FERIETUREN SOM ENDTE MED INTENS HODEPINE

Jeg har en tendens for tiden, til å begynne med slutten, og kanskje fortsette med begynnelsen, om jeg føler for det. Og så også denne gangen 😉

Det har seg sånn at jeg har vært en uke i Roma, sammen med mine håpefulle tenåringer. Og jeg har planer om et blogg innlegg om den uken der også, illustrert med fine bilder. Turen var forøvrig superkjekk, helt til hjemreisen skulle begynnes.

For å få pris og alt sammen ned, så hadde jeg bestilt fly på helt totalt ukristelige tider. Både til og fra Roma. Akkurat det er jo bakdelen når man skal reise, det å stå opp midt om natten, for å komme seg på flyplassen innen de tider som er bestemt osv. Da vi reiste til Roma, skulle flyet gå klokken 6 om morgenen. Hjemturen skulle flyet gå klokken 6.20. Og med disse klokkeslettene, og det faktum at man må være på flyplassen 1,5 time før, gjør jo at man omtrent ikke behøver å legge seg når man har kommet inn i sommervaner, og sene leggerutiner.

Turen til Roma gikk smertefritt. Vi var stuptrøtte da vi kom frem til hotellet, og gikk til nærmeste restaurant for å spise middag. For å gjøre det lettvint. Noe mer orket vi jo ikke. Så vi pinet oss oppe til i kveldinga, da vi la oss, og sovnet momentant.

Hjemturen ankom. Vi skulle stå opp klokken 3 om natten. Og etter et par timers søvn, ringte klokka. Jeg grep mobilen, for å stoppe ringingen, og oppdaget at jeg hadde fått sms sånn midt på natten.

Sms’en viste seg å være fra flyselskapet, i dette tilfellet KLM. Der sto det at den første flyavgangen vår var kansellert, og at de skulle kontakte meg så snart de hadde fått en oppklaring i situasjonen.


Bildet er googlet.

Blodtrykket mitt steg helt til topps, og håret reiste seg i nakken. Dette var akkurat det jeg trengte, jeg som sliter med å klare å gjennomføre dagene sånn noenlunde oppegående. Hva skulle jeg nå gjøre?

Vi var nå alle 3 våkne, og jeg forsøkte å få forskyvet transporten til flyplassen en liten stund, sånn at jeg kunne bruke internett og telefon for å få en avklaring i ting. Men det gikk ikke. Jeg måtte da likevel betale avtalt pris. Så da besluttet jeg at vi dro til flyplassen likevel, før hanen sto opp.

Å sjekke ut av hotellet var heller ikke smertefritt. For der måtte vi betale et ekstragebyr på hele 63 Euro! Hva i alle dager? Jeg har jo betalt oppholdet. Sånne uforutsette utgifter hadde jeg da overhodet ikke kalkulert med. Men den saken tar jeg videre. Og håper at jeg får medhold.

Å komme til flyplassen var jo en ensom affære. Der var jo knapt nok en levende sjel å spore. Og vi satte oss ned og jeg prøvde å få nett til å lete opp diverse telefon nummer, og evt. nettsider. Men så fikk jeg ikke pc’en min på nett, og stanget med det til batteriet var omtrent oppbrukt. Flyselskapets facebookside skrøt av 24 timers service, og jeg tok kontakt, men fikk ikke svar før batteriet var helt utgått. Ikke fant jeg spor av plasser hvor man kunne lade opp igjen. Så der satt jeg. Jeg fikk da prøvd å ringe flyselskapet. Men deres kundeservice skulle ikke åpne før 4 timer senere, så der satt vi da.

Etter noe som virket som dagevis, kom det endelig en mann og satte seg i informasjonsskranken rett ved der vi satt. Jeg gikk og forklarte saken, og at jeg trengte nye billetter. Om han visste hvor jeg kunne henvende meg? Han trakk litt på skuldrene og virket rimelig uinteressert, men pekte mot en Alitalia skranke. Der kunne jeg kjøpe nye billetter. Kjøpe nye billetter hadde jeg jo ikke tenkt. Jeg ville jo ha nye billetter, som erstatning for dem jeg allerede hadde.

Jeg begynte en lang vandring, ettersom folk endelig hadde begynt å ankomme flyplassen i jobbøyemed. Og jeg spurte meg for både her og der, og ble henvist hit og dit. Til slutt fant jeg den lengste køen jeg noen gang har sett. Og der skulle jeg altså stille meg.

2,5 timer sto jeg i kø før jeg nådde frem til en hyggelig dame i skranken. Og derfra ble det nye billetter, med en ufattelig og tidkrevende omvei, og frokost på en av flyplassens restauranter, og henvisning om hvor jeg skulle sjekke inn, og at jeg ikke skulle gjøre det i automat. Flyselskapene vi nå skulle reise med, var Air France og SAS.


Bildet er googlet.

