TUSEN TAKK

Jeg føler at jeg skriver mye depressivt for tiden. Men jammen er jeg litt glad for det, for tilbakemeldingene varmer, og det har gjort meg godt.

Så tusen takk for all omtanke og gode ord og ønsker ❤😘❤

Jeg har ligget på sykehuset i 4 døgn nå. Og på magisk vis har den høye feberen endelig forsvunnet. Det føles litt surrealistisk å ikke være brennvarm lenger. 2,5 måneder med feber setter spor. Jeg er slapp og litt ør, men den trykkende vonde følelsen som feber gir, er borte.

I går kveld klarte jeg å sitte oppe en stund i en stol på rommet. Da tok jeg disse bildene.

Nå i dag har jeg kommet på ny avdeling. Her skal de forsøke å finne ut hva som feiler meg. For noe er det, det har de funnet ut. Men hva kommer det av? Og på Diagnostisk avdeling er de visst gode detektiver.

Nå er jeg fastende. Jeg venter på gastroskopi. Jeg gruer vettet av meg, men skal få beroligende og gjøre et forsøk. De finner ikke noe ut hvis jeg skal nekte å gjennomføre nødvendige undersøkelser.

Så nå fatter jeg nytt mot, og ser frem til å få ubehagelige ting overstått.

Og kanskje blir dette min lykkeuke hvor diagnose blir satt og behandling igangsatt ❤

Jeg ønsker dere alle en herlig dag og uke ❤

 

HJEMME PÅ PERM

Sist jeg skrev noen ord, var jeg nede for telling. Nå når jeg skriver disse ordene, er jeg enda mer nede for telling. Så langt nede at jeg er innlagt på sykehuset.

To og et halvt døgn har jeg vært på dette rommet nå. Vi er 4 personer her på det meste. Så langt har alle vært hyggelige, og jeg er den som har vært her lengst. Så litt gjennomtrekk.

Selv ligger jeg her i påvente av ny avdeling på mandag. Jeg er til observasjon og selvsagt med mange undersøkelser og sånt.

Et lite smil kan jeg koste på meg, for jeg er i de beste hender på dette stedet.

Feberen min går skyhøyt hver natt, og da gir det en trygg følelse at det er noen som passer på meg. Begge disse nettene har feberen gått så høyt at lege har blitt konsultert.

En utredning er godt i gang, men foreløpig har de ikke funnet hva som kan være galt. Mange symptomer som vises i blodprøver, men ingen konkrete knagger å henge det på. Jeg har vært gjennom ultralyd for å sjekke indre organer, røntgen for å sjekke lungene, og CT for å sjekke mye av de samme tingene. Men ingen av de tingene har vist noe som kan forårsake dette.

Så de står litt fast akkurat nå. Men på mandag er det i gang med nye ting og annen avdeling.

Jeg fikk i dag lov til å reise hjem noen timer på permisjon. Tilbake igjen i kveld. De vil ha meg der om natten, for det er da jeg er dårligst. Og siden jeg ikke får noen behandling enda, så er det ikke noe hinder for å være borte en stund.

Vel hjemme er det så koselig å sitte foran flammen i vedovnen. Og til og med Nala har funnet veien opp i fanget mitt en stund. Kanskje hun har savnet meg?

Begge barna er hos meg nå, og det er jo bra, for da kan jo de ta vare på kattene. Nå skal vi snart ha pizza, og så skal vi se på Maskorama, før de (barna) får oppgaven å kjøre meg tilbake til SUS. Kjekt med de små lyspunktene.

Jeg håper du som finner veien inn hit har gode dager og koselige kvelder. Nyt førjulstiden.

Og om du legger igjen en kommentar, så vit at jeg ikke er uhøflig med vilje om det ikke kommer svar. Fingre, armer, ja, hele kroppen, er nokså mørbanket og vonde. Jeg setter uendelig stor pris på alle kommentarer uansett, og de blir garantert lest ♥♥

Febervarme klemmer til alle som vil ha ♥

NEDE FOR TELLING FORTSATT

Jeg var så positiv for noen innlegg siden, da jeg etter en tids sykdom følte at nå gikk det mot bedre tider. Ja, det kan jeg si, det var et blaff!

