Siste ukene har ikke vært så bra. Faktisk har det vært helt forferdelig. Jeg må innrømme at det var litt uventet.

Det begynte 14. september.

Annonse Tights.no

SLÅ TIL: Opptil 70 % på treningstøy nå

Den dagen var jeg nemlig inne på sykehuset og fikk min andre dose med bremsemedisin. Første dose fikk jeg i februar i år, altså ca et halvt år tidligere. Denne gangen, altså 14. september, fikk jeg halv dose i forhold til første gang. Og glad og lykkelig var jeg for det. Det sparte meg et par timer i stolen på sykehuset.

Etter første gang var jeg kvalm i ca halvannen uke. Og så var jeg veldig utmattet i en periode. Men utover det hadde jeg ingen bivirkninger som jeg la merke til i alle fall.

Så derfor var jeg ved godt mot denne gangen. Jeg satt i 3 timer i stolen mens medisinen jobbet seg inn i kroppen. Strikketøyet hadde jeg også med, og fikk tiden til å gå ganske fort.

Lite visste jeg da jeg satt her, at jeg skulle komme til å bli veldig syk i ettertid.

De neste to dagene gikk fint. Ikke noe som tllsa at jeg skulle få noe mer enn forrige gang. Og med kun halve dosen, var jeg så og si sikker på at jeg skulle gå helt fri.
Men den gang ei.

Det startet med at jeg begynte å bli veldig utmattet. Det var ikke så overraskende, men det var likevel uønsket. Jeg er utmattet nok som det er til daglig. Er ikke så glad i den ekstra utmattelsen, som er sånn at bare det å sitte er en anstrengelse.

Så begynte det mentale å tulle. Jeg ble enormt følsom. Jeg kunne begynne å gråte for ingen ting. Bare jeg satt og holdt på med noe, og så gjerne mistet noe i gulvet, en penn eller lignende, så begynte jeg å gråte. Jeg kunne begynne å gråte bare jeg tenkte på noe litt trist.
Jeg var rett og slett helt på bærtur. Virkelig ute å kjøre. Jeg satt og pratet med en venninne i telefonen, og så kom vi innom temaet hvordan formen min var akkurat da…..? Tror du jeg klarte snakke om dette uten å begynne å gråte?

Jeg kan ikke huske at jeg har vært så på gråten noen gang nesten. Joda, jeg har sittet både hos legen, hos NAV, og hos andre, og grått mine tapreste tårer. Men sånn som dette har det ikke vært før.

For å få litt oppsving på den mentale biten, gikk jeg noen turer, både med og uten venner. Den ene turen var innom Rådhuset for å hente mitt splitter nye, og høyst nødvendige ledsagerbevis.
Men disse turene endte alle som en med giga krasj etterpå, hvor veien til sengs ble lagt ganske tidlig.

Jeg fikk kurert de mentale svingningene, eller de dabbet i alle fall litt av etterhvert. Men jeg var så totalt gåen hele tiden. Og til slutt fant jeg ut, i samråd med barna, at jeg skulle roe ned, og ikke gå turer på en stund. For det var jo blitt sånn at de nesten ikke så meg mer. Når de var ferdige med sin dag på jobb og studier, så hadde jeg lagt meg allerede.

24. september, 10 dager etter injeksjonen, oppdaget jeg noe merkelig. Jeg hadde fått et utslett på huden. På brystkasse og mage. Dette var en fredag. Jeg talte 12 prikker. Da søndagen kom, hadde jeg 48 prikker. Det klødde ikke. Det gjorde ikke vondt. Men om kvelden på søndagen fikk jeg noe som lignet på influensasymptomer. Feber, hodepine og vondt i kjeven.

Var jeg ikke utslitt før, så ble jeg det da.

Mandag morgen ringte jeg til fastlegen. Han har jo permisjon, så jeg regnet med jeg ville komme til vikaren. Men det gjorde jeg ikke. Jeg kom til en annen lege på senteret der. Hun hadde ikke sett dette utslettet før, og med de influensasymptomene, mente hun at jeg skulle ringe inn til kontaktene mine på sykehuset, senest dagen etter. For dette hadde mest sannsynlig noe med bremsemedisinen å gjøre. Før jeg dro derfra tok hun bilder av utslettet, for det ville hun sende til en hudlege.

Jeg ringte inn til sykehuset jeg. Fikk ikke tak i dem jeg spurte etter da jeg endelig fikk svar. Men la igjen beskjed, som aldri ble besvart. Og mentalt i ubalanse som jeg var, og etter å ha brukt flere tiår på å stange hodet i helseveggen, ga jeg fort opp.

En uke senere, etter å ha følt meg dårlig hele uken, fikk jeg igjen ringt inn til sykehuset. Og da fikk jeg endelig tak i noen som brydde seg. Så da fikk jeg beskjed om å komme inn. Der skulle lege sjekke utslettet, det skulle tas masse blodprøver. Jeg hadde Amalie med meg, for jeg var ikke frisk nok til å kjøre og sånt selv. Og vi ble da sittende der på sykehuset i flere timer. Vi overhørte samtaler, og der fikk vi høre at de vurderte å legge meg inn. Jeg håpet inderlig at de gikk ifra den tanken, for helt ærlig mente jeg selv at jeg ville ha det bedre hjemme. Men helt klart, hvis noe behandling skulle settes i gang, så var jo sykehuset rette plassen.

Men heldigvis ble det ikke innleggelse. Istedet fikk jeg time hos hudlege dagen etter. Hvor det skulle tas noen hudprøver.

Og det var en positiv erfaring, selv om jeg ble lagt under kniven og fikk to sting som trøst. For legen og sykepleieren der var så hyggelige og flotte mennesker, og jeg følte meg godt ivaretatt.

Etterpå fikk jeg en salve jeg skal smøre hele kroppen inn med hver kveld. Og ja, hele kroppen. For utslettet har spredd seg til hele kroppen. Kun ansiktet og nede på føttene har sluppet unna.

Konklusjonen er at jeg har en reaksjon etter bremsemedisinen.

Og så ble jeg sykere. Jeg ble skikkelig dårlig i forrige uke. Hadde vel de verste dagene på onsdag og torsdag. Da var jeg litt sånn at det hadde ikke gjort noe om jeg hadde strøket med, for jeg følte meg helt ferdig. Da hadde jeg vært syk, pluss utmattet så lenge, at jeg følte jeg ikke holdt ut mer.

Men ukrutt forgår ikke så lett skal jeg si deg. Det er liv i meg enda. Og jeg klamrer meg fast, selv om jeg er utrolig sliten av dette her nå.

Feber og hodepine herjer enda. Kjeven verker med uforminsket styrke. Og kroppen føles mørbanket og ødelagt. Og nå har jeg hatt det sånn i over to uker. I tillegg har jeg jo hatt den ekstra utmattelsen i et par uker før det også. Så denne kroppen har nå sett bedre tider. Det er faktisk sånn at jeg synes det er vanskelig å smile. For jeg føler ikke jeg har så mye å smile av liksom. Men joda, noe har jeg. Det er alltid noe positivt, selv om alt ser svart og negativt ut. Viktig å huske på det ♥

Så da fikk jeg i alle fall skrevet noen ord. Og det har jeg gjort forsøk på lenge nå.
Jeg leser litt blogg innimellom, og kommenterer en gang i blant.
I tillegg har jeg fått strikket litt. Ferdig med en poncho og en lue. Men de får jeg vise frem en annen gang.

Ta godt vare på deg selv, og ha en fin uke ♥