Årene går. De går veldig fort. Det sies at jo eldre man blir, jo fortere går årene. Så med andre ord, så er jeg virkelig eldgammel nå. For jeg synes ikke det er så lenge siden jeg gikk ut av ungdomsskolen. Men det viser seg at det er hele 30 år siden vi satt med oransje “russeluer” på oss, og følte oss så stolte og voksne. Jeg husker at jeg hadde klassefest hjemme hos meg. Den klassen jeg gikk i (det var ikke plass til flere hjemme hos meg). Jeg kan enda se for meg luene, som ikke var spesielt kledelige, men artige å tenke tilbake på nå

Klassefesten er et godt minne for meg fra den tiden. Mine foreldre gjorde veldig mye for at jeg skulle ha det godt og trives. Men det var jo begrenset hva de kunne klare i min skolehverdag. De aller fleste årene på skolen mistrivdes jeg. Jeg er et sårbart vesen. Ikke sikkert det viste så godt, men likevel, jeg tok meg fryktelig lett nært av ting. Og barn kan være nådeløse. Og det preget min skolehverdag. Men likevel så har jeg utrolig mange gode minner også ♥ 

9. klasse var det beste skoleåret for meg. Det året, spesielt slutten av det, var året jeg virkelig vokste på. Det året fant jeg min identitet. Min ungdoms identitet. Jeg har aldri hatt spesielt høy selvtillit. Men det kom seg litt det året der. 
(For dere lesere som er unge, så var altså 9. klasse, siste året på grunnskolen i min tid).

Stort påskesalg hos Get Inspired: Spar opptil 70%

Nå er det 30 år siden. I mellomtiden har det vært 10 års jubileum, og 20 års jubileum. Og nå i helgen, så var det 30 års jubileum. Jeg lurte veldig lenge på om jeg skulle gå eller ikke? For på en måte falt jeg nesten litt tilbake til gamledager, og den tiden da jeg overhodet ikke hadde hverken selvtillit eller selvfølelse. Jeg begynte å tenke tilbake. 10 års jubileet, jo det var greit nok. Men jeg følte ikke at jeg hørte hjemme der. 20 års jubileet hoppet jeg veldig glatt over, med 10 års jubileet friskt i minne. Og nå…nå tenkte jeg selvsagt tilbake, og lurte på om noe kunne ha forandret seg siden 10 års jubileet?
Og ved nærmere ettertanke fant jeg ut at jo, jeg har jo forandret meg. Og siden jeg har det, så har sikkert de andre det også. Og kanskje vil jeg føle meg litt mer hjemme denne gangen. Vi er jo voksne nå, vi er ikke barn lenger. Så avgjørelsen ble tatt, selv om jeg fikk bakoversveis av prisen det kostet målt i penger

For, prisen, var for høy for meg som for tiden lever på nåde med NAV i ryggen. Men likevel…dette var jo viktig, og jeg besluttet å være kreativ, og å prioritere litt annerledes enn normalt. Jeg ventet til siste dag av fristen, for liksom å være helt sikker. Og så meldte jeg meg på. Men det viste seg jo at man hadde sjangsen til å melde seg på også lenge etter denne fristen

Men faktisk, selv etter at jeg var påmeldt, kom av og til tankene på om jeg egentlig bare burde holde meg hjemme. Men etterhvert begynte jeg å glede meg litt. I disse facebook tider, så er det jo kjekt å følge med. Og man har jo absolutt muligheten til det også. Og siden som var opprettet på facebook, var jo kjekk å følge med på. Det hendte det kom innlegg, som noen kommenterte på. Noen la ut bilder fra gamle dager, og det ble også kommentert på. Så alt i alt, så var dette med på å bygge opp forventningene. 

Dagen for festen kom, med godt vær og godt humør. Vi møttes først en gjeng hos meg, for å mimre litt, før vi tok turen til festlokalet som var på Gamlaværket i Sandnes. Det var rart å komme inn dit, og se alle de fremmede menneskene, som jeg liksom skal ha kjent en gang i fortiden. De fleste dro jeg kjensel på litt etter litt, noen kjente jeg igjen fra facebook, mens andre måtte jeg spørre om. Jeg er sikker på at de fleste hadde det likt. Det var sikkert ikke en eneste som kjente igjen alle sammen. 

Jeg er jo bare fryktelig dårlig til å mingle. Og i dag sitter jeg og tenker på at det var et par stykk jeg burde ha gått og pratet med. Men når jeg tenker meg om, de var like dårlige til å mingle som meg selv. Så hva er oddsen da, for å liksom starte en samtale? Ganske lav vil jeg si. Joda, jeg har forandret meg, men ikke såååå mye. Jeg er fortsatt veldig sjenert. Selv om jeg dristet meg til å ha på en knallrød kjole. Selvtilliten og selvfølelsen har jeg bygget opp de siste 5-6 årene faktisk. Så ting tar tid, rett og slett. Hadde festen vart litt lenger, så kan det hende jeg hadde tatt mot til meg til å ta kontakt med dem jeg ikke fikk pratet med. Men hele festen sett i sin helhet, var virkelig kjekk, fint arrangert, og uten stress for oss som deltakere. Jeg koste meg virkelig. Og det var herlig å være tilbake igjen på en måte, tilbake, men med et annet og voksnere utgangspunkt. Man har mer forståelse nå, enn den gangen da vi var små og uerfarne. Og det merket jeg veldig godt. Og satte veldig pris på Og, fordi om jeg er dårlig til å mingle, så var det mange som var gode til det, og jeg fikk jo faktisk pratet med mange….flere enn ventet. Kjempekoselig synes jeg Jeg angrer overhodet ikke på at jeg meldte meg på. Jeg følte meg hjemme denne gangen

