Hva er egentlig normen for A4 i oss mennesker?
Hva er det som gjør at et menneske er A4?
Hva er det som gjør at et menneske ikke er A4?
Finnes det egentlig A4 mennesker? 

Jeg har tenkt litt på det, med tanke på de siste hendelsene i min tilværelse.

Jeg opplever stadig at jeg ikke føler meg helt A4. Hva nå enn det egentlig er…..?

Stort påskesalg hos Get Inspired: Spar opptil 70%

Hele livet mitt har jeg vært en stille og beskjeden jente. Litt usynlig i store grupper, men sees gjerne godt igjen i mindre og trygge grupper. 
Jeg har slitt med manglende selvfølelse og selvtillit. Mesteparten av barndommen og voksenlivet mitt.
Og nå snakker jeg generelt, om omgangen med alle slags mennesker, kvinner, menn, barn, ungdommer….
Jeg kan fort føle meg utenfor. Men er tillitsfull nok til å føle meg innenfor om dagen er god.
Jeg tror ikke jeg er den eneste som har det sånn, så da er jeg sikkert nokså A4 i grunnen.

I tillegg sliter jeg med helsa, sånn at jeg ikke kan jobbe akkurat nå. Og da er jo inntjeningen dårligere. Jeg kan ikke utfolde meg i reiser og flotte meg med fine klær og ting og tang. Det er kanskje ikke helt A4

Men når det gjelder meg og det annet kjønn, altså kjærlighet, forhold, forelskelse, vennskap, ja da stiller saken seg litt annerledes. Det føler jeg helt bestemt. Da lurer jeg på om jeg er A4 eller ikke?

Det er sikkert ikke ukjent for alle, at når man blir forelsket, så blir man fort litt keitete, føler seg dum, blir enda mer sjenert enn man var i utgangspunktet…sånne ting. For min del så stopper gjerne ordene opp. Og jeg virker dum og lite smart. Rett og slett fordi jeg blir nervøs tror jeg. Jeg vil så gjerne gi et godt inntrykk, men oppnår som regel det motsatte. Da klarer jeg å si de mest utrolige ting, og den stakkaren som er i min nærhet da, må jo virkelig tro at jeg er det mest tåpelige, snåle mennesket på denne kloden.

Nå skjer heldigvis ikke dette her så veldig ofte da, at jeg forelsker meg, mener jeg. Jeg har vært betatt noen ganger, men å forelske meg, sånn dypt og inderlig, det skjer ikke så ofte. Men når det skjer, så sliter jeg BIG TIME! 

For da skjer det noe i meg, og jeg roter kanskje ting til litt

Ikke sikkert at det hadde blitt noe bedre om jeg ikke rotet ting til Bare så det er sagt. Men det irriterer meg jo selvsagt innimellom.

Og så er det jo også sånn, at jeg faller ganske hardt når jeg først kommer så langt. Det tar litt tid, må bli litt kjent…men så siger det på når ting ser ut til å stemme. Og når jeg da oppdager de følelsene jeg har fått, så er det litt sent til retrett. Så da får jeg heller bare kjøre på. Jeg vet ikke helt hvordan andre gjør det liksom. Men jeg har en følelse av at noen venter, og ser, og håper, og er sjenerte. Mens jeg, står på litt ekstra. Jobber litt for å bli sett, tar initiativ til å møtes…ja, styrer på, for å si det sånn. Liksom Det er sikkert litt forskjellig praksis i akkurat det da. Vi mennesker er jo forskjellige

MEN…..Det er et ganske stort MEN faktisk. For dette er faktisk helt nytt for meg. Jeg har aldri gjort dette før, med noen andre. Ikke på den måten. Ikke før nå, en god stund etter Påske. Jeg er egentlig ganske overrasket over meg selv.
Jeg har tenkt litt over dette de siste par dagene. For jeg er nemlig den sorten som heller venter og ser, og håper, og er sjenert. Sånn har jeg vært før.
Men ikke denne gangen nei. Denne gangen skjedde det noe i meg. Jeg ønsket ikke å bli oversett.
For det er nemlig sånn det ofte er. Jeg ER den som blir oversett, fordi jeg er så rolig. Jeg har en rolig personlighet. Men denne gangen ville jeg gjerne bli sett.

Og hva kommer det av? Det har jeg nemlig undret meg over.
Hvorfor var det så viktig for meg å bli sett denne gangen?
Hvorfor har det ikke vært like viktig de andre gangene?

