Jeg har mange venner. Veldig mange venner faktisk. På Facebook. Så Facebook er min vennekanal, min kontakt med omverdenen.
Mange kritiserer dette, at på Facebook og andre sosiale media er det så mange venner. Har man ikke jevnlig kontakt med disse vennene irl, hva er da poenget med å ha dem som venner på f.eks. Facebook?
Jo, det skal jeg forsøke å utdype litt her. Jeg kan jo egentlig bare snakke for meg selv, og fortelle hvilken verdi det har for akkurat meg.
Jeg har ME, og et par andre diagnoser. Min frihet er begrenset, fordi jeg mangler energi, fordi alt jeg foretar meg stjeler energi, og fører meg over på minussiden på energiskalaen ganske så fort.
Det å være med venner irl, er noe av det kjekkeste som finnes, men det er også vanvittig slitsomt. Så for meg er det å ha jevnlig kontakt med noen ganske få venner irl enormt viktig. Det er umulig å ha jevnlig kontakt med mange eller alle, det går ikke. Men det går veldig fint på Facebook. Der har gjerne mange lagt ut oppdateringer, bilder, og annet, som jeg da kan gi en Liker i en eller annen form. Og akkurat den biten der, å gi en Liker, eller en liten kommentar, det kan gjøre dagen for meg det. Det kan være den kontakten jeg makter akkurat den dagen, eller den uka. Men likevel er det en form for kontakt. For den som mottar dette “signalet” fra meg, ser jo at jeg har brydd meg, faktisk. Og for meg har dette stor verdi, det å få vise at jeg brydde meg, at jeg så du hadde lagt ut noe, at jeg leste eller kikket på bildene.
Men av og til er også Facebook for tung for meg, så da er jeg fraværende derfra også.
Det er ikke ofte jeg prater med noen på Messenger. Jeg gjorde det ofte før. Men nå er det også for slitsomt. Det går i korte sekvenser, og ikke for ofte, men det krever energi det også.
Vennskap må behandles og holdes vedlike. Og der er mitt største problem. Siden jeg er syk, og med et ganske stort underskudd av energi, så klarer jeg ikke å være den gode og oppsøkende vennen for så mange. Og da kan nok mange føle at vennskapet er enveis. Men det er ikke det. Det er rett og slett bare det at jeg er fanget i min sykdom, som ikke gir meg den energien som trengs for å være en oppsøkende venn. De vennene jeg har jevnlig og mye kontakt med, er dem som selv er oppsøkende, og passer på å ta kontakt med meg. De vennene vet selvsagt at jeg er syk…det er mange som vet det. Men akkurat disse vennene forstår også. De forstår at dette ikke er lett for meg. Og de er glad i meg, og derfor “finner de seg i det” å være den oppsøkende parten. De vet jo at jeg setter pris på det, og er glad i dem tilbake, selv om jeg ikke alltid klarer å være så aktiv i vennskapet.
Iblant klarer jeg å ta meg sammen, rett og slett å prioritere. Og akkurat nå for tiden er jeg litt utforskende også i akkurat dette. Jeg må se hvor mye jeg klarer. Men for å gjøre dette, må jeg prioritere bort noe annet. Så dette er en periodisk greie. Jeg får heller ha perioder med det, andre perioder med noe annet. Sånn må det bare bli, for tiden. Men de nærmeste vennene, de som forstår, de holder seg ved min side uansett ♥
Det jeg ønsker at alle skal skjønne, er at det å få en Liker fra meg på f.eks. Facebook, har krevd litt energi for meg. For akkurat da har jeg besøkt Facebook og surfet gjennom for å holde meg litt oppdatert, og for å være litt “sosial”. Jeg har jo behov for det også, å være sosial, selv om jeg ikke klarer det på den tradisjonelle måten alltid.
Så vit det, at selv om du ikke så ofte hører fra meg, så tenker jeg på deg ofte likevel. Det er oftest det jeg har kapasitet til.