Veldig kjekt at noen faktisk tok jobben med å arrangere festen ♥ Det var godt gjort. Og vel utført. Jeg koste meg masse, og det tror jeg de fleste andre også gjorde Kjekt å mimre, og nå er det 10 år til neste gang. Vi prates kanskje på facebook før det, men i alle fall prates vi nok på 40 års jubileet, hvis helsa holder

Tusen takk for en kjempetrivelig klassefest

Før og nå

Selv om jeg er allergiker, så elsker jeg våren. Hele høsten og vinteren har jeg en lengt etter våren. Hver årstid har sin sjarm. Og det er jo faktisk sant, men likevel er våren for meg den mest sjarmerende årstiden. Da våkner jeg. Da har jeg lyst til å gjøre ting. Da våkner interessene mine. Og da begynner det å bli farger utendørs. 

Og denne våren er litt annerledes enn de 4-5 forrige vårene jeg har hatt. For denne våren er jeg nesten helt frisk, og jeg kan faktisk virkelig nyte. Allergiene vil nok seile på, en etter en, ettersom været blir varmere. Men akkurat det betyr ikke så mye. For jeg er jo tross alt feberfri. Jeg har ikke hatt feber på et halvt år. Bortsett fra en dag. Men det gikk jo over. Så nå kan jeg faktisk være ute, og føle meg frisk og fri. 

Det er herlig å gå tur. Og jeg har lyst å få til det en eller to ganger om dagen nå når våren endelig har vist seg. Og i alle fall så lenge jeg likevel er hjemme og ikke har noe jeg MÅ gjøre. Joda, jeg skal forhåpentlig få meg en liten jobb når det lir på. Men nå skal jeg bruke disse nydelige dagene til å jobbe meg opp litt overskudd. Det eneste jeg mangler nå…energi og overskudd. Så det er målet mitt nå. Det jeg skal prøve å jobbe mot disse dagene mens jeg likevel er hjemme. Og nå, når været virkelig viser seg fra sin solfylte side, da må det benyttes

Begrenset antall: Caia Cosmetics påskeegg er på lager

Turen i dag gikk sin vante gang. Rundt Stokkelandsvannet i Sandnes. En nydelig tur som passer meg helt utmerket. Nå for tiden er jeg så frisk, at jeg kan gjøre turen flere ganger, ikke bare en. Og det er helt nytt for meg. Nesten litt uvirkelig. Og jeg ser så godt gleden min, gleden over mestring, gleden over naturen, gleden over årstiden. Det alene gir en slags energi.

Åhhh…jeg elsker våren ♥

Nydelig disig om formiddagen rundt Stokkelandsvannet.

#stokkelandsvannet #dis #tur #vår #vær #årstid #sandnes

De gangene helsa har vært på den gode siden, har jeg likt å få unna helgevasken på fredagen. For da er helgen klar til å nytes, ren og pen. Men utrolig ofte har det blitt at vasken har blitt utsatt, gjerne til mandagen, eller enda senere. Rett og slett til når jeg følte jeg hadde nok energi til å sette i gang. 

Men nå har helsen blitt mye bedre, mangler bare energi. Og så lenge jeg ikke har feber, og vondter, så går ting mye bedre, selv om energien er i dårligste laget. Tror det har med motivasjon å gjøre. Jeg er i mye bedre humør nå når jeg ikke lenger har diverse vondter. Og det alene produserer jo litt energi.

Men så er det denne fredagsvasken da. Den må jo helst gjøres, enten man har energi eller ei. Helgen blir jo best da. Men uansett hvordan jeg snur og vender på det, så når jeg ikke over alt på en dag. Jeg må ha mange pauser. Men i dag er jeg rimelig stolt. Jeg har klart å få unna ganske mye, i forhold til vanlig. Har hatt mange pauser, men når jeg ikke har hatt pauser, så har jeg klart å være effektiv. Det er ikke dumt. Og i tillegg så begynte jeg rengjøringen i en annen ende enn jeg pleier.