 

Det er bra da, at jeg kan klare å være positiv og opptimistisk mens feber og sykdom river i meg. Det er sånn som her på bildet mine dager stort sett er. Tunge, vonde, febervarme, trøtte, og lite inspirerende.

Egentlig føler jeg meg ganske mørk. Ja, ikke i hud og hår altså, men i mitt indre. For nå er jeg så sliten, at det faktisk begynner å bli litt vanskelig. Jeg er jo tross alt vant til det, å være sliten. Men nå henger jeg nesten ikke sammen lenger. Huden min er så gusten og fargeløs at jeg nesten ikke kan fatte at det ikke er så lenge siden vi hadde sommer, tross alt.
Men jeg har jo fått en forklaring på akkurat det da, jeg har visst litt lav blodprosent. Det er flere ting som viser seg å være galt i blodprøver som er tatt, så nå skal jeg til utredning. Teorien er at jeg ikke tåler bremsemedisinen jeg får. Det skal de selvsagt finne helt ut av. Så akkurat nå føles jo mye nokså usikkert igjen. Jeg som følte jeg hadde fått litt kontroll over tilværelsen, er nå kastet ut i det uvisse på ny.

Heldigvis så sa min fastlege at jeg skal gjøre bruk av Paracet og sånt, for at kroppen skal få nødvendig hvile, og ikke minst, for at ikke kroppen skal bli vant til denne nye tilstanden av sykdom. Jeg har nå altså vært febersyk i over 2 måneder. Ja, ikke bare feber, men masse vondter også, i muskler og ledd og annet (men hodepine har jeg sluppet unna, bank i bordet), Faktisk så vondt at jeg ikke kunne bruke hendene mine til noe fornuftig i over en uke. Skikkelig vondt. Og jeg som elsker å strikke ♥
Jeg kunne ikke skrive, ingenting. Så i dag har jeg strikket noen ganske få masker, før jeg besluttet at jeg heller hadde lyst å forsøke å skrive litt.

 

Det er jo lyspunkter i tilværelsen også da. Familie og venner. Hva skulle man gjort uten dem? Her har jeg fått kalendergave av min datter. En bok. Og det var jo helt perfekt da hendene mine var på sitt mest ubrukelige. Så jeg har lest en del siste tiden.

Mine barn er ofte innom. Hver dag stort sett. Og i neste uke kommer de hit og skal være hos meg i 4 uker. Det gleder jeg meg til. Det eneste jeg ikke gleder meg til er middagslukt. For jeg blir så kvalm når jeg kjenner matlukt. Så ja, matlysten er ikke helt på plass. Disse 2 månedene har jeg gått ned 5 kilo. Nå ligger jeg på et kilotall jeg ikke har vært på siden jeg var ganske ung. Det er hyggelig det, men jeg klarer likevel ikke å glede meg over det, siden det jo ikke er noe jeg har jobbet for å få til selv. Jeg skjønner jo at det er omstendigheter jeg ikke klarer å styre som gjør det. Men joda, i år skal jeg nok kunne velge og vrake i juleantrekk i alle fall ♥ Ikke noe problem det 😉

Det koselige nå om dagen er å tenne levende lys, krølle seg godt sammen i godstolen med en god bok og noe godt å drikke i koppen. Jeg orker jo ikke stort annet. Men hvet du hva? I dag kom jeg på at jeg har brødbakemaskin. Så den fant jeg fram, og så mikset jeg oppi ingredienser til julebrød. Og nå hører jeg på lyden at det snart er ferdig ♥ Ja, for når jeg får lyst på noe, så må jeg jo bare hive meg rundt. Få i meg det jeg kan av hva det skal være. Så nå kjenner jeg duften av julebrød, og tennene løper i vann av tanken på nybakt julebrød med smør og ost på ♥♥♥ Mmmmmmm (håper jeg)!

 

Turer blir det så som så med. Men etter jeg fikk grønt lys for å gumse Paracet i tide og utide, så har jeg faktisk klart å komme meg ut på et par veldig korte turer. Straffen var at jeg ble så sliten at jeg kunne vinke farvel til resten av dagen. Men likevel, det er god mestring i det å få gå litt, så jeg er fornøyd. Og så fikk vi snø her om dagen, og da ble den ene turen ut i snøen, for å kjenne hvordan vinteren føles.

