12. mars, den dagen Norge stengte, den dagen kjente jeg helt inn i margen. Det var så uvant og skremmende, at ordet krig kom opp i tankene mine momentant. Krig mot en ukjent fiende.

Og mens månedene har gått, og vi har kjempet kampen, alle sammen, så kjenner jeg veldig godt på samholdet. Vi er jo tross alt alle i samme situasjon, vi kjemper alle den samme kampen, og vi har alle den samme frykten.

Under 2. verdenskrig var det jo også en kamp. En kamp, og mye frykt. Den gangen var det også et samhold. Alle var i samme situasjon, alle kjempet den samme kampen. Men selve kampen var jo en helt annen likevel.

Menneskelige følelser er de samme, samme hvilken kamp og fiende man kjemper mot. Frykten er den samme, frykten for det ukjente, frykten for sykdom og smerte, frykten for fienden, frykten for at noe skal skje dem man er glad i, frykten for ikke å få tak i alt man trenger.

Og gleden når alt er over, den er til å ta og føle på. Det er en seiersrus som man sjelden kjenner maken til.

Nå har vi jo enda ikke vunnet over viruset. Men vi har visstnok kontroll, og vi starter sakte men sikkert opp samfunnet igjen. Og det synes jeg er verdt å feire. Frykten har vi nok en stund enda, for viruset kan nok blusse opp igjen, og det er min største frykt akkurat nå. Men samtidig velger jeg å kjenne litt på gleden, gleden over at vi har kommet oss gjennom disse månedene, på ulikt vis…men vi er jo her enda, tross alt 😀

Vi har egentlig hatt minimale tap, til nå, i forhold til mange andre land, og vi har vært flinke til å overholde regler og tiltak. Det synes jeg er så flott. Jeg er skikkelig stolt akkurat nå 🙂

Og jeg er stolt over å være norsk, stolt over hva Norge har gått gjennom og vunnet opp i gjennom tidene. Det er en bragd, intet mindre.

Gratulerer med frigjøringsdagen ♥

VI FRÅTSER OG KOSER OSS MED LANGFRI

I gamle tradisjoner var denne uken den stille uken, da var det faste som gjaldt. Nå for tiden er denne uken også nokså stille, på skolen, og mange arbeidsplasser. Mens hjemme, eller på forskjellige feriedestinasjoner, er det kjekke aktiviteter og fråtsing som er det store.

Vi koser oss som bare det, og nyter langfri, og tenker knapt på det religiøse budskapet i det hele tatt. Men det er jo tross alt det religiøse budskapet som har gitt oss alle disse fridagene, så vi burde i alle fall skjenke det en ørliten tanke.

Denne påsken er totalt anderledes enn noen påske før denne. Vi sitter alle i “karantene”, og vi koser oss likevel, og nyter fri fra jobb og skole. Ingen kan reise bort. Vi kan bare drømme om det.

Og siden vi har så mye fri og likevel må være hjemme, er det noen som reflekterer litt mer over det kristne budskapet enn vanlig?

Jeg vet ikke jeg.

Jeg er jo selv en tviler. Jeg tviler ikke på at ting har skjedd. Folk ble hengt på korset som straff for diverse synder. Ganske grotesk. Det jeg faktisk har tenkt en del på, er hvordan dette må ha vært for de stakkarene som ble hengt der? Smertene, tankene og alt det der. Og da tenker jeg ikke på bare Jesus, jeg tenker generelt, på alle som var så uheldige og måtte gjennom dette bestialske.
Noen av dem hadde helt sikkert fortjent sin straff. Men jeg tror nok ganske mange helt sikkert kunne fått en mildere straff da synden kanskje ikke helt sto i forhold til straffen. Det er i alle fall det jeg tenker når Jesus måtte henge der.

Men det var andre tider.

Når jeg sier at jeg er en tviler, så handler det vel mer om de religiøse sagnene og hendelsene. For historien er jo litt forskjellig, og har endret seg litt oppigjennom tidene. Og noen har nok også vært flinke til å fortelle eventyr. For det er jo engang sånn, at når noe blir fortalt på folkemunne, så blir jo historien mer og mer fantastisk til jo flere som refererer den. En fjær blir fort til fem høns.

Men det er ikke opp til meg å bedømme egentlig. Jeg tror det jeg tror, og så har jeg full forståelse og respekt for det du tror.