Første gang jeg tok kontakt med ham selv, så var det vennskapelig. Det er ikke så vanskelig da. Men etterhvert som vi ble kjent, og følelsene tok form, ble jeg mer og mer keitete. Men likevel, til tross for det, så tok jeg initiativ. Noe jeg aldri før ville våget når jeg satt med sånne følelser. 

Men sånne følelser tror jeg knapt jeg har hatt siden ungdomsskolen, og den forelskelsen jeg hadde der. Den som varte i mange år. Den som det aldri ble noe av, fordi jeg var så sjenert. Og det var sikkert han jeg var forelsket i også, om jeg ikke husker feil.

Disse følelsene her, som jeg har nå for tiden, ble rett og slett litt viktige for meg. For denne mannen har noe…jeg kan ikke sette fingen på hva. Men det er noe som tiltaler meg så veldig. Noe som føles trygt, noe som føles verdig. Men på samme tid skummelt og usikkert. For ofte er det sånn at jeg føler omgang med menn kan være vanskelig, fordi vi er fra forskjellige planeter omtrent. Og jeg føler at det ikke passer for meg. Og jeg ER nok veldig kresen, etter å ha gjort visse erfaringer tidligere.

Jeg laget en liste forrige år en gang. Det var en etterlysning. Jeg har den inni bloggen her en plass. Helt klart må den revideres nå, all den tid det har gått noen måneder, og ting ser annerledes ut. Listen var humoristisk ment. Og jeg tror de fleste som har lest den, skjønte ironien. Men samtidig, så var det en undertone av alvor i listen. For noen av punktene, var seriøse, om man kan si det sånn.

Jeg la den listen ut, litt revidert, i en av singelgruppene jeg var medlem av i vinter. Noen steilet forferdelig, og så ikke ironien og humoren. Men tok den 100% alvorlig, og mente at drømmemannen ikke fantes, for ingen kunne være så perfekt. Noen mente at jeg måtte være den mest kresne personen som fantes. Og noen ble sure, fordi jeg ønsket noe som svært få hadde, noe som handlet om det å være en Gentleman. Og dem er det ikke mange av i dagens verden. Men det finnes noen, som faktisk har evnen til å skjønne, og tilnærme seg den rollen
De fleste forsto humoren, og det morsomste av alt, var at alle kommentarene som kom inn, holdt seg til tema. Ingen sporet av.

Og helt ærlig, nei, ingen er perfekte. Tenk så kjedelig det ville vært hvis alle var perfekte? Man kan heller ikke forvente at man er 100% lik og enig med sin partner. Til og med det ville være kjedelig. Noen forskjeller må det jo være. Det er jo faktisk to personligheter man snakker om i et forhold. Grunntingene må jo stemme, men så kan man jo ha individuelle forskjeller, som selvsagt må respekteres hos hverandre. Og faktisk er det jo sånn at noen særegenskaper hos partneren, setter man pris på, selv om man ikke er sånn selv.

Men om jeg nå faktisk, i fullt alvor, skulle begynne å måle alle mine mannlige bekjentskaper opp mot den listen der, og se hvem som kom best ut i antall punkter som stemmer, så er det en (1) som soleklart går av med seieren. Selvsagt ikke perfekt på alle punkter, hverken de som er seriøse eller alle som var ironiske, men likevel, flest punkter. Punkter som er nokså viktige for meg. Og han klarte jeg å falle for, etter nokså kort tids bekjentskap. 

Uten å gå så veldig i detalj, så kan jeg si at jeg tror ikke egentlig jeg er så veldig A4. Litt innenfor enkelte ting kanskje, men sånn ellers, så går jeg gjerne min egen vei. Litt ut av boksen. Jeg kan fort tenke litt utradisjonelt. Og behøver ikke å være som alle andre alltid. Jeg er nokså selvstendig på den måten. Jeg har blitt det. Årene, og alle erfaringene jeg har gjort, har formet meg til å se at jeg kan gå min egen vei, jeg trenger ikke å gjøre som alle andre. Jeg trenger ikke å styres. Men om jeg skulle bli sammen med noen, så er jeg veldig god på samarbeid. Det kan jeg med hånden på hjertet si.