Annonsørinnhold

I butikk: Vårens fineste sneakers

Vanligvis begynner jeg på badet, eller på kjøkkenet. For det er liksom endestasjonene. Men i dag begynte jeg i stua. Det har jeg aldri gjort før. Og da så alt plutselig mye lysere ut. Akkurat som at jeg nesten snart var ferdig. Og motivasjonen gjorde sitt inntog, og jeg fikk lyst og energi til å fortsette litt til. Så nå har soverom, 2 ganger og bad også blitt utsatt for mitt rengjørings regime. Bare kjøkkenet gjenstår…påbegynt, men sukk og ork…føler meg egentlig litt ferdig nå For dagen i alle fall. Får nok ta meg i sammen, og få det også ferdig, så kan jeg virkelig hvile ut denne helgen. Jippiiii

#fredag #helgevask #rent #ryddig #kjøkken #stue #bad #pus #energi #helg

I en del år nå, har jeg med jevne mellomrom gått tur. Favoritt turen er runden rundt Stokkelandsvannet i Sandnes. Det er en runde som for meg tar ca 45 minutter med den formen jeg er i nå. Jeg pleier vanligvis å gå der sammen med en venninne, men i det siste har jeg også begynt å gå alene. 

Jeg gikk tur der i dag, alene. Brukte nok en time, for jeg hadde fotostopp. Jeg valgte å ha med meg kamera, for å forevige noen av de flotte motivene underveis. 

Det finnes jo mer enn en måte å gå tur på. Vanligvis går jeg tur der for å mosjonere. Og for å prate Men i dag gikk jeg tur også for å se…være oppmerksom på naturen rundt meg Og det er mye flott å se når man bare er oppmerksom

Stort påskesalg hos Get Inspired: Spar opptil 70%

#stokkelandsvannet #stokki #tur #natur #sandnes

Jeg vil ikke, men jeg må. Sitter på bussen, på vei hjem fra Bergen. Bergen, badet i nydelig solskinn, med sine farger og sine herlige mennesker. Og her sitter jeg på bussen….på vei hjem. Det er jo bare helt bak mål. Jeg har hatt en så fantastisk kjekk og herlig helg på besøk hos Monica. Og tiden, ja, den går alt for fort i godt lag. Men alt godt tar slutt en gang. 

Etter turen vi gikk på, på søndag, har jeg virkelig slitt med knærne mine. Ikke så overraskende kanskje, siden det var mye oppover og nedover. Og nå, er det vondt å gå, vondt å bøye knærne, og vondt å reise seg opp. Men…..skal overhodet ikke klage jeg altså. For opplevelsene jeg har hatt generelt sett, har virkelig vært verdt alt. Så, når det først kommer en vondt eller 5, ja, så avpasser man farten etter forholdene. 

I går var Monica på jobb i noen timer. Og imens hadde jeg meg en runde rundt i byen, i det nydeligste solskinn man kan tenke seg. Farger og lys strålte om kapp, og så mye vakkert å se og fotografere. Jeg svingte ned mot bryggen, hvor jeg ruslet langs de gamle sjøhusene, som er vernet, og som siger litt sammen etter mange år. Det var imponerende og sjarmerende å se hvor skjevt og likevel solid og gammelt alt var. Helt perfekt for en ivrig amatør fotograf. Jeg ruslet innimellom de gamle bygningene, der hvor det var mulig, og kikket og knipset til den store gullmedalje. Etterpå tok jeg runden ut på en “pir”, hvor jeg kunne fotografere hele rekken med sjøhus på ett bilde, og samtidig sitte på en benk og nyte de herlige solstrålene.

Bryggen i Bergen, med alle sine skjevheter

Etter den lille hvilen, tok jeg sats, satte mine vonde knær i gir, og ruslet opp mot Galleriet kjøpesenter. Tenkte jeg skulle innom der og se etter noe til barna mine. Men, etter noen få minutter der inne, besluttet jeg å gå ut igjen. Hvorfor i alle dager skulle jeg oppholde meg innendørs på en så flott dag? Nei, jeg så ikke logikken i det, så fant veien ut igjen rimelig fort. Utenfor er det en stor åpen plass. Selvsagt er jeg ikke kjent i Bergen, så hva plassen het, ante jeg faktisk ikke. Men fikk senere vite i en kommentar her, at den heter Torgallmenningen. Men det var veldig fint å gå der i solskinnet, og jeg fant butikker der også, og fikk handlet noe til barna mine. Da jeg kikket meg rundt, så jeg Bergens Tidende i enden av plassen. Så det var da noe kjent i det minste, men akkurat da knipset jeg ikke mange bilder. Da bare nøt jeg stemningen og solen. 

Etter hvert ble jeg lysten på en liten hvil, og begynte å speide etter en plass å sette meg ned å ta noe å drikke. Men, så fant jeg ut at Monica snart var på hjemvei, så jeg ruslet opp til stamstedet BarBarista, og fant meg et bord der mens jeg ventet. Og en kaffe Latte senere kom Monica, direkte fra jobb. Etter en liten pause, tok vi turen i ekte turiststil til Fløybanen. Og opp hele banen til toppen. Utsikten var magisk. Nydelig sol, og Bergen by, og havet utenfor. Virkelig verdt turen. Og det å sitte inne i vognen, mens den klatrer høyere og høyere, uten at en eneste av musklene mine skriker i fortvilelse, var en god følelse. Det ble litt knipsing ut av vinduet kan man si

