JEG BEUNDRER DEG

Ja, sånn er det.

Jeg beundrer deg, fordi du er frisk, du har energi til å gå på jobb, stelle hus og hjem, stelle med barn eller barnebarn, gå og handle og andre hverdagslige ærender. I tillegg har du energi nok til å holde på med fritidsaktiviteter og trene eller gå turer ♥

En gang i livet var jeg også der. Jeg var ganske ung da. Jeg beundrer deg, fordi du fortsatt er på det nivået, selv om du kanskje er på min alder, eller eldre ♥ Men naturlig nok blir også du mer sliten ettersom alderen øker.

Jeg beundrer deg som kanskje er ufør av en eller flere grunner, og likevel har du kanskje ork til å stelle hus og hjem, gå en tur, holde på med flere fritidsaktiviteter ♥ Det handler jo så klart om hva som gjør at du er ufør.

Jeg beundrer deg som er blogger, som har energi til å skrive ett innlegg om dagen. I tillegg til de andre tingene du også har å gjøre i dagen din. For ikke å snakke om deg som klarer å legge ut flere innlegg om dagen ♥

Jeg beundrer det virkelig. Jeg klarer knapt å legge inn et innlegg i måneden. Stor forskjell fra før i tiden, da jeg glatt blogget ett dagsinnlegg i tillegg til alt annet jeg hadde å gjøre. Tidene har jammen forandret seg.

Nå har jeg korte perioder hvor jeg klarer å prioritere å skrive litt. Men så plutselig blir det stopp, gjerne i en måned eller to. Da er energien brukt opp, eller jeg må bruke den på andre ting. Og bare så det er sagt, det er ikke mye jeg gjør. Svært lite faktisk.

Jeg beundrer meg selv også, som noen ganger klarer å presse meg ut på tur, selv om formen er ganske skral. Det er mestring det, og en stor glede ♥

Tirsdag i forrige uke gikk jeg tur med en venninne. Det var et turmål jeg ønsket så inderlig å til, Søsterhytta. En ny hytte som er bygget til turgåere. Ikke for overnatting, men for å varme seg inni, og nyte en matpakke når det er ruskevær. Inne er det store panoramavinduer, og ute kan man også sitte og nyte utsikten og godvær når værgudene er på sitt snilleste.

Det er ikke langt å gå dit om man velger kortest mulig turrute, og det setter jeg veldig pris på i disse dager. Men det var tungt nok likevel. Jeg blir så anpusten, jeg er anemisk for tiden, og det merkes på de minste ting jeg gjør.
Da vi kom frem dit var det en del folk der, og inne i hytten var det fyr i ovnen, og andre mennesker. Og siden vi har stor smittefare nå, våget vi oss ikke inn. Men vi fant en stor stein i området rundt, som vi kunne sitte på. Det var flere andre som gjorde det samme.

Den turen var stor mestring, og jeg var faktisk dårlig i flere dager etterpå, for jeg hadde brukt meg for mye opp. Men akkurat for den turen var det verdt det. Jeg har absolutt tenkt meg tilbake, når jeg blir bedre.

Jeg beundrer rett og slett oss alle jeg. Sånn er det bare ♥ Og jeg beundrer spesielt deg, for du er en inspirasjon ♥

KOSESØNDAG

Denne søndagen ble helt som planlagt.

Planen var å ta det helt med ro og bare gjøre rolige ting.

Riktignok gjorde jeg et par anstrengelser, da jeg skulle finne frem noe jeg skal selge på finn, men etter jeg fant det frem, har datteren min ordnet resten.

Jeg lå i ettermiddag og sov på sofaen. Og plutselig ble jeg vekket av lille Leia, som ville dele pute med meg. Det viste seg da jeg reiste meg opp, at Leia hadde overtatt 3/4 av puten, så det var derfor det føltes litt trangt da hun kom 😉 Men koselig er det jo likevel ♥

Og utenom disse tingene, har jeg i grunnen stort sett vekslet mellom å strikke, og lese bok.
Kan du se hva jeg strikker?

Alt i alt, en ganske perfekt kosesøndag ♥

Hvordan har din søndag vært? Hva har du gjort i dag?

GRUFULLE NYHETER

Nyheter kan være så mangt. Det kan være noe nytt som gjelder ens egen person, eller noen man kjenner. Og det kan være de store verdensnyhetene som vi alle får kastet inn over oss, enten vi vil det eller ei.

For meg er de store verdensnyhetene litt sånn svart/hvitt. Enten er det grufullt, eller så er det forferdelig grufullt.

