Dem som har fulgt meg en stund, vet at jeg sliter med utmattelsesproblematikk. Og at jeg i perioder er ganske så fraværende her. Men det betyr ikke at jeg ikke tenker på blogg, og at jeg ikke går innom for å kikke. Det betyr bare at jeg er litt roligere, og ikke fullt så “høyrøstet”. Jeg er fortsatt meg, og henger med så godt det lar seg gjøre

Hele dette året som har gått, har i grunnen vært veldig preget. For jeg besluttet at jeg måtte bli flinkere til å porsjonere energien min. Og det er en prosess det også, det å planlegge etter hva jeg kan få til, ikke etter hva jeg har lyst å få til. Det er jo dessverre flere lyster, enn muligheter til å klare å utføre lystene.
Og når jeg nå bruker ordet lyster, så handler det ikke om intime ting, eller godteri Det handler mer om å leve livet, leve i nuet.

Det har vært veldig viktig for meg etterhvert. Det å leve i nuet.
For jeg har jo tross alt sett hva helsa kan gjøre, og hvor mye den kan begrense.
Så det har vært litt av prosessen, å lære meg å leve i nuet.

Annonsørinnhold

Knalltilbud på Dale, Devold, Johaug, Fjällräven +++

I går levde jeg i nuet, og tok meg en tur til Stavanger. For jeg hadde nok energi til det. Jeg valgte å gjøre det, fordi jeg hadde lyst å kikke litt i butikker, og jeg hadde lyst å gå på Starbucks og ta meg en god drikke der i hyggelig lag

Den høsten vi nettopp hadde, den som det fortsatt føles vi er inne i sånn værmessig sett, den var den verste så langt. Jeg har vært så langt nede, så totalt sliten og utkjørt, og hele helsa virket som den tok springfart, for å gjøre meg dårligere. Flere hendelser forsterket dette, og gjorde ting vanskeligere for meg.

Men jeg er av sorten som ikke gir opp så lett, heldigvis

Her en dag kjøpte jeg meg nytt verktøy. Ikke fordi jeg hadde behov for det der og da, men fordi jeg ble glad av fargen. Verktøyet var helt likt det ordinære, som har oransje farge. Men for meg, er rosa en gladfarge, og jeg bare måtte unne meg det. Bonusen var jo at det var noe i verktøysettet jeg ikke hadde fra før av også i min verktøykasse

Så klarte jeg endelig i høst, å få til å bytte fastlege.
Og da skjedde noe veldig positivt etter mitt første møte med ham.
Skuldrene mine senket seg. Jeg begynte å slappe av. Jeg ble endelig hørt, forstått, og sett.

Og plutselig var det bittelitt lettere å leve i nuet. Å nyte de små gledene. For jeg hadde jo plutselig opplevd en stor glede, et håp om å komme videre i et uendelig tregt helsesystem.

En dag i forrige uke var jeg på besøk hos en venninne. Hun er veldig flink å lage mat, og uendelig flink til å få maten til å se fristende ut. Man spiser jo tross alt litt med øynene også. Hun laget pannekaker, med cottage cheese fyll, og blåbær. Det smakte veldig godt, og skjerpet appetitten

Og så har jeg jo kommet dit nå, at jeg ser litt lysere på ting, som følge av å ha kommet et lite skritt videre i helsesystemet. Og med en gang man ser litt lysere på ting, så åpnes nye dører. Og for min del, har døren til kjærligheten åpnet seg. Jeg klarte å gå ut av døren, og se meg litt nøyere rundt, og møte en som var litt utenfor mine stramme rammer. Han var utenfor rammene på noen måter, men viser seg å være så absolutt innenfor på de fleste andre områdene. Men jeg hadde ikke klart å se det, om jeg ikke hadde gått utenfor døren og tatt en kikk utenfor mine rammer.

Pålagt selvpining. Det er det jeg har drevet med før tror jeg. Det å lage strenge rammer, og ikke våge å se utenfor boksen.
Men jeg trengte det dyttet. Det positive i å bli sett og hørt av helsepersonell.

Jeg unner meg gjerne litt egentid, med levende lys, og lesestoff eller strikketøy. Gjerne i en slags kombinasjon Det er avslappende, og godt for den mentale biten

Så nå, de siste ukene, hvor jeg opplever så uendelig mye godt på følelsesfronten, så merker jeg at jeg har fått en glad energi. Jeg er fortsatt sliten, men er inne i en god periode, hvor mye av smertene er redusert, og hvor humøret har tatt sats, og tillatt seg å være bedre enn godt Og da er det så mye lettere å være med på ting, å gjøre ting. For smertene er såpass redusert, at jeg faktisk stort sett får sove om natten. Noe som er fantastisk.

