EN TANKEVEKKENDE REPLIKK

Forleden dag så jeg filmen “Et helt halvt år”. Jeg hadde sett den før for mange år siden, og jeg har også lest boken enda tidligere.

Filmen/boken handler om Louisa Clark, som får jobb som personlig assistent for Will Traynor. En tilsynelatende umulig jobb, hvor hun blir ansatt av Traynors mor. Will Traynor er lam etter en trafikkulykke, og opptrer som en meget usjarmerende og lite hyggelig mann.

Nå er ikke dette en filmanmeldelse eller noe sånt. Filmen er jo ikke av ny dato, og veldig mange har jo sett den allerede.

Men saken er at Will Traynor blir etterhvert sjarmert av Louisa Clark, og kjærlighet oppstår mellom de to unge menneskene. En umulig kjærlighet, siden Will har besluttet å motta aktiv dødshjelp i Sveits.
Louisa forsøker selvsagt å få ham fra denne tanken med å gi ham mange fine opplevelser sånn at han skal ha lyst til å leve videre sammen med henne.

Will derimot, har ingen utsikter til å noen sinne kunne gå igjen, og klare seg selv. Han vil alltid være avhengig av andre. Og han uttrykker dette overfor Louisa, at han ikke ønsker å bli en belastning, heller ikke i kjærligheten. At han alltid vil frykte at hun vil gå lei, og ha lyst å bryte ut.

Bildet er lånt fra filmen via Aftenposten.

Og det er denne replikken, eller scenen som rører ved meg. Fordi som tilskuer til denne dramatiske kjærlighetsscenen, preges jeg litt av “urettferdigheten” i hans ord. Det at han ikke stoler på at hun elsker ham nok. Det at han tror hun kommer til å svikte ham etter noen år sammen, fordi han ikke kan fungere som folk flest.
Som tilskuer tenker man jo at dette blir helt feil, klart hun elsker ham høyt, til døden skiller ad. Og det føles litt egoistisk av ham å ville gruse deres vakre kjærlighet ved å gjennomgå denne aktive dødshjelpen. Tenker han ikke over hennes kjærlighetssorg i det hele tatt? Tenker han ikke på at hun kanskje vil knuses av å miste ham?

Og midt oppi alt dette, så begynner jeg å tenke på meg selv, og mine egne strenge ord, som egentlig er nokså like hans. Jeg kjente meg jo igjen i det han sa. For jeg har sagt det samme.
Jeg har sagt at jeg ikke orker å lete etter kjærligheten for jeg ønsker ikke å bli noens belastning.
Jeg vet ikke hva fremtiden bringer for meg. Det vet forsåvidt ingen om fremtiden sin. Men jeg vet at kroppen min brytes ned. Heldigvis ikke så veldig fort, ettersom jeg får sterke bremsemedisiner. Men likevel, hva som blir rammet i neste anfall, det vet ingen. Og heller ikke når dette vil bli. Og da har jeg i det tilfellet uttalt disse kyniske ord, at jeg ikke ønsker å bli noens belastning, og derfor har jeg avsluttet mitt søk etter kjærlighet.

Da jeg så denne scenen, med den replikken, så tenkte jeg at jammen høres jeg kynisk og urettferdig ut selv også. Kanskje ikke minst mot meg selv. Men det er jo flere grunner til at jeg ikke søker kjærligheten. Ikke bare den ene. Men den ene der, er nok den som er mest “brutal” om jeg skal si det sånn.
Jeg vet ikke om jeg kommer til å endre mening. Jeg har hatt min diagnose i litt over et halvt år. Jeg har brukt denne tiden på å tenke over disse tingene. Og i skrivende øyeblikk, så har jeg jo nok med meg selv. Men en vakker dag, når alt det nye har roet seg og ikke lenger er så nytt, kanskje jeg da vil tenke anderledes?
Det er jo en mulighet.

For er det ikke sånn at alle fortjener å finne kjærligheten?
Det er fortsatt ikke alle som leter etter den da. Mange har det godt alene også. Og akkurat nå har jeg det godt alene.

Som Gryende fikk frem i et innlegg hvor hun var meg, så feirer jeg singellivet. Og det er ikke tull engang!

Men jeg skal ikke være mer arrogant enn at jeg kan innrømme at jeg savner det av og til, omsorgen og nærheten fra en man har kjærlighet til.
Men ikke nok til å forsøke å finne det umulige!

18 kommentarer
      1. Tusen takk ♥
        Ja, den replikken gjorde inntrykk, på mer enn en måte for meg 🙂
        En nydelig vakker torsdag til deg ♥ Klemmer ♥

    1. Tankevekkende innlegg dette… Ingen av oss har jo noen garanti for at vi holder oss friske og klarer oss sjøl. Men jeg forstår at du tenker slik. Jeg tenker litt i samme baner sjøl om jeg føler meg rimelig frisk. Jeg har sluttet å føle på frykt for at toget har gått for at jeg skal få en kjæreste igjen noen gang. Et forhold krever jo noe av meg. Om jeg savner en armkrok i blant, så må jeg huske at den armkroken også betyr en forpliktelse fra min side. Men…hvem vet? Kanskje vi plutselig treffer noen når vi aller minst venter det?😉

      1. Det er bra at du har sluttet å føle frykt for at toget har gått. Det er jo kanskje nettopp da det vil skje, det er kanskje da han vil dukke opp. Det handler kanskje om det å slappe av og ikke stadig være på jakt. Men ja, alder og helsehindringer går gjerne hånd i hånd, og da er det lett å snurre tankene over i et spor som hindrer en i å bli såret, igjen.
        Du har helt rett, armkroken betyr jo en forpliktelse fra din side også. Og det skal man jo være klar for 🙂

    2. Akkurat, akkurat. Jeg har alltid sagt til deg at helsa er ingen hinder for ekte kjærlighet. da var din kjærlighet uekte, og uekte vil du ikke ha. Bare vent på ekte du.

