Her i byen satses det.

Jeg leser i lokalavisen Sandnesposten, at en ny frisør starter opp nå. Jeg synes jeg leser om nye frisører hver eneste uke. Jeg har mistet tellingen over hvor mange frisører som finnes bare i gågata i Sandnes. Kan det virkelig være marked for så mange? Det er nesten litt skremmende, men jeg håper jo for deres skyld at de alle har kundegrunnlag.

Selv har jeg vært trofast hos min frisør i veldig mange år. Helt siden hun gikk på videregående for å lære dette yrket.

Jeg grubler litt på dette egentlig. For det er jo kostbart å gå til frisøren. Samtidig som det er fantastisk herlig å få stelt håret sitt.
Jeg er så heldig at jeg har langt hår. Og da trenger det ikke å klippes så ofte. Det hadde jeg ikke hatt råd til. For meg passer det fint å gå til frisøren 2 ganger i året. Og ønsker jeg håret bort fra ansiktet, er en hestehale eller en knute en fin ting 🙂
Og da tenker jeg på hvor leit det ville vært for frisørene, hvis alle tenkte som meg? Men alle tenker ikke som meg. Mange går jevnlig til frisøren fordi de har en frisyre som trenger jevnlig stell. De har gjerne farge eller striper i håret, eller annen dyr pleie. Så joda, det er nok marked. Men nå begynner det å bli så mange i gågata, at det nesten blir kjedelig å gå der. Det er min tanke midt oppi det hele.
Uansett er det bra at noen tør å satse. Det skaper liv og engasjement 🙂

Og så er det alle sushirestaurantene da. Herlighet, Sandnes er ikke den største byen i Norge akkurat, men en haug med sushirestauranter, det skal vi ha.

Jeg liker sushi, men det er langt fra favoritten min, veldig lenge siden jeg sist spiste det. Nå starter to nye sushirestauranter opp. Den ene erstatter bare en annen som gikk konkurs (tror jeg). Den andre starter opp med et rimeligere og mer folkelig konsept. Visstnok fra Bergenstraktene. Det kan hende jeg tar turen innom dit for å spise sushi. For der skryter de av at de er en date-vennlig restaurant, leste jeg akkurat i avisen 🙂 Og akkurat det er jeg jo litt spent på. Men jeg må kanskje først finne meg en date, sånn at jeg får testet det når de starter opp 😀
Alle kan jo selvsagt gå der, men hovedfokuset deres er take-away. Og det er jo også litt greit. Det er noe jeg synes alle restauranter burde praktisere mer av. For det hender ofte at jeg ikke har energi til å lage mat, men å stikke ut og hente hjem noe er lettere. Så da har utvalget vært litt snevert. Men det ser ut til å ta seg opp. Det blir mer og mer populært med take-away.

Jeg liker å gå ut å spise. Før likte jeg godt å lage mat. Men nå har det blitt en tung jobb, så maten blir gjerne veldig rask og lettlaget. Men av og til glimter jeg til og lager noe mer fra bunnen av. For det er jo det jeg liker best 🙂

Og når vi snakker om mat. Vekten min er fortsatt på vei nedover, selv om jeg faktisk spiser 🙂 Det er noe nytt, og utrolig kjekt 😀
Tidligere har det jo vært sånn at jeg bare la på meg og la på meg, samme hvor lite jeg spiste. Og kun når jeg sluttet å spise, så rant kiloene av. Men med nye stoffskiftemedisiner, så er saken blitt en helt annen. Nå kan jeg spise normale måltider, og fortsatt går jeg ned i vekt. Det er helt himmelsk, og jeg nyter det.

Det går ikke så fort nå. Men sakte vekttap er bedre enn et raskt. Da rekker det å sette seg i kroppen underveis, og fordele seg riktig.

Nå er jeg på vei ned mitt 9. kilo. Gjett om jeg er fornøyd? ♥ Og så er jeg utrolig glad for at jeg ikke kvittet meg med alle klærne jeg kjøpte da jeg sist hadde stort vekttap. Det var det usunne vekttapet, som kom av at jeg mistet matlysten. Denne gangen foregår alt i ordentlige former.

Og det er da jeg undrer meg på hvordan legene skriver ut Levaxin til lavt stoffskifte, når Levaxin skaper så mange andre problemer for den stakkaren som skal spise disse?
Jeg har fått et nytt og bedre liv etter at legen min gikk med på å skrive ut en kombinasjonsmedisin (Levaxin og Liothyronin). Jeg håper bare jeg får fortsette med det.
Hovedmålet mitt var jo et ønske om vekttap, for å unngå andre alvorlige sykdommer. Som en bonus har jo også psyken min fått et helt annet og bedre liv. Så dette her er noe som virkelig forundrer meg, at ikke alle andre også kan få samme hjelpen når de har lavt stoffskifte? Jeg burde selv fått denne hjelpen for veldig mange år siden. Men det er jo kompliserte greier. Det skjønner jeg. Og folk responderer jo så individuelt. Det artige er vel mest å betrakte legen hver gang jeg er på kontroll, hvordan han sitter og tenker og regner, for å justere dosen. Den er ikke optimal enda. Så det er kanskje alt det arbeidet som gjør at legene bare tar den kjappe veien og skriver ut kun Levaxin, og sier seg fornøyd med det. Synd og skam. Men sånn er det.
Jeg føler meg heldig, må jeg si 🙂

Nå ble dette langt å lese. Men tusen takk hvis du orket å lese alle tankene mine 🙂 Så ønsker jeg deg en herlig flott sommerdag, forhåpentlig uten regn ♥
Gode klemmer fra meg ♥