Det ble i en kommentar i et tidligere innlegg her, sagt at jeg er sterk. Og at jeg ganske sikkert ville bli enda sterkere med det jeg har gjennomlevd nå i det siste. Og jeg har lurt litt på, om det kan skremme bort noen? For jeg er ganske åpen av meg. Og forteller om meg selv, ærlig og redelig. Men kanskje kan det være en skremmende opplevelse for den jeg snakker med? For da kommer det jo frem at jeg har opplevd ting, og faktisk overlevd dem også. Uten å bli knust i 10 000 biter. Jeg har klart å samle meg igjen, bygge meg opp igjen, hver eneste gang. Enten det handler om jobb, helse, vennskap, forhold…. Det kan jo kanskje bli litt mektig. Men samtidig ønsker jeg jo at vedkommende skal bli kjent med meg som jeg er. Og da er det jo tull å utelate ting. For det blir man jo ikke veldig kjent av.

Så kanskje er jeg litt spesiell der. Spesiell på en måte som gjør at det er vanskelig for den jeg liker, å akseptere og se meg. Kanskje så spesiell at jeg kommer til å forbli singel resten av livet. Med mindre jeg går inn i et såkalt fornuftsforhold. Men det er ikke aktuelt, all den tid jeg er så kresen på enkelte litt spesielle ting Jeg er slett ikke desperat. Har ikke egentlig dårlig tid.

Jeg ønsker å gjøre det som er riktig.
Hva som er riktig, det kan man ikke egentlig vite. Men jeg velger å følge hjertet, hvor enn det styrer meg. Og så får man se om det styrer meg inn i en evig singeltilværelse, eller inn i et forhold hvor jeg kan få elske, og bli elsket ♥

#A4 #kjærlighet #følelser #livet #styrke #respekt #

Fornuft, følelser og ærlighet er på en måte samme greia. De bunner alle ut i det samme, om man tenker logisk.

Likevel kjennes det forskjellig, oppfattes forskjellig, og vises forskjellig.

Fornuften sitter i hodet. Det er den som iskaldt forsøker å vise oss veien gjennom livet. Som forsøker å fortelle oss hva vi bør gjøre, selv om det kanskje finnes andre alternativ.

Begrenset antall: Caia Cosmetics påskeegg er på lager

Følelsene sitter i hjertet. Sikkert ikke sånn fysisk, men det kjennes sånn. Følelser kan være gode, vonde, vanskelige, triste, sitrende, yrende, sinte, bitre. Følelsene kan man kjenne, bokstavelig, i hjerteregionen. Har man triste følelser, kjenner man det i hjertet, i brystkassen, ja, over det hele, som en stor verkebyll. Nesten som man får en følelse av å bli knust. Er de gode og yre, så kjennes det på samme sted, omtrent som at det banker kjempehardt, som en sverm med sommerfugler, som bare har lyst å komme seg ut og være fri.

Ærligheten vil jeg si er en kombinasjon av fornuft og følelser. Den kan være svært vanskelig å håndtere, både for den som leverer den ut, og for den som mottar den.

Jeg ser på meg selv som en ærlig person. Jeg har ikke samvittighet til noe annet. Det er viktig for meg, for moralen min. Men det kan være vanskelig. For det er ikke alle anledninger som krever ærlighet, som er like lette.
Jeg forventer også ærlighet i retur. Men det er i grunnen sjelden, når det virkelig gjelder, at ærligheten viser seg med sitt rette ansikt. Men de gangene den gjør det, samme hvor mye det smerter, så vinnes en enorm respekt fra min side. Det er noe av det jeg verdsetter mest i dette livet, ærligheten. Den kan være smertefull, men er også ren og vakker på samme tid.

De som er våkne, og har fulgt litt med her den siste tiden, har nok fått med seg at jeg har vært ekstra smilende og blid, og hatt en god del ekstra energi, mer enn vanlig. Rett og slett har jeg vært inni en god periode Det har vært en herlig tid, rett og slett ♥
Og noen har nok klart å tenke seg litt av årsaken til min livlighet. 

Men, fornuft og følelser har kranglet om plassen den siste tiden.

Jeg har hatt et yrende hjerte. Rett og slett vært litt vår-yr, forelsket-vår-yr. Og ettersom dagene og ukene gikk, fikk følelsene en større og større plass i hjertet mitt. Man kan liksom ikke hjelpe for det. Det bare skjer. Fornuften klarer ikke å styre det. Og jeg er et følelsesmenneske. Det bare kommer i overflod når det kjennes riktig. Og følelsene er like intense enten det er på godt eller vondt.

Men hva som er fornuftig, kan man vel også diskutere. For jeg har troen på å følge mitt hjerte også jeg.

