Ja, sånn er det.
Jeg beundrer deg, fordi du er frisk, du har energi til å gå på jobb, stelle hus og hjem, stelle med barn eller barnebarn, gå og handle og andre hverdagslige ærender. I tillegg har du energi nok til å holde på med fritidsaktiviteter og trene eller gå turer ♥
En gang i livet var jeg også der. Jeg var ganske ung da. Jeg beundrer deg, fordi du fortsatt er på det nivået, selv om du kanskje er på min alder, eller eldre ♥ Men naturlig nok blir også du mer sliten ettersom alderen øker.
Jeg beundrer deg som kanskje er ufør av en eller flere grunner, og likevel har du kanskje ork til å stelle hus og hjem, gå en tur, holde på med flere fritidsaktiviteter ♥ Det handler jo så klart om hva som gjør at du er ufør.
Jeg beundrer deg som er blogger, som har energi til å skrive ett innlegg om dagen. I tillegg til de andre tingene du også har å gjøre i dagen din. For ikke å snakke om deg som klarer å legge ut flere innlegg om dagen ♥
Jeg beundrer det virkelig. Jeg klarer knapt å legge inn et innlegg i måneden. Stor forskjell fra før i tiden, da jeg glatt blogget ett dagsinnlegg i tillegg til alt annet jeg hadde å gjøre. Tidene har jammen forandret seg.
Nå har jeg korte perioder hvor jeg klarer å prioritere å skrive litt. Men så plutselig blir det stopp, gjerne i en måned eller to. Da er energien brukt opp, eller jeg må bruke den på andre ting. Og bare så det er sagt, det er ikke mye jeg gjør. Svært lite faktisk.
Jeg beundrer meg selv også, som noen ganger klarer å presse meg ut på tur, selv om formen er ganske skral. Det er mestring det, og en stor glede ♥
Tirsdag i forrige uke gikk jeg tur med en venninne. Det var et turmål jeg ønsket så inderlig å til, Søsterhytta. En ny hytte som er bygget til turgåere. Ikke for overnatting, men for å varme seg inni, og nyte en matpakke når det er ruskevær. Inne er det store panoramavinduer, og ute kan man også sitte og nyte utsikten og godvær når værgudene er på sitt snilleste.
Det er ikke langt å gå dit om man velger kortest mulig turrute, og det setter jeg veldig pris på i disse dager. Men det var tungt nok likevel. Jeg blir så anpusten, jeg er anemisk for tiden, og det merkes på de minste ting jeg gjør.
Da vi kom frem dit var det en del folk der, og inne i hytten var det fyr i ovnen, og andre mennesker. Og siden vi har stor smittefare nå, våget vi oss ikke inn. Men vi fant en stor stein i området rundt, som vi kunne sitte på. Det var flere andre som gjorde det samme.
Den turen var stor mestring, og jeg var faktisk dårlig i flere dager etterpå, for jeg hadde brukt meg for mye opp. Men akkurat for den turen var det verdt det. Jeg har absolutt tenkt meg tilbake, når jeg blir bedre.
Jeg beundrer rett og slett oss alle jeg. Sånn er det bare ♥ Og jeg beundrer spesielt deg, for du er en inspirasjon ♥