Her om dagen, nærmere bestemt på tirsdag, hadde jeg en liten nededag, hvor jeg bare skulle ta det helt med ro og daffe rundt i koseklær, lese bok og strikke.

Men så kom jeg på at jeg skulle gjøre i alle fall en fornuftig ting. Jeg skulle ta turen ut på badet, sortere skittentøy og ta dette ned i vaskerommet og sette på en klesvask.

Jeg reiste meg opp fra godstolen, slapp kattene ut, og snudde meg og begynte å gå mot badet. Og på min vei mot badet ble jeg ille svimmel. Jeg kom inn på badet og klarte å sette meg ned på dusjkrakken jeg har der.

Hodet mitt klarnet til igjen, og jeg flyttet krakken, for å få ut skittentøyskurven. Og før jeg gjorde noe, tok jeg tak i et av skuffehåndtakene. Sånn for sikkerhetsskyld.

Jeg kan love deg at jeg fant ut at når det svartner for deg, så løsnes taket i hva enn man holder seg fast i. For jeg husker nemlig ikke mer, før jeg våkner, med venstresiden av ansiktet mitt skvist nedi flisene i hjørnet ved vegg og skittentøykurv.

Og når jeg da våkner, så har jeg en formening/drøm om at jeg har blitt overfalt og slått ned. Og jeg har ingen anelse om hvor jeg befinner meg. Ene fortannen har kjørt seg inn i kjøttet på innsiden av overleppen. Og det er vondt, så jeg beveger meg litt og får løsnet akkurat den kontakten der. Og så forsøker jeg å snu meg litt, for å se hvor i alle dager jeg er?

Til mitt store sjokk er jeg på badet, og jeg fatter ikke hva jeg gjør der, hvordan jeg kom meg dit, og hva som skjedde?

Mobiltelefonen min er like i nærheten, så jeg får tak i den, og ringer til ungene mine. Det er min første innskytelse og jeg er veldig omtåket.
De er hos sin pappa, og før jeg vet ordet av det, står de på badet mitt. Jeg hadde jo akkurat avsluttet samtalen. Ergo, det har svartnet litt for meg igjen. Så blir det masse styr (føler jeg), og plutselig kommer ambulansen.

Enda mer styr, med bl.a. hjertemåling. Og de avgjør at jeg må på sykehuset.

Kort fortalt: På sykehuset blir jeg innlagt på hjerteavdelingen, de foretar EKG målinger av meg jevnt og trutt, jeg må også bære en hjertemåler, og jeg får ikke lov til å gå noe annet sted enn på toalettet, og da med følge.

Og når jeg da er gangpasient, og toaletten er 4 skritt unna, og jeg har en kubjelle å ringe i hvis jeg trenger noe eller må på do, så kan det nesten ikke bli mer pinlig.

Kummerlige kår er det som gangpasient. Og jeg fikk med meg det meste av hva som skjedde. Og alle fikk med seg når jeg måtte på do eller noe, for den der kubjella plinger ikke sånn helt forsiktig akkurat, hehehe 😀

Men maten på SUS er god. Det skal de ha. Frokost klarte jeg ikke stort av etter en slitsom natt, men middagen var god, og myk. Og det passet bra siden jeg har litt vondt inni munnen etter bekjentskapet med gulvflisene.

Ja, hele venstresiden av ansiktet har fått seg en smell. Men siden jeg satt når det svartnet for meg, så har jeg jo vært heldig tross alt. Et lite kutt over øyet, et forslått kinnben, og snusleppe og sår inni munnen. Det går jo over 🙂 Jeg må jo si da, at jeg er takknemlig for at det allerede hadde svartnet for meg da jeg møtte gulvflisene. For jeg kan tenke meg at det må ha gjort vondt. Men akkurat det merket jo ikke jeg noe til.

Verre er beskjeden jeg fikk da jeg ble utskrevet. Jeg har fått et lite hjerteproblem. Det er liksom ikke nok å bare ha MS, allergier, noe med leveren og lavt stoffskifte. Hjertet må også ha noe. Så jeg fikk klar tale, om at jeg i fremtiden, om mange år, vil få pacemaker.

Det er mye å ta innover seg nå, og jeg kjenner at jeg var rimelig sur etterpå. Jeg føler at jeg forlengst har nådd en smertegrense. Og så får jeg enda mer jeg skal fordøye.
Formen er litt skral nå, fordi alt dette har jo gitt meg nededager, det er sånt som slår en ut. På ME-språket kalles det PEM, og betyr noe sånt som periodisk sykdomsforverring. Men jeg har aldri lest om PEM innenfor MS feltet, så da er det bare fatigue og sykdomsfølelse, og jeg er hardt rammet i disse dager. Trøsten i går var at jeg fikk mye besøk. Først av en venninne, så av datteren min, som hjelper til å gjøre faste ting her i hjemmet. Så av sønnen min, som tok en stor økt i hagen. Og til slutt av broren min. Og alt dette var jo en oppmuntring.

Så i dag ser jeg mye lysere på livet. Formen er laber, men den mentale nedturen er betraktelig mer på opptur.

Jeg har mye å se frem til, og mange ting jeg ikke ser frem til. Men jeg fokuserer nå på full hvile frem til 17. mai. På 17. mai vil det også bli gjort minimalt. Jeg har krympet ut av bunaden, så den er det ingen vits i å iføre seg, og jeg er alene. Så kanskje takker jeg ja til et kafébesøk sammen med broren min.

For jeg skal nemlig være klar og fit for fight på 18. mai. Da skal jeg først en tur til sykehuset hvor de skal kikke litt nærmere på leveren. Og om kvelden skal jeg på konsert ♥ Jeg skal se A-ha, og jeg gleder meg vilt. Det blir min 3. gang på A-ha konsert. Og den skal jeg IKKE gå glipp av altså.

Og inntil da skal jeg anstrenge meg minst mulig 🙂

Jeg håper dere som er innom her og leser hos meg har gode dager, og nyter livet og våren. Og kanskje har dere fine 17. mai planer også?