Meg selv og Monica inne i Blåmann

Oppe på toppen er det laget til trapper/tribune, og glass gjerde. Og utsikten: den er upåklagelig. Der fikk man virkelig se langt av gårde. Vi kikket på utsikten og vi kikket oss litt rundt. Vi møtte på faren til Monica, en liten prat med han, og avsluttet besøket på toppen inne i suvenirbutikken, hvor jeg selvsagt fant et krus jeg aldri hadde sett maken til før. Så det bare MÅTTE jeg kjøpe

Kan ikke klage på utsikten

Så gikk turen nedover igjen, og til en annen bergensk attraksjon, 3 kronen. Der kjøpte vi pølse i brød. Ikke hvilken som helst pølse nei, det var ikke Gilde grill eller wiener nei. Det var reinsdyrpølse. De hadde en stor meny med forskjellige slags pølser, men valget var lett. Måtte jo ta noe jeg aldri har vært i nærheten av før. Og det hørtes veldig godt ut. Pølsen viste seg å være et helt måltid, pluss litt til. Og utsøkt god faktisk. Og når det kommer fra meg, som ikke er så begeistret for pølser, da betyr det noe altså

Etter det gikk turen igjen til BarBarista, hvor vi satt rimelig stille og rolig med vin og øl, og besluttet nokså fort at vi var litt slitne, og ville gå hjem. Vel hjemme laget Monica kyllingsalat, tente masse lys, sjenket i vin, og satte på film på Netflix. Godt tilbakelent i sofaen, koste vi oss med god mat, drikke og film. En perfekt rolig avslutning på den siste hele dagen av mitt besøk der.

I dag var det tidlig opp, for å pakke kofferten. Kjente en liten trist klump i halsen, over at langhelgen var over. Har hatt det så veldig kjekt. Ikke et eneste kjedelig øyeblikk noen av dagene. Og mange nye inntrykk. Og har fått hilse på masse folk….inkludert Monica’s datter, og far. For ikke å snakke om May og Arild på BarBariste. Gjett at jeg skal tilbake

Er forelsket tror jeg. I en hel by

#forelsket #bergen #barbarista #buss #sjøhus #bryggen #torgallmenningen #vin #salat #folk #øl #lys #solskinn #sol #fløybanen #fløibanen #fløyen #netflix #pølse #butikker #utsikt #fotograf

I dag ble Bergensturen min virkelig satt på prøve, bokstavelig talt!

Aldri før har jeg kjempet så hardt for å komme meg fra A til Å. Ekstremsport har fått en ny mening, rett og slett.

Jeg er vant til å trene hjemme, sånn ca 45 – 60 minutter, 2 – 4 ganger i uken. Noe mer har ikke helsen min tillatt. Pga betennelser, og andre plager. Og i perioder har jeg måttet avstå totalt fra trening. Kunne sikkert ha svømt. Men det er jo et aldri så lite tiltak, for jeg har jo liksom ikke svømmebasseng i kjelleren eller i hagen. Og det å gå ut i en svømmehall, med fullt av folk som crawler og spruter vann….nei, kall meg gjerne pyse, men akkurat der er jeg ikke mye tøff altså. Jeg liker å gå tur…og har ved anledning gått tur med en venninne. Og det er utmerket for meg. Frisk luft, og mosjon. Så sant bena holder.

Stort påskesalg hos Get Inspired: Spar opptil 70%

Men altså…treningen kom jeg i gang med tidlig i høst. Og denne gangen kjørte jeg ikke på som jeg har gjort andre ganger, men har tatt det med ro, og sakte bygget meg opp igjen. Og dermed har jeg klart å holde diverse betennelser i sjakk. Helt til i dag! For i dag kom den ultimate utfordringen. Jeg og min venninne, Monica, ble invitert på tur opp Munkebotn. Ok, tenkte jeg da….det kan vel ikke være så ille? Men av sukking og stønning fra min venninne, så begynte jeg å grue meg litt. Og tenkte at ja, dette kan nok bli en aldri så liten utfordring. Men, jeg takket ja til å være med. Og var veldig spent på utfallet. Og ikke minst på stigningen.

Det viste seg at stigningen var grusomt bratt. For meg i alle fall. Jeg tror ikke jeg sier mye feil hvis jeg sier at vi gikk i oppover bakke, mer eller mindre stupbratt, i minimum en time. Til slutt måtte jeg melde litt pass, og si at de andre to fikk lange ut og avgårde, mens jeg sakket farten en smule. Jeg klarte ikke å holde følge. Men jeg er så dødsimponert over meg selv at jeg faktisk klarte å holde følge så lenge jeg gjorde. Nå skal det sies at mine ben var de korteste i det følget, samme hvordan de prøvde å overbevise meg om at jeg ikke var alene om det. Men kan love at jeg slet. Og Monica sine ben er jo virkelig et par meter lange, så hun kunne virkelig stime avgårde.

Monica og Arild stormer oppover. Jeg kan ikke begripe hvor de henter energien fra
 

Men likevel klarte jeg å holde meg i gang omtrent hele tiden. Tok noen halvt minutts pauser underveis da jeg var alene, for å fotografere litt. For jeg fant naturen fascinerende. Mose på mose, oppover trestammer og over stener…lå som et mykt og innbydende teppe over alt. Det var et beroligende syn, og hvor jeg enn snudde meg, så jeg trolske figurer i naturen. Og det eneste som manglet var litt tåke og dugg, da ville den trolske følelsen virkelig gitt en litt eventyrlig stemning. Men jeg nøt turen, selv om bakken var bratt.