Men så har da fornuften fortalt meg at selv om hjertet hopper og spretter av glede og forventning, så var det likevel noe som holdt det tilbake fra å slippe helt ut.
For de gangene en eller annen følelse har våget seg utover i form av ord eller blikk, så har en viss panikk kunnet spores hos den andre. Og derfor har fornuften min fortalt meg at det er best å ikke si noe.

Jeg er ikke dummere enn at jeg har sett reservasjonen vokse hos han. Men har likevel tenkt at den som intet våger, intet vinner. Og positiv og optimistisk er jeg jo, så da har jeg begravet de tankene som kunne være fornuftige.

Men så plutselig, kom ærligheten på besøk.

Jeg så at det kostet. Det var ikke lett. Det var vondt og vanskelig. For oss begge.

Jeg måtte ta en pause i samtalen, hente noe forfriskende å drikke, for å jage bort tårene som presset på. Ærligheten fortjente det, fortjente at det ikke ble enda vanskeligere.

Det var en vond og god samtale på samme tid. Usikkerheten jeg har følt siste korte tiden, ble nå til visshet. Jeg fikk bekreftet det jeg håpet jeg tok feil på.
Men det er nå en gang sånn, at følelsene skal stemme for begge to. Det skal jo ikke være noen tvang.
Det aller meste stemte med oss, bortsett fra følelsene.

Mine følelser er der jo fortsatt. De kjennes litt vanskelige når de ikke blir gjengjeldt. Men samtidig er de gode, de er jo ærlige. Bånn ærlige. Og sterke.
De ble ytterligere forsterket da ærligheten kom helt ut. Det å motta den ærligheten, var sykt vanskelig. Men fremkalte en STOR respekt for han som hadde den vanskelige jobben. All ære til han for det altså ♥ 

Det har vært en intens tid. Men jeg angrer ikke på noe. Jeg har hatt et overskudd som jeg virkelig har savnet lenge. Det har gitt meg utrolig mye. Jeg føler jeg har blitt rik på så mange gode erfaringer. Og nå fikk jeg en erfaring til, og ble enda litt rikere, om enn på en tung måte.
Og det å ha overskudd, selv om det var på lånt tid, det var helt fantastisk. Jeg trengte det. Trengte den opplevelsen. Trengte den energien. Trengte den gleden.

Nå vet jeg at noen er veldig bekymret for meg. Bekymret for at tungsinn og depresjon skal ta grepet over meg igjen. Bekymret for at jeg skal kollapse.
Men jeg føler selv at den bekymringen er grunnløs denne gangen.

Klart jeg er trist, jeg gråter. Men likevel føler jeg en indre ro. En indre styrke. For jeg har vært så heldig å få møte et menneske som var ærlig. Som våget å være ærlig med meg. Et menneske som ikke lot meg sitte fortvilet og undre meg i uvisshet over lengre tid. Men som var ærlig, og sa det som det var. Og det krever mot. Det vet jeg.

Vi vil møtes igjen, være gode venner. Og det er jeg takknemlig for. For ellers kunne mye blitt fryktelig vanskelig. Vi vanker jo på mange av de samme stedene, og om man da ikke skal kunne være gode venner, så vil det jo fort bli litt trykkende. Men jeg føler ikke at det vil bli trykkende. Han vil få en varm, glad og hjertefølt venneklem hver eneste gang vi møtes. Og om det trengs en skulder eller en armkrok, så vet han hvor han finner den. Det er ikke vanskeligere enn det.
Jeg har ham mer enn gjerne i min nærmeste vennekrets, for det trenger jeg, og det har han virkelig fortjent ♥
Og jeg er glad i mine venner  

Vennskap og kjærlighet er noen av livets viktigste ingredienser ♥

Og hvem vet hva morgendagen bringer?

#vennskap #forelskelse #følelser #fornuft #ærlighet #kjærlighet #hjerte #depresjon #tungsinn #livsglede #energi #bekymring #rikdom #respekt #smerte #gråt

Jeg er et følelsesmenneske. Sikkert over gjennomsnittet. Jeg har følelser for så mangt. Men tenkte her å snakke om følelser for forskjellige mennesker.

Det er jo mange slags følelser. Kjærlige, hatefulle, nøytrale, vennlige, usikre….

Jeg har jo opplevd følelser som både gleder og uroer, og skremmer.

