Steinbukken er tegnet som råder i disse dager. Det er da de fyller året. Halve desember og halve januar. Sånn omtrent i alle fall.

Av en eller annen grunn, tror jeg at jeg har en magnetisk dragning mot Steinbukker. Eller de mot meg. Noe sånt i alle fall.

For jeg kommer veldig ofte i kontakt med dem. God kontakt også. Knallkjekke folk, de som er født i stjernetegnet Steinbukken

Annonsørinnhold

Fine ting du bør ha på hytta

Alle mine ekser, jeg har 4 stykk, er født i det tegnet, Steinbukken. To av dem fyller året på julaften, en på nyttårsaften og en litt uti januar. Det kan se ut som at jeg er veldig flink å peile meg inn på dem med litt spesielle bursdager. Dvs. dager hvor hele resten av landet også er i full feiring.
Litt rart at jeg ikke enda har peilet meg inn på en som fyller år på 17. mai. Men det er kanskje fordi han ikke er Steinbukk

På grunn av dette, har jeg blitt litt i mot Steinbukker som kjærester. For det ser jo absolutt ut som at jeg kan være god venn med dem, men å ha et kjærlighetsforhold, det fungerer ikke i lengden.

Det betyr, at jeg ofte spør en potensiell likandes type hvilket stjernetegn han er født i? Og svarer han Steinbukken, så klarer jeg ganske fort å vri det over til at vi kun kan være venner. At det vil fungere best.

Og det har fungert utrolig godt veldig lenge. Jeg har etterhvert ganske mange gode Steinbukkvenner.

Her om dagen, noen uker siden, kom jeg i kontakt med en ny mann, som jeg syntes det var trivelig å skrive med. Jada…jeg møter folk over alt jeg

Vi fikk pratet om mangt, og jeg følte en god kjemi. At han var kun 40 år, det fant jeg ut at jeg ikke skulle henge meg opp i. Vi besluttet å møtes, og gå en tur.

Jeg gnaget litt på det der med aldersforskjellen, og utrykte litt bekymring overfor ham om dette i uken før jul. Men det er strengt tatt ikke noe problem. Ikke for meg i alle fall. Han svarte da, at han synes ikke aldersforskjellen gjorde så mye, for han skulle fylle året uken etter, og da ble han jo 41. Så aldersforskjellen var jo minimal mente han.

Der og da ble jeg lamslått. Jeg var glad vi satt i hver vår stue og skrev til hverandre. For jeg tror nok jeg må ha sett ganske skuffet ut. For hvis han skulle fylle året i juleuken, så betydde det jo at han var Steinbukk!

Jeg kommenterte det overfor ham, at jeg visste han var Steinbukk da. Men for en gangs skyld unnlot jeg å komme med den vanlige kommentaren min, at da kunne vi maks være venner. Jeg besluttet å vente å se. 

Istedet spurte jeg ham: “Siden du fyller året neste uke, i juleuken, du har ikke tilfeldigvis bursdag på selveste Julaften da?”
Svaret kom kontant: “Joda, jeg fyller året den 24. desember.”

ER DET MULIG??????

Hvordan går det an altså, å treffe blink enda en gang? Enda en som fyller året på julaften? En mann, som jeg fatter interesse for?

Jeg tror det hviler en forbannelse over meg eller noe sånt. Det finnes ingen annen forklaring! Steinbukken er nok min skjebne.

Uansett besluttet jeg at jeg skulle møte han noen ganger, i alle fall vennskapelig. For å se ting an litt. Og det gjorde jeg. Og jeg fant ut at han er Steinbukk ja. Som venn vil det fungere veldig bra. Som kjæreste vil det fungere veldig dårlig.

Heldigvis hadde jeg på forhånd klarert med han, at vi møtes vennskapelig. Så får vi se ting an. Og jeg nevnte ikke med et eneste ord at jeg har litt aversjon mot Steinbukktegnet.

Men nå kan jeg med hånden på hjertet si at det ikke blir noe mer enn vennskap. Forhåpentlig et godt vennskap. Som jeg har med andre Steinbukker.

Teksten her burde forklare det meste.

Sånn er det bare. Det ligger i meg. Mulig jeg dømmer. Men sånn er det bare.

Jeg tror helt ærlig, at han også vil synes det er best. Selv om jeg ikke har fortalt det til ham enda. Jeg tror ikke han var kommet i det romantiske hjørnet enda. Selv om vi begge er single og har mange av de samme tankene om ting.

Det ser ut til at jeg har antennene ute for tiden, og ønsker å ikke være alene. Det er jo ganske periodisk. Og nå har jeg en sånn periode, hvor jeg er åpen for nye muligheter.

Men altså……..

……..dette er ikke en kobling som jeg med min kroniske utmattelse kan gå inn på

Så jeg er egentlig klar til å kikke på andre stjernetegn jeg

Er du opptatt av stjernetegn og hvem som passer sammen?

(Alle bildene i innlegget er hentet fra google)

#stjernetegn #steinbukken #tvillingene #lovematch #forhold #kjærlighet

Jeg har blitt 47 1/2 år nå. Og har mange ganger undret meg over hva som er meningen med mitt opphold her på kloden?

Veldig ofte har jeg undret meg grønn over akkurat det. Og ikke kommet til noe svar. Det er som om jeg bare er her tilfeldig. Bare for å fylle ut noen tomme plasser liksom.

Men så har jeg samtidig en tro på at ingenting er tilfeldig.
Jeg tror ikke på Gud. Ikke sånn egentlig.
Men jeg tror at det er noe som driver oss. Det trenger ikke å være en guddommelig kraft. Det kan like gjerne være noe som iherdig forskning vil finne ut av om en 200 års tid eller noe sånt.

Annonsørinnhold

Stort påskesalg hos Get Inspired: Spar opptil 70%

Jeg har hatt tøffe tider, i mange år. Noen perioder verre enn andre. Og jeg må innrømme at jeg har hatt lyst å gi opp mer enn en gang.

Jeg har alltid vært en sårbar person. Jeg er veldig lett å såre. Og det tror jeg er fordi jeg har en ukuelig tro på det gode i alle mennesker. Og når noen da viser at de ikke bare har godt i seg, så er jeg et lett offer.

Men likevel er jeg glad i mennesker, og mennesker fascinerer meg.

Det som i grunnen gir meg de tøffeste tidene, er helsen min. Ikke at jeg er så syk at jeg ligger til sengs hele dagen. Heller ikke sånn at jeg har synlige defekter eller sånne ting.
Helseproblematikken går i kronisk utmattelse. Og jeg er ikke blant de aller hardest rammede heller.

Men det er hardt nok, når man strever for å kunne ha et tilnærmet normalt liv, både alene og sosialt. Når man er stolt og sta, og helst ikke vil innrømme at man ikke takler livet alltid. Når man smiler hver dag, selv om man har større grunn til å gråte. Når man egentlig vil klare alt selv, men må be om hjelp.
Jeg er god til å kamuflere mine problemer. Jeg viser det ikke utad.  Kronisk utmattelse er en usynlig sykdom. Og om man er sta nok, så er den ikke lett å oppdage, om man ikke blir det fortalt.

Jeg har vært så langt nede, at jeg har vurdert å ende det hele.

Flere ganger.

Men det er lenge siden nå.

For så lenge jeg har barn, og en familie som er glad i meg, så har jeg noe å leve for. Jeg har noen som vil bli lei seg om jeg skulle velge den “feige” veien. Og jeg ønsker ikke at noen skal være lei seg på grunn av noe jeg velger å gjøre.