Det er mange år siden jeg sluttet å se og lese nyheter. Jeg leser overskriftene av og til, men det er som regel nok. Går jeg inn og leser artikkelen, kan det som står der prege meg i dagevis. Å se nyheter på TV-skjermen kan ha samme effekt.
De fleste nyhetene jeg får med meg er via venner og bekjente på Facebook, blogg og lignende sosiale medier.

Likevel abonnerer jeg på to aviser. Men det jeg helst leser er artikler som ikke inngår i de store grufulle kategoriene. Jeg liker best å lese det interessante, hyggelige, koselige, menneskelige.

Jeg er lettrørt, eller følsom, eller hva vi nå skal kalle det. Og den siste “verdensnyheten” som gjore inntrykk på meg (negativt), var da Taliban besøkte Norge. Da fikk jeg skikkelig frysninger på ryggen, og så følte jeg skam. Skam for at terrorister var ønsket velkommen med luksustransport til vårt lille, trygge og gode land.

Jeg fikk med meg at det skulle prates om menneskerettigheter, kvinners røst og rett til utdanning osv. Men nytter det å snakke fornuft med terrorister? Jeg syntes det var utrolig naivt.

Men nå skal jeg si såpass at jeg har ikke fordypet meg i dette, så jeg vet ikke hva som kom ut av dette mange dager lange besøket. Jeg var vel helst der at jeg gjorde som strutsen, stakk hodet i sanden og lot som det skumle ikke var der. Rett og slett for ikke å bruke opp alle kreftene mine på disse tingene.

Det siste året har jeg fått mange grufulle nyheter sånn helt personlig. Januar 2021 fikk jeg diagnosen MS (multippel sklerose). Etter å ha hatt ME diagnose i mange år, så var det nesten litt bedre å få en diagnose som var litt mer håndfast og forsket på. Jeg visste plutselig litt bedre hva jeg kunne forvente av fremtiden. Dette har gjort dypt inntrykk på meg. For da jeg begynte å lese litt om sykdommen, kom jo mye skummelt frem, og jeg fant ut at det var best å lese i små doser. For jeg ble skremt. Og jeg er fortsatt en nybegynner på MS.

Det positive var jo at det finnes bremsemedisiner. Og jeg fikk raskt oppstart på dette, med den sterkeste typen medisiner. Noe som også var en grufull nyhet for meg. Er det virkelig så ille? Ja, så ille var det. Jeg fikk vite at min MS mest sannsynlig startet for 15-20 år siden.
Og dette siste året har jeg grublet mye, og jeg kan faktisk se sammenhengen. Jeg tror at 20 år faktisk kan være nokså nært sannheten. Et lite sjokk akkurat det. For hadde min daværende fastlege brydd seg litt mer, kunne kanskje dette vært oppdaget for nesten 15 år siden. Og jeg kunne fått oppstart med lettere bremsemedisiner.
Men sånn gikk det jo ikke da. Så da må jeg gjøre det beste ut av sånn som det er nå.

Etter andre dose bremsemedisiner ble jeg skikkelig syk. Det var nå i høst. Så syk var jeg, at jeg var uvirksom i 3 måneder. Det var så ille at jeg noen ganger våknet etter jeg hadde sovet, og lurte på om jeg var død? Og enda verre, da det ble så ille at jeg faktisk begynte å tenke på døden som en fornuftig utvei. Uansett, jeg følte at livet mitt var enormt verdiløst mens jeg var syk og ikke klarte å tenke normalt.
Så fikk jeg beskjeden om at dette nok var Serumsyke, en hyperallergisk reaksjon på bremsemedisinen, og da var det bare en ting å gjøre, nemlig å slutte med akkurat den bremsemedisinen. Det var en skikkelig personlig grufull nyhet. Hvordan i alle dager skal dette ende? Livet mitt, fremtiden min, avhenger jo av akkurat denne medisinen.
Men samtidig har jeg jo ikke lyst å stryke med heller da, siden jeg ikke tåler den.

Og der står den saken akkurat nå. Nevrologen er rådvill, og må finne litt ut om disse tingene. Selvsagt er jeg den eneste på SUS med denne Serumsyken. I alle fall blant alle MS pasientene.
Alternativet er en annen medisin, som er like sterk. Frykten er jo at jeg skal reagere på den også. Men jeg tenker det må jo prøves. Ingen kan vite noe før det er prøvd. Men nå skal jeg til nevrologen i mars, så får vi høre hva han har kommet frem til.

Siste personlig grufulle nyhet jeg fikk var at det ikke er dannet noen antistoffer etter de 3 covid vaksinene jeg har fått. Det ble toppen på kaka altså. Rett og slett sånn at hvis jeg da hadde fått enda en dårlig nyhet, så hadde jeg ikke taklet det i det hele tatt. Jeg var på gråten, og måtte skjerpe meg da jeg brakte nyheten videre til mine barn.