I dag har jeg ikke gått tur. Jeg følte ikke for det. Det ble for mye arbeid i det å skulle kle seg godt nok til å holde en iskald vind ute fra kroppen. Jeg har frøset nok innendørs.

Jeg fyrer med ved. Så det gir en god varme. Men likevel har jeg frøset i dag, så det forteller meg at dette ikke er en av de beste dagene, ikke engang med Paracet. Men pytt pytt. Jeg har bok, jeg har ny TV faktisk, og jeg har denne bærbare som jeg skriver på nå. Så da har jeg ikke noe å klage over ♥

Det er høyt smittetrykk (covid) om dagen, så sånn sett er det jo bra at jeg er litt hjemmebunden likevel. Ikke så galt at det ikke er godt for noe 😉

Jeg håper du har det bra du som leser her, og så ønsker jeg deg en aldeles herlig lørdagskveld ♥

TUSEN TAKK!

For en liten stund siden hadde Utifriluft en fotokonkurranse som jeg deltok i, og vant ♥
Det var en utrolig kjekk oppmuntring i en tid hvor livet ellers bare har gitt meg “sitroner” og ubehag.

Ubehaget har jeg fortsatt. Jeg kjemper med nebb og klør for å komme til hektene igjen. Og noen dager har jeg gode dager og føler meg opptimistisk og glad. Men de fleste dagene preges fortsatt av smerter, feber og ubehag.

Da var det ekstra kjekt når jeg fikk en veldig hyggelig premie i posten en dag. En ekstra god oppmuntring i vanskelige dager.

 

Jeg fikk en fin kopp med vinnerbildet mitt på 🙂 Den har jeg brukt, både til te og kaffe allerede. Veldig koselig synes jeg ♥ Og så smaker det ekstra godt.

 

Tusen hjertelig takk for oppmuntringen med både konkurranse og premie Det har vært uvurderlig.
Kikk gjerne innom Utifriluft, om du ikke allerede gjør det da 🙂

LYKKEN ER….Å BEGYNNE Å LEVE IGJEN

De siste månedene har vært en kamp. En ordentlig kamp. Kampen for tilværelsen, rett og slett. Ja, ikke sånn som i TV programmet Farmen. Men likevel, et slit har det vært.

Det hele begynte med at jeg fikk min 2. dose bremsemedisin for to måneder siden (medisinen er for å bremse utviklingen av MS).

Etter det gikk livet mitt helt i dørken.

Kort fortalt, så fikk jeg en reaksjon på bremsemedisinen. Og jeg ble veldig syk. Og samtidig som jeg forsøkte å leve, og i alle fall gjøre noe som dagliglivet mitt tilsa, så opplevde jeg stort sett bare motgang. Og motgangen besto seg i at jeg ikke tålte noe. Hver lille aktivitet ga store og vanskelige konsekvenser. En liten aktivitet jeg hadde hver dag var å smøre hele kroppen inn med en kortisonkrem, siden jeg sammen med alt dette hadde fått et stygt rødflammete utslett over hele kroppen. Dette var fryktelig slitsomt, og føltes som en flere timers trimøkt hver gang.

Sammen med alt dette, kom en annen konsekvens. Nemlig det store stygge depresjonsmonsteret som ville dra meg ned i en av sine bølgedaler.

Jeg følte meg så mislykket, så lei meg for å være for syk til alt. Jeg følte meg egentlig nesten døden nær på det verste. Jeg lurte på om jeg noen gang ville klare å komme tilbake der jeg var, eller sånn noenlunde i alle fall? Jeg lurte på hvordan jeg skulle komme meg gjennom høsten og vinteren? Jeg har grått mye og vært ganske fortvilet.

Det er faktisk to år siden sist jeg var i nærheten av en depresjon, så det å komme dit nå, føltes også som en giga nedtur.

Det verste midt oppi dette nå i disse to månedene, har vært at jeg har vært for syk til å gjøre det jeg vanligvis gjør når jeg kjenner at tungsinnet begynner å prege meg. Det er å gå tur, og å være sosial. Komme meg ut, se folk, kjenne på følelsen av å være en del av noe.