Etterhvert har enkelte ting snudd.
Jeg er like kronisk utmattet. Men du kan ikke se det. For jeg har fått noe jeg ikke helt var i besittelse av tidligere.
Jeg har fått livsvilje.
Jeg er like utmattet, og har fått større smerter i kroppen det siste året.
Jeg er like utmattet, men jeg har klart å finne en ganske god oppskrift på hvordan unngå den mørke kjelleren kalt depresjon.
Og DET gjør hele forskjellen.
Da er det enda lettere å skjule at man ikke er helt i form.
Og da er det lettere å finne de positive tingene i livet.

Jeg har oppdaget livet. Jeg har oppdaget de små tingene. Jeg har oppdaget at det finnes mange mennesker som er gode å ha i livet sitt. Gode venner, nesten som familie.
Jeg har oppdaget at det finnes mye kjekt å være med på, og å oppleve.
Jeg har oppdaget at jeg klarer å mestre ganske mye, til tross for min utmattelse. Vel og merke når jeg har en god dag. 
Og en sånn ting kan være å vaske badet, i løpet av en dag. Istedetfor å bruke 3 dager på jobben. Og jeg har ikke noe stort bad. Hver gang jeg har fått til det, føler jeg at jeg mestrer å leve. Dessverre skjer det ikke alt for ofte at jeg mestrer dette.

Men jeg har også oppdaget at jeg får til å være sosial. Til tross for min medfødte sjenanse. Og det gir den største mestringsfølelsen av alle

Rett og slett har jeg oppdaget livet.
Og jeg har forelsket meg…..i livet ♥

Det er den beste forelskelsen jeg har hatt noen gang ♥
Jeg føler meg sterk og levende. Og jeg føler meg rustet til å kjempe mot alt som er vanskelig. For jeg ser, at selv om jeg opplever alt for mye motgang, så er livet vakkert, det gir glede, det har mange gode overraskelser, og det finnes mange gode mennesker der, som jeg er veldig, veldig glad i.

Jeg er beredt til å leve nå. Selv om kroppen ikke alltid fungerer. Jeg innser, at jeg ikke må være sta og sterk hele tiden. Jeg innser at det faktisk ikke er mulig med en sånn helsesituasjon. Men jeg har likevel lov til å glede meg over alt som er bra, alt som er positivt. Jeg vil heller fremheve det, fremfor det som er negativt. For det negative, hjelper kun til å dra oss ned, det bygger oss ikke opp.

Jeg innser at jeg har begrensninger, men likevel er jeg positiv.
Det er nok en mening med dette. Jeg er nok blant de utvalgte, som har såpass mye ståpåvilje, at jeg vil takle å være syk.

Men jeg synes jo det er litt urettferdig innimellom. Og da kan jeg bli ganske mørk.
Heldigvis går det fort over. For nå har jeg oppdaget livet, og jeg vil gjerne leve det, etter beste evne, selv om det sliter meg ut

Bildet er googlet.

Jeg elsker livet ♥

♥♥♥

#helse #liv #glede #sykdom #utmattelse #positivitet #mennesker

Jeg er et følelsesmenneske!

Det er opplest og vedtatt!

I alle år jeg kan huske, har følelsene mine preget meg. I alt i livet egentlig. Men kanskje ikke alltid like synlig.

Annonsørinnhold

Stort påskesalg hos Get Inspired: Spar opptil 70%

Men når det vises, så er det enten i form av tårer, eller et stort smil ofte. Noen ganger faktisk begge deler på en gang

I forbindelse med utredning/behandling av min utmattelse, har jeg vært hos en psykiater. Og han uttrykte litt overrasket det, at jeg omtrent var på gråten, hele den to timer lange økten jeg var der inne.

Og det er meg i et nøtteskall.
Følelser!

Når det gjelder kjærlighet, så harjeg selvsagt også sterke følelser når jeg blir forelsket og glad i noen. Og da klarer jeg ikke å ha mer enn den ene. Da ser jeg kun den ene! Selv om ikke han ser på meg på samme måten Og når den kjærligheten fester seg, så kan den sitte der ufyselig lenge, før jeg tar til vettet og gir opp. Så drømmen erjo at det skal være gjensidig da. Men akkurat det har jeg vel til gode å oppleve til nå. I alle fall sånn på ordentlig, sånn som jeg drømmer om.

Men de sterkeste følelsene jeg har, er for barna mine ♥♥
De er mitt liv.
De kan jeg gå gjennom ild og vann for, uten å blunke!

Dette bildet er tatt sommeren 2003, og viser min største skatt, Amalie og Daniel ♥

Jeg vet godt at jeg ikke er alene om å elske egne barn mer enn noe

Nå er det 20 år siden jeg fikk bekreftet for første gang, at det vokste et liv i magen min.
Det hadde kostet en del blod, svette og tårer for å komme så langt. Men å få det bekreftet, at jeg var gravid, det var verdt alt det tunge, og litt til.
Og ikke lenge etter, fikk jeg vite at jeg bar på en gutt. Han ble født påfølgende juni, for litt over 19 år siden

Jeg husker at jeg var litt glad for at det skulle bli en gutt. For jeg er selv eldst, og det er ikke måte på hvor mange ganger jeg skulle ønske at jeg selv hadde hatt en storebror. Men jeg har en lillebror, som jeg også er uendelig glad i ♥

Meg som stolt storesøster, til lillebroren min, Tom Dette bildet er vel sånn omtrent 41 år gammelt.

Bildet her er fra 2003, da var Daniel 7 år gammel.

Daniel er min førstefødte. Og den eldste i familien har jo en tendens til å bli “forsøkskanin”. Jeg er jo selv eldst, så jeg forsøker å være litt obs på det. Men det er jammen ikke lett, når man ikke har hatt andre å øve på. Men Daniel har vokst seg stor og flott, og er nå en ung mann, med gode ambisjoner
Han er av den gode, tilbaketrukne sorten, som forholder seg rolig og avbalansert. Og er alltid snill og grei.
Men samme hva, så har man utfordringer med barna, i form av bekymringer og hendelser underveis.

Dette bildet av Daniel, ble tatt nå, sommeren 2015, på Prekestolen.

Enda et bilde fra 2003. Amalie prøver pappaen sine støvler

Når det gjelder minstebarnet, så er det nok den som kanskje har det både lettest og vanskeligst på samme tid. Mange fordeler med å være minst, men også enkelte ulemper. Men en av fordelen er at minsten har noe å strekke seg etter.

Men selv om man har gjort en del erfaringer allerede, med eldstemann, så er det alltid nye erfaringer med minsten også. Og det kommer jo av at de er forskjellige personligheter, med forskjellig væremåte og forskjellige behov.

Amalie er en rolig og sjenert ung dame på 14 år nå. Hun er sjenert i dagliglivet. Men plasser henne på en scene, med en mikrofon og litt musikk, og sjenansen forsvinner, mens hun synger så man blir rørt langt inn i hjerterota.

Bildet av Amalie her, ble tatt nå i september 2015, på en av våre solnedgangsturer

Det er en utfordring å ha barn. Men også den største gleden man kan ha ♥

Noen av utfordringene handler jo om oppdragelse og oppvekst.
Og det å beskytte barna mot vondt utenifra, er også en ganske krevende jobb.

Vi har jo hatt utfordringer med hvordan de behandles på skolen. Det er ikke til å skyve under en stol at unger/ungdommer, kan være ganske så ubarmhjertige mot hverandre i visse kretser.

Men den aller verste opplevelsen til nå, ble gjort i kirka.

Man skulle tro at voksne mennesker, som til og med har utdannelse til et yrke hvor man skal være from og god, har omsorg og empati med sine neste, og i alle fall med de unge, som er sårbare og i en vanskelig alder.

Vel…. Jeg fikk bakoversveis da jeg fikk høre hvordan presten i kirka her hos oss statuerer eksempler.