 

Tusser og troll lurte i naturen, forkledd som mosekledde trestubber og stein.

Et stykke lenger oppe ventet mine turvenner, og hoiet og heiet meg oppover. Og lurte på om jeg trengte en pause? Men neida….hvem i alle dager trenger pause etter en times gåing i oppoverbakke? I alle fall ikke jeg Så vi trasket videre. 

Ikke lenge etter nådde vi snøen. Og da begynte en ny utfordring. våt snø og slaps gjorde jo at alt ble mye tyngre. Og på toppen av det hele begynte det å hagle, og deretter å sludde. Så joda…vårfølelsen forsvant der oppe på fjellet en plass for å si det mildt. Men trøsten var at vi skulle jo nedover igjen en gang i fremtiden, så med godt mot småløp jeg så godt jeg kunne, for å holde følge med mine 2 venner. Og jeg klarte det sånn noenlunde. Endelig ble bakken slakere, og av og til flatet det ut litt. Og noen ganger var det til og med litt nedover bakke gitt. Noe som ganske fort satte sine spor i mine akk så vonde knær. Det er kun i nedover bakker stort sett at jeg sliter med knærne nå om dagen. Før i tiden slet jeg med knærne daglig. Men gode sko og i tillegg myke innleggs såler gjør det daglige mye lettere. Men her visste jeg jo, at med så bratt stigning oppover, så måtte det nødvendigvis bli bratt ned igjen også. Og som sagt, så erfart. Snø og slaps gjorde jo bakken sleip, og jeg måtte ha blikket festet godt ned i bakken, for å se hvor bena burde plasseres. Og faren for å skli og falle var i grunnen rimelig overhengende. Men etterhvert kom vi oss nedenfor snøgrensen. Og plutselig sto vi på toppen av Fløibanen. Utsikten var betagende til tross for tåkehavet. Men egnet seg dessverre ikke til fotografering. Får ta det en annen dag

Arild og Monica har endelig begynt på nedstigningen.

En aldri så liten fotopause: Arild, og meg selv.

Hadde jeg vært lur, så hadde jeg tatt banen ned. Men så lur kunne jeg jo ikke være. Det er for pingler. Så vi bestemte hvilke rute som var best å gå ned. Og nedover snirklet vi oss i lynskarpe hårnålssvinger. Heldigvis for fotgjengere. Og halvveis nedover i bakken, begynte jeg å fantasere om kne amputasjon og lignende ting. Men bet tennene sammen, og humpet meg videre nedover. Og kom frem til at joda, turen oppover var tung, men turen nedover var vond. Foretrekker oppover turen når jeg liksom skal gjøre opp status, selv om det kjentes det også, på kondisen.

Vel nede i byen igjen, kunne jeg jo konstatere at vi snart var hjemme, og jeg begynte virkelig å glede meg. Og stoltheten, den føles som en krone på hodet. Jeg er så stolt over at jeg klarte denne turen. Mine venner ville nok klart den på kortere tid enn vi brukte. Men jeg var nok en hemsko sånn sett, og turen tok altså ca 3 timer. Og det er ikke mange sekunders pauser jeg da har hatt. 

Og nå sitter jeg her, det ene kneet er vondere enn det andre, og jeg håper at det gir seg til i morgen. I tillegg er jeg støl i lår og hofter. Kan vel si at jeg føler meg en smule skambanket. Men hva så? Hadde nok godt av det. Og naturen og opplevelsen….helt MEGA flott Ville ikke vært den foruten. Tusen takk til Monica og Arild som halte meg med oppover, og nedover

Monica har også skrevet om turen, og helgen i den forstand her 

#munkebotn #bergen #tur #natur #troll #mose #fløibanen #nedoverbakke #snø #mosjon #turvenner #utsikt

Denne helgen gikk turen til Bergen. Endelig skulle jeg få ta denne vakre byen i nærmere øyesyn

Det er ikke sånn at jeg reiser bort hver eneste helg, men denne helgen fikk jeg et sterkt behov for å bytte stue Og da falt valget på Bergen, siden jeg nå har vært en del i Bergen i det siste, men stort sett bare har sett innsiden av sykehuset der. Og littegranne hurtig sånn ellers i byen. Nå er jeg på besøk hos en god venninne som bor midt i smørøyet i Bergen.