Det gikk jo ikke. Jeg var for dårlig. Bare det å gå over stuegulvet var en utfordring av de helt store. Og det å være sosial var heller ikke lett. Jeg hadde ikke ork og helse igjen til sånt. Og hadde ikke lyst at noen skulle se meg når jeg var så dårlig heller. Men heldigvis klarte jeg et par ganger litt sosial aktivitet. Det er nesten litt sånn som å spise, selv om man ikke har matlyst. Man spiser, fordi man vet man må. Det ble litt sånn med det sosiale for meg. Jeg visner helt hen hvis jeg ikke får se folk på en lang stund. Så da er det like viktig som å spise.

Etterhvert begynte feber og smerter å slippe litt taket, utslettet krympet, og jeg ble bestemt på å gripe tak i den lille depresjonen jeg hadde snublet inn i. Da var det gått over en måned siden bremsemedisinen ble satt. Så jeg begynte å gå noen turer. Små turer til å begynne med.
Det var faktisk helt grusomt. Jeg som elsker å gå tur, opplevde at formen var så redusert, at det rev i brystet og jeg fikk blodsmak i munnen bare av å gå noen få meter på flat mark. Da følte jeg meg nok en gang mislykket. Men innser jo at når man blir så syk, og ikke kan opprettholde sitt normale liv, så faller formen raskt. Ekstremt raskt! Og så tar det så lang tid å bygge den opp igjen. Og jeg hadde jo ikke akkurat noen superform i utgangspunktet.

Motivasjonen min var likevel at jeg ville tilbake til livet. Jeg vil være sammen med mine barn uten å føle meg grå og gusten. Jeg vil være sammen med annen familie og venner, uten å føle meg liten og ynkelig.

Så ble det noen småturer, som jeg økte til litt lengre turer. Og følelsen av mestring var en glede som sprengte i brystet. Helt fantastisk.

En helg fikk jeg være med min bror og hans kone på hytta. Det var en helg hvor jeg bestemte meg for at jeg skulle la meg oppvarte, uten å ha dårlig samvittighet for det. For der er jeg nemlig, jeg får dårlig samvittighet når noen står på for min skyld. Men nå tenkte jeg at jeg skulle slappe av, og lade batteriene, gå fine turer, og nyte samværet.

Og der fikk jeg også nyte fin høst. Fine farger, fint vær, alt lå til rette for rehabilitering.

Det ble en skikkelig fin langhelg. Fine turer, noen alene, noen med følge. De fleste turene med knall og fall. For jeg er enormt ubalansert for tiden. Så går jeg alene, bør det være en plass hvor det ferdes andre, i tilfelle jeg trenger hjelp.

Da jeg gikk tur her på stranda, sammen med min bror, ble det ingen knall og fall. Selv om akkurat her hadde det ikke gjort noe. Jeg ville ikke fått leie skrubbsår og store blåmerker av å falle i den myke sanden. Men her klarte jeg å holde balansen, samtidig som jeg nøt omgivelsene og det flotte været.

Fine opplevelser, god mat, hyggelig selskap og mye utendørsliv gjorde noe med meg. Jeg begynte for alvor å føle at jeg var på rett vei tilbake til livet. Og etter endt helg, kunne jeg konstatere at jeg har begynt å klatre opp fra den mørke bølgedalen. Livet så atter en gang ut til å kanskje ville smile til meg 🙂

Etter den helgen har det blitt et par turer. Den ene var ned til sentrum for å få det 3. stikket av covid vaksinen. Og dagen etter var det strake veien til sengs. Da ble jeg også veldig dårlig. Og sov hele dagen, helt utslått, med høy feber og full pakke. Men dagen etter der var jeg mye bedre, så det varte heldigvis ikke i månedsvis.