Uten å gå veldig inn på saken, så kan jeg si, at med mine følelsesdrifter, valgte vi å ta datteren vår ut fra den kristne konfirmantundervisningen, og heller melde henne inn til Human-etisk konfirmasjon.
For en prest, som velger å henge ut en sårbar ungdom, til spott og spe for resten av konfirmantene, er ikke en prest som vinner respekt fra meg i alle fall. Han har ikke noe i en sånn rolle å gjøre, i mine øyne. Vi lever i en moderne verden. Og nå til dags, er gapestokken kun til for spesielt interesserte!
Jeg har også latt presten få vite hva jeg synes om dette, i en lang mail jeg skrev til han. Og jeg håper at han lærte noe av det, sånn at konfirmanttiden for de gjenværende ungdommene, blir god og minnerik
(På en måte henger jeg jo ut presten selv nå, ved å skrive om han her. Men likevel er det i mine øyne fortjent.)

Så da ble det litt klabb og babb med bytte av dato, og krasj med andre konfirmasjoner. Men sånt løser vi opp i. Jeg vil heller det, enn å risikere at mine barn skal mistrives og ha det vondt.

Hver alder har sin sjarm. Og småbarnstiden er definitivt forbi.

Nok et bilde fra 2003

Men hver alder har sin sjarm. Og jeg må si at jeg liker veldig godt den alderen mine er i nå også….14 og 19 år. Utfordringene står i kø likevel, og kjærligheten er uendelig ♥

Hva styrer deg?
Er du et følelsesmenneske?

#følelser #barn #kjærlighet #minner

Nå tenker du kanskje at jeg skal legge ut i det vide og det brede om måneformørkelsen vi kunne bevitne sist natt. Og forsåvidt kan jeg jo fortelle at jeg hadde klokka på ringing, og sto opp klokken 04.00, for å se blodmånen.

Og jeg fikk se den. Det var litt disig i lufta her. Men jeg satte opp fotostativet, vel vitende om at kameraet mitt ikke har objektiv godt nok til en sånn fotoseanse. Men likevel må jeg innrømme at bildene jeg tok ble bedre enn jeg forestilte meg.

Her er mitt bilde av måneformørkelsen:

Bildet er tatt klokken 04.16 i morges.

Annonsørinnhold

Vårnyheter hos Ellos: Få 33% rabatt på hele bestillingen

**************

Men det jeg hadde lyst å legge litt ut om, er vel egentlig siste tids tanker om forskjellige ting.

Og da kan man vel si det helt enkelt, at hos meg selv foregår det også en formørkelse akkurat nå.

Våren var så fin. Jeg var oppløftet og glad, og så mange lyse muligheter. Og gledet meg til noe hver dag. Jeg opplevde en positiv periode, hvor jeg var ute på farten støtt og stadig, ble kjent med nye mennesker, og følte at jeg levde

Hjertet mitt ble jo også åpnet. Det jeg trodde var lukket og låst til evig tid.
Det var en fin tid, og jeg opplevde jo mye jeg ikke ville forventet.

Men, etter den søte kløe, kommer den sure svie. Også denne gang.

For nå er jeg sliten. Og lei. Og føler at jeg ikke passer inn noe sted.

Neida, jeg er ikke deprimert. Ikke sånn som jeg har vært før en gang, for veldig lenge siden.

Jeg føler vel mer at jeg er realistisk.

Jeg er jo med i noen grupper på facebook. Vennegrupper. Og jeg har fått mange nye venner. “Venner”. Noen ordentlige, som bare kjemien stemmer så godt med, noen litt mer distanserte, som det er kjekt å møte på en gang iblant. Og noen man kan kalle bekjente.

Men jeg føler at jeg kommer til kort de fleste stedene. Jeg passer ikke inn. Hver gang jeg er på et eller annet arrangement, så føler jeg meg litt utenfor. Litt bortkommen. Som om jeg er der på nåde.
Jeg klarer ikke å komme inn i klikken. Jeg er ikke utadvendt nok. Jeg røker ikke. Og jeg drikker ikke så enormt hardt. Og jeg har ikke energi nok til å danse der det er mulig. Turer er også vanskelig. For min rytme er ikke helt den samme som mange andres. Men jeg har gått fine turer. Selv om de fleste turene må jeg takke nei til.
Hele meg er jo en forsiktig sjel. Sånn en “unnskyld at jeg er til” person. Og da nytter det jo ikke. Samme hvor mye jeg kjemper.

Og jeg er så lei av å kjempe. Jeg er så lei av å ha den følelsen. Jeg er så lei av at jeg hele tiden faller utenfor.
For all del, jeg har hatt det kjekt på det meste jeg har vært med på. Men det koster! Det koster masse energi. Og litt penger.
Og jeg er superutslitt etterpå. Og føler kanskje at prisen ble litt for dyr.

Derfor har jeg ikke meldt meg på noen arrangementer nå fremover, bortsett fra to, som begge er julebord.
På julebordene skal jeg bekjempe noen demoner. Jeg gleder meg ikke til akkurat det. Men jeg skal gjennomføre. Det får bære eller briste.

Etterpå, er det en stor mulighet for at jeg melder meg ut, eller rett og slett bare blir helt passiv. Det får tiden og resultatet vise

Når det gjelder hjertedøren, så var det jo en som effektivt klarte å åpne den hos meg i vår. Noe jeg ikke forventet. Jeg hadde ikke stengt den bevisst. Men det bare ble sånn, etter å ha gjort vanskelige erfaringer som man ikke ønsker reprise på.

Men faktisk, han som klarte å åpne hjertedøren min, har også nå, sikkert uten å være klar over det, klart å lukke den igjen også. 

Jeg har jo lært noe av han. Og er han evig takknemlig.
Jeg har blant annet lært at man skal ikke gå for nummer 2. Man kjemper for nummer 1. Koste hva det koste vil.
Så jeg går heller ikke for nummer 2. Tror faktisk ikke det er noen nummer 2 i mitt liv heller, når jeg tenker meg om Men min nummer 1 gikk jo for sin nummer 1. Så da gjenstår jo bare en ting å gjøre for mitt vedkommende. Og det er å stenge døren. Og passe på at ingen klarer å åpne den igjen. For en ting er i alle fall helt sikkert. Jeg skal ikke kjempe. Det har ingen hensikt. Det orker jeg ikke akkurat nå.

Og grunnen til det, er at jeg ikke ønsker å legge sten til byrden. Jeg ønsker ikke å rive opp noe i deres forhold. Jeg ønsker ikke å være til bryderi. Jeg ønsker ikke å ødelegge.
Jeg ønsker heller ikke å være pauseunderholdning.

Så nå har jeg bevisst denne gangen, stengt døren, låst den grundig, og forventer at det vil forbli sånt i lang lang tid. Det er nok det beste.

På den måten vil jeg klare å bevare ro og fatning i min egen kropp. Jeg vil unnslippe den følelsesmessige berg- og dalbanen. Noe som nok er veldig sunt for meg, forholdene tatt i betraktning.

Det jeg selvsagt skal verne godt om, er vennskap. Både med han, og andre venner. Jeg har ikke energien til det alltid. Men tankene er der uansett. Og det samme gjelder mine “gamle” venner. De har fått alt for liten oppmerksomhet fra meg. Men også der føler jeg jo at jeg ikke helt passer inn. 

Så samme hvor jeg beveger meg, føler jeg meg malplassert. Jeg passer ikke inn.

Joda…i noen anledninger, føler jeg at det meste er riktig. Men generelt, føler jeg at det meste er feil.

Jeg gjør mitt beste uansett jeg. Selv om jeg ikke er en A4 person. Jeg er som jeg er.
Og den rette finnes ikke for meg! Men jeg skal klare meg likevel. På en eller annen måte.
Amen!

