Jeg nærmer meg 46 år gammel, og tenker tilbake på hvordan ting var før i tiden, og hvordan ting er nå.
Det er jo intet mindre enn fantastisk denne teknologiske verdenen vi lever i nå. Jeg prøver liksom å huske hvordan vi klarte oss uten mobil telefon, uten data, uten internett… Men sannheten er vel den at vi klarte oss vel så bra da…nesten bedre. For man hadde andre aktiviteter. Istedet for sosiale nettsteder og nettsurfing, og sms, så besøkte vi hverandre.. Vi satt ansikt til ansikt og pratet sammen. Var vi på besøk, fikk vi servert noe godt å drikke eller spise. Hadde vi besøk, gjengjeldte vi gesten 🙂 Akkurat det savner jeg litt. Det sosiale.
Men som jeg sitter her og tenker, så kommer jeg frem til at jo eldre jeg blir, jo mer travelt har jeg det. Aner ikke hvorfor. Men tror vel egentlig kanskje det har med at man er eldre, og dermed ikke fullt så kjapp i vendingen. Og så har man ikke den samme energien man hadde før da man var yngre. Men jo, jeg savner det nære, det personlige.
Jeg husker godt da vi hjemme hos mine foreldre fikk en av de først mobiltelefonene som var ment for folk flest. Det var en diger svart, og tung kasse med et telefonrør på. Hvor mobil den var, kan vel diskuteres. Men poenget var i alle fall at vi kunne ha telefonen med på hytta. Og det var jo et godt argument 🙂
Jeg husker også da datamaskin såvidt begynte å bli tilgjengelig for enkelte. Da sendte foreldrene mine meg på datakurs. Jeg husker at jeg syntes det var litt skummelt. Mye nytt, og så skulle man jo liksom huske alt dette nye. Men det gikk jo greit, selv om jeg aldri ble noen ekspert. Likevel så har jeg jo beholdt interessen, og liker å være på data og nett. Og mye finner jeg ut selv.
Mine barn vokser jo opp i data alderen. De får det inn med morsmelken, og det synes jeg er supert i grunnen. For når jeg trenger hjelp til noe internett eller data problemer, så kan jeg enkelt spørre dem. Og vips har problemet blitt løst.
Den største fordelen med internett som jeg ser det, det er at verden har blitt ganske liten. Da jeg var ung, hadde jeg over 40 brev venner fra hele verden. Mine barn vet vel knapt hva en brev venn er. Men da skrev vi lange brev, og ventet i ukevis på svar. Nå chatter vi. Og vi trenger ikke vente mange sekundene før svaret ankommer. Så det er jo bedre på en måte, for man blir kjent på en helt annen måte. Samtidig så blir man ikke kjent på den inngående måten lenger. Så det er jo litt vemodig. Men likevel…jeg liker chat, jeg liker blogger, og jeg liker å se bilder. Og da er jeg jo fornøyd.
Sosiale media finnes også i mange varianter. Så mange at jeg har gitt opp å følge med. Får det litt med via barna mine, men rekker ikke over det selv. Jeg holder meg til Facebook og Instagram, og et par steder til. Det er nok for meg. Så har vi jo Skype også da, med sine muligheter. Og joda, jeg har Skype. Men det er utrolig tidkrevende å sitte å prate med folk hele dagen lang. Så jeg er ikke der så veldig ofte, for å si det sånn. Kik og Whatsapp og lignende mobilchat, det holder jeg meg langt unna. Jeg skriver kjapt og greit på tastatur, men på sånne små mobiltastatur, da tar det evigheter. Så det har jeg gitt opp. PC’en er best 😀
Fordelen med at barna har mobiltelefon nå, er at det faktisk er en viss mulighet for å få kontakt med dem når de ikke er hjemme. Før i tiden så hadde vi avtalte klokkeslett, men ellers veldig liten kontroll. Nå synes jeg jo at mobilen er et trygghetsmoment også. For verden er blitt mindre, men også farligere. Det er ikke like trygt å ferdes ute lenger. Og internett har gjort oss mer tilgjengelige.
Så hva som er best, før eller nå, det er vel egentlig en smakssak. Men man kan jo si at hver alder har sin sjarm 😉