I går ringte jeg til en venninne. Det var lenge siden vi hadde hatt kontakt. Hun sliter med mye av det samme som meg, så jeg har jo hatt forståelse for at vi begge har problemer med å være oppsøkende venner. Jeg trodde at hun forsto det samme. Men det viste seg at hun hadde vendt meg ryggen, hun var sur for at jeg aldri tok kontakt.
Før jeg ringte til henne husket jeg at det var en liten stund siden jeg hadde sett noen oppdateringer fra henne på Facebook og sånt, og jeg var litt bekymret, det var en av grunnene til at jeg ringte. Og svaret fikk jeg jo da, når jeg ringt til henne. Hun hadde jo slettet meg. Hun sa ikke det, jeg fant det ut selv, etterpå. Men hun sa at hun ikke var fornøyd med at jeg så sjelden tok kontakt.
Det var jo ærlig det da. Men lite forståelsesfullt, for en person som absolutt burde forstå mer enn de fleste. Jeg ble ganske tankefull etterpå.
Kanskje jeg må revurdere alle vennskap? Slette alle dem som ikke holder kontakten?
Men hvordan kan jeg vite hvorfor de ikke tar kontakt med meg? Kanskje det er noe som kommer i veien, eller kanskje forstår de ikke hvordan ting er, eller kanskje de rett og slett har nok med andre venner? Det gjør ikke noe for meg egentlig, så lenge vi har den ørlille kontakten på Facebook og lignende. For det er ofte nok for meg det. Men det er svært sårende når noen sletter meg, fordi jeg aldri tok kontakt. For det er nemlig sånn at selv om jeg aldri tok kontakt, så fulgte jeg med hva de foretok seg på Facebook og sånt, og la inn kommentarer og Liker der. Mer har jeg ikke hatt kapasitet til.
Leit når det skal være sånn. Og jeg har jo lyst å ha kontakt med denne venninnen, men jeg ble ordentlig lei meg. Jeg ble overrasket og veldig skuffet. Jeg syntes det var smålig.
Men jeg tenker at hvis det er sånn at jeg ikke på noen måte gir henne noe, kanskje jeg til og med er for krevende, ja da er det kanskje like greit at hele vennskapet har en ende for oss begge. For når hun tenker sånn om meg, så kjenner jeg jo hvor mye det faktisk stjal av mine krefter å gruble på denne telefonsamtalen nå i ettertid. Og sånt skal det ikke være. Da er det like greit å bare kutte ut. Men jeg er ikke helt ferdig enda. Det skal få en liten sjanse til ♥ Venner er viktig for meg, tross alt, og jeg bryr meg jo om mine venner, selv om jeg ikke klarer å være “på” hele tiden.
Jeg forstår jo dem som ikke forstår også. Det er ikke lett å sette seg inn i hvordan det er for usynlig syke.
Eller så er det kanskje på tide å knytte nye kontakter også. Noen vennskap er bare en døgnflue, mens andre vennskap er livsvarige. That’s the circle of life!
#vennskap #venner #helse
Nei det kan ikke være lett det der. Vennskap er i alle valører i dag, med alle de muligheter som er for å finne og holde kontakten. Tenk om tida plutselig hadde blitt satt noen tiår bak. Da hadde jeg vært ganske så venneløs, kanskje…. Man vet aldri. Men i dag kan man gi et lite livstegn her og nå…. Men det skaper nye utfordringer… at det kan bli for mange, for krevende å være like oppmerksomme mot alle.. det er nærmest en umulig oppgave 🙂 Lykke til 🙂
Jeg hadde nok vært nærmest venneløs jeg også om tiden var for noen tiår siden, så den ser jeg, og den tanken har faktisk ikke slått meg før nå når du nevner det her. Nettverket er mye større når man har internett enn uten 🙂
Det går uansett ikke å gi like mye oppmerksomhet til alle. Det vil begrense seg av seg selv 🙂
♥
Jeg liker godt det du sier, og jeg kjenner meg igjen så alt for godt. Og det er tungt men jeg syntes du skriver det på en måte som gjør at mange kan forstå. Takk for at du skriver dette her.