Jeg takker for at jeg fikk lære noe. At jeg fikk oppleve noe. At jeg fikk se at noe kan gå an, om man er født på en lykkestjerne. Jeg er ikke født på den stjernen. Men mye godt har jeg opplevd likevel. Jeg bærer ikke nag. Men lærer av mine feil. Håper jeg

#hjertedør #hjerte #dør #vennskap #måneformørkelse #måne #kjærlighet 

I 2 år har jeg vært singel. I 2 år har jeg ikke hatt tanke for menn eller forhold. 2 år tok det meg, å bli ferdig med spøkelsene etter forrige forhold.

Jeg er faktisk litt usikker på om jeg fortsatt er helt ferdig. Men jo, jeg tror egentlig det.

Det jeg egentlig nå styrer med, er vel fadesen etter oppvåkningen. Det å forelske seg, for så å mislykkes i forsøket. Han har jo fått seg kjæreste nå. Så han er glad og lykkelig, regner jeg med.

Annonsørinnhold

Stort påskesalg hos Get Inspired: Spar opptil 70%

Selv er jeg i grunnen nokså fornøyd også. Fornøyd fordi han antakelig ikke var rett mann for meg da, og jeg slapp billig unna. Han var nok kanskje ikke verdt min kjærlighet (det forsøker jeg å trøste meg med i alle fall). Ikke annet enn vennskapelig kjærlighet  (Og som venn, betyr han jo fortsatt veldig mye, selv om vennskapet kanskje er litt anstrengt akkurat nå).

Fy søren det har gjort vondt, denne prosessen. Men jeg har da klart å jobbe meg ut av det ganske så effektivt. Men det gjør fortsatt vondt hver gang jeg ser bilder på facebook f.eks. Og det irriterer meg, at det skal føles så vondt. Men det er bare fakta. Sånt gjør vondt, og det tar tid å komme over det. Jeg er ikke den første som har opplevd sånn smerte.

Normalt, ville jeg sikkert dømt alle menn nord og ned nå. Det gjorde jeg før. Men denne gangen gjør jeg ikke det. Jeg har bare blitt farlig likegyldig.

Jeg satt her en dag, og gjorde opp regning med meg selv og mine tanker ang. menn og forhold.

For tidligere, ville jeg sverget på at jeg aldri skulle forelske meg igjen, at ingen mann noen gang skulle få gjøre sin inntreden i mitt hjem, og bli betydningsfull for meg. Det er jo et løfte som er umulig å holde. Og det er i grunnen idiotisk også. For jeg har jo ikke lyst å bli en bitter og gretten gammel dame, bare fordi jeg ikke tillot noen å erobre mitt hjerte. Eller å forsøke….!

Så da har jeg landet på at jeg i grunnen faktisk er klar jeg. Klar for kjærligheten igjen. Noe jeg aldri hadde trodd jeg skulle bli igjen. Og det til tross for at jeg er vraket, såret og lei meg nylig, pga. en mann. 

Men den flørten jeg har hatt med han, har nok gjort meg godt, selv om det ikke førte til noe videre.
Det vekket meg opp. Jeg følte meg levende og verdifull igjen. Og jeg følte meg sett. Det ga meg livsgnist. Det lærte meg, at kanskje finnes det en for meg. En som er ment bare for meg.

Tidligere i livet, kunne jeg fort bli betatt og forelsket. Men jeg kjenner at det skjer ikke i særlig grad lenger. Jeg kan godt kaste et blikk på en mann, og tenke: “Han var jammen kjekk og flott.” Men likevel så uteblir den der betatte følelsen, som jeg garantert hadde for 4-5 år siden. Nå må det sterkere krutt til, for at jeg skal forelske meg. Jeg må se dypere enn kun overflaten.

Jeg regner med at alle erfaringene mine, positive og negative, har formet meg dit, at jeg har blitt veldig kresen. Og med det tenker jeg at jeg kanskje går glipp av en god kar også. Rett og slett fordi jeg ikke ser han.

Men så er det noe med det, at det muligens er en mening med det også. Det som skjer, skjer nok av en grunn. Jeg er ikke religiøs, men jeg tror likevel at ting skjer etter et mønster som er laget for hver enkelt av oss. Noe ubestemmelig, som vi ikke skal forstå, men som vi likevel pent er nødt til å følge med på.

Det er nesten så jeg forventer at den dagen den rette står foran meg, så vil jeg vite det, uten å gå rundt å fundere så veldig. Bare fordi det er meningen at det skal skje.

Men, tiden vil vise. Jeg er ikke på jakt. Jeg er veldig avslappet til det hele. Jeg trenger min tid til å diskutere med meg selv. Og det som skjer, det skjer Det er min foreløpige konklusjon

#forhold #kjærlighet #sorg #glede #flørt #forelskelse #kjærlighetsjakt

Jeg har vært singel en stund. 2 år faktisk.

Og da mener jeg helt singel, sånn at jeg ikke har hatt hverken ektefelle, samboer eller kjæreste.

Men jeg har jo “datet”, som noen kjenner til. 

Før jeg datet, var jeg veldig mye hjemme, veldig i ro. Ikke sosial, hverken i det virkelige liv, eller noe særlig på nett.
Men så begynte jeg å bli sosial, for litt over et halvt år siden.

Og det var da det begynte å gå opp for meg, at det å være singel, og sosial, fort kan gjøre en til et “jaktbytte”.

Jeg har jo opplevd det før også. For jeg har jo hatt single perioder. Men likevel har jeg da vært lite sosial i det virkelige liv, men desto mer sosial på nett.

Nå er rollene snudd litt om.

Å være sosial kvinne på nett, og stå listet som singel, kan virkelig være en STOR utfordring.
Da blir man en magnet, bokstavelig talt. Da suger man til seg det som kan krype og gå av mannfolk, med forskjellig sosial status. Mannfolk med litt forskjellige motiver, men alle motivene inneholder å få napp på et eller flere områder.

De fleste på nett, er mest ute etter å prate intimt og vulgært. Noen vil veldig gjerne på cam.
Men ikke noe av det nytter med denne dama. Og vips, så blir de sure og fornærmet.

Herlighet så ofte jeg har opplevd sure mannfolk på nett!

Skjønner de ikke at singel ikke betyr fritt vilt?

Men dette var før. De siste singel-årene, har jeg ikke vært så veldig sosial. Det er faktisk noe jeg har vært nødt til å lære meg på ny. Det å være sosial.

Jeg ble nemlig så skuffet etter siste forhold, at jeg ikke så vitsen liksom. Det var mye bedre å mure seg inne, og ikke møte på noen.

Men så våget jeg meg utpå igjen nå i vinter. For min åpenbaring var, at det ikke var så sunt å mure seg inne så alt for lenge heller.

Det ble ganske fort plagsomt, å være singel og sosial. Det er utrolig nok, alltid noen, som ikke tar et “nei for et nei”.
For min egen del, ble jeg først og fremst med i det sosiale livet, for å få venner, som jeg kanskje hadde noe til felles med. Ikke for å finne en mann.

Plutselig, følte jeg meg ikke bare som singel, men også som fritt vilt.

Utpå våren møtte jeg en som jeg selv likte godt. Han var ikke på noen måte klengete. Men vi fant ut at vi skulle møtes, for å se om det kunne være noe mer. Men som de fleste nå vet, så ble det ikke noe mer.
De månedene jeg møtte han, så var jeg ikke fritt vilt lenger. Jippi
For vi ble oppfattet som et par (noe jeg har funnet ut i ettertid). Og siden jeg da var med han, var det ikke noen andre som turde prøve seg. (Tusen takk for det, det var herlig ♥)

Ved et par anledninger, opplevde jeg den store fordelen i akkurat det, for jeg fikk gå i fred fra visse innpåslitne individer, noe jeg la merke til at andre kvinner ikke fikk.

