Hva er egentlig normen for A4 i oss mennesker?
Hva er det som gjør at et menneske er A4?
Hva er det som gjør at et menneske ikke er A4?
Finnes det egentlig A4 mennesker?
Jeg har tenkt litt på det, med tanke på de siste hendelsene i min tilværelse.
Jeg opplever stadig at jeg ikke føler meg helt A4. Hva nå enn det egentlig er…..?
Hele livet mitt har jeg vært en stille og beskjeden jente. Litt usynlig i store grupper, men sees gjerne godt igjen i mindre og trygge grupper.
Jeg har slitt med manglende selvfølelse og selvtillit. Mesteparten av barndommen og voksenlivet mitt.
Og nå snakker jeg generelt, om omgangen med alle slags mennesker, kvinner, menn, barn, ungdommer….
Jeg kan fort føle meg utenfor. Men er tillitsfull nok til å føle meg innenfor om dagen er god.
Jeg tror ikke jeg er den eneste som har det sånn, så da er jeg sikkert nokså A4 i grunnen.
I tillegg sliter jeg med helsa, sånn at jeg ikke kan jobbe akkurat nå. Og da er jo inntjeningen dårligere. Jeg kan ikke utfolde meg i reiser og flotte meg med fine klær og ting og tang. Det er kanskje ikke helt A4
Men når det gjelder meg og det annet kjønn, altså kjærlighet, forhold, forelskelse, vennskap, ja da stiller saken seg litt annerledes. Det føler jeg helt bestemt. Da lurer jeg på om jeg er A4 eller ikke?
Det er sikkert ikke ukjent for alle, at når man blir forelsket, så blir man fort litt keitete, føler seg dum, blir enda mer sjenert enn man var i utgangspunktet…sånne ting. For min del så stopper gjerne ordene opp. Og jeg virker dum og lite smart. Rett og slett fordi jeg blir nervøs tror jeg. Jeg vil så gjerne gi et godt inntrykk, men oppnår som regel det motsatte. Da klarer jeg å si de mest utrolige ting, og den stakkaren som er i min nærhet da, må jo virkelig tro at jeg er det mest tåpelige, snåle mennesket på denne kloden.
Nå skjer heldigvis ikke dette her så veldig ofte da, at jeg forelsker meg, mener jeg. Jeg har vært betatt noen ganger, men å forelske meg, sånn dypt og inderlig, det skjer ikke så ofte. Men når det skjer, så sliter jeg BIG TIME!
For da skjer det noe i meg, og jeg roter kanskje ting til litt 😉
Ikke sikkert at det hadde blitt noe bedre om jeg ikke rotet ting til 😛 Bare så det er sagt. Men det irriterer meg jo selvsagt innimellom.
Og så er det jo også sånn, at jeg faller ganske hardt når jeg først kommer så langt. Det tar litt tid, må bli litt kjent…men så siger det på når ting ser ut til å stemme. Og når jeg da oppdager de følelsene jeg har fått, så er det litt sent til retrett. Så da får jeg heller bare kjøre på. Jeg vet ikke helt hvordan andre gjør det liksom. Men jeg har en følelse av at noen venter, og ser, og håper, og er sjenerte. Mens jeg, står på litt ekstra. Jobber litt for å bli sett, tar initiativ til å møtes…ja, styrer på, for å si det sånn. Liksom 😛 Det er sikkert litt forskjellig praksis i akkurat det da. Vi mennesker er jo forskjellige
MEN…..Det er et ganske stort MEN faktisk. For dette er faktisk helt nytt for meg. Jeg har aldri gjort dette før, med noen andre. Ikke på den måten. Ikke før nå, en god stund etter Påske. Jeg er egentlig ganske overrasket over meg selv.
Jeg har tenkt litt over dette de siste par dagene. For jeg er nemlig den sorten som heller venter og ser, og håper, og er sjenert. Sånn har jeg vært før.