Takk for det ♥ Jeg synes det er viktig å få det frem sånn at flere kan forstå. For det er jo ikke så lett når man ikke selv har gjort sånne erfaringer, å forstå hvordan det føles.
♥
Å bli sletta av noen man ser på som venner er jo ikke noe hyggelig..og det er jo merkelig gjort om man ikke har blitt skikkelig uvenner pga av noe.. Jeg har jo også hatt livet mitt litt på sosialemedier etter jeg ble syk.. Jeg har bare ei svigerinne som jeg tar en kaffe med annenhver uke..og ei bestevennine som jeg møter 5-6 ganger i året selv om vi bor ganske nær hverandre.. Så er det ei som er mer sånn sporadisk.. men jeg liker mest å være for meg selv etter jeg ble syk. så det er nok jeg som “holder igjen”kontakten der.. Men av og til kjennes det godt å prate litt med noen andre enn mannen og gutta mine :)) Skal man ha venner når man er kronisk syk er man avhengig av å ha noen som har en viss forståelse… Stor klem til deg <3
Ja, jeg syntes det var litt merkelig, og veldig leit.
Det er som du sier godt å ha noen i tillegg til de nærmeste å prate med iblant. Og det at du selv holder igjen, det er vil jeg tro, fordi du blir sliten du også hvis det skal være for mye aktivitet. Jeg har noen få jeg også, som jeg treffer jevnlig. Og det gjør virkelig godt 🙂 Veldig glad for at noen holder ut med meg 😀
Fine kvelden, og god klem til deg også ♥
jeg har også misset venninner opp gjennom tidene av merkelige grunner,venninner jeg så på som bestevenninener,det er ikke kjekt,men livet går videre og det finnes så mange fine mennesker,bruk energien på dem det ville jeg gjort :=) og her inne er jeg enige i att det er koselig å være,jeg har en fin gruppe med fantastiske mmennesker som jeg liker å kalle venner ,for jeg kommer meg heller ikke dit jeg vil,så mye blir gjerne enveis her også ,iallefall i vinterhalvåret :=)
Her var det mange kloke og viktige ord! Jeg har også mistet mange….. men – sånn er det noen ganger! Jeg har ikke alltid hatt tid og overskudd heller – det krever å være venn også! Mange gode klemmer til deg <3
<3 vennskap er ikke lett…Det må pleies mye og jeg har ikke vært flink…
Det er ikke alltid så lett å la være å ta noe personlig. Det er fort gjort å tro at det handler om en sjøl. Noen ganger er det jo slik at vi ikke ønske kontakt med noen, og det går jo begge veier. Jeg har nok slettet folk på facebook, men da har det stort sett handlet om “Venner” som jeg ikke har kjent – eks “Business-folk som bare har lagt meg til via noen. Jeg ha også kjent et sug i magen de gangene jeg har oppdaget at jeg har blitt slettet uten videre, men det har aldri dreid seg om nære venner.
Vennskap og sykdom kan være komplisert, og kan gjerne endre hvem man omgås og ikke. Noen vil nok generet sagt tilpasse seg og gi mer forståelse enn andre har kapasitet og verktøyene til osv. men jeg tror nok også mange friske opplever det er komplisert iblant med relasjoner på facebook. Vennelisten.. Jeg har endel der jeg egentlig ikke kjenner. Men tror mange synest det er sårt å bli slettet. Selv er jeg omtrent ikke på facebook nå.
Ikke lett det der. Du er herlig og jeg SER at du er rundt omkring. Glad når jeg ser navnet ditt jeg! Klem til deg fra meg 🙂