Men akkurat dette er det jo slutt på nå. Nå er jeg jo ute blant folk på egenhånd, eller sammen med venninner. Og det er det svært liten beskyttelse i, dessverre  

Nå sist jeg var ute, var jeg sammen med en kamerat. Jeg trodde jo at det skulle være perfekt. Men neida, overhodet ikke.

Jeg var nemlig bedt med på en privatfest. Totalt ukjente mennesker for meg, men er det noe jeg har gjort ofte det siste halve året, så er det å møte mange ukjente mennesker. Så jeg ble med på festen sammen med kameraten min.

I løpet av kvelden hadde jeg utvekslet Snapchat med et par nye mennesker.

Og hva skjer så?
Jo, dagen etter, når jeg våkner opp fra min skjønnhetssøvn, og uten tømmermenn og alt som pleier å følge med, så ser jeg at jeg har fått en Snap. Det er fra en av mine nye snapvenner. En av deltakerene på festen kvelden før.

Bildet viser min snapvenn, i hovedsak fra livet og ned til lårene, med bokser på, og en hånd nedi bokseren. 

Æsj og trippelæsj!!!!!!!!!!!

Hva er det som får mannfolk til å tro at jeg synes det der er sjarmerende?
Det fulgte et spørsmål med også: Har du lyst å komme hit å se film?

Gi meg en bøtte, jeg ble akutt dårlig!

Så man kan vel si det sånn, at noen tror de er så deilige og uimotståelige, at de liksom kan gjøre sånt. Men i mine øyne er det et overgrep. Intet mindre.

På et annet nettsted jeg er på, står jeg listet som singel. Og nå i det siste har jeg fått en del henvendelser der. I hovedsak mannfolk som er ute etter sex. Men også noen som ønsker et forhold. Men jeg er ikke helt der, for å si det sånt.
Nå ønsker jeg bare fred i hjertet mitt en stund.

Men så har det seg sånn, at den ene som har kontaktet meg der, faktisk ble navngitt på den festen jeg var på. Helt tilfeldig. For jeg hadde ikke nevnt han. Men på festen ble han nevnt, og både min kompis, og noen av de andre festdeltakerene kjente han.

Jeg fikk da vite ting som skremte vannet av meg.
Man bør vel ikke høre på rykter, men i dette tilfellet tror jeg at det faktisk kan være lurt. For min intuisjon om denne mannen, viser seg å være riktig. Jeg hadde nemlig følt på meg at noe var merkelig. Og det viste seg å stemme.

Så altså, konklusjonen er:

Jeg skal holde meg borte fra mannfolk!
Og jeg BØR late som at jeg er i et forhold, for da får jeg kanskje fred?

Jeg fortalte om alle disse hendelsene til en venninne av meg. Hun er også singel, og sa at hun får aldri sånne henvendelser som jeg får, hverken på nett eller i det virkelige liv. Og vi diskuterte hva slags signaler jeg kunne sende ut, som tydeligvis får mannfolkene til å gå fra konseptene i noen tilfeller?
Jeg har vel ikke noe svar i grunnen. Jeg er jo bare meg!

Så vi ble ikke noe klokere.

Men jeg fortsetter min sosiale agenda jeg, uansett. Kanskje jeg skal se om jeg finner den gamle gifteringen min? Kanskje det kan skremme bort noen?
Men jeg tror faktisk ikke jeg har den lenger. I desperasjonens time, solgte jeg den i et gullrush. For å få litt sårt tiltrengte penger til min stramme økonomi. I alle fall mener jeg å huske det. Men er litt usikker. Det er i alle fall ikke den som ligger øverst i smykkeskrinet mitt

Feilen min er nok at jeg er for mild og snill

Man kan bli frustrert av så mange ting her i verden. Og dette med det annet kjønn, kan være et stort irritasjonsmoment, når de ikke tar nei for et nei, og når de prøver seg med slibrige tilnærmelser.

Jeg håper å slippe for mye av det. Venner er noe jeg foretrekker mest akkurat nå!

#flørt #forhold #tilnærmelser #overgrep #sex #singel #respekt

Etter å ha åpnet opp for kjærlighetsfølelsen igjen, etter to år i selvpålagt avholdenhet, så kom jo sjokket, når det viste seg at følelsene ikke var helt gjensidige. Bare nesten. Og det er jo fortsatt en prosess, det å komme seg gjennom visse ting i sorgen.

Ja, for det er jo en sorg. Jeg mistet jo noe jeg ikke hadde fått, men som jeg jo håpet jeg skulle få.

Og nå, i den tunge prosessen det tross alt er å gå videre, hvor jeg titt og ofte ser ting jeg ikke ønsker å se, på f.eks. Facebook, så har jeg jo konstatert i dag, at å stenge Facebook i grunnen var det beste for meg. Det får da være måte på selvpining også

Annonsørinnhold

Spaoppholdene du bør unne deg

Så i dag, eller nærmere bestemt i morges, før hanen sto opp, sto jeg selv opp, og varslet at jeg kom til å være fraværende der på ubestemt tid. Det har i grunnen ikke vært vanskelig. Jeg lukket bare ned hele facebook’en. Logget meg ut. Det trenger ikke nødvendigvis å vare så mange dagene. Men bare sånn at jeg kan få hentet meg inn igjen litt. Og bli klar til nye nederlag.

For ja, nederlag er livet fullt av. Det har jeg jammen erfart. Og når det gjelder menn, så er nederlagene nesten utallige.

Det er ikke sånn at alle menn er gale, og ikke dugende. Det er heller ikke sånn at alle menn er flotte, men de vil ikke ha meg. Det finnes jo alle slags menn. Men å få tak i den ene, som matcher 100%, det er som å lete etter den berømte nåla i høystakken.

Så var det her en dag, faktisk på fredag, at en fyr tok kontakt med meg på et nettsted jeg er på. Jeg hadde vært i kontakt med han før, men jeg hadde ikke møtt han. For meg var han uinteressant fortrinnsvis pga. alderen. For han er 19 år yngre enn meg. Men heller ikke utseendet appellerte så veldig til meg. Så om han hadde vært eldre, så ville jeg fortsatt ikke se han som noe mer enn en venn.

Så på fredag tok han kontakt igjen. Da var det over et år siden forrige gang. Og som forrige gang, forsøkte han å få til om jeg kunne komme til han på en kopp kaffe. Og, forrige gang, takket jeg nei. Og det gjorde jeg denne gangen også. Men fyren var ivrig, og ønsket så veldig å få treffe meg, sånn i all vennskapelighet. Så til slutt sa jeg at vi kunne møtes en plass nede i byen, og ta en kaffe da. 

Som sagt så gjort. Vi møttes på et populært sted, hvor det ble vin, istedet for kaffe. Jeg hadde selv behov for å slappe av, og fokusere på annet enn mine tunge tanker. Det var helt ok å prate med denne mannen, om mangt og meget. Men jeg begynte etterhvert å legge merke til at han hintet en del. Hintet om intime ting. Ting som jeg overhodet ikke hadde hatt i tankene et eneste øyeblikk.

Etter to glass vin reiste vi oss for å gå. Da skulle han ta taxi hjem, mens jeg selv fant ut at det var kjentsfolk på byen, så jeg ville gå og se om jeg fant noen av dem.

Dagen etterpå, på lørdagskvelden, hadde vi snakket om å ta en kaffe da. Og han hintet i sms at vi kunne ta en kaffe, og deretter en kjøretur. Jeg hadde på dette tidspunktet begynt en ivrig hinting tilbake, som antydet at jeg overhodet ikke var interessert i det han selv hintet om. Og siden han selv drev med hinting, følte ikke jeg at jeg kunne si ting direkte til han. Så det ble som å gå rundt grøten en lang stund. 

