Det sies at strikking er meditasjon,, terapi, yoga, medisin, hjernetrim….osv. Og jeg vil påstå at alt er sant. Det passer likevel ikke for alle. Ikke alle liker å strikke. Noen kan ikke strikke pga. nakke eller fingre eller annet som plages. Dem er det nok ikke medisin for med å strikke vil jeg tro.

For min del er strikking noe jeg ikke kan klare meg uten. Den dagen jeg ikke kan strikke mer, håper jeg aldri kommer. For da vil tilværelsen bli grå.

Jeg har perioder hvor jeg ikke strikker så mye. Rett og slett fordi jeg ikke er i form til det. F.eks. at hodet ikke vil være med. Hjernetåke er noe jeg er godt kjent med. Og da er det ikke alltid så greit å strikke, for da kan selv de enkleste ting plutselig virke uforståelige. Så de dagene blir det ikke gjort så mye av noe.

I den siste tiden har jeg fått ferdigstilt flere prosjekter. Det forrige jeg presenterte her var en topp som jeg strikket i sommer fordi jeg plutselig fikk lyst på det, og hadde behov for en topp som skulle passe til et skjørt jeg hadde kjøpt. Toppen kan du se HER!

Etter den ferdigstilte jeg en herregenser jeg hadde fått en bestilling på.

Den var litt av et arbeid, om jeg skal få si det sånn. Selve strikkingen gikk fint, for det gjør jeg nesten i blinde. Men bussen som er på, den har jeg brodert på etter et bilde. Og jeg brukte litt tid på det. Og litt frustrasjon også 😉 Han som skulle ha genseren har en sånn buss, som han innreder til bobil. Eller bobuss som kanskje er et rettere ord. Så både, mannen, genseren og bussen holder til i Telemark. Og genseren er den eneste i sitt slag i hele verden ♥ Det er ganske unikt 🙂 Genseren er strikket i Alpakka.

Jeg tør å påstå at denne ponchoen også er den eneste i sitt slag i hele verden. Den begynte jeg å strikke på mens jeg holdt på med buss-broderiet. For å få litt avkobling. Og så ble ponchoen ferdigstilt nå mens jeg har vært syk. Da har strikkingen vært det som har fått meg gjennom hele elendigheten av sykdom og bivirkninger.

Ponchoen skulle egentlig strikkes i et helt annet garn enn det jeg har strikket med. Så jeg har gjort noen justeringer i forhold til garnet jeg valgte å strikke med. Garnet jeg valgte er en blanding av bomull og merinoull. Det var noe jeg hadde kjøpt på lagersalg en gang for en lang stund siden. Og jeg jobber jo effektivt med å bruke litt av garnlageret mitt. Og det gikk jo litt garn i denne ponchoen, men det merkes knapt på garnhaugen jeg har spart opp i gjennom årene. Så her får jeg fortsette å strikke, for jeg har kjøpestopp av garn til jeg har fått strikket opp litt av garnbeholdningen jeg allerede har 😀

Men jeg ferdigstilte en liten ting til forleden dag.

For jeg har jo en del restegarn liggende også. Garn som ikke er nok til store prosjekter, men som passer ypperlig til mindre prosjekter. Og siden det nå er høst, og vi går mot vinter, ble plutselig noe av restegarnet til en lue 🙂 Selve luen er strikket, men den stripete kanten er heklet. Og garnet er rester av Alpakka.

Og du vet, ikke før er jeg ferdig med noe, så har jeg begynt på noe nytt. Og her er jeg i gang med et heklet skjerf til luen, også i Alpakka. Og så har jeg begynt på en deilig kosegenser i et garn som heter Alpakka Lin, som jeg kjøpte i Farsund i sommer.

Greia med disse to prosjektene er at det heklede skjerfet er for mørkt å holde på med i kveldslys/lampelys, det må jeg gjøre i dagslys. Så derfor begynte jeg også på genseren som er lysere, og lettere å strikke, selv om kvelden i lampelys.

Det fine med at strikking har helsefordeler for meg, så er det også en kilde til nytte. Gode plagg kommer aldri av veien de fleste årstider, og jeg storkoser meg når jeg kan krype ned i godstolen og strikke litt hvis jeg ellers ikke fungerer til noe annet.

Hva er din terapi?