TAKK FOR AT DU KURERTE MEG

Opp gjennom årene har jeg hatt til sammen 4 forhold. Det lengste var med han jeg var gift med…det forholdet varte i 21 år. Det er lenge det. Vi vokste helst fra hverandre, hadde veldig forskjellige interesser osv. Men forholdet ga oss jo 2 nydelige barn ♥ Og det er jeg virkelig veldig takknemlig for 🙂 Vi er gode venner den dag i dag.

Mitt neste forhold varte i ca 8 måneder. Det var et langdistanseforhold. Ikke veldig tilfredsstillende for min del. Tungvint og skal måtte reise hele tiden, og planlegge, osv. Man kunne aldri være impulsive. Dyrt ble det jo også. Og etterhvert kjente jeg at jeg ble misfornøyd. Følte hele tiden at det var jeg som føyde meg. Jeg som jobbet. Jeg som følte meg litt liten.

Neste mann ut var jeg sammen med i 2 år. Vi var samboere i 1,5 år. Han var flyktning, og hadde en annen opprinnelig kultur enn meg, En annen religion, og andre matvaner. Og han var 11 år yngre enn meg. Forholdet gikk forsåvidt ganske greit. Vi måtte jo begge tilpasse oss litt mer enn i et forhold med to personer fra samme land. Og i lengden ble det utrolig slitsomt for meg. Jeg gikk lei. Ikke bare var det tungt med alle forskjellene, men han hadde jo ikke noen fast jobb, og penger var det lite av. Jeg ble syk, og veldig sliten. Da han fant ut han skulle reise til Oslo for å jobbe, kjente jeg at det var godt med en pause. Og noen måneder senere besluttet jeg at det var så godt å være alene, at jeg fant det best å avslutte. For nå var jo plutselig det også blitt et langdistanse forhold. Og det takler jeg jo ikke spesielt bra. Det var en trist affære. Og jeg var oppriktig lei meg, samtidig som jeg var lettet. Nå kunne jeg slappe av, og konsentrere meg om meg selv og min egen helse, og mine egne bekymringer.

Jeg fant at jeg trivdes godt med denne tilværelsen, men likevel følte jeg på at jeg manglet noe. Jeg manglet den store kjærligheten. Men jeg var blitt veldig usikker på om den egentlig fantes for meg. Jeg begynte å spekulere i om jeg skulle gjøre ett forsøk til. Og til slutt bestemte jeg meg for å lage meg en online date profil. Jeg datet flere, men ble veldig opptatt av en spesiell mann jeg fant på det nettstedet. Han var ikke som de andre. Han virket mer tilbakelent og søkte ikke så intenst. Jeg nærmest bestemte meg for han. Så jeg jobbet iherdig. Og til slutt kom jeg i mål. Vi ble kjærester.

I ettertid angrer jeg litt. Eller nei…angrer ikke, for det var absolutt en nyttig erfaring. Men, han klarte å såre meg….skikkelig! Som jeg aldri før har blitt såret. Jeg likte han jo såååå godt. Men det var en del skjær i sjøen. Mye som ble rart, og faktisk overnaturlig! Han var hjelpsomheten i egen person. Kjempeflott det. Og jeg ble revet med i iveren. Men det tempoet han holdt, klarte jo ikke jeg å holde tritt med. Jeg var konstant syk, jeg hadde konstant feber. Og null overskudd. Jeg hadde nok med å holde hodet over vannet. Men han satte i gang med forskjellige prosjekter. Og da mener jeg forskjellige….ikke bare ett, eller to, nei…mange. Uten å ferdigstille. Det nådde han nemlig aldri.