Jeg klarte til slutt å vri det til at det var best å holde seg hjemme denne kvelden. Jeg var sliten, trøtt og lei, og ikke modus for noen sosial agenda. Da begynte fyren å hinte om at jeg kunne få massasje hvis jeg spurte pent. Vel, unødvendig å si at jeg ikke spurte hverken pent eller stygt. Men istedet sa jeg til han at jeg ikke hadde til hensikt å spørre. Jeg var også så elskverdig at jeg fortalte høflig og pent at jeg skjønte hans hinting, og at jeg ikke var på det ståstedet selv. At jeg har mine egne demoner å bekjempe, og at det ikke fulgte sex med i planen. Jeg skrev i grunnen en ganske lang sms. Jeg har jo litt vanskelig for å fatte meg i korthet.

Vel….Det kom aldri noe svar etter det. Og siden har jeg heller ikke hørt fra han. Så det var jo tydelig hva han var ute etter. Nemlig stikk motsatt av hva jeg var ute etter  

For ordens skyld kan jeg nevne at jeg ønsket å betale min vin selv. For å slippe å få den der dårlige samvittighetsfølelsen, fordi jeg ikke bidro med noe selv. Stoltheten lenge leve! Men fyren betalte det ene vinglasset, så da takket jeg pent. 

Han levde i håpet så lenge det var mulig. Håpet om noe intimt. Han hadde hintet såpass mye, at alle kunne skjønne hva han egentlig ville. Og jeg blir ekstra sliten av sånt. Det må jeg si. Sliten og oppgitt.

Det er ingen tvil om at vi er fra forskjellige planeter, menn og kvinner.

Jeg tviler i alle fall på at jeg blir å møte denne fyren igjen noen gang.

Og tanken på å overhodet møte noen etter dette, er i grunnen nokså frastøtende. For jeg orker ikke sånne opplevelser støtt og stadig. Jeg føler det er forsimplende. Jeg vet fra tidligere erfaringer at jeg blir lei av å stadig være et “jaktoffer” eller hva man nå skal kalle det. Det føles ikke bra. Men jeg lurer på hvorfor jeg sitter og føler meg simpel, når det egentlig er mannen som er simpel? Den der har jeg grublet mye på i årene som har gått. Men likevel har jeg ikke kommet frem til noe svar.

Nei, jeg tror jeg skal holde meg borte fra menn en laaaaang stund. I alle fall til jeg finner meg selv, og har fått meg selv på en mindre problemfylt sti. Så kan andre bare si hva de vil om akkurat den saken. At jeg murer meg inne ikke vil hjelpe meg, at jeg vil møte på en mann når jeg minst venter det…osv. Det er så lett å si, når man ikke sitter i tilsvarende situasjoner, at det kan være temmelig irriterende i grunnen. Men det er sikkert riktig likevel, antar jeg.

Men, hva vet vel jeg? Jeg som tilbrakte to år uten å se etter noen, og falt fullstendig for den første mannen jeg åpnet øynene for…

Jammen kan livet være hardt og brutalt. Og vi er jo sånn bygget, at vi kjemper oss gjennom det, samme hva det koster.

Alle bildene i innlegget er googlet.

#forhold #kjærlighet #sex #flørt #planeter #gruble 

Jeg har jo nevnt i flere innlegg, at jeg er medlem av en Vennegruppe på Facebook. I denne Vennegruppen, er det også en singelgruppe. en turgruppe, en fotogruppe, osv. Jeg er medlem av de også.

Innimellom arrangeres det aktiviteter. Enten en tur på byen, kino, middag, tur, fotokurs….ja, forskjellige ting i de forskjellige gruppene.

Jeg har jo etterhvert blitt kjent med flere andre medlemmer av disse gruppene. Siden jeg faktisk er med på ting iblant. 
Noen av disse er gjerne folk som har en eller flere ekser i gruppene også. For det er virkelig kjekke grupper å være med i. Veldig sosialt og givende.

Annonsørinnhold

Stort påskesalg hos Get Inspired: Spar opptil 70%

Men så blir det litt sårbart da, hvis man har en eks som også er med. Eller en man har funnet der, og så brutt med igjen. Sånne tilfeller.

For forholdene i gruppene er jo såpass små, at man risikerer jo å møtes igjen, eller i alle fall å se hverandre igjen. Fordi man gjerne går på de samme arrangementene. Og da blir det fort litt sårt, kanskje ikke for begge parter, men ofte for den ene. Helt til tiden har gått såpass langt, at man har kommet over smerten.

Noen ganger har jeg kjent på den følelsen. At jeg ville gå på et arrangement, og håpet at den og den vennen også kunne være med. Men så viser det seg at noen av vennene ikke kan være med på akkurat DET arrangementet, fordi eksen deres har meldt seg på først, og da vil det bli for sårt og umulig. Fordi de har avtaler kanskje, om ikke å gå på de samme arrangementene.

Tanken slår meg da, som veldig trist. Fordi mine venner tapte kappløpet om å melde seg på arrangementet. Og dermed var det eksen deres som bestemte for dem hva de ikke kunne gjøre og være med på.

En tanke grusomt synes jeg. For takhøyden bør være god nok til at begge skal kunne gå på enkelte ting samtidig, uten å risikere å måtte sitte ved siden av hverandre. Det er jo ikke alle arrangementene som er små. Det er jo noen store også.

Men litt av greia er vel at den ene ikke orker å se at den andre flørter med noen, osv. Fordi ting kanskje er så ferske enda. Så akkurat den har jeg jo forstått. Men trist likevel. For noen ganger har jeg da følt at eksen til mine venner, også bestemmer over meg, siden mine venner ikke kunne være med akkurat da.

Men sånn er det jo bare.

Jeg hadde jo i grunnen aldri forestilt meg at jeg skulle komme i en sånn situasjon selv. For jeg har jo ingen eks der.

Men jammen har jeg kommet i en lignende situasjon, som er rimelig ubehagelig likevel synes jeg. Og nå får jeg merke på kroppen hvor sårbart ting faktisk er i de små miljøene. Jeg kunne ønske meg at flere var med på arrangementer. Men de fleste medlemmene er sofaslitere. Det er noen faste som pleier å gå ut og være med på arrangementer. Og da blir det jo ikke så mange, at man kan gjemme seg i mengden på en måte.

Ikke at jeg føler behov for å gjemme meg. Men etter en samtale i går, fikk jeg absolutt et behov for å overhodet IKKE være med på arrangementer på en stund. Jeg føler meg litt latterliggjort faktisk. Og det er ikke noen god følelse. Og det er fordi forholdene er så små og oversiktlige, og sårbare.

Det skulle faktisk være to arrangementer denne kommende helgen, som jeg hadde lyst å være med på. Og med litt godvilje, gikk det an å få med seg begge. De er begge på fredagen. Det ene var et arrangement med middag, og det andre var ut på byen.

Jeg hadde lyst å gå på middagen, fordi det da er en anledning for meg å spise, og jeg spiser gjerne litt bedre når jeg er i hyggelig lag. Hjemme alene, blir det så som så med inntaket av mat. I tillegg så er jeg nettopp alene denne helgen, og så det som en gyllen mulighet til å komme meg ut.

Men så dukket noe annet opp, avslutningen for Videregående, og jeg tenkte at det måtte jeg jo få med meg, siden min sønn er avgangselev. Og det krasjet med middagen. Dermed meldte jeg avbud til middagen.

