For mange mange år siden var jeg i en ordentlig krise. Jeg slet med mye tanker om vanskelige beslutninger, og i tillegg var det på den tiden jeg begynte å bli syk, uten å være klar over det. Jeg jobbet 9 timer om dagen, og var rimelig sliten kan man si. Jeg hadde kronisk betennelse i føttene, og tilværelsen var et slit. Jeg hadde jobbet flere år sånn, 9 timers arbeidsdager, og det hadde jo gått helt supert og jeg trivdes med det. Men på ett tidspunkt begynte det å skjære seg. Det var kroppen som sa stopp. Det har jeg sett nå i ettertid. Men den gangen så jeg det ikke. Jeg hadde ikke tid til sånt.
Jeg jobbet mine timer, ungene var små og det var mye å holde orden på. Faren deres jobbet off-shore, og var borte 14 dager i strekk, og da var jeg alene hjemme med dem 24 timer i døgnet i de 14 dagene. Økonomisk var det ikke slitsomt, den biten var jo på plass. Men det å være 100% tilstede i 14 dager, helt alene med små barn å ha ansvaret for, det krevde sin kvinne på den tiden i livet mitt. Noe hadde begynt å rakne for meg, uten at jeg var klar over det.
Og alene? Det var jeg egentlig ikke heller. For det føltes som at det var et nærvær i huset vi bodde i. Det samme huset hvor rare ting hadde skjedd noen år tidligere. Det kan du lese om i Det spøker på soverommet.
På dette tidspunktet hadde vi innredet loftet, og der hadde vi alle soverom. Både ungene, og vi foreldrene. Så det gamle soverommet var i bruk til helt andre ting, og der var det fredelig etter de tidligere hendelsene.
Men det var noe på loftet. Eller noen. Det var ikke bare meg og ungene. Det var noen vi ikke kunne se. Jeg tror ikke ungene sanset noe sånt, de ga i alle fall aldri uttrykk for noe. Men jeg visste at det var noe der. Jeg kunne føle det. Det var egentlig ganske merkelig. Det var litt ubehagelig, men ikke skummelt. Ubehagelig, fordi jeg ikke kunne se hva det var.
Etter en lang periode med denne følelsen, hvor det samtidig ble mer og mer kaos i tankene og helsen min, og hvor søvnløshet var begynt å prege nettene, fikk jeg en sen natt en følelse av at noen sto og så på meg.
Jeg hadde forlengst lagt meg, men søvnen ville ikke komme. Jeg følte at det hvilte et par øyne på meg.
Jeg satte meg opp i sengen, skrudde på lyset, og kikket i den retningen jeg mente vedkommende sto. Men jeg så jo ingen. Likevel følte jeg at det sto noen akkurat der hvor blikket mitt hvilte.
Dette gjentok seg relativt ofte. Og etterhvert ble jeg nesten vant til at det sto noen og så på meg når jeg hadde lagt meg.
En tid senere, så begynte jeg å ane en skikkelse. Jeg følte at det var en eldre dame. Og utseendet hennes, som jeg ikke så helt tydelig, minnet meg om farmoren min, som døde da jeg var liten jente. Jeg var veldig glad i farmoren min, og følelsen av at det kanskje var henne, var en god trøst. Så hun fikk stå i fred og se på meg, og jeg fikk faktisk etterhvert sove litt. Ganske rart.
Men likevel var det uvant. Hun kunne stå der når jeg ikke var alene også. Men det var oftest når jeg var alene at hun var tilstedeværende.
Fortsatt var jeg plaget med søvnløshet. Jeg kunne ligge halve natten før jeg endelig fikk sove, selv om jeg var helt utslitt.
En natt, mens jeg lå og vred meg, og slet for å få søvnen til å komme var det plutselig noen som strøk meg på kinnet. Fikk jeg ikke sove før, så fikk jeg det i alle fall ikke da. Jeg slo på lyset i en farlig fart, og kikket intenst etter hvem det kunne være som strøk meg på kinnet. Men det var jo ingen der. Damen som pleide å se på meg var heller ikke der.
Jeg kjente fortvilelsen bre seg. For selv om jeg hadde følt meg trygg tidligere, så ga denne utviklingen meg en følelse av at nå ble det for nært.
Jeg skrudde av lyset igjen når jeg hadde roet meg, men søvnen kom ikke på en lang lang stund. Jeg var rett og slett redd. Redd for at det skulle skje igjen.
Damen fortsatte å være på rommet da jeg skulle sove. Hun var der ikke konsekvent hver natt, men flere ganger i uken dukket hun opp. Og nå var jeg ikke fullt så bekvem med det. Jeg var halvredd for at jeg skulle bli strøket på kinnet igjen.
Det skjedde igjen. Men etter at jeg hadde gitt opp, og var sikker på at det bare var den ene gangen. Det skjedde en av de utallige nettene jeg ikke fikk sove. Igjen. Men denne gangen ble jeg ikke så redd. Jeg ble urolig. Men ikke redd. Og jeg fikk faktisk sove etterpå.
En gang til skjedde dette. Altså i alt 3 ganger, som jeg merket og var klar over.