Nå er jeg skikkelig klar for noen gode nyheter. Jeg vet ikke helt hva det skulle være, men potensialet for at det meste er bedre enn det jeg har vært gjennom til nå, er jo ganske stort. Både privat og på verdensbasis.
Covid som vi har blitt så vant til, en god nyhet ville jo være hvis den nå snarlig brant ut. Det tror jeg ville være den beste nyheten for absolutt hele verden. Så jeg krysser fingrer og tær for at det skal skje. Så får jeg unngå de fleste av de grufulle nyhetene etter beste evne.

Og i mens jeg venter på gode nyheter, skal jeg nyte en lat søndag (har ikke noe valg), og så er jeg glad stormen vi hadde i går og i natt er over, for den var ganske heftig.

Det blir noe godt i kopp  og glass, og litt boklesing, og litt strikking. En god søndag skal det bli.
Og det samme ønsker jeg deg som leser her, en riktig god søndag ♥

DET BLIR INGEN OSLOTUR

Tidligere i vinter bestemte jeg at jeg hadde lyst å ta meg en ny Oslotur. Helt alene. Ja, i alle fall hvis helsa og smittetrykk ville tillate det.

Sist jeg var i Oslo var like før Covid kom til landet. Jeg var der i november 2019.

Jeg bodde på hotell på Karl Johan de fleste døgnene. Og trivdes veldig godt med det.

Det er noe med det å komme seg bort litt, skifte stue, se noe nytt. Jeg er enormt mye hjemme. Og spesielt nå når smitten er så høy.

Og nettopp det, at smitten er så høy, er årsaken til at det ikke blir noen Oslotur på meg nå til våren. Eller årsaken er vel nærmere bestemt at jeg nylig fikk svar på antistofftesten jeg fikk tatt, og den viser at jeg ikke har noen antistoffer etter å ha tatt 3 doser av vaksinen.

Det er mye smitte her også. Mye mer enn noensinne. Men forskjellen her og i Oslo, er at her er jeg hjemme. Jeg trenger ikke å gå ut. Mens reiser jeg til Oslo, må jeg jo gå ut. Jeg må ut for å se på ting, benytte tiden til det, jeg må ut for å spise, jeg må ut når jeg skal reise, og jeg er jo tross alt ikke hjemme. Et hotellrom er jo ikke hjemme. Og hvorfor skal man reise til Oslo for å mure seg inne på et hotellrom?

Så nei, det blir dessverre ikke noen Oslotur på meg enda.
Med mindre jeg ikke får covid her hjemme først da, for da vil jeg jo bli immun en stund 😉
Men jeg gambler jo ikke med det, all den tid jeg ikke vet hvor syk jeg vil bli. Det skjer hvis det skjer. Og i mellomtiden får jeg passe så godt på meg selv som mulig 🙂

Her er noen glimt fra min forrige Oslotur, i november 2019:

Jeg møtte flere venner og bekjente, bl.a. Karidansen. Og jeg hadde en overnatting også hos henne. Enormt koselig. Vi fikk gjort litt av hvert sammen gjennom mitt Oslo-opphold. Snø fikk vi også boltre oss i 🙂

Blant annet besøkte vi Theatercaféen. Og her har Kari foreviget meg i toalettrommet.

Og selvsagt måtte vi beundre kjendisveggen, der hang bilder av diverse prominente gjester som har besøkt etablissementet.
Kanskje det henger bilde av meg og Kari der nå, kjendisbloggere som vi tross alt er 😉

Her er et bilde fra gangen inn til hotellet jeg bodde på. Gangen går inn fra Karl Johansgate, og inn til hotellresepsjonen. Jeg synes det var et koselig område.

Jeg måtte selvsagt innom og kikke på 22. juli minnene. Dette lå like i nærheten av hotellet.

Ord blir fattige, og det gjorde inntrykk å se rosehavet. Vi har vår helt spesielle og fine egenskap å takle sorg på, med roser, fred og kjærlighet.

Dronning Sonja fikk jeg også besøkt. Hyggelig og sprek dame ♥

Fin utsikt nedover Oslos paradegate Karl Johan.

Jeg besøkte også Hjemmefrontmuseet. Jeg er ikke sånn superinteressert i krig og elendighet, men det er viktig historie. Og det gjorde inntrykk å gå der og kikke.


Forbud mot røde toppluer ble det også. Det ble sett på som en demonstrasjon. Og det blir vel som å vifte med det røde kledet mot tyren.

En liten rusetur rundt på festningsområdet gikk jeg også, og der møtte jeg denne da jeg beundret utsikten.

