Nå kommer dette her til å høres ut som et skryteinnlegg antakeligvis, og ikke minst, med Janteloven i bakhånd, så er jo sånt fy, fy!

Men det er ikke skryt, jeg vil vel egentlig bare referere til egne opplevelser, og ikke fantasihistorier.

Men jeg tror ikke jeg er alene om å synes det er litt vanskelig å motta komplimenter.
Det er ikke sånn at det er vondt eller noe sånt. Tvert imot, det er jo fantastisk, og gir en kraftig boost på selvtilliten.

Likevel er det litt vanskelig, på samme tid. Jeg vet liksom ikke hva jeg skal si. Så sier takk. Men har jo ofte litt lyst å benekte det vedkommende sier, fordi jeg ikke er enig. Men likevel så har jeg jo lært at andre ser jo på meg med andre øyne enn jeg gjør selv. Så da skal man jo helst tro på vedkommende, sånn at han/hun ikke tror jeg beskylder noen for løgn.

Gjennom livet så har jeg opplevd en del komplimenter. Men i perioder av livet, har det vært rimelig grått.

Jeg har vel alltid følt at jeg har vært en grå og usynlig person selv. Det kommer sikkert av at jeg er så rolig. Jeg er ikke den som roper høyest, fester hardest, eller stikker meg så veldig frem på andre måter. Men likevel så liker jeg jo å bli sett….på en positiv måte selvsagt 🙂

I de siste årene har jeg blitt sett. Mye. På godt og vondt.

Men jeg husker en spesiell episode fra mine ganske så unge år, som jeg har lyst å fortelle om først. Som handlet om kompliment, men som ikke var så vanskelig å motta.

Det var sikkert på slutten av 80 tallet, eller begynnelsen av 90 tallet dette skjedde. Jeg husker ikke datoen så nøye. Men husker veldig godt hvordan jeg så ut og hvem jeg var med.

Jeg var med han som senere skulle bli min ektemann, min daværende samboer. Anledningen var at et digert amerikansk hangarskip lå til havn i Stavanger, og det var åpent for publikum å komme ombord noen timer den ene dagen.
Jeg hadde på meg en brun skinnkåpe. Det var så populært med skinnjakker og kåper på den tiden. “Alle” hadde det tror jeg 😉 Og så hadde jeg langt permanentkrøllet hår, som også var populært på den tiden.

Da vi kom inn i skipet, sto mannskapet stramt oppstilt langs veien vi gikk. I hvilende giv akt. Det var ikke så helt uvant for meg, militærbarn som jeg er, men var fascinerende nok likevel, all den tid dette var andre uniformer enn jeg var vant til å se, og ikke minst, flere hudfarger blant mannskapet. Det var tjukt med folk der, og jeg ruslet ved siden av samboeren min. Plutselig gjorde en av mannskapet vi passerte, honnør. Jeg husker at jeg skvatt litt. De hadde jo stått så stille, og så ble bevegelsen så brå i sideblikket mitt. Jeg snudde meg å kikket på mannen som gjorde honnør. Det var en svart mann. Jeg kan huske at han lignet på en kjent skuespiller, nå i ettertid altså. Da jeg snudde meg og kikket, så møtte han blikket mitt, og smilte til meg. Jeg ble ganske forfjamset husker jeg, og gløttet bort på samboeren min, som smilte med hele seg, og så stolt ut. 
Jeg fattet jo ikke bæret, og lurte på hva det var for noe, hvorfor han gjorde honnør?

Man skulle virkelig ikke tro at jeg var vokst opp i militære kretser 😛

Men min samboer forklarte at han gjorde honnør til en vakker dame, og den damen var meg. 
Jeg ble ganske overrasket, og snudde meg og kikket enda en gang på den mørke mannen. Og han møtte blikket mitt igjen.

Jeg kan love, at jeg har levd lenge på den opplevelsen. Det er første og eneste gang noen har gjort honnør til meg.

Men det er ikke siste gangen jeg mottok komplimenter.

Honnøren var ikke vanskelig å motta, for den kom overraskende, i en ukjent situasjon, og fra et vilt fremmed menneske, på en ganske så høflig, respektfull og sjarmerende måte. Og det var så mange andre mennesker der, at jeg aldri fikk tid til å reflektere så mye. Ikke før etterpå 🙂

I mine gifte år, ble jeg nok ganske grå og usynlig. Det var travelt med familie, jobb og hus. Og jeg slet ganske mye for å holde meg selv våken og sånn noenlunde opplagt. Noe som ikke var så lett, all den tid mine utmattelsesproblemer etterhvert begynte å ta form.

Etter skilsmissen blomstret jeg litt opp. Jeg ble ganske sosial på nett, og møtte også noen av mine nye nettvenner. I tillegg til at jeg også datet litt innimellom. Og hadde allerede den gangen slanket meg litt.

På den tiden fikk jeg mange komplimenter. Og det var ufattelig vanskelig. Tro det eller ei. For jeg var bombesikker på at de løy. At de bare sa det positive for å smigre, for å oppnå noe.

For jeg følte meg overhodet ikke vakker eller pen på noen måte, og slett ikke sexy. Jeg var fortsatt overvektig. Og jeg slet noe fryktelig med selvtilliten og gamle demoner. Og hver gang jeg fikk et kompliment, rødmet jeg heftig, og beskyldte vedkommende for å lyve, eller for å være blind på begge øynene. Jeg ble rett og slett uvel av det. Så sikker var jeg på at dette ikke var sant, det som vedkommende sa til meg.