Stort påskesalg hos Get Inspired: Spar opptil 70%

Jeg er veldig glad i mennesker. Men ikke sånn glad at jeg på død og liv må kjenne dem alle sammen. Men mer glad i, som at jeg finner mennesker fascinerende. Jeg liker å betrakte. Og det er en “glad i” følelse for mennesker generelt, som er litt vanskelig å beskrive. 

Jeg er spesielt glad i barna mine ♥ Jeg har sterke følelser for dem. Som de fleste mødre har for sine barn. Jeg kunne virkelig sette livet mitt på spill for deres skyld. Uten å blunke. Da min sønn var liten, ble han sikkert lei av at jeg klemte og kysste på han hele tiden. Det tok slutt litt ut i barneskolen, da viste han sin vegring for den slags. Men det er jo helt greit det. Alle er ikke like. 
Datteren min derimot, er mer av den klemmete typen. Og det er et høydepunkt hver gang det kommer en klem fra hennes side, noe som ikke er så sjeldent, heldigvis.

Jeg har også følelser for annen familie. Min kjære mamma ♥ som ikke er frisk, og heller ikke kommer til å bli frisk. Det gjelder å ta vare på de gode stundene vi har sammen. Og følelsene mine for henne er også litt vanskelige. Vanskelige fordi hun er syk, og det er vondt å bevitne forandringene som skjer. Og å vite hvordan det vil komme til å bli. Men uansett elsker jeg jo henne grenseløst.

Min pappa døde for 13 år siden. Og det har i alle år vært veldig sårt. Der har følelsene mine vært savn. Men tiden leger alle sår sies det, og jeg tror at jeg nå omsider har begynt å komme meg litt videre. Ting har begynt å komme litt på avstand.

Min lillebror og hans familie har jeg også sterke og gode følelser for. Jeg er et familiemenneske, og familien betyr mye for meg. Min bror er gift og har 3 herlige barn. Og siden vi ikke er så mange i slekta, er det lett å følge med, og bli godt, kjent med, og ikke minst veldig glad i. Det er gode stunder de gangene vi møtes, og voksne og barn har det kjekt sammen

Jeg har også en gammel onkel jeg er veldig glad i. Han bor i Egersund, dvs, ca en times kjøring herfra. Det er ikke alt for ofte jeg er den veien, men de gangene jeg er, så passer jeg på å stikke innom. Han har alltid vært ungkar, og har alltid vært godt knyttet i familien

Venner har jeg også følelser for Vennskapelige følelser
Jeg har mange venner i grunnen. Men ikke så ofte man møtes kanskje. Noen venner har jeg varmere følelser for enn andre, men jeg er glad i alle vennene mine. Hver og en av dem betyr noe ekstra Og uten venner, hadde man ikke hatt et veldig godt liv tror jeg.

Til og med mine bloggvenner har jeg følelser for Det å få en kommentar på et innlegg, gleder noe helt enormt. Og jeg kjenner at hjertet mitt blir varmt og lykkelig Man blir jo nokså godt kjent ved å lese bloggene til hverandre, og kommentere litt. Så dette bloggsamfunnet har i grunnen overrasket meg stort. Det at man faktisk kan bli litt kjent med mennesker her også, og ha litt kontakt.

Men så kommer følelsene som er mellom mann og kvinne. Og de er litt vanskeligere å håndtere synes jeg. For de er ofte blandet med en STOR dose usikkerhet. I alle fall for min del. Og jeg har tenkt en del på hva dette kan skyldes.

Hvorfor blir jeg så usikker egentlig?

Usikkerheten går faktisk i min egen selvtillit. Av en eller annen grunn har jeg alltid følt meg litt mindreverdig i enkelte situasjoner eller faser i livet.
Faktisk så har jeg liten og ingen tro på meg selv. At jeg ikke er verdt en manns kjærlighet. Jeg har ofte tvilt på at det er mulig, at en mann kan elske meg, av alle her på jord. Det finnes jo faktisk så utrolig mange flotte mennesker her på jord, så hvorfor skal noen gidde å verdige meg et lite blikk?

Jeg har hatt 4 forhold. To av dem varte i 8 måneder, et i 2 år, og et i 21 år. 

Med unntak av det lengste forholdet, har vel de andre forholdene vært litt preget av at det er jeg som har jobbet for å få til et forhold i det hele tatt. Sånn føles det i alle fall. For det er gjerne jeg som har blitt forelsket. Jeg har kanskje vært litt ukritisk? Jeg har ikke sett at det kanskje ikke var helt gjensidig? Jeg vet ikke jeg. Men i alle fall….mye var enveis. Og jeg er en person som trenger en del bekreftelse. Spesielt med tanke på min egen tro på meg selv. Eller mangel på tro, rettere sagt.