Men denne siste natten var ikke fullt så god. Så i dag kjenner jeg det. Men har likevel energi til å gjøre noe For livsgleden har jeg jo. Jeg har så mye å glede meg over. Både av det jeg hadde fra før av, og av nye gleder, som bare kan bli enda bedre

Jeg må fortsatt porsjonere energien min. Jeg må fortsatt ta hensyn til meg selv. Men jeg skal være flink å leve opp til mitt nyttårsforsett, som er at jeg skal være mye snillere med meg selv enn jeg har vært før Kanskje kan det også gjøre en forskjell, i alle fall for dem jeg er glad i ♥

Roser jeg fikk på lørdag, av mannen jeg har falt for. Og de står like vakre i dag Gjør dagen min positiv og glad ♥

Nå har jeg lyst å gå en tur, og gjøre dagen min enda bedre

Hva er å leve i nuet for deg?

#liv #leveinuet #gleder #helse #kjærlighet

I mange år har jeg vært singel.
Det ble jo en vane.
Akkurat som alt annet i livet egentlig. Har man mye av det, blir det en vane.

Jeg har jobbet meg gjennom singeltilværelsen, på godt og vondt.
Et par av årene var det godt å være singel. Jeg trengte det, da mitt syn på det annet kjønn var blitt kraftig svekket.

Men så gikk jo årene, og et savn begynte å melde seg. Jeg begynte jo etterhvert å tenke på lykken, innen kjærlighet. At det kunne være fint å ha. Og de siste par årene, har jeg nok vært fokusert på det. Å finne lykken.

Annonsørinnhold

Stort påskesalg hos Get Inspired: Spar opptil 70%

Jeg har jo vært lykkelig. For jeg har jo ungene mine, vi har tak over hodet, vi har venner og familie som bryr seg.
Men som voksen kvinne, så var det noe som manglet. Noe jeg savnet. Noe jeg ikke kunne få sånn helt uten videre.

Søket mitt har tatt en stund. Jeg har vært medlem i singelgrupper på Facebook et par år. Jeg søkte ikke aktivt opp noen. Men var den som satt og tok imot henvendelser fra andre. Min luksus som kvinne, regner jeg med

Men i går, da meldte jeg meg ut fra alle singelgrupper.

For jeg har endelig funnet lykken ♥

♥ Lykken er kjærlighet ♥

♥♥♥

#kjærlighet #denrette #love #hjerter #lykke #glede
 

Jeg har nevnt denne skrekken min før. Men må nesten gjenta det. Ikke at det er så viktig, for det er ikke så mange som ringer til meg. Men det er sikkert logisk, når jeg sliter med å “løfte av røret”.

Kanskje det er øvelse som trengs. Men det å snakke i telefonen, det er jeg egentlig dårlig til. Har i grunnen aldri likt det noe særlig.
Et par gode venner har det gått fint å prate med i telefonen. Da kjenner jeg ikke denne skrekken. Og de kan jeg faktisk ringe til selv også, om jeg skulle komme så langt.

Men veldig ofte, så er det problematisk å snakke i telefonen. Jeg blir nervøs, svett i hendene, og i øret. Og jeg føler meg litt dum og keitete.

Men jeg har faktisk den siste tiden, de siste par årene egentlig, klart å endre litt på noe. Det å snakke med venner i telefonen, er ikke så skummelt, så kleint eller så ille lenger. Jeg har klart å senke skuldrene, og tenke at “dette er jo tross alt en vanlig samtale, det er bare det at vi ikke kan se hverandre.” 
Så jeg kjenner en stor lettelse over akkurat det. Og faktisk, så er det utrolig hyggelig også, å prate i telefonen, med folk man kjenner og føler seg bekvem med.

Men, så kommer man til den delen hvor man skal snakke med fremmede.

Nylig hadde jeg bilen på verksted.
Det var en sur regning å betale denne første uken i det nye året.
Men i den forbindelse, måtte jeg prate i telefonen. Jeg måtte forklare hva som var galt, og jeg måtte ta imot informasjon, og sånt.
Og da forsto jeg hva som er min store skrekk nå for tiden, når jeg snakker i telefonen.
Det er hukommelsen min.
Jeg svarer ja og ha. Og alt er kjempefint akkurat da, men i neste sekund, har jeg glemt hva vi snakket om.
Jeg visste at vi snakket om bilen min. Og hva som var galt med den. Men når jeg skal gjenta hva som var galt, så klarer jeg ikke å huske det. Jeg vet det var noe med bremsene…men hva? Og så føler jeg meg kjempeteit når jeg da skal viderefortelle dette til andre.