For meg handler påsken litt om hvile og tid med familien. Og om god mat og masse godterier 🙂 For selv om jeg er veldig vant med karantenetilstander, som den ME-pasienten jeg tross alt er, så er det godt når de jeg er glad i også har fri og jeg kan tilbringe mer tid med dem ♥ Og da er det jo gjerne sånn at i sosiale lag, er mat og noe godt å spise på, en viktig del.

Jeg savner den årlige turen til hytta i påsken, sammen med min bror og hans familie. Men jeg har tross alt mine barn her hos meg, og det gjør at ikke denne karantenetilværelsen er så ille egentlig.

Vi får rett og slett gjøre det beste ut av denne situasjonen vi er i, og nyte påskefri og gode dager så godt det lar seg gjøre. Og det tror jeg de fleste faktisk gjør, selv om de må være hjemme denne påsken.

Hva er påske for deg?

Ha en superhyggelig påskeaften ♥

VIRUS (SNAPCHAT-TANKER)

Hva??? Virus, sier du???

Er det farlig?

Det kan være farlig for noen, og er fryktelig smittsomt. Best å være forsiktig!

Men jeg lever jo her hjemme i min egen lille boble 😉

Jeg har influensasymptomer, unntatt hoste, snue og pustebesværet, omtrent hele tiden. Og det har jeg hatt i mange år nå.

Så hvordan skal jeg vite om jeg er syk eller smittet av dette viruset?

Bør jeg holde meg bare innendørs, uten å treffe verken folk eller fe, sånn for sikkerhetsskyld?

Nei, jeg er forsiktig, og går aller helst ikke i butikken eller på café. Jeg er heller overforsiktig enn slurvete, selv om det sliter på. Jeg er jo ikke interessert i å bli syk selv. Det kan koste meg mye i ettertid med min ME-diagnose. Det vet jeg, for jeg hadde ordentlig influensa for et år siden, og jeg har aldri kommet meg helt etter den. 

Jeg ønsker ingen noe vondt, ikke meg selv heller, og holder meg mest mulig innendørs, og krysser fingrene for at det snart kommer en kur, sånn at vi igjen kan gå tilbake til normalen.

Normalen? Dette er jo normalen for meg. Faktisk. Men frykten, den har jeg ikke hatt før. Innendørs-hjemmelivet, det er jeg vant til. Det er hovedsaklig det mitt liv består seg av. Det å ikke få gjort noe av det jeg har lyst til og behov for. Så dette er jeg vant til. Men jeg er ikke vant til at alle andre også plutselig er i tilnærmet min situasjon. Det er rett og slett surrealistisk. Og jeg unner ikke noen det. Det beste er å jage frykten bort, å late som at man har hjemmeferie. Nyt dagene, få ting gjort hjemme, ting som du ellers klager over at du aldri har tid til. Nyt en god film, spill kort, litt hjemmekos med familien, god mat, og masse hygge. Vi må gjøre det beste ut av situasjonen. Endelig å ha tid til hverandre, det er uvant, men hyggelig. Vi trenger kanskje det nå til dags, hvor vi lever i den travle datatiden.

La oss alle være gode mot hverandre, og tenke godt om hverandre, selv om frykten har tatt et steg inn i livene våre. Dette klarer vi, det er jeg helt sikker på 🙂

Gode tanker til absolutt alle sammen

SØVNLØS

Denne uken har jeg nesten ikke sovet. Det er ikke sånn at jeg får for mye søvn sånn ellers heller. Men denne uken har det vært ekstremt. 2 netter helt uten søvn har det blitt. Pluss resten av nettene med kun 2-3 timer pr natt. Det er ikke mye å skryte av akkurat.

Jeg grubler for mye, rett og slett. Jeg har egentlig blitt ganske flink til ikke å gruble så mye. Men siste halvannen uke har det bare skjedd så alt for mye. Den ene tingen avløser den andre. Og jeg blir liggende å gruble. Jeg har jo skrevet om to av tingene som har hendt. Den ene var da jeg oppdaget jeg var kastet ut av ei jeg betraktet som ei god venninne. Den andre var i natt, da jeg skrev om det å ende sitt eget liv. I tillegg har jeg to andre ting også som er med på å holde meg våken om natten. Så det er et salig kaos når jeg egentlig burde tilegnet meg skjønnhetssøvnen min.

