TANKER I NATTEN

Det er sent, langt over midnatt. Jeg har akkurat kommet hjem fra hyggelig lag med min bror og hans familie. Og jeg setter meg ned i godstolen, og begynner å fundere.

Lørdag er normalt ikke min favoritt dag. Men hvis det skjer noe, eller når ungene mine er hos meg, så er lørdagen til å overleve. Denne lørdagen var ikke ungene mine hos meg, men likevel har jeg vært lite alene. Fikk besøk av en god venn midt på dagen. Og om kvelden dro jeg som jeg allerede har skrevet, til min bror og hans familie.

Tankene mine går til hvorfor jeg synes lørdagen er en sånn kjip dag?
For folk flest er det ukens høydepunkt. Det er da man kan få gjort ting man kanskje ikke når resten av uken, da kan man være med familien, eller med venner. Og man nyter det å ha fri fra jobb og skole. For meg er vel lørdagen blitt en slags ensomhetens dag. Nettopp fordi når jeg er alene, er alle andre opptatt med sine familier, eller kanskje de skal på en eller annen tilstelning, eller…. Ja, you name it! Jeg har hatt en lørdagsdepresjon i mange år nå. Den kommer som regel ganske presis. Men i det siste har lørdagsdepresjonen uteblitt når ungene har vært her. Og jeg har virkelig klart å slappe av og kose meg. Og til og med et par alene lørdager har også gått klar av depresjonen. Så kanskje det ordner seg nå?

Helt klart har det med alle ting som har skjedd i livet mitt, alle bekymringene, alle problemene, sykdom. Alt dette til sammen setter jo sitt preg. Denne lørdagen var jeg nokså forberedt på lørdagsdepresjonen. De siste ukene har vært turbulente. Men heldigvis har jeg klart å holde meg opptatt, og slapp unna. Helt til nå. Men, teknisk sett, så er det søndag nå. Selv om jeg enda ikke har sovet.

Det er en ting jeg helt klart savner. Jeg savner en spesiell venn, en som jeg kan ringe til når jeg har det tungt, en som kan komme og være med meg, holde rundt meg, og fortelle meg at alt vil bli bra. I grunnen har jeg en lignende venn. Bare at han er ikke tilgjengelig hele tiden. Han er en travel mann. Og det er sjelden det passer for oss begge å møtes og prates. Men til nå har vi hatt omtrentlig daglig kontakt på nett. Men også det minker. 

Enkelte har begynt å lure på om jeg ikke snart skal finne kjærligheten? Men akkurat der er jeg nok ganske steil nå. For kjærlighet kan være så mangt. Men den kjærligheten mellom mann og kvinne, er ikke lett å finne. Egentlig tror jeg ikke den er så langt borte. Men, i min alder, så skal det noe til å finne harmoni med en kjæreste på samme alder. Fordi vi begge har inngrodde vaner og uvaner. Det har ikke noe med om man har vært lenge alene eller ikke. Det har rett og slett med at man er etablert. Og hvis man da plutselig skal være med et nytt menneske, lære dens vaner og uvaner å kjenne, og kanskje forandre på sine egne vaner og uvaner for at det skal fungere…det er bare ikke så enkelt. Man er jo etablert, etter mange voksen år. 

Det sies jo at det å skape et liv med en ungkar som har passert 30, er en vanskelig oppgave. Fordi han allerede da har skapt sine vaner, sitt liv. Men det gjelder jo ikke bare han, det gjelder jo oss alle. Når vi kommer litt opp i godt voksen alder, så har vi jo alle gjort akkurat det samme som ungkaren som har passert 30. Vi har skapt våre vaner, vårt liv. Og når to mennesker da skal finne hverandre, finne kjærligheten, og så ønske å etablere noe sammen, da kan det fort bli full kræsj. Og irritasjoner vil tårne seg opp, og gjøre alt vanskelig.

Så derfor er jeg steil på akkurat det. Det er sårt å være alene. Men det er for slitsomt å begynne på nytt. Jeg er bare ikke 20 lenger, rett og slett. Har slitt med alt for mye av andre ting. Og orker ikke å tenke tanken engang, på å bli kjent med et nytt menneske, bare for å finne ut at det ikke gikk likevel. Jeg har rett og slett akseptert situasjonen min. Og trives i grunne veldig godt sånn som jeg har det nå. Bortsett fra lørdagene 😉 Men, jeg har et håp om at det meste ordner seg for snille piker. Så ser frem til lørdagene med håp og tro 🙂 Det skal nok gå bra 🙂

Ha en fortsatt god helg 🙂 

 

2 kommentarer
    1. Det er så godt å høre at lørdagene blir bedre 🙂 Og det merkes også på deg! 🙂 -Og resten…? Du har nok rett i det; Det blir ikke lettere med årene å tilpasse seg andre 😉
      Klem!

    2. monicen: Så sant, så sant. Det merkes nok 🙂
      Og nei, det blir ofte vanskeligere å tilpasse seg andre, men man får ikke glemme at noen faktisk får det til. Er kanskje det som er ekte kjærlighet 😉

    Legg igjen en kommentar

    Obligatoriske felt er merket med *

Siste innlegg