Men ikke denne gangen nei. Denne gangen skjedde det noe i meg. Jeg ønsket ikke å bli oversett.
For det er nemlig sånn det ofte er. Jeg ER den som blir oversett, fordi jeg er så rolig. Jeg har en rolig personlighet. Men denne gangen ville jeg gjerne bli sett.
Og hva kommer det av? Det har jeg nemlig undret meg over.
Hvorfor var det så viktig for meg å bli sett denne gangen?
Hvorfor har det ikke vært like viktig de andre gangene?
Første gang jeg tok kontakt med ham selv, så var det vennskapelig. Det er ikke så vanskelig da. Men etterhvert som vi ble kjent, og følelsene tok form, ble jeg mer og mer keitete. Men likevel, til tross for det, så tok jeg initiativ. Noe jeg aldri før ville våget når jeg satt med sånne følelser.
Men sånne følelser tror jeg knapt jeg har hatt siden ungdomsskolen, og den forelskelsen jeg hadde der. Den som varte i mange år. Den som det aldri ble noe av, fordi jeg var så sjenert. Og det var sikkert han jeg var forelsket i også, om jeg ikke husker feil.
Disse følelsene her, som jeg har nå for tiden, ble rett og slett litt viktige for meg. For denne mannen har noe…jeg kan ikke sette fingen på hva. Men det er noe som tiltaler meg så veldig. Noe som føles trygt, noe som føles verdig. Men på samme tid skummelt og usikkert. For ofte er det sånn at jeg føler omgang med menn kan være vanskelig, fordi vi er fra forskjellige planeter omtrent. Og jeg føler at det ikke passer for meg. Og jeg ER nok veldig kresen, etter å ha gjort visse erfaringer tidligere.
Jeg laget en liste forrige år en gang. Det var en etterlysning. Jeg har den inni bloggen her en plass. Helt klart må den revideres nå, all den tid det har gått noen måneder, og ting ser annerledes ut. Listen var humoristisk ment. Og jeg tror de fleste som har lest den, skjønte ironien. Men samtidig, så var det en undertone av alvor i listen. For noen av punktene, var seriøse, om man kan si det sånn.
Jeg la den listen ut, litt revidert, i en av singelgruppene jeg var medlem av i vinter. Noen steilet forferdelig, og så ikke ironien og humoren. Men tok den 100% alvorlig, og mente at drømmemannen ikke fantes, for ingen kunne være så perfekt. Noen mente at jeg måtte være den mest kresne personen som fantes. Og noen ble sure, fordi jeg ønsket noe som svært få hadde, noe som handlet om det å være en Gentleman. Og dem er det ikke mange av i dagens verden. Men det finnes noen, som faktisk har evnen til å skjønne, og tilnærme seg den rollen 🙂
De fleste forsto humoren, og det morsomste av alt, var at alle kommentarene som kom inn, holdt seg til tema. Ingen sporet av.
Og helt ærlig, nei, ingen er perfekte. Tenk så kjedelig det ville vært hvis alle var perfekte? Man kan heller ikke forvente at man er 100% lik og enig med sin partner. Til og med det ville være kjedelig. Noen forskjeller må det jo være. Det er jo faktisk to personligheter man snakker om i et forhold. Grunntingene må jo stemme, men så kan man jo ha individuelle forskjeller, som selvsagt må respekteres hos hverandre. Og faktisk er det jo sånn at noen særegenskaper hos partneren, setter man pris på, selv om man ikke er sånn selv.
Men om jeg nå faktisk, i fullt alvor, skulle begynne å måle alle mine mannlige bekjentskaper opp mot den listen der, og se hvem som kom best ut i antall punkter som stemmer, så er det en (1) som soleklart går av med seieren. Selvsagt ikke perfekt på alle punkter, hverken de som er seriøse eller alle som var ironiske, men likevel, flest punkter. Punkter som er nokså viktige for meg. Og han klarte jeg å falle for, etter nokså kort tids bekjentskap.