Det verste er egentlig at disse tingene her burde ikke være så mye å gruble over egentlig. For jeg kan jo ikke gjøre noe med det uansett. Det med venninna, der har jeg bestemt meg for at det vennskapet kan dø ut. Jeg orker ikke å bruke krefter på det. Så det har jeg ikke tenkt på de siste nettene. Det er en avsluttet sak. Jeg kan gjerne snakke om det, litt, men jeg er ferdig med å kverne.

Så er det to andre ting også. Men også de roer seg nå kjenner jeg. I alle fall den ene tingen. Det handler nemlig om min kjæreste, som i går ble operert. Alt gikk veldig fint, og han kvikner fort til, heldigvis. Så da er det også en bekymring mindre plutselig. Men jeg kommer vel alltid til å bekymre meg for alle dem jeg er glad i. Det er det som kalles å elske ♥

Så sånn sett er denne dagen egentlig ganske god, til tross for et massivt søvnunderskudd. Det å vite at min kjæreste friskner til, det er en fantastisk ting å vite ♥

En ny bekymring fikk jeg også i dag morges. Dere har kanskje hørt om truslene som er fremsatt mot noen skoler og bedrifter i landet denne uka? Trussel om skyting osv. Kanskje noen av dere har fått det litt tett innpå livet også. Tidligere i uka ble en videregående skole her i Sandnes offer for en sånn trussel. Min eldste nevø går der, så jeg ble ganske tankefull. I dag morges fikk jeg vite at nå har også den videregående skolen som min datter går på mottatt en sånn trussel. Men merkelig nok så tok jeg det ganske rolig. Jeg vet at politi og Kripos etterforsker disse hendelsene. Og mest sannsynlig er det en dårlig spøk fra en eller annen som ikke skjønner at dette kan skade mennesker i lang tid fremover. Jeg håper den skyldige blir tatt og straffet hardt. Men vedkommende får nok bare en klapp på skulderen med beskjed om å oppføre seg pent heretter.

Den verden vi lever i er egentlig ganske uhyggelig hvis man skal begynne å gruble for mye. Det er så mye som skjer, så mye vi ikke er herre over. Så det beste er å finne alt det positive, det som det tross alt er mest av, og glede oss over det.

Sånn som her, her skinner solen i dag. Jeg skulle likt å gått tur. Men i dag tar jeg det med ro. For i kveld skal jeg på stand up show, for første gang i mitt liv. Og skal jeg få noe utav det, så må dagen vies hvile 🙂 Så nå, når jeg har postet dette innlegget, skal jeg ta meg en tur ut på terrassen, og nyte de solstrålene som smiler så pent, en liten stund 🙂

Til neste natt får jeg nok sove 🙂

Ha en knallfin fredag, og god helg når den starter ♥♥♥

ARI BEHN EFFEKTEN

Da det kom frem i nyhetene at Ari Behn hadde valgt å forlate dette livet, var det en sånn utrolig merkelig følelse. For her i huset hadde vi akkurat pratet om ham. Det var i forbindelse med en humorkommentar om hans “arvtaker”, Durek Verret.

Like etter sier en i forsamlingen vår, som sitter og leser på mobilen: “Ari Behn er død!”. Vi satt som lammet alle sammen, i vantro og sjokk. Nyheten var akkurat kommet ut.

Den påfølgende tiden ble han snakket så varmt om over alt og av alle, i mediene i alle fall. Jeg kjente ham jo ikke, så hva kunne vel jeg si? Men sannheten var jo at han på en måte har vært en hoffnarr i mediene (det er mitt inntrykk). Nå har vel Hr. Verret tatt over den rollen, men han slår tilbake på en helt annen måte. Han har jo en helt annen fremtoning også.

Men tilbake til Hr. Behn. Forfatter, kunstner, far og eksmann, osv. En personlighet som våget å være anderledes, og som attpåtil våget å gifte seg med en vaskeekte prinsesse, med alt det fører med seg av mediesirkus, fest, løgner og bedrag. Prinsessen våget også å være anderledes. Så de to var som skapt for hverandre, synte jeg.

Det er noenogtyve år siden jeg sluttet å lese sladrepressen. Rett og slett fordi tiden ikke strakk til. Og når jeg endelig fikk tid nok, så var det helsa som kom i veien, pluss at jeg heller leser bøker og blogg. Men litt sladder har jeg jo fått med meg likevel.