Mitt forrige forhold endte for 2 år siden. Og det var en bitter opplevelse. Og jeg sverget på at jeg ikke skulle se på en mann igjen, noen sinne. Sånt sier man jo i affekt. Men det har jammen vært mye sant i det også. For jeg har virkelig ikke sett på en mann i det hele tatt. Eller jo, jeg har jo sett, men ikke med interesse. Ikke mer enn en generell interesse, som jeg har for alle mennesker. 
Jeg har opplevd menn bli betatt av meg. Men det har ikke vært gjensidig. Og da fungerer det jo ikke, uansett. Om jeg har vært aldri så død på følelsesfronten, så har jeg ikke vært så død at jeg trodde et fornuftsforhold ville fungere uten pasjon, følelser og kjærlighet.  Det må være en gnist, om det skal være håp.

Så helt sant altså, så trodde jeg at jeg var ferdig med mannfolk jeg! Jeg har gjort så mange kjipe erfaringer, at jeg trodde de følelsene der, for det annet kjønn, var utdødd fra mitt følelsesregister.

Men der tok jeg visst feil.

Jeg har fått meg et grundig sjokk den siste tiden.

Jeg er visst et følelsesmenneske likevel.
Det er både godt og vondt. For sånne følelser er jo faktisk veldig usikre. Spesielt hvis de ikke blir gjengjeldt. Og nå føler ikke jeg meg så bortskjemt på akkurat sånt. Så det er med en viss vond klump og uro i magen, at jeg tillater meg å føle litt igjen.

Og jeg må legge litt lokk på meg selv her altså. For når mine følelser kommer til overflaten, kan det fort bli litt intenst Jeg har så mye kjærlighet i hjertet mitt. Men jeg er jo ikke 16. Selv om det av og til føles sånn. 

Jeg får prøve å finne igjen min riktige alder tenker jeg. Å være en snusfornuftig 46 åring.
Men, 46 åringer har vel også lov til å ha følelser vel? 

Jeg må nok ut og gå en tur litt senere tenker jeg. Kjøle meg ned litt

Ha en fortryllende lørdag ♥

#følelser #vennskap #familie #kjærlighet

• Mann ca 45 år  (pluss/minus 3-4 år)
• Høy og slank  (ikke under 175, ikke over 195)
• Kjekk å se på  (men ikke så kjekk at han tar glansen fra meg)
• Sexy  (men ikke flørte med andre enn meg)
• Ikke for travel  (for det går på bekostning av kvalitetstid med meg)
• Ansvarsfull  (fordi jeg trenger en som kan passe på meg)
• Ryddig  (uten å være pirkete)
• Omsorgsfull (fordi jeg liker det myke)
• Romantisk  (uten å være for søt)
• God inntekt  (uten å være overarbeidet)
• Fyldig lommebok  (men ikke gnien)
• Spandabel  (i alle fall på meg)
• Snill  (ikke dumsnill)
• Kosete  (uten å kvele)
• Barsk  (uten å gjøre seg til)
• Flink både med data, huslige sysler, og litt mer mannfolk arbeid  (handymann)
• Flink med bilmekking  (fordi jeg har en gammel bil)
• Sjarmerende  (helt naturlig)
• Morsom  (uten å være apekatt)
• Utadvendt  (uten å ta helt over)
• Glad  (fordi det er smittsomt)
• Positiv  (fordi det er bedre enn negativ)
• Oppmerksom  (for det er alle kvinners drøm)
• Glad i å reise  (for det er jeg også)
• Glad i å ta meg med på reise  (spandere altså)
• Glad i å be meg med ut  (fordi jeg trenger å hales med)
• Glad i å ha daglig kontakt med meg  (fordi ellers blir jeg så ensom)
• Glad i foto og bilder  (fordi da får kanskje jeg også av og til være med på bilder)
• Glad i sengekos  (gjerne litt kinky)
• Glad i et lite glass vin eller lignende  (men ikke for å drikke seg full)
• Ikke hunde elsker  (for jeg er redd for hunder, og er kattemenneske selv)

Kunne sikkert skrevet mye mer, men dette får holde for nå Drømmemannen MÅ jo være der ute et sted, eller?????

Annonsørinnhold

I butikk: Vårens fineste sneakers

#drømmemann #drømmeprins