      Angående Will så er han perfeksjonist. Derfor ville han avslutte livet sitt. Han lever etter motto- alt eller ingenting. Jeg tror han vet at hun elsker han virkelig, men han vil ikke ha livet på annen måte enn perfekt. Jeg så filmen og gråt ikke. Føler ikke synd i han. Som tidligere perfeksjonist så vet jeg at han skulle være sur og misfornøyd resten av livet og hun skulle gi opp til slutt.

      1. Ja, du har nok rett i det med Will. Og jeg kjenner meg faktisk ganske godt igjen i ham må jeg innrømme. Men nå er jo ikke min situasjon så håpløs da. Jeg kan jo fortsatt gå og klare meg selv.
        Og jo, helsa mi er et hinder, for jeg har alt for lite energi til å bruke på det. Et kjærlighetsforhold skal jo liksom gå begge veier. Og jeg har ikke energi nok til å yte det så mye som en jeg var glad i ville fortjene. Så jeg har ikke tenkt å vente nei 🙂 Men om det skulle skje, ja så har jeg ikke lukket døren helt. Jeg har bare ikke tenkt å bruke opp all energien min i flere bevisste forsøk 🙂
        Og ja, kjærligheten jeg hadde var nok i aller høyeste grad veldig uekte. Og det motiverer jo heller ikke så veldig 🙂
        Jeg trøster meg i grunnen veldig godt med alle andre som har funnet sin kjærlighet ♥ Det er en stor glede for meg ♥

          1. Tusen takk for at du håper på kjærligheten for meg ♥
            Ingen kjenner morgendagen. Jeg tenker jeg tar hver dag som den kommer, uten å håpe på sånne ting. Håp har ødelagt mye for meg, og har vært med på å slite meg ut. Derfor er døren lukket. Men ikke låst 🙂

    3. Hun ble ansatt for å få han til å endre mening, ikke for å være assistenten hans. Jeg synes boka var mye bedre enn filmen. Jeg vet ikke helt om jeg er enig i å ikke være en belastning, kanskje han bare er realistisk. Han føler at han ikke har noe verdig liv i en rullestol.

      1. Ja, hun ble ansatt for å få han til å endre mening, men arbeidstittelen var personlig assistent 🙂
        Jeg er også veldig enig med deg, boka er MYE bedre enn filmen. Heldigvis leste jeg den først, før jeg så filmen første gang 🙂
        Ja, han var nok veldig realistisk, akkurat som jeg selv er 😀
        Og jeg skjønner ham godt.

    4. Jeg har også sett den filmen 2 ganger og syntes det var trist at han avsluttet livet. På en måte forstår jeg jo han. Han ønsker at hun kan være fri og nå sine drømmer.
      Jeg er også mye dårlig og ikke kan være 100 prosent tilgjengelig for min mann, og har mer enn nok om meg selv. Men jeg er glad for at han elsker meg likevel.
      Håper at du også kan finne en mann som skal elske deg uansett. Ellers er det jo også bra at du trives som alene og finner glede I det. Lykke til med deg og fremtiden.

      1. En koselig film det der, og til ettertanke. Men trist også.
        Du er heldig som har en som elsker deg, og som du har vært med i mange år. Jeg synes det er unikt ♥
        Selv skal jeg fortsette å nyte livet alene. Det kan komme mye godt ut av det også 🙂
        Tusen takk, og lykke til til deg også. Håper helsen din kan bli bedre, i alle fall i lange perioder ♥

    5. Vi kan ikke bestemme framtida. Vi må bare gjøre det som føles riktig akkurat der vi er. Kjærligheten, den kan komme, slikt vet en ikke. Vi må bare leve best mulig ut fra våre forutsetninger. Uansett hvilke byrder vi får. Og det tror jeg du er flink til. Klem <3

      1. Tusen takk for det ♥
        Ja, ingen kjenner morgendagen. Og heldigvis for det, har jeg funnet ut 🙂 Jeg har lært meg å leve i nuet. Og det skal jeg fortsette med ja 🙂 Nyte alle gode ting som kommer min vei 🙂 Og det håper jeg du også gjør 🙂 Klem ♥

    6. Her var det mange tanker å refleksjoner. En flott selvinnsikt å kunne se seg selv, eller høre seg selv, gjennom andre på den måten. 🤗

      1. Takk for det 🙂 Ja, noen ganger så treffer det veldig godt. Så jeg fikk litt å tenke på da jeg så denne filmen, med min egen innstilling i bakhodet 🙂

    Legg igjen en kommentar

    Obligatoriske felt er merket med *

    Takk for at du engasjerer deg i denne bloggen.
    Unngå personangrep og sjikane og prøv å holde en hyggelig tone selv om du skulle være uenig med noen.
    Husk at du er juridisk ansvarlig for alt du skriver på nett.

Siste innlegg