Noe gjorde at Hr. Behn og prinsessen skilte lag. Og mye har blitt skrevet og nevnt i media om den saken. Jeg har ikke fordypet meg i temaet, men jeg kan tenke meg at med medias hardkjør når noen skiller seg ut, absolutt kan ha vært en medvirkende årsak. Det er vel ingen som glemmer Diana. Og det var pressen som drev henne i døden (på en litt annen måte vel og merke).

Kjente personligheter får aldri være i fred, og det kan absolutt være en påkjenning i ethvert forhold. Og er man da en litt sart person, så kan det fort bli en påkjenning.

Ari Behn ble lovprist etter sin død. Men før sin død, var det sjelden jeg leste noen lovprising av ham. Da var det mer vitsing. Det er i alle fall sånn jeg opplevde det. Da var han en særing. Det trenger jo ikke å være negativt, men i media følte jeg det hadde en negativ klang. Så døde han, og da plutselig elsket alle ham, også de som overhodet ikke kjente ham og som helt sikkert så på ham som en rar særing i utgangspunktet, sånn helt uskyldig.

Da han døde ble han en helt. Eller en martyr. Eller hva man nå skal kalle det.

Hvordan har det seg at en som velger veien ut fra livet kan bli en helt? Det hele ble enormt glorifisert!

Jeg synes synd på ham. Han må jo ha hatt det helt forferdelig, han har ikke sett noen løsning på problemet, annet enn å forlate dette livet.
Jeg synes synd på dem som sitter igjen, og savner ham noe helt forferdelig. For dem tenkte han ikke på da han tok sitt valg. Så hva er så heltemodig med det?

Det aller verste med denne saken, er ringvirkningene, smitteeffekten. Og så glorifisert som dette selvmordet ble, så kan fort sarte sjeler fristes til å velge samme veien ut som Ari Behn gjorde. Jeg sitter her nå, og tenker at det hele burde ha blitt dysset ned til et minimum. Det kunne kanskje redusert engasjementet bitte litt. Men når alt kommer til stykket, så vil det vel skje uansett, at den som har bestemt seg, har bestemt seg, for hjelpen er uendelig langt borte, og det er vanskelig å snakke om det.

På mindre enn en uke, har det skjedd 2 ganger som jeg har hørt om her i distriktet, at noen har tatt samme valget som Ari Behn. Om de har latt seg inspirere kan jeg jo ikke si. Jeg vet jo ikke noe om det. Men tanken slår meg.

For en del år siden, da ene av barna mine gikk på ungdomsskolen, var det to på skolen som valgte den løsningen, å ende sine liv. Med en måneds mellomrom. Det er vel ikke tilfeldig. Den ene lot seg nok inspirere av den andre. Kan han, så kan hun, eller omvendt.

Det snakkes så varmt om at det er mulig å få hjelp hvis man sliter. Men jeg tror ikke så mange av de som trenger den hjelpen faktisk får den. Fordi tilgangen på hjelpen faktisk er en lang og tornefull vei. Det må liksom gå helt galt før hjelpen kanskje kunne kommet. Men da er det ofte for sent.

Så hva med å være litt mer tilgjengelig med den hjelpen?
Hva med å tilby hjelpen på et mye tidligere tidspunkt?
Hva med å informere mye bredere om hva slags hjelp som finnes, f.eks. gjennom media?
For det er ikke sånn at alt kan snakkes ut.

For min egen del, hjalp det å gå til psykolog når jeg slet. Men det er jo så mange slags problemer, og alt kan ikke snakkes ut, alt kan ikke kureres med turer, trening og hverdagslige øvelser.
Jeg visste ikke noe om hva slags hjelp jeg kunne få. Jeg ble veiledet til psykolog av HMS tjenesten i jobben jeg hadde den gangen. Jeg er evig takknemlig for det. For jeg hadde aldri kommet på å ta kontakt med psykolog på egenhånd.