En ganske vond følelse. For jeg trengte egentlig å tro på det. Men jeg klarte det ikke.

Årene har siden gått, med en del problemer med helsen, og med privatlivet. Diverse kjærester og samboere, og diverse nedturer når dette ikke fungerte. Etterhvert “døde” jeg litt på følelsesfronten. Alt av komplimenter prellet av som vann på lusa, og ingen klarte å trenge gjennom det harde skallet. Jeg ble hverken fornærmet eller beæret når noen sa noe pent om meg.

Men så har situasjonen endret seg en god del de siste par årene. Det er nå 2 år siden jeg hadde kjæreste sist. Og jeg har slitt enormt mye med meg selv. Følt meg totalt mislykket. Og det var jo da jeg virkelig “døde” inni meg. Ingenting var verdt noe. Jeg levde kun for mine barn. For dem elsker jeg over alt på jord. Og jeg sverget på at noen mann skulle ikke få gjøre seg gjeldende noensinne igjen i mitt hjerte. 

Vel, jeg tok feil. Sånt kan man jo ikke akkurat bestemme. Men når det først skjedde igjen, så ble det jo ikke noe av likevel. Og følelsene jeg nå sliter med, er rimelig varierte. Dagene er en skikkelig berg og dalbane. Jeg holder hodet over vannet, og verdigheten i behold. Men det holder hardt noen ganger.

Det som er bra oppi det hele, er jo å se at jeg faktisk har følelser. Jeg er i stand til å føle. Jeg føler ikke hat. Bare kjærlighet. Men likevel en vanskelig kjærlighet. Men samme hva, så vil jeg heller ha den vanskelige kjærligheten, enn ingen følelse i det hele tatt.

Men nå skal jeg komme meg inn i sporet igjen her. For det med komplimenter, det har jo økt på betraktelig etter nyttår. Ikke at det er noen selvfølge. Men likevel, så har det skjedd. Det er nok flere grunner til det.

En av grunnene er at jeg har blitt kjent med mange nye mennesker. Og mange av dem er single, og frie til å gi komplimenter til hvem de enn føler for. Men også det at det ligger naturlig for mange, å være observante og hyggelige, og gi komplimenter. Sånt er jo hyggelig 🙂
En annen grunn er at jeg jo har slanket meg så vanvittig. Jeg er slankere nå enn jeg var for 25 år siden, da jeg fikk honnør fra en amerikansk soldat.
Og jeg har vært så heldig, at jeg også har beholdt en fin ansiktsform. Noe som ikke er noen selvfølge ved dramatisk vekttap. Og det hele gir sikkert et ok inntrykk.

I tillegg har jeg høyere selvtillit nå, enn for bare et par år siden. Og det vises igjen i at jeg ikke er så usynlig lenger. Jeg lever litt mer, for å si det på den måten.

Men hva med komplimentene?

Jo, de er fortsatt vanskelige å motta. Det er vanskelig å huske at jeg ikke er på størrelse med en elefant lenger. Og hver gang jeg får et kompliment, så blir jeg så stille og sjenert, at det rett og slett er pinlig. Men nå plager jeg ikke meg selv med å tro at det er løgn. Nå tar jeg det til meg, og blir lykkelig inni meg. Jeg får en skikkelig boost. Men har likevel lyst å protestere av og til…og noen ganger gjør jeg det også.

Men jeg har lært, at jeg ser meg selv med helt andre øyne enn dem som gir meg komplimenter. Og at det ikke er så pent å beskylde dem for løgn. I tillegg så har jeg også forstått at de fleste ikke sier sånt for moro skyld. De mener det. Og da er det jo noe som virkelig gjør godt i hjertet mitt. Noe jeg tar til meg, selv om jeg ikke er helt enig. Og tenk så kjedelig verden hadde vært, om smaken hadde vært lik hos alle.

I dag har jeg fått komplimenter flere ganger. Det er nesten så det begynner å bli en vane. Men nei. Tror aldri det vil bli en vane. Det er like rart hver gang. Og like koselig ♥ Og de som har gitt komplimenter, påstår jo at de mener det. Så da får jeg jo bare tro på det. Og jeg gråter slett ikke over akkurat det. Det er min medisin. Den som gir meg et reparerende plaster på såret i hjertet mitt. Det som gjør at jeg kan gå videre med løftet hode, selv når det stormer som verst.

Og komplimenter føles like godt enten det kommer fra venner eller noen som betyr mer, menn og kvinner, eller familie. Det betyr nemlig noe, å tenke på at man har blitt sett, blitt lagt merke til, at noen har festet øynene ved en, og faktisk tatt seg bryet med å formidle det i form av en kompliment.

Det som er teit å tenke på, er at jeg nok ikke er så flink å gi komplimenter selv. Der må jeg skjerpe meg altså. For når jeg selv føler at det er godt at noen tenker pent om meg, så vil jeg jo tro at andre også ville føle det godt om noen tenkte pent om dem 🙂

 

Er du flink å gi komplimenter?
Er du flink å motta komplimenter?
Hvilke komplimenter får du mest?

 

 

 

#komplimenter #følelser #honnør #stolthet #militæret