Nå er jo hukommelsen min helt bortinatta langt vekke av og til. Så akkurat det er jo ikke noe nytt. Den der teite følelsen over å glemme, må jeg jobbe meg gjennom nesten hver eneste dag.
Men det er noe jeg faktisk har opplevd mange ganger før også. Før jeg “mistet” hukommelsen.

Det å ta imot beskjeder over telefon, det er nesten umulig. Jeg klarer ikke å fordøye det, når jeg ikke har et ansikt å feste beskjeden til. Det er nok DER skrekken min egentlig er.
Tror jeg.

Og så har jeg jo episoder, hvor nye “venner” så gjerne vil ringe til meg. Og prate med meg i telefonen. Huff. Jeg kan ikke forstå at det skal være nødvendig?
Men noen få ganger har jeg likevel gjort det. Og oftest er det jo hyggelig. Men etterpå, kjenner jeg hvor nervøs jeg har vært. Når jeg endelig kan slappe av igjen. Da verker nakken, hendene er totalt utslitt etter å ha holdt krampeaktig i telefonen, og øret er varmt og ømt.
Nei, det er ikke sunt å snakke for mye i telefonen

Veldig greit å slippe i alle fall. Og heller prate med dem som står meg nærmest Sånn av og til
Og med dem jeg har møtt. For da har jeg et ansikt. Da er det så mye lettere

Men telefonen er veldig fin til å ta bilder med. Favoritten min det Og så finnes det jo så mange kjekke bilderedigeringsprogram og filtere.
Så da er jo det noe jeg ivrig bruker. Fremfor å snakke for mye inn i den dingsen

Og her er mitt siste telefonverk. Jeg ser ikke så skremt ut. Men det handler jo om bilder. Og da er saken en helt annen

Liker du å prate i telefonen?

#telefonskrekk #telefonangst #angst #telefon #samtaler

Jeg er så utrolig glad for muligheten til å scrolle forbi når det kommer noe opp på Facebook som jeg virkelig ikke har interesse av. Eller når det kommer alle disse kjedebrevene, eller hva jeg nå skal kalle dem for.

Det er nå en gang sånn, at det postes ganske mye kjekt på Facebook. Det er veldig kjekt å følge mine venner der ♥ I medgang og motgang. Med statusoppdateringer, og bilder. Og det er kjekt å dele ting selv også. Og veldig kjekt med muligheten til å få være litt sosial. Spesielt for meg, som ikke alltid har energi til å gå ut å være sosial.

Men noen ganger kommer det opp ting jeg finner forstyrrende. Av og til er det formet som advarsler. Hvor det advares mot hackere eller folk som angivelig kan gjøre stor skade. Andre ganger er det oppfordring om å dele innlegg som handler om sykdom eller tilstander. Og så formuleres det som at du skal få dårlig samvittighet hvis du ikke deler.
Alt dette er jo kjedebrev. Eller på godt nytt norsk: Spam/søppel.

Annonsørinnhold

I butikk: Vårens fineste sneakers

Og så kan man jo lure på hva som er formålet med å dele alt dette her?
Ja, jeg er blant dem som har blitt rammet av kreft i nær familie. Jeg synes kreft er grusomt. Noe av det verste som finnes. Men hva hjelper det meg, eller kreftpasienter, å dele et sånt innlegg om å vise medfølelse, på Facebook?
Hvis alle da deler dette innlegget, blir jo feeden helt oversvømt, av akkurat det samme innlegget.
Ja, da er det jo noen som har fått viljen sin da, å lage litt rot og frustrasjon, og så vil de sitte å le av alle som gikk på limpinnen.

Jeg synes det blir feil. Jeg har medfølelse for alle som rammes av kreft selv eller i nær familie. Selv om jeg IKKE deler et sånt innlegg.
Så har jeg i alle fall sagt det

Det er svært sjelden jeg hiver meg på “masse-deling”. Da skal det jammen være noe veldig spesielt det handler om.

Men hvis det er noe spesielt, noe som trenger et ekstra søkelys, eller kanskje en konkurranse, eller lignende, da kan jeg dele. Men da er det en håndgripelig grunn til delingen. Et formål med saken. Og noe, som antakelig tar slutt etter en viss tidsperiode.

Jeg er så glad for muligheten til å scrolle forbi
Det er jo opp til hver enkelt å dele hva enn det skulle være.

Men please, ikke forsøk å gi meg dårlig samvittighet fordi jeg ikke liker, ikke deltar, og ikke deler.
Kjedebrev har jeg svært liten interesse for.