For…han skulle til Syden med barna sine. Noe som selvsagt var helt greit. Han lovet meg at det var internett på hotellet, og vi skulle ha daglig kontakt. Men hva skjedde?
Det gikk ganske lenge…sent på kvelden eller noe sånt, så fikk jeg en chat på facebook, at der var så dårlig dekning på hotellet, nettet gkk så tregt, så det gikk ikke å chatte, det gikk ikke å holde kontakten. Den siste tiden hadde jeg følt at noe hadde forandret seg. Men klarte ikke helt å sette fingen på det.

Han hadde to facebook kontoer. Den ene fikk jeg lov til å være venn på. Den med et idiotisk tullenavn. Den andre, den med hans virkelige navn, fikk jeg ikke lov å være venn på. Under påskudd av at han aldri brukte den. Noe jeg etterhvert fikk se at forandret seg. Mens han var i Syden.

For det har seg nemlig sånn, at han som hadde så dårlig nett, at han ikke kunne chatte, han hadde godt nett til å laste inn bilder. Og det gjorde han på den facebooken jeg ikke fikk være venn på. Og jeg har lang erfaring med både bilder og chat, og jeg VET at det er lettere å chatte med dårlig nett, enn å laste bilder. Så jeg fikk det rett i fleisen, at han var rimelig feig. Istedet for å ta opp hva som evt var problemet, eller å rett og slett gjøre det slutt, så frøs han meg ut. Så til de grader iskaldt! Jeg har sjelden vært så rasende, som jeg da følte meg. Og ved første anledning konfronterte jeg han med akkurat det. Og da svarte han at han ikke trengte å gjøre det slutt, for nå gjorde jo jeg det!


Bildet er hentet fra Google.

Jeg var helt knust. Lenge. Jeg fikk han til å hente de siste tingene sine hos meg. Og merkelig nok skjedde noe rart da han hadde gjort det. For å forklare litt, må jeg gå litt tilbake. Han var nemlig en litt alternativ type han her. Han hadde tarot kort, som jeg for all del aldri måtte røre. Det gjorde ikke meg noe da. Han hadde litt overnaturlige evner, som innbefattet gjengangere, spøkelser. Noe som forsåvidt heller ikke gjorde meg noe. For jeg har tidligere gjort egne erfaringer når det gjelder sånne ting. Så det var ikke noe jeg syntes var så veldig uvant på en måte. Men det rare, var at de månedene jeg var sammen med han…ca 8 måneder det også….da var det unaturlig urolig i leiligheten min. Urolig på den måten at både jeg og ungene mine opplevde merkelige ting som ikke kunne forklares. Til og med lukter som ikke kunne forklares opplevde vi. Og etterhvert som jeg følte noe var mer og mer galt i forholdet vårt, jo mer urolig ble det i leiligheten. Og jeg kjente at jeg ble trøttere enn noen gang før. Utslitt for å være helt nøyaktig.

Jeg følte aldri jeg var alene, når jeg øyensynlig var alene. Det var både lyder og bevegelser som ikke stemte overens med normalen. Rett og slett så visste jeg at jeg aldri var alene lenger. Jeg kunne bare ikke se hvem andre som var der. Til og med katten min hadde en reaksjon jeg fortsatt får frysninger av når jeg tenker på det. Faktisk så føltes det som at Pus passet på meg, og jaget ut han eller hun som var der akkurat da. Helt fra kjelleren, opp i stua, og ut gjennom terassedøra, som var lukket. Pus så helt tydelig noe jeg ikke så…og fulgte etter vedkommende, med blikket fast festet på det jeg ikke kunne se, gjennom hele ferden. Jeg gikk bakerst, med struttepels over hele opplevelsen. Jeg kjente at da var grensen min nådd. Om jeg opplevde flere merkelige ting nå, så ville jeg måtte ta kontakt med noen som faktisk kan gi fred i huset.