Uten å gå så veldig i detalj, så kan jeg si at jeg tror ikke egentlig jeg er så veldig A4. Litt innenfor enkelte ting kanskje, men sånn ellers, så går jeg gjerne min egen vei. Litt ut av boksen. Jeg kan fort tenke litt utradisjonelt. Og behøver ikke å være som alle andre alltid. Jeg er nokså selvstendig på den måten. Jeg har blitt det. Årene, og alle erfaringene jeg har gjort, har formet meg til å se at jeg kan gå min egen vei, jeg trenger ikke å gjøre som alle andre. Jeg trenger ikke å styres. Men om jeg skulle bli sammen med noen, så er jeg veldig god på samarbeid. Det kan jeg med hånden på hjertet si.
Det ble i en kommentar i et tidligere innlegg her, sagt at jeg er sterk. Og at jeg ganske sikkert ville bli enda sterkere med det jeg har gjennomlevd nå i det siste. Og jeg har lurt litt på, om det kan skremme bort noen? For jeg er ganske åpen av meg. Og forteller om meg selv, ærlig og redelig. Men kanskje kan det være en skremmende opplevelse for den jeg snakker med? For da kommer det jo frem at jeg har opplevd ting, og faktisk overlevd dem også. Uten å bli knust i 10 000 biter. Jeg har klart å samle meg igjen, bygge meg opp igjen, hver eneste gang. Enten det handler om jobb, helse, vennskap, forhold…. Det kan jo kanskje bli litt mektig. Men samtidig ønsker jeg jo at vedkommende skal bli kjent med meg som jeg er. Og da er det jo tull å utelate ting. For det blir man jo ikke veldig kjent av.
Så kanskje er jeg litt spesiell der. Spesiell på en måte som gjør at det er vanskelig for den jeg liker, å akseptere og se meg. Kanskje så spesiell at jeg kommer til å forbli singel resten av livet. Med mindre jeg går inn i et såkalt fornuftsforhold. Men det er ikke aktuelt, all den tid jeg er så kresen på enkelte litt spesielle ting 😉 Jeg er slett ikke desperat. Har ikke egentlig dårlig tid.
Jeg ønsker å gjøre det som er riktig.
Hva som er riktig, det kan man ikke egentlig vite. Men jeg velger å følge hjertet, hvor enn det styrer meg. Og så får man se om det styrer meg inn i en evig singeltilværelse, eller inn i et forhold hvor jeg kan få elske, og bli elsket ♥
#A4 #kjærlighet #følelser #livet #styrke #respekt #
Jeg hadde det likt som deg i mange år, fikk følelsen av at de mannlige bekjentskapene var litt redd meg, fordi jeg viste hvem jeg var med hele meg, spilte ingen spill , men viste MEG med en gang…Og det ble litt mye for enkelte følte jeg. Men så var det vel ikke meningen med DEM da, tenker jeg. Det var EN som ikke gadd spill, men som sa akkurat hvordan HAN var også..Og som sa at det IKKE kunne bli noe mellom oss….DA…Og når han var klar…mange år etter…Så kom han RETT å s det, uten noe spill og snikk-snakk..Jeg har alltid elsket ærlighet jeg, beste egenskapen. Så få man vente til den kommer som TÅLER det og liker det som vi gjør 🙂 klemmer <3
Ærlig og åpent og vakkert….. Du virker veldig oppriktig, kanskje mer enn gjennomsnittet….? Det har blitt slik at vi lever i en “fasadeverden”…i alle fall kjennes det slik ut mange ganger. Jeg er også luta lei av “spill” ,både hos meg sjøl og andre Det er vel noen grunnleggende ting som vi føler må være på plass i et forhold. For eksempel ærlighet og oppriktighet UTEN spill. For meg er det viktig at en kar er solid. At han har ryggrad og samtidig kan være varm og humoristisk. God kommunikasjon er et nøkkelord. Jeg er ikke klar for den mannen ennå, for jeg har så mye sårhet og sinne i meg…men kanskje en dag?! 😀 Historien vår er….nettopp historie og den har formet oss til det vi er. Vi kan ta med oss det vi har lært av historien inn i et evt nytt forhold og kanskje unngå havne i de samme mønstrene som vi har gått i tidligere.