Det var en uventet omsorg. Jeg hadde aldri trodd at det gikk an å ha direkte “fysisk” kontakt med en fra den andre siden. Jeg trodde bare det var skygger og bevegelser man kunne se og ane. Men her var det faktisk direkte kontakt. Og kontakten var varsom og lun. Så første gang jeg opplevde det, var jeg ganske sikker på at det sto en person i levende live der og strøk meg på kinnet. Så intens var opplevelsen.
Damen var ofte med meg etter dette også. Og jeg vet at det må ha vært hun som strøk meg over kinnet. Hun hadde omsorg for meg, og “passet” på meg. Jeg følte fortsatt at det var farmoren min. Og av og til følte jeg at hun var med meg i stuen om kvelden også.
Mange år senere har jeg fått vite at det ikke var farmoren min, men en annen dame som hadde bodd der lenge før vår tid. Lenge før vi bygde huset der. Jeg vet ikke hva hun heter, men det var visst en dame med masse omsorg for alle, en dame som brydde seg og ville at alle skulle ha det bra. Og hun har da altså passet på meg da jeg hadde min krise, som senere utviklet seg til der jeg er i dag.
Jeg er jo glad for at noen tok seg bryet med å passe på meg, selv om det ga meg noen skumle opplevelser i blant. I dag kan jeg le av det, men inni meg kjenner jeg enda følelsen jeg hadde den gangen. Den er både god og vond på samme tid. God fordi noen brydde seg, vond fordi dette var noen som ikke lenger var blant oss som menneske. Og som derfor blir litt uglesett blant mange, og kunne gi en litt uggen følelse. Det er jo noe med det man ikke helt kan se og forstå, som gir en ubehagsfølelse.
Det er ikke sånn at jeg føler for å ha noen som vokter på meg, enten vedkommende er blant oss eller ikke, men uansett kan det jo gi en ubehagsfølelse når man på en måte er klar over at noen andre er i samme rom. Noen man ikke kan se.
Den dag i dag ser jeg henne tydelig, så tydelig som jeg så henne den gangen. Ja, hun er ikke her hvor jeg bor nå altså, men jeg husker henne så tydelig. Og faktisk, skulle det ikke forundre meg om hun kunne ha dukket opp her også, for nå bor jeg på det som en gang var nabogården til der hun bodde 😉 Så man kan aldri vite 🙂 Og det har skjedd ting her også. Men jeg tror ikke det var henne.
Jeg blir ikke overrasket over noe lenger tror jeg 🙂
Jeg har flere hendelser på lager, både fra det huset, og fra her hvor jeg bor nå. Så følg med, følg med 🙂
Kan du føle det når noen ser på deg?
#fradenandresiden #hendelser #spøkelser #åndenesmakt #uforklarlig #detuforklarlige
Aldri følt noe sånt nei 🙂
🙂
Jo, jeg har følt det…, tenker at det er “hjelperen” min….Synes det er spennende det du opplevde/opplever og det er jo slik at noen er mer åpen enn andre for å oppleve det. Endel av meg stenger nok litt av fordi jeg er litt redd, men jeg undrer meg alltid når folk bare avfeier det med at det ikke finnes…
Ja, det er jo faktisk en god trøst i den tanken, at det er en hjelper, en som er der for å passe på og hjelpe. Men ja, man blir litt redd også, for det føles skummelt det ukjente. Den som ikke er så åpne har jo sikkert ikke opplevd sånn, og da er det jo lett å si at det ikke finnes. Vi er jo forskjellige vi mennesker, og vi opplever ting forskjellig også, så jeg skjønner tanken. Skjønner at du stenger litt av. Jeg tror jeg gjør det i perioder. Når jeg liksom har fått litt nok.
Å ja, den følelsen, når noen står der å ser på deg og du skal sove, men ingen er der? Forteller det sjelden til andre enn de i familien min. Det kan føles skremmende, men noen ganger vet jeg hvem det er og kan smile litt av det. Tror vi har flere sanser i oss enn hva vi vet, og derfor opplever vi sånt som dette. Noen ganger har jeg takket for besøket og sagt adjø i Jesu navn og bedt personen om å gå videre. Rart å våkne av at man gråter etter at noen har “holdt” om en i nesten våken tilstand. Vi er nok sensitive, tenker jeg. Klem
Ja, vi er sensitive, og opplever sånt, mens andre igjen er lukkede og har aldri opplevd sånt. Jeg synes det er både fint og skummelt på samme tid. Og jeg har fått litt mer roen i løpet av årene som har gått. Og etterhvert som jeg har opplevd mye, så kan jeg plutselig begynne å øse utav meg alt jeg har opplevd, for da har jeg flere knagger å henge det på og forhåpentlig uten at vedkommende jeg forteller det til tror at jeg har blitt gal eller noe sånt. Lurt å takke for besøket. Det skal jeg forsøke 🙂 Men det hender jeg prater med vedkommende, noe sånt som at jeg vet du er her, jeg vet ikke hva du vil, men jeg håper vi ikke er i veien for hverandre.
Klem