Og det er vel kanskje der feilen ligger? For dem som sliter med hver sine problemer, blir kanskje proppet fulle med piller, istedet for at noen (profesjonelle) forsøker å hjelpe dem med å ta grep i årsaken til problemet. Jeg fikk tilbud av min daværende fastlege om piller selv, men takket nei. Jeg har en viss skepsis for sånt, pluss at jeg er redd for bivirkninger. Så jeg ble glad da jeg fikk tilbud om psykolog via jobben. Det var løsningen for meg, og den fungerte.
Jeg kan jo nevne at jeg aldri ville ha tatt livet mitt, for jeg elsker mine barn, min familie, og mine venner. Og jeg unnet dem ikke sorgen, og den evnetuelle skyldfølelsen de kanskje ville påtatt seg. For det var jo ikke deres skyld at jeg hadde det tungt. Så om tanken slo meg, så hadde jeg aldri klart å gjennomføre. Til det elsker jeg livet og alle rundt meg for mye, heldigvis ♥ Så jeg nådde ikke å bli så enormt dårlig at alt ble helsvart.

Men jeg vet jo ikke hvor langt ned i elendigheten jeg ville endt, hvis jeg ikke hadde fått hjelp. Og jeg ønsker heller ikke å vite det. Jeg er glad jeg ikke fant det ut.

Så hvor banalt det enn høres, sliter du, søk hjelp, eller få hjelp til å søke hjelp! For jo flere som trenger hjelp, jo mer prekært blir det å faktisk skaffe til veie den hjelpen. Gi ikke opp. Glem ikke at det garantert er noen som er veldig glad i deg og vil savne deg noe helt forferdelig hvis du gir opp. Det er en viktig tanke å holde på ♥

Og nå mens jeg sitter her og skriver, runder vi midnatt. Jeg er stuptrøtt, og har egentlig lagt meg for mange timer siden. Men så ble jeg liggende å gruble. Og da fant jeg ikke søvnen. Og det gjorde jeg ikke forrige natt heller. Så jeg er kraftig på overtid her, og med et enormt søvnunderskudd. Jeg fant ut at beste løsningen var å skrive ut noen av tankene mine. Så det har jeg nå gjort. Og nå vil jeg forsøke igjen å finne søvnen. Kanskje virker det denne gangen? 😉 Tiden vil vise.
Ha en god natt alle sammen ♥♥♥

BEKYMRINGER

Vi har vel alle våre bekymringer om stort og smått. Noen har flere bekymringer enn andre. Og så er det kanskje også forskjellig hvilke bekymringer som påvirker oss mest.

Jeg har oppigjennom hatt en lei tendens til å bekymre meg. Men jeg har lagt merke til at det som bekymret meg mest var økonomien, eller mangel på sådann rettere sagt. Og den dagen den bekymringen minket, så var det mye i livet mitt som endret seg til en mye mer positiv hverdag.

Penger er ikke alt sies det. Men det er dessverre livsnødvendig å ha nok. I mange år hadde jeg ikke nok. Jeg sultet i en periode. Ikke bevisst faktisk, men pengeproblemene, det at jeg hadde alt for lite, tok helt over i hodet mitt, og jeg mistet matlysten. Matlysten sliter jeg med fortsatt, men mulig det er av gammel vane? Men for å si det sånn, det ser ikke ut som at jeg har dårlig matlyst akkurat….for jeg sliter med vekta. Det er en nåværende bekymring 😉

Økonomien har det blitt litt bedre orden på etterhvert. Såpass at jeg nå ikke trenger å bekymre meg så enormt. Men jeg gjør det faktisk av og til fortsatt.

Jeg kom over et sitat som jeg syntes var så artig, og det passet til noen sko jeg kom over på en butikkrunde i desember.

 

 

Disse skoene var så søte…og de passet til sitatet, som er av ukjent opprinnelse, i alle fall for meg.

Og skotøy er viktige saker. De skal helst ikke være for trange, for da får man kanskje skader som ikke er så morsomme. Det har jeg fått. Så jeg anbefaler å ikke gå i for trange eller for høyhælte sko. Og her i denne butikken så jeg etter sko som kunne passe, og falt da for disse søte små skoene som sikkert passet en gang da jeg var sånn ca et par år gammel 😉

Men helt klart, går man i for trange sko, som klemmer både her og der, da glemmer man andre bekymringer 😉

Utvalget i sko til småfolket er jammen stort nå for tiden. Jeg får nok investere i noe sånt når jeg får barnebarn en vakker dag kanskje 🙂

 

Har du mange bekymringer?
Bruker du riktige sko til dine føtter?