Du har brutt et mønster ved at du har våget å ta initiativ, og det må jo være litt godt å se? 😀
frodith: Ja, er det noe jeg har lært meg i årenes løp, så er det at ærlighet varer lengst. Og det spillet som mange driver med, kan være veldig slitsomt. Derfor er jeg åpen og ærlig med det samme, uten å gå rundt grøten. Man trenger likevel ikke uttrykke alt på samme gang. Men ha en åpen tone gjennom f.eks. “bli kjent” prosessen.
ER jo enig med deg da, det var vel ikke meningen med dem det ikke ble noe med. Og sånn er det her også tenker jeg. Ting skjer på en måte skjebnebestemt. Uten at jeg klarer å forklare det så veldig godt 😉
Jeg synes det du forteller her er så godt å lese. At det ble DERE til slutt. Da var det sånn det skulle være <3
Gode klemmer tilbake <3
karidansen: Tusen takk 🙂 Ja, mer enn gjennomsnittet kanskje. Der sa du det 😉 Jeg er nok ikke helt A4 nei 😉 Og som du sier, vi lever i en fasadeverden. Det er faktisk utrolig stressende at alt skal være så perfekt hele tiden. Istedetfor at man kan være seg selv, og leve litt mer i nuet.
De grunnleggende tingene er så utrolig viktige om man skal starte et forhold. Det er jo de som skal danne basen i forholdet. Og så kan det jo være individuelle forskjeller, som kanskje bare setter en liten spiss på det hele 🙂
Jeg har brukt noen år selv på å bli klar. Og av og til lurer jeg på hvor klar jeg egentlig er? Men det jeg er klar for, er å få en trygg og stabil tilværelse. Jeg er klar for å begynne å leve litt 🙂
Erfaringene våre gjør oss til den vi er i dag, og det er ting man har lært av, og vokst på. Forhåpentlig 😉
Ja, jeg har brutt mitt mønster på flere plan. Først våget jeg å ta skrittet ut i verden for å møte folk, bli kjent med nye mennesker, være sosial, leve litt. Så brøt jeg mønsteret mitt ved å ta initiativ når jeg møtte en jeg likte. Og det ER godt å se. Selvsagt. Og jeg ER overrasket over at jeg har klart å røske litt opp i meg selv. At jeg har hatt vilje og styrke til det 🙂 Det gir en god følelse å se det i ettertid 🙂
Jeg har nok gått inn i mange roller særlig i forhold til menn; (delvis ubevisst.) Behagerollen, Interessert i alt DU er interessert i – rollen, Den søte, hjelpeløse – rollen og så videre. Man trenger ikke utbasunere alle “sannhetene” eller fortelle hele livshistorien sin så fort man treffer noen man liker. Bare være ærlig på HER og NÅ i stedet for å tilpasse seg av frykt for ikke å bli likt! Den som tåler å stå alene har lettere for å klare dette. Da setter man ikke på seg masker av frykt for ikke å bli godtatt eller av frykt for å bli forlatt.
karidansen: Kjenner meg igjen i akkurat det der ja. Og faktisk har det vært ubevisst. Og det er vel det som gjør at man ikke blir respektert, til syvende og sist. Jeg har funnet ut at man ikke trenger å være interessert i alt, men at det jo er hyggelig om man i alle fall viser interesse for noe av det han holder på med. I alle fall hvis man ikke har noe kjennskap til det fra før av 🙂
Jeg kan jo nevne en ting som fotball. Mange menn, og kvinner, er interessert i fotball. Men jeg har aldri hatt den interessen sånn personlig. Men jeg ser på akkurat fotball som litt interessant likevel. Det er ikke kun fordi den jeg evt. liker er interessert i det, men fordi min sønn er interessert i fotball. Og om jeg da lærer meg litt, lærer å forstå det, så vil jeg kunne ha noe å dele med min sønn også. Så da har jeg faktisk gjort noe fornuftig som også gagner mitt eget barn.