Nå de siste par dagene har jeg begynt å glede meg til jul. Og da er mye gjort. Det betyr at jeg har begynt å leve igjen, at det går rette veien, og at jeg skal klare å bygge meg sånn noenlunde opp igjen til dit jeg var før jeg fikk siste bremsemedisin. Det er litt igjen dit, men jeg er optimistisk ♥

Så er jeg også så heldig som har barn som fortsatt bor hjemme. Voksne og ansvarsfulle. De tar godt vare på sin mamma. Spesielt datteren min står på, holder hus og hjem i orden, og er en skikkelig god ressurs. Det er nok ikke så alt for lenge til de forlater redet, så jeg har begynt å tenke på selv å flytte, til noe litt mindre og mer lettstelt. Men tiden får vise. Enn så lenge, så koser jeg meg nå, på veien tilbake til lykken og livet ♥

 

JEG VIL, JEG VIL, MEN FÅR DET IKKE TIL

Det er en aldri så liten bloggtørke hos meg for tiden. Ja, den har jo vart en stund. Men det som jeg har håpet skulle bli bedre, har bare blitt dårligere. Og akkurat nå er det skuffende dårlig.

Jeg snakker om helsa altså.

Så tenker jeg hver dag at i dag skal jeg skrive et innlegg og legge ut. Jeg begynte på ett innlegg på mandag. Men det tar sin tid.
Istedet begynner jeg å lese andres blogger, litt her og litt der. Og så kommenterer jeg litt. Og når jeg har gjort det, så er energien brukt helt opp. Ja, ikke bare energien, men humøret også. For jeg er skuffet over at jeg tåler så lite for tiden. Jeg er skuffet over at energien brukes opp så fort. Omtrent før jeg har kommet ordentlig i gang med dagen.

Ja, ja…..Jeg får gi det noen uker til, og så får jeg skrive mer på blogginnlegget mitt underveis, så blir det nok ferdig til slutt skal du se. Og så var det alle dem jeg har på vent også da…… Blant annet et par bokanmeldelser. Jeg har lest en del siste tiden. Det er liksom det og å strikke jeg kan gjøre, som ikke drar så mye energi. Det er avslapning i de tingene.

Det har vært en nydelig lørdag her i dag. Høstsol og høstfarger. Jeg har gått en liten tur sammen med min datter.
Så da vil jeg bare benytte anledningen til å ønske deg som leser her, en riktig god helg ♥ Håper du har kjekke planer.

 

JEG FIKK FØLGE AV HØSTSOLEN

Det er jammen ikke mye jeg har fått med meg av vakre høstfarger denne høsten. Jeg har jo vært syk og hjemmebunden i nesten en måned. Men denne uken her har jeg endelig fått kommet meg ut noen ganger. Og det er på hengende håret med det å få med seg høstfargene, for nå har jo veldig mye av løvet falt av trærne allerede.

Både i går og i dag fikk jeg tatt meg et par små turer. Og i dag fikk jeg til og med følge av høstsolen ♥

I dag gikk jeg tur i Rogaland Arboret. En av grunnene for det valget er jo utvalget av trær og skog, men også fordi de har åpen kafé om søndagen. Og jeg visste jo det så klart, at siden det var søndag, åpen kafe, og nydelig vær, så ville det også være en million mennesker i parken. Og jeg fikk rett!

Men det var jo bare koselig det, at så mange velger å tilbringe dagen i naturen med de fine fargene og den gode solen.
Det var jo så klart litt vanskeligere da, hvis man ønsket å nyte kaféens utvalg. For der var køen så lang som et vondt år.

Men aller først, den avslørende høstsolen. Så i stedet for å briljere med en selfie i skarp høstsol, så velger jeg heller å la dette fine bladet stråle.

Ja, ja, ok da, i litt mer skyggefulle omgivelser går jo en slags selfie an 😉 Men jeg føler meg ytterst gusten og bleik for tiden. Omtrent sånn som jeg føler meg på senvinteren, etter å ha frøset meg gjennom en årstid jeg bare ikke kan like. Og siden jeg føler meg sånn nå, lenge før vinteren overhodet har begynt, så er jeg spent på følelsen når vi kommer til den tiden jeg vanligvis føler meg så ille.
Men, jeg skal ikke ta sorgene på forskudd. For selv om jeg ikke er vintermenneske, så håper jeg likevel at vi får en sånn vinter vi hadde sist vinter, som var kald, tørr, og med snø og is. Det var en vinter etter mitt hjerte. Men sånne vintre har en tendens til å være sjeldne her på min kant av landet.

Men nå er det høst. Skjønner ikke hvorfor jeg plaprer i vei om vinteren, som enda ikke har begynt?


