Ja, tro det eller ei, men reparasjonsalderen har kommet for å bli hos meg. Og jeg er ikke alene om det.
Dere som er unge og friske, nyt de unge dagene av hele deres hjerte. For en vakker dag når årene siger på vil de fleste oppleve slitasjer, feil og mangler hos seg selv.

Jeg vet det av erfaring. For da jeg selv var ung, og vitnet mine foreldre som begynte å slite med forskjellige ting, da tenkte jeg nok ofte at det der opplever nok ikke jeg.

Men her sitter jeg, og skjønner at jeg ikke kan skylde alt på den kroniske sykdommen jeg har.

Annonsørinnhold

Freshe sneakers: Dette er skoene som gjelder i vår

Og akkurat det lærte jeg da jeg gikk på kurs om ME. At det å ha ME, må ikke bli en hvilepute for alt man har og får som gjør vondt. For selvsagt kan det oppstå andre ting også, akkurat som med alle andre mennesker. ME kan jo ikke ta skylden for alt av dette.

Jeg sitter her litt tankefull, og funderer på dette med sykdom og alder. Og jeg kommer frem til at ME nok har vært en aldri så liten hvilepute. For enkelte ting tenker jeg faktisk: “dette er nok ME”. Men jeg har begynt å bli litt mer fornuftig. For enten det er pga ME eller andre ting, så kan det jo være hjelp å få.

Nå har jeg jo lært at det meste med ME må jeg bare akseptere inntil videre. Men jeg har også bestemt at alt det andre, hva det enn er, det må jeg få hjelp til. Og sånn gikk det til at jeg valgte å oppsøke legen for et vondt kne.
Jeg elsker å gå tur. Men kneet har vært trøblete i lengre tid, og turene ble sjeldnere.

Og med kneet har jeg nå vært gjennom røntgen og MR. Og MR viste noe galt. Og det var dette som fikk meg til å tenke på reparasjonsalderen. For det er jo der jeg er akkurat nå. Menisken i kneet er en smule sliten. Den er ikke røket, så jeg trenger ikke operasjon, men den er slitt.

Reparasjonsalderen….jeg er 51, det passer jo godt. Jeg husker jo foreldrene mine og det de måtte få reparert. Og nå er jeg der selv. Tenk, det skjedde faktisk meg også 😮 Det hadde jeg ikke trodd.
Joda, ettersom jeg ble ordentlig voksen, forsto jeg jo at jeg nok ikke var blant dem som kom til å slippe unna. Det er en del ting som etterhvert trenger å repareres. Men kneet er det viktigste.

Konklusjonen er at jeg skal oppsøke fysioterapeut og trene opp lårmusklene. Det vil visst ha en god effekt.
Men orker jeg det da?

Jeg får nå først oppsøke fysioterapeuten og se hva slags treningsprogram jeg skal gjennom. Og evt. tilrettelegge det sånn at det ikke stjeler absolutt alt jeg har av energi. For det er faktisk en reell frykt jeg har, at jeg skal måtte trene noe voldsomt, og så ender jeg opp sengeliggende resten av dagen. Men jeg velger å være opptimist, og tro at dette her nok bare er snakk om enkle øvelser.

Jeg liker ikke denne reparasjonsalderen. Jeg liker å være 51, det gjør meg ingenting. Men at ting i kroppen begynner å bli slitt, den tanken er jeg ikke helt fortrolig med….enda.

Men jeg er jo ikke alene. Dette gjelder veldig mange. Selv om det er en mager trøst. Skulle nok ønske vi slapp litt billigere unna 🙂

Da er det bare til å sette i gang å reparere, for livet er fortsatt verdt å leve, og vi skal ha mange gode år igjen ♥

Ha en herlig helg ♥

#reperasjonsalderen #helse