Det beste er jo å være seg selv, uansett. Men er man av den usikre sorten, så er det av og til litt vanskelig. Sånn har i alle fall jeg vært 😉 Men jeg tror jeg har blitt flinkere nå. Kanskje 😉
Nei hva som er A4 er vanskelig å si..for alle har jo “sine ting” som kanskje er litt spesielt :)) …og skal et forhold vare må man jo være seg selv …for man kan jo ikke over tid tilpasse seg et annet menneske…det ville blitt for slitsom ..og da får en jo ikke et bra liv .
Tenker på at du sier at du kan bli keitete og dum i slike situasjoner…litt rart for du er jo så flink til å ordlegge deg og virker veldig fornuftig når du skriver i allefall :)..så det er ikke sikkert andre opplever deg så keitete..at det bare er slik du ser deg selv…
Prøv å ikke tenke så mye på hvorfor følelsene ikke blir gjengjeld…for du vet jo ikke om det hadde fungert om du hadde oppført deg/sagt ting annerledes heller …så fortsett å vær slik som faller deg naturlig 🙂
Så det fine bildet ditt av picnic i det grønne også :)) Stor klem<3
annebe: Jeg er flinkere å skrive enn å prate. Det har litt med sjenanse å gjøre, og en tidvis dårlig selvtillit. Men ja, man skal ikke tilpasse seg totalt et annet menneske i et forhold. Da skal man vel finne veien sammen tenker jeg 🙂
Ja, jeg skal være meg selv jeg. Litt sliten nå om dagen. Men har jo hatt noen måneder hvor alt har vært fint, så at ting og tang har slått meg ut nå, er vel ikke så rart. Det er jo det som er med denne sykdommen, man kan ikke være på høyden så lenge om gangen, man bruker seg opp sånn helt plutselig 😉
Stor klem tilbake <3
Ja ikke vet jeg hva som er A4,og ikke tror jeg det eksisterer heller. For hvem i all verden kan utpekes til rollen for å definere akkurat det? Jeg tror heller vi er litt like og litt ulike og litt forskjellige ut fra situasjoner. Jeg tror det er et par store feil som kan bli begått i parforhold. Det ene er på død å liv å skal endre på den andre personen. Hvorfor i alle dager skal man det? Det er jo det man ble forelsket i som skal foredles og ikke forandres. Det andre er å stimulere å holde de barnlige nysgjerrigheten vedlike. Det er og vil alltid være nye åpenbaringer å legge merke til hos hverandre. Ikke store ting.. men de vakre små, som det tar år å få øye på 🙂
dedicat: Jeg tror heller ikke at det finnes noen klar A4 linje. A4 er jo størrelsen på et papirark 😉 Men likevel så sier man jo av og til: “Han/hun er ikke helt A4”, om noen skiller seg ut litt.
Ja…det å forandre noen er jo en håpløs og totalt feil ting å gjøre. Vil vedkommende forandre seg, så må han/hun komme på det selv, og jobbe med det. Jeg har tenkt mye på det du sier der, det man blir forelsket i, må man jo ta vare på, ikke irritere seg over. Vi er noen rare skruer vi mennesker 😉
Du forklarer alt så fint her. Og jeg er en tilhenger av små ting, små gleder osv. Så jeg er virkelig helt enig med deg 🙂
Tusen takk for kommentaren 🙂