Jeg bor i Sandnes, og for å komme seg til Bergen, er det flere muligheter. Man kan kjøre, ta buss, fly eller båt. Normalt tar jeg fly. Men denne gangen falt valget på buss. For det har jeg ikke prøvd før. Bussturen tok 5 timer til sammen, med et par korte stopp underveis, og et par fergeturer. Bussen var behagelig å sitte i. Jeg hadde et sete for meg selv, som kunne legges langt bakover, og med regulerbar nakkestøtte. Og goooood plass for bena. Faktisk så god plass at til og med det ble en bakdel. For jeg er ikke så veldig lang. Og når jeg da hadde lyst å hvile bena på fotstøtten, så nådde jeg ikke bort….det ble ikke komfortabelt. Men, akkurat det betyr jo egentlig ingenting når det kommer til stykket. For turen i sin helhet var jo virkelig komfortabel, og jeg kan godt gjøre det igjen

Når man tenker buss kontra fly, så tar det nesten like lang tid. Men flyet er ikke så avslappende, og man har ikke så god plass. Man sitter trangt, man har restriksjoner og man kan ikke ha på mobil og internet hele tiden. Og så må man gjennom en del venting på flyplassen, sikkerhetskontroll, osv. Og i tillegg så må man komme seg dit på en eller annen måte…og taxi er dyrt, og det samme er parkeringen. Jeg fant nå ut at bussen var langt mer komfortabel og avslappende enn flyet, og tar ikke veldig mye lenger tid innen man er fremme. 

Vel fremme i Bergen, ble jeg møtt av min venninne, Monica, på Byterminalen. Og sammen begynner vi å vandre gjennom byen for å komme oss til rette siden. Og underveis svingte vi innom polet for å snope litt der  
På vår vei gjennom Bergens gater regnet det, BIG surprise Og så plutselig begynte det å hagle også, sånn for sikkerhetsskyld. Nesten så jeg lurte på om den ideen med å dra til Bergen var særlig god? Men joda…klart det var det

Etter litt innledende prat vel fremme i leiligheten, skulle vi ut å handle litt. Mat må man jo ha, man kan ikke utelukkende leve på varer fra Polet Og med mat handlet og fortært, vin, øl og snacks i magen, var vi klare for en tur ut. Og turen gikk til et utested som heter Bar Barista. Det er en plass med virkelig hyggelig sjarm. Tak og vegger og møbler er et sammensurium av ting og tang kjøpt brukt, og danner en helhet som virkelig er innbydende. Samme hva man skulle tro når man hører beskrivelsen. Og folkene der er også utrolig hyggelige og imøtekommende. Likte veldig godt den plassen. Til og med toalettene har sjarm. Så dit skal vi tilbake i kveld. Ekstra kjekt er det jo når Monica kjenner innehaveren godt

Dessverre regner det i dag, men skal nok få godt utbytte av oppholdet her i Bergen likevel. Nettopp gikk det et buekorps forbi, og det har jeg aldri sett før, annet enn på TV. Så nå skal jeg ut og utforske byen

God helg ♥ 

Buekorps 22.03.14

#bergen #buekorps #buss #fly #bar #barista #by

I alle år siden jeg gikk i ungdomsskolen (og det er lenge siden), har jeg drevet med strikking. Jeg begynte vel da jeg gikk i 8. – 9. klasse, og det var mormoren min som lærte meg å strikke. Jeg kan huske at jeg og en venninne brukte friminuttene ivrig til å strikke, og jeg kan til og med huske hva vi strikket. Så det har jo helt tydelig gjort et dypt inntrykk på meg. Da jeg gikk på videregående skole, fortsatte strikkeinteressen. Jeg gikk til og med på tegning, form og farge, og utviklet både strikkingen og andre kreative evner, som å tegne og sy. Så jeg har da jammen fått prøve en del. Men strikking var det som lå mitt hjerte nærmest, og er det jeg har holdt på med i alle årene etterpå. 

Strikking er en dyr hobby. Plaggene man strikker er ikke noe billig juks. Og som ivrig strikker, har jeg i perioder vært ivrig på jakt etter garn tilbud. Men, ikke alltid med like heldig resultat når man skal bruke garnet. For som oftest, finner jeg oppskrifter på flotte plagg, men så passer kanskje ikke garnet helt til. Og da sitter man i saksa, for å si det mildt. Og etterhvert har man et stort lager av garn som bare ligger der, og ikke blir brukt. Restegarn er også noe som samler seg opp i løpet av årene. Og jeg funderte lenge på om jeg skulle kaste restene, eller om jeg skulle finne på noe lurt å lage? Svaret kom da det plutselig ble in å lage større prosjekter, som tepper og puffer og sånne ting.

Puffer laget til jente- og gutterommet

Jeg satte i gang med å sortere garn og farger, og la sammen flere tråder for at det skulle bli tykt nok til å lage et møbel med. Og så gikk jeg til innkjøp av en heklenål. For jeg fant ut at å hekle puff var lettere enn å strikke. Og så var jeg i gang. Resultatet ble ganske bra synes jeg. Og barna som fikk puffene, ble fornøyde. Da har de noe å hvile føttene på når de sitter i sine stoler og skal slappe av. Har planer om en puff til meg selv også, men har ikke sett etter hvor mye restegarn jeg har igjen enda.

En lang periode drev jeg med hekling. Da laget jeg duker stort sett. Men likevel er nok strikking det jeg liker best. Men puffene ble absolutt best med hekling.

Nå om dagen har jeg ikke mindre enn 3 prosjekter på gang. Og det varierer hvem av dem jeg finner frem. Det dreier seg om en pen liten jakke, en topp og et sitteunderlag.