Jeg er ikke gretten eller noe sånt i dag, selv om det sikkert virker sånt Jeg hadde bare lyst å sette litt søkelys og en tankevekker på temaet, som jeg vet opptar mange

Jeg er blant dem som elsker Facebook. Facebook har faktisk vært en god trøst og støtte for meg, når jeg har vært veldig dårlig. Og jeg har fått veldig mange nye og gode venner gjennom forskjellige grupper på Facebook.
Jeg vet ikke hva jeg skulle gjort uten den sosiale siden?
Men hadde sikkert overlevd uansett

Jeg fortsetter å kose meg der. Og her på blogg også
Jeg leser litt iblant, og koser meg med det når jeg har energi til det. Og kommenterer når jeg er enda mer ovenpå enn vanlig.
For meg har blogg også vært en god redning.
Jeg elsker å få bli kjent med folk, å få et innblikk i deres liv, gleder og sorger. Jeg lærer ofte noe nytt, og får av og til masse inspirasjon. Akkurat som på Facebook.
Så disse to kanalene, kommer jeg til å holde fast ved, til den dagen jeg er 119 år gammel, og har mistet både syn, hørsel og bevegelighet

God klem til alle, samme hva dere velger å dele her og der ♥

PS. Alle bildene her i innlegget har jeg lånt fra Google.

1. januar 2017.
Det ble en heftig start.

Jeg hadde bedt til 1. Nyttårsdagsmiddag. Min familie altså.
Men det er rart hvordan ting klarer å komme oppå hverandre? Sånn helt plutselig?

Nyttårsaften ble en koselig sammenkomst i lag med gode venner, god mat, litt quiz og panoramautsikt til fyrverkeriet.
Tidligere på dagen hadde jeg ordnet klart litt av det som kunne gjøres på forhånd, til middagen som skulle være på 1. dag. Heldigvis!

Annonsørinnhold

Knalltilbud på Dale, Devold, Johaug, Fjällräven +++

For, i romjulen fikk jeg en epost fra ordføreren i Sandnes kommune. Det var en invitasjon til Nyttårsmottakelsen. Invitasjonen var jo da til min datter, som har gjort en idrettsprestasjon, og vunnet gull i NM sammen med West Coast Pompons Team. På Nyttårsmottakelsen skulle hun, og andre idrettsutøvere få motta en oppmerksomhet for sin gode prestasjon i norske mesterskap og også internasjonale mesterskap.
Selvsagt fikk jeg være med, som den stolte mammaen jeg er

Salen i kulturhuset var ganske full. Ordføreren holdt tale. Koret Concentus sang flere sanger, og så var det tid for å dele ut utmerkelsene til idrettsutøvere og kulturprestasjoner.

Her er ordføreren i dialog med min datter, når det etterpå måtte tas litt bilder

Her er sportseliten i Sandnes som har gjort seg bemerket i norske og internasjonale mesterskap. Min datter står i rekken fremst, til venstre.

Etter utdelingen var det på tide å haste hjem igjen, for å lage familiemiddag. Vi var i godt humør, og litt høye på dagens opplevelser så langt

Akkurat idet jeg skulle rygge bilen inn i gårdsrommet, kom en merkelig lyd, akkurat som at vi kjørte på noe. Og så sto bilen bom stille. Den gikk ikke å kjøres bakover, og heller ikke fremover. Og der sto vi, midt i veien, og sperret for trafikken som evt. måtte forbi. Heldigvis er det ikke så stor trafikk akkurat i den lille veistubben.
Jeg ringte etter veihjelp, og fikk vite at det kunne ta en stund før hjelpen kom. Jeg visste jo at bilen måtte kjøres på verksted. Og det ante meg at det kunne bli kostbart.

Etter to timer kom endelig hjelpen. Heldigvis hadde ingen enda hatt behov for å komme seg forbi. Selv sto jeg inne og laget middag, mens jeg ventet på hjelpen.

Tankene mine kretset veldig rundt hva annet som kunne gå galt denne dagen?
Men til alt hell, skjedde ingen flere uhell.

Middagen ble god, og familien virket fornøyd Vi hadde en koselig stund sammen, og kan nå fortsette 2017 med godt humør, og evne til å takle både gleder og sorger

Middagen var kalkunfilét, med tradisjonelt tilbehør, ala poteter, fløtesaus, waldorfsalat og grønnsaker  
Hjemmelaget karamellpudding til dessert.
Godt å være sammen med familien ♥

Har du kommet deg trygt og godt inn i det nye året?