Jeg møtte en annen venninne også, fra min barne og ungdomstid. Hun bor nå i Oslo, og viste meg rundt steder hvor jeg ikke hadde kommet på å gå.

En restaurant hvor jeg spiste, klarer dessverre ikke å huske hva den het, hadde et så spesielt lokale at man fikk lov til å gå rundt og kikke. Her var det ting og tang fra gamle dager, som hang alle steder hvor det var mulig å henge noe 🙂

Og før jeg reiste hjem tok jeg meg en rusletur til Tjuvholmen. Der kikket jeg på berømte hoteller, på moderne arkitektur og så besøkte jeg et konditori/bakeri, som jeg heller ikke akkurat nå husker navnet på. Men det var fint å gå der på en iskald dag.

Jeg har så mange flere bilder jeg gjerne skulle vist frem, av ting som ikke er nevnt her i dette innlegget. Men man må jo bare ta et utvalg. Flere bilder får bli til en annen gang.

Dette var en kjekk tur som jeg minnes med glede. Dessverre får jeg ikke en vårlig reprise som jeg hadde tenkt ser det ut som. Men også det får bli til en annen gang 🙂

Tusen takk for følget ♥ Og ha en god lørdag ♥

DET FINNES POSITIVE TING VED SYKDOM OGSÅ

Det er en stund siden sist nå. Jeg har ikke vært på mitt beste de siste 4 månedene, tvert imot. Og da har ikke blogg vært en prioritet. Det er det fortsatt ikke i grunnen. Men enkelte dager glimter man til litt, og i dag er en sånn dag.

Og som de fleste sikkert har fått med seg, så har jeg vært ganske syk disse månedene, og enda er jeg ikke god, men likevel en del bedre. Jeg er i alle fall på bena igjen om ikke annet, selv om jeg ikke klarer å gå så langt eller gjøre så mye.

Det som er feilen, altså det som feiler meg mest sannsynlig, er at jeg har reagert allergisk på bremsemedisinen jeg tar mot MS. Serumsyke heter det visst. Eller Hypersensitvitetsreaksjon type 3. Jeg forstår det sånn at det ikke er 100% sikkert at det er akkurat det, men mest sannsynlig.
Jeg har jo hatt et par innleggelser nylig hvor hele meg har blitt grundig sjekket, uten at de har funnet hva annet som kan skyldes den høye feberen og alt sammen. Så har jeg lav blodprosent, og det har de ikke funnet ut av enda. Men det er nok den som hindrer meg mest i det daglige nå, pluss litt småfeber om kveldene.

Så det å være syk er ikke noe artig nei. Det har vært svært tunge stunder iblant.

Men, det finnes fordeler også. Faktisk har jeg gått ned 7 kg disse 4 månedene. Matlysten er ikke noe å skryte av, og det jeg spiser, spiser jeg fordi jeg vet jeg må. Men måltidene er ikke store, eller mange. Det jeg veier nå, har jeg ikke veid siden jeg var ganske ung, nærmere 30 år siden.

Etter å ha gått ned 7 kg (og jeg hadde jo allerede gått ned mye en stund før jeg ble syk i høst), så har jeg faktisk begynt å få markerte kinnben. Det kan jeg ikke huske å ha hatt før. Eller kanskje det bare er at jeg begynner å bli mager 😉

Det er ikke så lett å få det frem på bilde. Men en venninne kommenterte her om dagen at hver gang hun ser meg, støkker hun, for jeg har blitt så tynn i ansiktet.
Ja, ikke bare i ansiktet, hele kroppen bærer preg av vekttapet. Jeg synes ikke det er negativt, det er egentlig mer sjokkerende, fordi jeg hadde ikke trodd det var mulig i min alder å gå ned så mye. Men det er visst det 🙂
Sunt er det jo ikke da, når man ikke lenger har så mye å gå på, når vektnedgangen skyldes manglende matlyst. Men jeg forsøker jo å se det fra den lyse siden, selvsagt 🙂

Jeg fikk også nylig svar på test etter 3. vaksine. Og den viste: ingen antistoffer påvist. Så da må jeg være ekstra forsiktig nå med tanke på den store smitten. Heldigvis er det jo sånn at Omikron ikke gir så tøff sykdom, men likevel, alle er forskjellige, og ingen vet hvordan man selv reagerer.

Men utenom det er jeg ved godt mot. Januar har vært så mye lettere å komme seg gjennom enn hva jeg fryktet, og så går det stadig mot lysere tider, hvor man generelt sett har det bedre.

Men sånn for å summere litt, jeg er fortsatt i live, men ikke restituert. Så tar jeg tiden til hjelp fremover.

Det var kjekt å kikke innom her, selv om det er veldig sjeldent.

Takk for besøket, og ha en riktig god helg ♥♥♥