Enkelte steder jeg gikk i dag, fikk jeg lyst å bøye meg ned, ta en favn full av blader, og bare slenge dem opp i luften. Men jeg gjorde ikke det. Kroppen er litt for stiv og støl til så alt for mange utendørs krumspring.

Men er det ikke vakkert????
Helt magisk! ♥

Arboretet er stort, så selv om parkeringsplassen omtrent var full, og man kunne skjønne hvor mange mennesker som befant seg der inne, så er det likevel nok av boltreplass.

Det fine er at det er så stor variasjon i området. Noen steder er parklignende, mens andre steder er skog. Og som her, litt som en forgjengs steingard fra et nedlagt gårdsbruk. Noe det kanskje er også 🙂

Det er nesten som gull ♥

Idyllen råder.

Jeg skulle innom kaféen også. Jeg visste om noen som var på sykkeltur som også skulle innom der, så vi hadde avtalt at vi kunne møtes der. Og som jeg sa, køen var lang som et vondt år. Så da jeg ankom, hadde de allerede funnet et bord, og gått inn for å stille seg i kø. Så slapp jeg det, å stå i kø. For det hadde jeg ikke klart. Er det noe jeg synes er vanskelig, så er det å stå lenge.

Til slutt ble det endelig vaffel på oss. Så må vi nok kanskje hinte litt til dem som driver kaféen, at de kanskje burde investert i et vaffeljern eller to til? For så hadde køen gått fortere, og dem som ga opp før de kom halvveis, hadde kanskje blitt stående og kunnet nyte vaffel de også ♥ Det er i alle fall gode vafler ♥ Verdt å vente på 🙂

Måtte ha med han her også. Arboretets “far”.

Mens jeg satt og nøt min vaffel, hadde jeg denne utsikten når jeg vred litt på hodet ♥

På veien tilbake til bilen ruslet jeg forbi dette tjernet. Det er det største tjernet i Arboretet, og ligger like ved kaféen.

Fint å sitte på en benk her og bare la tankene vandre.

Jeg tar en liten omvei tilbake til parkeringsplassen. Da kommer jeg forbi et område hvor arboretet har sin “driftsbygning”. Den var en smule overgrodd, som seg hør og bør i skogen 😉

Og helt til slutt dette her, som var så vakkert i den lave solen ♥

Jeg var fornøyd jeg. Det ble ca 3 kilometer. Mer enn nok for meg i disse dager. Jeg er ikke helt frisk enda, og bare en ørliten oppoverbakke (som normalt ikke er en utfordring) gjorde at det rev i brystet og jeg fikk blodsmak i munnen. Jammen er jeg i dårlig form gitt. Skummelt. Men det var hakket verre da jeg var ute og gikk i går. Så det blir litt bedre dag for dag ♥

Nyt søndagskvelden, og den nye uken som snart er i gang ♥

EN NY FAVORITT

Jeg elsker å lese. Men jeg leser ikke så mye som mange andre gjør. For jeg elsker å strikke også. Så jeg må fordele all denne kjærligheten mellom disse to.

Oftest leser jeg eldre bøker. Ikke fordi akkurat DET er en spesiell favoritt, men fordi jeg har et stort bibliotek med arvede bøker, som jeg forsøker å lese meg gjennom.

En gang i blant kjøper jeg meg en ny(ere) bok. For liksom å forsøke å henge litt med.

Nylig fikk jeg to bøker av min datter, som har begynt å jobbe på bokhandel. Hun hadde fått disse bøkene, utgaver som ikke var for salg.

Begge bøkene var nye og i kategorien Krim. Den nyeste var faktisk utgitt samme måneden jeg fikk den. Men altså, akkurat det eksemplaret jeg fikk, var ikke korrekturlest (jeg fant ingen feil), så den var ikke for salg. Men de selger nok i bøtter og spann av den boken med den riktige utgaven, som kom ut 16. september. Og det kan de trygt gjøre, for etter å ha lest den boken der, så har jeg fått meg en ny favoritt i alle fall.

Bakdelen med å ha som mål å lese gjennom alle de gamle bøkene mine først, er at jeg blir litt sent ute med å finne nye favoritter. Så her med denne boken som er splitter ny ute i salg, og den 13. boken i serien, så har jeg litt å ta igjen. For dette var en bok jeg virkelig likte.