Mine nåværende pågående strikkeprosjekter

Fordelen med strikking, er at jeg kan gjøre to ting samtidig. Jeg kan strikke og prate, eller strikke og se på TV. Og så er strikking litt terapi for meg også. Jeg slapper veldig av når jeg sitter med et strikketøy i hånden. Strikketøy kan man også ta med seg over alt…på bussen, på besøk hos noen, på venteværelset….etc.
I perioder har jeg ikke strikket så mye. Men det er gjerne fordi jeg har hatt det travelt med andre ting, eller så er det gjerne fordi jeg ikke har vært helt frisk. Men uansett, det er alltid et strikkeprosjekt eller flere på gang

#strikkeprosjekt #strikking #strikke #hekling #hekle #terapi #garn #møbel #hobby #puff #strikketøy #restegarn

2 ganger i måneden går jeg i forening. Ja, det er det vi kaller det her hjemme. Andre steder i landet kalles det kanskje klubb. Men det handler i alle fall om venninnegjenger som møtes jevnlig. 

Vi damer har på vår måte funnet ut hvordan vi skal bevare vennskap og få passe dose sosialt samvær med gamle eller nye venninner. Og det gjør vi ved å danne en forening/klubb. 

Selv er jeg med i 2 slike foreninger. Og derfor går jeg i foreningskveld 2 ganger i måneden, sånn omtrent. Den ene foreningen er jeg sammen med 4 andre venninner. Vi har møttes på forskjellig vis, men fant at vi hadde noe til felles, og bestemte oss for å møtes jevnlig. Denne foreningen har jeg vært med i, i snart 20 år. Vi har rett og slett jubileum i år har vi kommet frem til. 
Den andre foreningen er vi 3 venninner fra skolebarndommen som møtes. Den er ikke så gammel, som den andre. Men likevel godt etablert.

Annonsørinnhold

I butikk: Vårens fineste sneakers

Det er utrolig hyggelig å kunne møtes på denne måten. Vertinne oppgaven går på rundgang, etter tur. Og vi lager gjerne god mat, og en kake til kaffen. Vi har kanskje med oss strikketøy, og sitter og slapper av, mens praten går. Den eldste foreningen hadde vi en periode hvor vi var veldig kreative. Strikketøyene fikk hvile, mens vi arrangerte hobbykvelder hvor vi introduserte hverandre for, og prøvde nye ting å lage. Alt fra glassmaling til julepynt. Det var en veldig kjekk tid. Vi var yngre, hadde mer overskudd, og var aktive på den sosiale fronten. Vi pleide også å reise bort en gang i året sammen. Som oftest hyttetur, og så sparte vi penger sammen, og dro utenlands noen ganger. Vi har fått se mye sammen vi damene. Og det har vært et eventyr som jeg ikke har klart meg uten.

Den lille og nyeste foreningen har vi ikke kommet sammen på den måten. Men vi har til gjengjeld en del ting til felles fra gammelt av, og har mye å “mimre” om. Mange minner, både gode og vonde. Og vi har fulgt hverandre oppover i disse årene…noen ganger litt distansert, andre ganger tett og med mer kontakt.

Men felles for disse to foreningene jeg går i, er gleden over å være sammen med gode venninner. Den gode praten, om alt som vi kvinner kan prate om. Og opplevelsene dersom vi finner på noe å gjøre sammen.

I mange år var jeg hjemmeværende. Jeg jobbet hjemme, som dagmamma. Og i de årene var den ene kvelden i måneden mitt viktigste holdepunkt med tilværelsen utenfor min egen stue. Det var rett og slett en nødvendighet. Men de siste årene, hvor sykdom og depresjon har herjet meg litt, har jeg vært mindre sosial, og hatt pauser fra foreningslivet. Men nå kjenner jeg at foreningsgleden sprudler i meg igjen Og i kveld skal jeg i den eldste foreningen. Og gleder meg veldig

Ha en super kveld, hva du enn har planlagt

20 års jubilantene på tur til Berlin for noen år siden
 

I mange år nå har jeg hatt et stress, som har resultert i alt for stive og spente muskler. Noe som sikkert ikke er veldig uvanlig. Til tider kan det være utrolig smertefullt, og veldig ofte, når smerten setter seg i skuldre og nakke, forplanter det seg opp i hodet, og gir en utrolig vond hodepine. Hodepinen er så vond og vanskelig, at den ikke forsvinner med hverken paracet eller ibux eller noen av de kjente smertefordriverne. 