Bilde hentet fra Google

Ikke lenge etter, kom han og hentet tingene sine, min siste eks. Og det var siste gangen jeg så han. Da jeg gikk inn i leiligheten min etterpå, og lukket døra, føltes det så lunt og trivelig med ett. Den litt guffne kalde følelsen jeg hadde hatt en tid, var som blåst bort. Vi opplevde ikke noen store unormale ting flere ganger, og sakte men sikkert slapp følelsen av at jeg hadde en usynlig samboer. Etter det har det ikke skjedd en eneste unormal ting her i huset. Freden er gjenopprettet. De fulgte rett og slett med han. Eller kanskje det bare var her for å veilede meg. Jeg aner ikke.

Men i ettertid, har jeg funnet ut, at jeg skal ALDRI mer ha en ny mann i mitt liv. Det holder med meg og ungene mine. Jeg har nok med dem. Og vil heller leve og ånde for dem og familie og venner. Jeg tror rett og slett han kurerte meg. I oktober ble jeg veldig syk, og fikk endelig pencillin. Vi hadde gjort det slutt i juli/august. Etter den kuren i oktober har jeg ikke vært syk. Jeg som har vært konstant syk i flere år, er nå endelig frisk. Og jeg er nesten overbevist, av at gleden og roen jeg har funnet ved å være alene, har gitt meg den energien jeg trengte for å bli frisk. Jeg har ingen planer om å ødelegge det med å ta en ny mann inn i livet mitt igjen. Jeg har innsett at jeg tror på kjærligheten, men ikke for meg selv. Men for alle andre 🙂

Jeg holder meg nå med en ekstra god mannlig venn, som jeg ikke skal gi slipp på så sant jeg kan unngå det 🙂 Det er nok for meg 🙂 Da får jeg det jeg trenger.
Det er herlig å slippe jakten på drømmeprinsen. For han finnes ikke. Det innser jeg nå. Jeg er for gammel til sånt. Det passer bedre til de unge. De har enda en sjangs til å møte sin soulmate.

Nå sitter jeg her, med flere halvferdige byggeprosjekter og andre prosjekter. Og må på en eller annen måte få hjelp til å ferdigstille tingene.

Tusen takk til du, min siste eks, fordi du kurerte meg mot menn. Du fikk meg til å innse at toget har gått 🙂 Lykke til videre i ditt eget liv, med din nye kjæreste. Håper hun slipper å oppleve det jeg måtte gjennom!


Bildet er hentet fra Google.

 

 

#forhold #kjærester #spøkelser #samliv #kur #alternativ

2 kommentarer
    1. En utrolig god lesning og beskrivelse av din siste relativt merkelige eks. Husker jeg advarte deg gang på gang..fryktelig synd du nå sitter igjen med masse halvgjorte saker etter han. Men godt du til slutt fikk fred i huset..husker det der.
      Kan ikke bare resolutt avgjøre du aldri skal møte prinsen da 🙂 brått dukker dem opp fra en sky. Jeg er nå eldre enn deg og har rett og slett ikke gitt opp den prinsen..en der ute er ment for akkurat deg 🙂 Stor klem til deg min gode flotte venninne 🙂

    2. Monica Tronsmoen: Ja, jeg husker godt vi pratet en del, og du ikke likte det du hørte. Så jeg tok jo til fornuften til slutt da. Og ergo, der forsvant jo troen på drømmeprinsen da vet du 😉 Om han en dag skulle dukke opp, så kommer jeg sikkert ikke til å legge merke til han 😛

      Og jahhh….du er såååå mye mer gammel enn meg…hele 2 år altså…huff og huff 😛 Hehehe. Vi har gjort hver våre erfaringer. Det er nå helt sikkert og visst 🙂
      God klem til deg også kjære du 🙂 Hjelper alltid godt 🙂

    Legg igjen en kommentar

    Obligatoriske felt er merket med *

    Takk for at du engasjerer deg i denne bloggen.
    Unngå personangrep og sjikane og prøv å holde en hyggelig tone selv om du skulle være uenig med noen.
    Husk at du er juridisk ansvarlig for alt du skriver på nett.

Siste innlegg