Så var det jo det neste arrangementet, som ikke var så tidsbundet. Der tenkte jeg at jeg kunne gå etterpå. Hvis jeg var i form til det. Det er et arrangement for single.
Etterhvert som jeg har fått tenkt litt, fant jeg ut at jeg ikke egentlig hadde lyst å gå. Pga. han jeg liker så godt, også skal være der. Ikke at DET er noe problem. Vi har et helt godt og avklart vennskap. Men mine følelser er der jo enda. Og det å se han, kanskje sammen med en annen dame, visste jeg ville gjøre vondt. Og jeg så at et navn sto på gjestelisten, som jeg forbinder med han. Og dermed ble lysten til å være med, redusert til at jeg kanskje stikker innom døra en liten tur, bare for å hilse på alle sammen. 

Den tanken hadde jeg, helt til i går.

Da fikk jeg vite ting som var blitt sagt om meg, når jeg var i mitt mest forelskede modus. Og ikke klarte å skjule det.

Jeg kjente at den sved. Og momentant fant jeg ut at jeg IKKE skulle gå overhodet på det arrangementet. Ikke før alle har glemt hvem jeg er.

Jeg er veldig lett å såre. Det er min hemsko i livet. Og nok en gang, takker jeg for at ærligheten banket på min dør. Sånn at jeg fikk vite om det. Da vil jeg i alle fall slippe å være i fokus som “hun stakkars, som ble vraket“, med alle flirene det medfører.

Så nå er det plutselig jeg som sitter der, som den sviktende vennen, som holder seg borte fra arrangementer, fordi noen andre er der som jeg ikke har lyst å møte på. Fordi jeg er feig. Fordi jeg er sårbar. Fordi jeg ønsker godt for alle, men ikke vil risikere noe vondt for meg selv.

Jeg burde jo heve meg over det. Men jeg er såpass lei meg, at jeg vet jeg ikke er sterk nok enda. Ting er for ferske.

Greia mi er ikke at jeg ikke orker å se han, eller han og en annen. Jo, det svir litt, det skal jeg innrømme. Men likevel så er ikke det så vanskelig som det kan høres ut. Det som er vanskelig, er møte på dem som hvisker og tisker. DET vil jeg ikke takle så bra. For jeg aner jo ikke hvem det er. Jeg har ikke bedt om navn. Det spiller ingen rolle hvem det er. Rykter sprer seg jo fort.

Så da blir det hjemmehelg på meg

Jeg er glad jeg kan være venn med han. Men det er ikke alle sammenhenger det vil passe like godt for meg å være tilstede i, selv om vi er gode venner. Så da velger jeg å trekke meg ut. Så er jeg i alle fall ikke i veien

Men faktisk, helt siden i går, har jeg grublet på om jeg like gjerne skal gjøre kort prosess, og melde meg ut av hele sulamitten? Da vil jo ikke dilemmaene melde seg overhodet.
Så det skal jeg gruble på videre, til over helga. Så får jeg ta en veloverveid avgjørelse da tenker jeg Jeg tror faktisk ikke jeg vil bli særlig savnet heller, om jeg ikke er med på noe. Så sånn sett spiller det jo liten rolle. Alle er så utadvendte og har det så kjekt. Kjenner så mange. Mens jeg er den rolige, som ikke kaster seg for langt frempå, og ikke blir lagt merke til så veldig. Bortsett fra når jeg forelsker meg. Og det vil jo ikke skje igjen på ekstremt lenge. Der er jeg i alle fall ganske så sikker! For noe sånt vondt og vanskelig gidder jeg ikke å ha en reprise på. Det tåler jeg ikke

Ha en god natt  

#sårbar #rykter #forelskelse #smerte #brudd

Nå tenker du sikkert at jeg har levert ut maksimalt av personlige innlegg for et helt år fremover. Men nei, jeg blir nok ikke helt ferdig med akkurat det riktig enda.

For her i gården er det en del ting som går gjennom tankene mine for øyeblikket. Og det er litt greit å sette enkelte ting litt i perspektiv. Det å kunne lese gjennom tankene mine her inne, er i grunnen en ganske grei ting å gjøre. Det gjør at jeg nesten klarer å se tingene mine utenfra av og til.

Jeg har 4 forhold bak meg. 2 av dem var 8 måneder lange. Så da nådde man jo ikke helt å bli skikkelig kjent engang, før man fant ut at det ikke gikk i lengden. Et forhold varte i 21 år. Det var med faren til mine barn. Og ett forhold varte i 2 år. Der ble vi samboere, og nådde å bli ganske godt kjent.

Annonsørinnhold

Fine ting du bør ha på hytta

Alle disse forholdene hadde en fellesnevner: De var alle med menn som er født i det samme stjernetegnet, Steinbukken. Og av alle ting, 2 av dem fylte året på julaften, og en på nyttårsaften. Og en ventet til uti januar før han kom til verden den gangen for lenge siden. 

Så er jeg litt opptatt av stjernetegn etter å ha gjort disse erfaringene. Ikke veldig opptatt av det, men akkurat så opptatt av stjernetegn at jeg i alle fall vet at en Steinbukk skal jeg ikke ha som annet enn venn. For der vet jeg at forhold fungerer dårlig. Og når jeg leser gjennom stjernetegn, hvem som passer sammen og ikke, så vet jeg at mitt stjernetegn ikke passer med Steinbukken. Det har jeg lest svart på hvitt nå i ettertid.

Jeg prater godt med Steinbukker. Og som venner, er de veldig gode til meg. Så jeg kan godt ha mange steinbukker som venner. Det går helt fint. Men forhold er totalt utelukket.

Selv er jeg Tvilling. Og etter å ha lest litt, har jeg funnet at jeg passer veldig godt med Vannmann og Vekt. Og også ganske bra med Vær og Løve.

Bildet er googlet.

Min datter er Vannmann. Og vi to er veldig close. Men vi er jo mor og datter, så da er jo ikke sammenligningen helt til å stole på. Men likevel…. Jeg var også veldig close med min pappa, som var Vekt. Jeg savner han fortsatt veldig. 

Men, nå skal jeg ikke henge meg veldig opp i stjernetegn egentlig. Jeg begynte bare å reflektere litt over det. At noen av mine nærmeste har de stjernetegnene jeg skal passe veldig godt sammen med.

Vannmannen…Jeg har ikke kjent mange menn som er vannmann. Men nå kjenner jeg to, som jeg vet om. Den ene ble jeg kjent med for halvannet år siden. Jeg fant fort ut at vi passet sammen. Men han var gift, og dermed var jo noe sånt totalt utelukket. Men hadde han vært ledig på markedet, så hadde jeg kanskje ønsket meg han, selv om jeg på den tiden hadde det fryktelig vanskelig grunnet min siste Steinbukk og bruddet etter det forholdet. Men jeg husker jeg tenkte og undret meg over hvorfor jeg ikke kunne ha møtt en Vannmann istedet for alle Steinbukkene?

Men livet er ikke så rett frem. Det er nok meningen at man skal møte diverse problemer før man endelig finner det som er riktig.

Den andre Vannmannen jeg kjenner, er den jeg virkelig har falt for. Han som har gjort innbrudd i mitt hjerte, og gitt meg en god periode nå på vårparten.

Jeg kom plutselig på det, her jeg satt og tenkte. Jeg tenkte nemlig at han på mange områder er ganske lik min datter. Egenskaper som sikkert er kjennetegn for Vannmannen, uten at jeg skal gå nærmere inn på det. Egenskaper som jeg liker og setter pris på. Egenskaper jeg beundrer. Hos dem begge.

Og da ser jeg jo, at det nok er noe i de stjernetegnene, som mange fnyser av. Og når jeg ser dette, så klarer jeg også å se hvorfor jeg har falt for en Vannmann. Det er rett og slett fordi vi passer sammen. Det må jo være sånn, ikke sant?