Om Dommen

En lørdag i mai blir seks år gamle Alexander borte mens han er på tur med familien. Det blir satt i gang en storstilt leteaksjon, uten resultat. En pedofil overgriper ble sett i turområdet like før gutten forsvant. Fjellbergpostens nye og skruppelløse redaktør legger ut informasjon som røper hvem overgriperen er. Ole Vik og Cecilie Hopen kjemper forgjeves mot lynsjestemningen som brer seg. Så forsvinner også læreren Lisen Berg. Flere aner en sammenheng, men de tør ikke si noe. Ole Vik og Cecilie Hopen arbeider mot en raskt tikkende klokke da en dom faller i lagmannsretten og snur opp ned på alt. Ole Vik blir oppsøkt av en ukjent italiener som kommer med et uhyrlig krav. Hvis ikke Ole gir etter, vil Marte dø. Også for Ole holder tiden på å løpe ut.

 

Historien er et plott alle foreldre tenker som sitt verste mareritt, nemlig når et barn forsvinner sporløst. Og som forelder kan man lett sette seg inn i frykten foreldrene til lille Aleksander føler på mens tiden går og ingen finner den lille gutten deres.
Når teorien om en pedofil kommer ut, så vrenger det seg i min mage i alle fall.
Flere mennesker forsvinner, og Ole Vik, som etterforsker saken jobber på spreng for å nøste opp i alle trådene som har floket seg sammen.

Ole Vik og Cecilie Hopen høres ut som helt fantastiske mennesker. Ja, faktisk ser det ut til å være et veldig godt arbeidsmiljø ved denne etterforskningsenheten. Folkene bryr seg om hverandre, og ingen murer seg inne på et slitent og mørkt kontor, smådeprimerte mens de nipper til en konjak eller whiskey, og sutrer over hvordan livet har blitt. Denne boken var blottet for sånne mørke infall. Noe jeg synes var herlig forfriskende.

Så ja, jeg må nok lese tidligere utgitte bøker om Ole Vik og co. For Jørgen Jæger skriver virkelig bra, og man blir fort glad i menneskene. Han skriver med varme, og det fenget meg veldig.
Jeg har fått en ny favorittforfatter, og en ny favoritthelt 🙂

Og boken, den anbefaler jeg gjerne ♥ Dommen av Jørgen Jæger.

 

Om du liker å lese, så meld deg gjerne inn i bokgruppen min Leseglede på Facebook. Der er det titt og ofte tips til gode bøker. Og kjekt om man kan få til en fin dynamikk 🙂

 

JIPPI, JEG VANT

Etter en måned som rett og slett har vært utrolig vond og vanskelig, var det en ordentlig oppløfter å få vinnermelding i går kveld.

Rett og slett har jeg vunnet 2 ganger på under en uke 😉

På lørdag vant jeg 50 kroner i Lotto. Jeg kunne glatt ha satt pris på en litt større sum også, men 50 kroner er bedre enn ingen kroner, tross alt. Kjekt å vinne uansett.

Og så var det fotokonkurransen som Margrethe i Utifriluft arrangerte, med temaet “Vann”, hvor vinner ble kåret i går. Og vinneren var meg! Noe så kjekt ♥ Det var veldig mye kjekkere enn den 50 lappen jeg vant i Lotto 🙂

Bildet jeg vant med var dette bildet her, som jeg hadde i arkivet.

Tusen takk til dere som stemte på mitt bilde ♥♥ Jeg er så takknemlig ♥♥

Det ga meg en skikkelig boost som jeg trenger nå. Nå ser jeg opp og frem, og skal krumme nakken og gå den verste årstiden i møte, og komme meg gjennom for å klare å få enda en fin vår og sommer til neste år. Og forhåpentlig blir vinteren like fin her som den vinteren vi hadde. Riktig nok var den kald, men den var tross alt en skikkelig vinter. Ikke bare gufsete og vått, grått regn og vind.

Det skal ikke mye til for å lyse opp en tung hverdag, det ble bevist her med denne konkurransen.