Vi kom frem til innsjekking/baggage drop, og der ville de plent at jeg skulle gå og sjekke inn i automat. For en frustrerende beskjed å få. Men jeg argumenterte og fortalte at jeg hadde fått beskjed om å gå direkte, uten automat. Og så ble det en masse telefonering hit og dit for hun som satt i skranken. Og til slutt, med litt frem og tilbake, fikk vi endelig sjekket inn. Og ikke uten problemer.

Heldigvis var koffertene våre lette. 2 kofferter som omtrent ikke var halvfulle engang. Så der ble det ingen komplikasjoner.

Flyturene gikk greit. Men jeg har konstatert at jeg hater sikkerhetssjekken, hvor man må ta av seg belter, sko og diverse. Og at det å glemme å ta mobilen ut av lommen selvsagt gir piping. Men det er søren ikke enkelt heller, når man går der som en zombie, dødsstresset, og liksom skal huske og organisere alt. Men vi kom oss gjennom alle steder. Og jeg er jo tross alt takknemlig for at de er så nøye på sikkerheten, selv om det medfører diverse irritasjon når man står midt oppi det.


På Charles de Gaulle i Paris opplevde vi den største avstanden mellom terminalene. Jeg takker for tog, og det lengste rullebåndet jeg noen gang har sett 😉 En ekte berg og dalbane i slow motion 😀

Vi hadde flere flybytter, og de siste to fikk vi ikke sitte sammen. Og selvsagt måtte vi sitte i midten i stolrekkene på 3 og 3 stoler. Alle 3 faktisk. Noe som førte til enda mer frustrasjon, hvor man da må sitte bent oppreist, og klare å holde seg våken. Hvor pinlig ville det ikke være om jeg sovnet, og hodet mitt sank ned på skulderen til den fremmede mannen ved en av mine sider?

Vel, til slutt nådde vi Sola, og kunne gå gjennom en passkontroll med eks antall sivil og uniformert politi, og til slutt sette oss i en taxi. Vi ankom hjemmet 10 timer etter den opprinnelige planen. Og det var sikkert ikke ille, når jeg leser i aviser og sånt om de som må vente i flere døgn etter kansellering.

Jeg sovnet øyeblikkelig i det hodet mitt traff puta, og sov i noen få timer. Våknet av en mega intens hodepine jeg ikke har opplevd maken til. Det var altså i går. Og hodepinen er der fremdeles. Har sovet noen ganske få timer denne natten, og kroppen føles som den ligger minst 10 cm ovenfor madrassen.

Nå er jeg ikke ukjent med stresshodepine, men det er heldigvis lenge siden forrige gang. Straffen er jo da at hodepinen denne gangen er vondere enn jeg noen gang har opplevd. Og jeg vil nok antakelig måtte slite med den i noen dager. Men jeg vet at det går over. I mellomtiden prøver jeg å døyve toppene med smertestillende og Redbull. Det har en delvis virkning. Sånn at jeg i det minste kan trekke pusten uten å svime av.

Så da ble dette beklageligvis et frustrert og sutrete innlegg, men snart kommer et mye kjekkere, hvor jeg deler litt bilder fra en flott uke i Roma 🙂
Ønsker alle sammen en strålende dag ♥ 


Bildet er googlet.

 

#fly #KLM #SAS #AirFrance #reise #frustrasjon #flyplass #straff #billett 

6 kommentarer
    1. Jeg kan formelig kjenne frustrasjonen helt hit, altså! Ingenting som er verre enn når hjemturen går på tverke, man er sliten, og bare vil hjem! Og når hodepinen blir resultatet, så er det jo enda verre. Krysser fingrene for en quick recovery og at alt går på skinner for deg fremover!
      Stor klem! <3

    2. Håper du kommer deg fort da, sånne ting er jo så slitsomt..men håper du kan se tilbake på en flott tur når du har fått hvilt deg litt..blir gøy å se noen bilder fra turen:)
      Ha en fin Fredag <3

    3. monicen: Tusen takk for det kjære du 🙂 En gang forsvinner den nok…håper bare ikke den slår rekorden på 5 dager 😉

      Stor klem tilbake <3

    4. annebe: Tusen takk 🙂

      Ja, det er enormt slitsomt, men går over til slutt. Og ny blogg med bilder fra et vellykket Roma opphold kommer snart. Var helt fantastisk der 😀

      Ha en flott fredag og en god helg du også <3

    5. Nei og nei for en slitsom tur. Det er slike turer som gjør at jeg vel ikke våger meg ut i verden lengre, med dårlig helse og mere til……..

    6. eljos: Ja…den der dårlige helsen vi må slite med, setter en stopper for mye som kunne være kjekt å gjøre. Men til tross for lite energi, så fant jeg ut at det var verdt det. Og skulle ønske jeg slapp den hodepinen, sånn at jeg kunne få sove ut.

      Uansett….turen var virkelig kjekk….bare hjemreisen som ikke gikk etter planen.

    Legg igjen en kommentar

    Obligatoriske felt er merket med *

    Takk for at du engasjerer deg i denne bloggen.
    Unngå personangrep og sjikane og prøv å holde en hyggelig tone selv om du skulle være uenig med noen.
    Husk at du er juridisk ansvarlig for alt du skriver på nett.

Siste innlegg