For en del år siden, oppdaget jeg ved en tilfeldighet, at Redbull var en effektiv smerteforkjemper mot akkurat den typen hodepine. Vi var på ferie, i utlandet, og hodepinen var ekstremt smertefull. I tillegg var vi grytidlig oppe, siden vi skulle på en utflukt og kjøre langt avgårde. Min sønn hjalp seg selv å våkne med en Redbull, og jeg tenkte at det skulle jeg også prøve. Hadde til da ikke smakt Redbull en gang. Men med friskt mot, kjøpte jeg en Redbull til meg selv, for selv om jeg hadde den forferdelige hodepinen, så ville det jo bli litt bedre å føle seg litt mer våken i det minste Så vi plasserte oss på bussen, og jeg åpnet min Redbull, og begynte å drikke den. Dessverre kan jeg ikke skryte av smaken. Det var ikke akkurat fin årgangsvin. Ei heller en fruktig og frisk juice. Men, smaken til tross, Redbull’en gled ned. Det gikk omtrent 20 minutter, innen jeg kjente en forandring jeg IKKE hadde ventet meg. Plutselig, som å trykke på en knapp, forsvant hodepinen! DET i seg selv var en opplevelse, og jeg har aldri før kjent noe lignende. Det kom så plutselig, og den gangen så uforberedt. Det var jo ikke det som var hovedformålet med den drikken. Jeg skulle jo bare våkne litt. Men gleden over at hodepinen forsvant, overdøvet alt annet

Men helt klart, etter å ha satt til livs den Redbull’en, var jo humøret totalt på topp. Og jeg fikk et utrolig fint utbytte av utflukten vi var på.

Annonsørinnhold

Knalltilbud på Dale, Devold, Johaug, Fjällräven +++

Nysgjerrig som jeg var, så kjøpte jeg inn flere Redbull, til å ha i bakhånd hvis hodepinen skulle komme tilbake, noe som vel egentlig var garantert. Og en stund etter hjemkomst til gamlelandet, kom hodepinen tilbake. Og jeg prøvde Redbull igjen. Og med samme resultat. Etter ca 20-30 min, trykket noen på en knapp, og hodepinen forsvant på magisk vis. Jeg kunne nesten ikke tro det. Men etter de opplevelsene, så har det alltid vært Redbull i hus her. Men med den smaken, drikker ikke jeg det som kosedrikk i alle fall. Selv om jeg har vennet meg til den nå. Den er medisin for meg. Rett og slett. Og medisin pleier vel ikke å smake så innmari godt ettersom jeg har forstått

Den siste tiden, har jeg fått en annen type hjelp for mine spente muskler. Rett og slett massasje. Ved et par anledninger har en venn med litt kunnskap, gitt meg grundige massasjer hvor jeg omtrent svimer av i smerte, fordi musklene er så spente. Sist gang var nå i helgen. Sterke og trygge hender fant problem punktene, og masserte og trykket, mens jeg lå der og hadde mest lyst å stikke av, løpe for livet. For det var så utrolig vondt. Nå er jeg sikkert en pingle. Jeg aner ikke hvordan andre opplever massasje, men jeg kjenner jo at punktene som blir massert virkelig er problem punkter. Og jeg har ikke selv evnen til å finne disse punktene ved hjelp av mine egne hender. Og selvsagt, alt ligger jo på baksiden av kroppen, og det er jo ikke så lett å komme til der selv. Jeg er jo ikke så fleksibel liksom

Men, når massasjen er over, så kjenner jeg egentlig veldig fort en indre ro i kroppen. Kjenner meg mykere og mer komfortabel. Og den følelsen er ubetalelig

I flere dager etter massasjen, er alle de masserte puntktene ømme. Jeg føler meg rimelig mørbanket for å si det mildt. Men jeg vet jo nå at det går over etter noen dager. Og den indre følelsen, roen og komforten, vedvarer en tid. Og gjør tilværelsen mye lettere. Ønsket er jo å motta sånn massasje litt oftere. Men tid og hverdagens stress gir ikke anledning for det.

Så egentlig…når man ser på helsegevinsten i en massasje, kontra smertelindringen fra en Redbull eller smertestillende piller, så er jo massasjen utrolig mye sunnere. Den tilfører  ikke kroppen fremmede stoffer, som kan skade andre ting. Og virkningen er jo mer langvarig. Og komforten i at kroppen føles avslappet og problemfri, er jo så utrolig mye bedre. Massasje burde vel egentlig de fleste hatt på blå resept! For det er ikke mange som har tilgang til massasje som trigger de virkelig problemfylte punktene. Og skal man gå og kjøpe seg massasje, så koster det skjorta, og alenemødre og lavtlønnede har IKKE råd til sånn luksus. Men tenk på det, hvor mange andre problemer man kunne unngått ved å få holde musklene i kroppen vedlike på en så positiv måte. Tenk på hvor mye man faktisk kunne spart samfunnet for, ved å få massasje på blå respt? Man hadde unngått veldig mange andre helsemessige problemer ved å få orden på grunnleggende ting som spente muskler. Alt har jo et utgangspunkt, som ofte starter med stress. Og stress setter seg gjerne i musklene.

Å bearbeide stress er også en ide…men ikke alltid så lettvint. Jeg kjenner jo når musklene mine er mørbanket etter en dyp massasje, så senker stressnivået seg også. Jeg føler meg roligere, og føler at jeg har mer kontroll på tilværelsen. Så kanskje kunne massasje være løsningen på en del stressende situasjoner. 

Ja, dette er jo bare noen tanker fra min side. Men jeg skulle gjerne hatt massasje på blå resept jeg. For med vondt, skal vondt fordrives

Ha en strålende stressfri uke ♥

Bilder hentet fra Google, og puslet sammen av meg selv