Og en ting til….det var mange flotte og nydelige bidrag i konkurransen, jeg føler meg beæret ♥ Tusen takk ♥

STRIKKING ER GOD TERAPI

Det sies at strikking er meditasjon,, terapi, yoga, medisin, hjernetrim….osv. Og jeg vil påstå at alt er sant. Det passer likevel ikke for alle. Ikke alle liker å strikke. Noen kan ikke strikke pga. nakke eller fingre eller annet som plages. Dem er det nok ikke medisin for med å strikke vil jeg tro.

For min del er strikking noe jeg ikke kan klare meg uten. Den dagen jeg ikke kan strikke mer, håper jeg aldri kommer. For da vil tilværelsen bli grå.

Jeg har perioder hvor jeg ikke strikker så mye. Rett og slett fordi jeg ikke er i form til det. F.eks. at hodet ikke vil være med. Hjernetåke er noe jeg er godt kjent med. Og da er det ikke alltid så greit å strikke, for da kan selv de enkleste ting plutselig virke uforståelige. Så de dagene blir det ikke gjort så mye av noe.

I den siste tiden har jeg fått ferdigstilt flere prosjekter. Det forrige jeg presenterte her var en topp som jeg strikket i sommer fordi jeg plutselig fikk lyst på det, og hadde behov for en topp som skulle passe til et skjørt jeg hadde kjøpt. Toppen kan du se HER!

Etter den ferdigstilte jeg en herregenser jeg hadde fått en bestilling på.

Den var litt av et arbeid, om jeg skal få si det sånn. Selve strikkingen gikk fint, for det gjør jeg nesten i blinde. Men bussen som er på, den har jeg brodert på etter et bilde. Og jeg brukte litt tid på det. Og litt frustrasjon også 😉 Han som skulle ha genseren har en sånn buss, som han innreder til bobil. Eller bobuss som kanskje er et rettere ord. Så både, mannen, genseren og bussen holder til i Telemark. Og genseren er den eneste i sitt slag i hele verden ♥ Det er ganske unikt 🙂 Genseren er strikket i Alpakka.

Jeg tør å påstå at denne ponchoen også er den eneste i sitt slag i hele verden. Den begynte jeg å strikke på mens jeg holdt på med buss-broderiet. For å få litt avkobling. Og så ble ponchoen ferdigstilt nå mens jeg har vært syk. Da har strikkingen vært det som har fått meg gjennom hele elendigheten av sykdom og bivirkninger.

Ponchoen skulle egentlig strikkes i et helt annet garn enn det jeg har strikket med. Så jeg har gjort noen justeringer i forhold til garnet jeg valgte å strikke med. Garnet jeg valgte er en blanding av bomull og merinoull. Det var noe jeg hadde kjøpt på lagersalg en gang for en lang stund siden. Og jeg jobber jo effektivt med å bruke litt av garnlageret mitt. Og det gikk jo litt garn i denne ponchoen, men det merkes knapt på garnhaugen jeg har spart opp i gjennom årene. Så her får jeg fortsette å strikke, for jeg har kjøpestopp av garn til jeg har fått strikket opp litt av garnbeholdningen jeg allerede har 😀

Men jeg ferdigstilte en liten ting til forleden dag.

For jeg har jo en del restegarn liggende også. Garn som ikke er nok til store prosjekter, men som passer ypperlig til mindre prosjekter. Og siden det nå er høst, og vi går mot vinter, ble plutselig noe av restegarnet til en lue 🙂 Selve luen er strikket, men den stripete kanten er heklet. Og garnet er rester av Alpakka.

Og du vet, ikke før er jeg ferdig med noe, så har jeg begynt på noe nytt. Og her er jeg i gang med et heklet skjerf til luen, også i Alpakka. Og så har jeg begynt på en deilig kosegenser i et garn som heter Alpakka Lin, som jeg kjøpte i Farsund i sommer.

Greia med disse to prosjektene er at det heklede skjerfet er for mørkt å holde på med i kveldslys/lampelys, det må jeg gjøre i dagslys. Så derfor begynte jeg også på genseren som er lysere, og lettere å strikke, selv om kvelden i lampelys.

Det fine med at strikking har helsefordeler for meg, så er det også en kilde til nytte. Gode plagg kommer aldri av veien de fleste årstider, og jeg storkoser meg når jeg kan krype ned i godstolen og strikke litt hvis jeg ellers ikke fungerer til noe annet.

Hva er din terapi?