Men alle har jo forskjellige individuelle forskjeller også innenfor de forskjellige stjernetegnene. Jeg er nok ikke en typisk Tvilling. Jeg er født helt i slutten av tegnet, og har nok mye av Krepsen i meg også. Så jeg er vel en blandingsrase jeg da Hverken det ene eller det andre. Men jeg kan si at jeg er meg På godt og vondt. Jeg er godhjertet, har stor omsorg for mine medmennesker, jeg er et ja-menneske, men forsøker å si nei av og til, jeg har dårlig selvtillit, men jobber med saken, jeg er eventyrlysten, jeg kan være ganske impulsiv, jeg er stille og rolig utad, men liker å være med på ting, jeg er ærlig og redelig, men kan også være vill og uskikkelig, jeg har stort behov for nærhet og fysisk kontakt, jeg er ikke redd for å vise følelser offentlig, jeg er romantisk, lidenskapelig, og har stor kjærlighet i mitt hjerte….

Ja, jeg kunne nevne så mye mer. Men det får da være grenser for egenreklame  

Bildet er googlet, og beskriver meg på en prikk

Jeg satt og leste litt på horoskoper, og fant kjendiser født i Vannmannen. Og selvsagt fant jeg en som jeg virkelig har hatt som min hemmelige fantasikjæreste. Har aldri tenkt over hvilket stjernetegn han har, men var artig å se at han er Vannmann….Nemlig Robbie Williams. Kanskje det var han jeg skulle satset på den gangen jeg forelsket meg i han?

Men da måtte jeg vel ha blitt kjendis selv, for at han skulle ha oppdaget stille og rolige meg HIhihi

Nei, jeg tror jeg beholder bena godt plantet på landjorda jeg. Det er noen år siden jeg sluttet å ha kjendisfantasier. Det får holde at jeg har sett Robbie Williams på konsert i Stavanger for en stund siden. Det var opptur deluxe, akkurat da det ble slutt med min siste Steinbukk kjæreste

Heretter får jeg starte alle nye bekjentskap med å spørre hvilke stjernetegn de har

Hvilket stjernetegn har du?
Har du interesse for stjernetegn?

#forhold #stjernetegn #kjærlighet #egenskaper #kjendis #tvilling #vannmann
 

De står tett sammen, med armene rundt hverandre. Lenge. Begge to med hver sine såre hjerter. Prater litt, men er mest stille. Tankene går. Og klemmen, omfavnelsen, varer og varer. Natten har lagt sitt dempede teppe over byen.

Hun er lei seg, han har dårlig samvittighet, og er lei seg han også. Og hans dårlige samvittighet gjør at hun får ekstra vondt inni seg.

Man kan ikke noe for at ting ble som de ble. Det er ikke alt som kan styres sånn.

Annonsørinnhold

Fine ting du bør ha på hytta

Tankene hennes virvler i full fart inni henne mens de står sånn tett sammen. Hun nyter, samtidig som det gjør vondt. Det gjør vondt fordi følelsene raser. Ikke bare i henne, men også i han. Motstridende følelser. Det er vanskelig å rive seg løs. Nytelsen ligger i at to mennesker som bryr seg om hverandre, er gode med hverandre. Det å bli holdt rundt, er like godt, omsorgsfullt og nødvendig som andre elementære ting i livet. Det gjør ekstra godt når man blir holdt rundt av noen man er glad i.

Til slutt klarer hun ikke å tie, men sier hjertefølt, at samme hva slags vennskap de har og ender opp med, er hun glad i han. Og hun mener det sterkt. Han svarer at han er glad i henne også. Det var gode ord å høre. Vennskapelige ord. Kjærlige ord. 

Mens de står der, tett omfavnet og stille, går tankene videre. Hun vet ikke egentlig hva han tenker. Men hun kjenner at han sliter. Og hun tenker at hun ikke vil vise seg svak, hun får vente med tårene til en annen gang. Her gjelder det å ta vare på hverandre. Til ikke å gjøre det vanskeligere enn det er. Oppgjøret har de jo hatt, en uke tidligere. 

Det har vært en tøff uke. En sår uke. Men også en uke til ettertanke. Alt er ikke elendighet. For de har beholdt vennskapet. Dessverre er hun litt for svak. Hver gang de ser hverandre, klarer hun ikke å holde seg på avstand. Litt nærhet sniker hun seg til. Kanskje ikke noe annet enn å stryke han på armen noen ganger. Men likevel.

De spiste middag sammen en dag. Han kommenterte at hun så sliten ut. Og lurte på hvorfor? Men der og da sto gråten som en stor klump i halsen, og hun klarte ikke å svare. Hun klarte til slutt å svelge klumpen, og komme til fatning igjen, og ga et svar om at livet er tøft. Klart at han leste henne som en åpen bok. Han visste nok hvorfor, men prøvde å få henne i tale. Men når gråten presser på, er det umulig å prate. 

De satt ved bordet, og ventet på maten. Han tok hendene hennes i sine. Strøk og koste. Og en behagelig varme strømmet gjennom henne. En god og trygg følelse. De satt sånn ved bordet, både før og etter maten. Før de til slutt gikk derfra, en liten stund hånd i hånd. Dette hjalp litt. Hjalp på det som er bearbeidelsen i henne. Samtidig som det igjen tente gnister. Rare følelser.

Mens de står der i natten, med armene rundt hverandre, lytter hun til pusten hans mens hun tenker gjennom den siste uken. Det er rart hvor mye som dukker opp. Den siste tiden farer som en storm gjennom hodet hennes. Og hun undrer seg over hvorfor hun ikke passer inn? Det er tanker som opptar henne mer og mer. Hun føler seg utenfor i mange sammenhenger. Men mens hun står og tenker, så kommer hun frem til at hun kanskje ikke er utenfor, men bare bruker litt ekstra tid på å føle seg vel og trygg i enkelte situasjoner.

Det har skjedd mye i livet hennes, som har gjort at hun føler seg utrygg og tilsidesatt. Det tar litt tid å finne den trygge følelsen i seg selv.

Det er to hjerter her i denne omfavnelsen. To hjerter som ikke er helt enige. To mennesker, mann og kvinne, som likevel, til tross for litt motstridende følelser, har bestemt seg for å være venner, å bry seg om hverandre. To mennesker som sliter. 

Omfavnelsen er god og vond på samme tid. Den er litt medisin for det såre hjertet. Det å kunne vise omsorg, det er like godt som å få omsorg. Og det å få lov til å holde rundt han, stryke han på ryggen, og klemme seg inntil brystkassen hans, gjør uendelig godt. Selv om det er vondt å kjenne på følelsene som raser i begge kroppene.

Ordet elske har dukket opp i henne flere ganger den siste uken. Så sånn kjennes det ut altså? Sviende urettferdig rett og slett. Men godt likevel. Hun vil ha den følelsen i seg. Det er en god følelse, selv om den ikke passer inn. Det kjennes ikke som en besettelse. Det kjennes bare godt. Det kan bare være sånn. Det er ikke en direkte fortvilelse i det lange løp. Det er en følelse av kjærlighet som er god å ha. Det er en følelse hun ikke trodde hun skulle klare å ha for noen mann i dette livet. Og nå når den har kommet, så vil hun velge å beholde den ♥ Selv om det ikke er gjengjeldt på samme måten. Hun må tenke på seg selv. Hun må tenke at det gjør godt å ha en sånn følelse for noen. Det gjør godt for hennes egenfølelse. Hun trenger det nå.

Til slutt klarer de å rive seg løs fra hverandre. Det har begynt å regne, og morgenen begynner å nærme seg. De går hver til sitt, med avtale om å møtes igjen snart.

#kjærlighet #sorg #glede #hjerter #følelser #samvittighet