Jeg er en vennlig sjel, synes jeg selv 😉 Og jeg liker å ha venner.

Fra vi er ca. 3 år gamle, begynner vennskap å bli viktig i livene våre. Det er da vi kjenner et savn om vi ser at andre har venner, men ikke vi selv. Det er da vi begynner å søke kontakt med andre, og finner hvem man har kjemi med. Hvem man trives med, og har lyst å være med.

Og dette fortsetter jo gjennom hele livet. Man har behov for venner. Venner er støtten vi trenger, på godt og vondt.

Annonsørinnhold

Spar stort: Kjøkkenutstyret du kupper på tilbud nå

Men ettersom årene går, og man vokser til, så endrer man seg gjerne en liten smule. Det som var viktig da vi var 7 år gamle, er ikke like viktig når vi passerer 30.
Men uansett har man som oftest klart å beholde minst en av barndomsvennene.

Jeg har selv kontakt med flere av mine barndomsvenner. Men vi har jo forandret oss litt underveis likevel. Vi lever forskjellige typer liv. Men noe har vi til felles likevel, og det er fortiden.

Jeg har alltid likt å skrive, og jeg har alltid likt å ha et slags nettverk. Og jeg har alltid likt å bli kjent med nye mennesker.
Samtidig har jeg alltid vært sjenert, og hatt problemer med å være utadvendt i store forsamlinger. Men nå har jeg jo klart å endre litt på akkurat det. Selv om jeg som oftest har en klump i magen når jeg skal på noe 😉

Bildet er googlet.

I ungdomstiden fant jeg på noe genialt. Jeg koblet sammen min skriveinteresse, og min interesse for å bli kjent med nye mennesker. Jeg begynte med brevveksling.

Jeg hadde brevvekslet litt med noen da jeg var yngre også, men det ble ikke det helt store. Første året på videregående, ble jeg kjent med en jente, som gikk så langt som til å sette inn en brevvenn annonse i et tysk ungdomsblad. Hun fikk flere hundre svar fra hele verden vil jeg huske. Og selvsagt var jo dette litt i overkant av hva hun hadde tenkt seg. Så hun tilbød meg og andre å overta noen 🙂

Så jeg plukket ut en liten håndfull, og satte i gang med å skrive og forklare 🙂

Jeg fikk god respons. Alle jeg plukket ut, svarte meg tilbake, og ville gjerne brevveksle med meg.
Noen var døgnfluer. Dvs. at vi i bunn og grunn hadde få interesser til felles, og samtalene i brevene gikk tregt. Mens andre var det full klaff med, og brevene ble lenger og lenger for hver gang. Og etterhvert ble det lagt ved bilder både av brevvennen, familien, plassen de bodde på, osv.

Og jeg svarte jo på samme vis. La også ved bilder, og forklarte og beskrev.
Det var en veldig god tid.

Jeg husker spesielt en av brevvennene, en gutt, fra Kroatia (den gang Jugoslavia). Hans bilder ble jeg veldig betatt av. Han var jo en nydelig gutt. Og vi hadde veldig god kjemi. Han hadde mørkt hår med lett fall i, rent og vakkert ansikt, pene brune øyne. I mine øyne kunne han godt bli fotomodell, men han drev med en annen utdannelse som jeg ikke husker hva var akkurat nå. Ingeniør av en eller annen sort i alle fall. Vi var like gamle.

Jeg var faktisk såpass betatt, at jeg skrøt av han til venninnene mine husker jeg. Jeg viste bilde og sa at han var jeg kjæreste med 😉 Hehe. Gud altså, så barnslig. Men så god kjemi hadde jeg faktisk med han den gangen.

De fleste gikk på limpinnen, og var kjempeimponerte 😀 Men etterhvert sa jeg at jeg bare tøyset, og forklarte hvordan det hele hang sammen. Jeg er ikke i stand til å lyve. Får så dårlig samvittighet. Men det var moro å tulle litt i alle fall 🙂

Årene gikk, og jeg fikk flere og flere nye brevvenner også. Noen falt fra, mens nye kom til. Og på et tidspunkt hadde jeg over 40 brevvenner fra hele verden. Kommunikasjonen gikk på engelsk, og det var jo ikke internett på den tiden, så man ventet et visst antall uker før man fikk svar. Postkassen vår var som oftest ganske full. For jeg hadde så mange venner at det var alltid noen som hadde svart.

Bildet er googlet.

Dette ble jo en hobby, helt frem til jeg giftet meg, og vi skaffet oss hus og familie. Da måtte jeg avslutte. Det ble for mye.
Jeg beholdt ca 8 stykker. Dem jeg følte jeg hadde best kontakt med.
Dessverre var min flamme fra Kroatia falt fra. Det ble jo etterhvert uroligheter der, og en dag stoppet bare all kommunikasjon opp.

Jeg har mange ganger tenkt på hva som kan ha skjedd? Om han lever nå? Og hvordan hans liv er?
Krigen der var jo ubarmhjertig, og jeg sørget over tapet. Men håper jo at han den dag i dag lever, og har det bra. Jeg har forsøkt å søke på han på facebook, men har ikke funnet han så langt.

Jeg fikk jo flere gode venner også. Men de fleste har etterhvert falt fra selv, helt sikkert grunnet familieforhold, jobb og  voksenliv. Men et par stykker har jeg som venner på facebook. En av dem ble nylig venn. Hun hadde søkt på meg, og funnet meg der. Veldig kjekt å ha kontakt igjen. Men det er jo på en helt annen måte enn den forhistoriske vi en gang hadde 🙂

Bildene her tilhører Andrea Coscarello fra Argentina. Dette er litt av hva hun mottok fra meg den tiden vi hadde hyppig kontakt 🙂

Bildene har hun lagt ut på facebook 🙂 Veldig koselig gjensyn synes jeg 🙂

Et par av vennene mine fikk jeg også gleden av å møte, takket være at jeg har reist en del. Det er også uvurderlig for meg, det å kunne møte mine venner IRL.

Men dagen i dag, har jeg et annet fokus i skrivingen. Jeg skriver sjelden brev, men skriver vel desto mer i bloggen 😉 Så det er her mitt nye skrivenettverk befinner seg, i bloggverdenen 🙂 Og jeg koser meg med det 😀 

#brevvenner #penpals #venner #vennskap #brev #post #forhistorisk