O.N.S. er tittelen på et show jeg var på i Stavanger nå i kveld. Det står for omstilling, nød og sult.

Og hvis man leser det sånn rett ut, så begynner man automatisk å tenke fattigdom, krig og den 3. verden.
Men neida, dette her handlet om mental helse, sett fra et humoristisk perspektiv.

Og det at jeg gikk på det showet, var også et stort skritt for meg, hvor jeg nok en gang gikk utenfor min komfortsone. Jeg gikk nemlig dit alene, uten å ha noen kjente å “støtte” meg til.

Annonsørinnhold

Knalltilbud på Dale, Devold, Johaug, Fjällräven +++

Jeg har aldri en gang vært på kino alene. Og det er jo ikke farlig å gå på kino alene, men jeg har en sperre. Og det gjelder å bryte den. Som jeg gjorde da jeg gikk ut og spiste på restaurant alene noen ganger i sommer.

Vel, det er ikke heeeelt riktig at jeg ikke hadde noen kjente å støtte meg til. For jeg visste om en som skulle dit, som jeg kjenner fra barndommen. Pluss at kona hans, skriver blogg, og jeg følger hennes blogg. Og det var henne, med utgangspunkt fra bloggen og livet hennes, showet handlet om. Og det var hun som var en av 2 som holdt showet
Og det var nok disse tingene (bekjentskapene), som var utslagsgivende for at jeg valgte denne anledningen å ta steget ut av komfortsonen, nok en gang. Det var en slags usynlig trygghet i det.

Bloggen anbefaler jeg absolutt et besøk, og den heter entittovergjerdet, og skrives av Linda Øye.

Det er nesten rart, at jeg som skal være blant publikum på showet er nervøs. Men sånn er det bare når man gjør noe man ikke helt føler man har kontroll over. For bare det å finne frem, og gå inn den rette døren, er jo en utfordring for meg nå til dags. Jeg er jo i tillegg sjenert, noe som kommer tydelig frem når jeg føler meg mutters alene ute i den store verden.

Men alt gikk bra. Jeg fant frem, takket være at jeg hadde fulgt datteren min til Pre-Cast for Norske Talenter der for et par år siden.

Salen forestillingen skulle holdes i, var sikkert noe som vanligvis blir brukt til kurs. Det så ut som en forelesningssal. Stoler, med bord foran. Og på bordet foran hver stol, lå det noe artig:

En penn formet som en sprøyte! Det var nok med hensikt

Fra offer til kriger, kan du lese om HER.

Jeg kjøpte meg noe å drikke, og fant meg en plass mot midtgangen. Jeg orket ikke å risikere at noen høye og brede ble sittende foran meg å sperre utsikten. Og jeg var heldig, for der jeg satt, kunne jeg se alt, hele tiden. 
Nå er det jo ikke sånn at det skjedde så mye på scenen, annet enn sang/musikk, og prat med snert. Men jeg synes det er viktig å se noe også, for å føle at jeg tar del i det hele.

Jeg er jo en betrakter, så jeg satt og betraktet alle som kom og fant seg plass. Jeg lurte på om jeg var overpyntet til å begynne med, men etterhvert kom det flere som hadde pyntet seg. Jeg synes det også er kjekt jeg, å pynte seg, å gjøre ære på dem som skal opptre.

Showet begynte herlig presis  

“I 1965 bestemte Stavanger å løsrive seg fra Hetland kommune. Hommersåk måtte se på at Stavanger ville bli by og klare seg selv. Det har jo i grunnen gått fint det. Helt til nå.

50 år kunne blitt et pent jubileum som selvstendig, men i stedet leser vi i avisene at «Stordalen sitt blod flyter i gatene», og vi ser flere eksempler på at det er sjelden at vi har hatt kriser som handler om noe mer dramatisk enn smør. Vi leser om at dette rammer, noen har til og med fortalt til media at i verste fall må de selge hytta.

Selv om vi begge selv er innflyttere til Hommersåk har vi allerede fått den ansvarsfølelsen det følger med å være «Riska-bu». Vi føler ansvar for å hjelpe. Vi henter mye av vår kunnskap fra media å har fått med oss at det er viktig å hjelpe folk «der de er», derfor ønsker vi i løpet av kvelden å dele erfaringer fra omstilling, nød og sult.

Linda Øye har mange års erfaring som katastrofetenker og Jossi Markhus har mange års erfaring som spillemann.

Vi lover latter og musikk. Dere kan vente dere alt fra U2 til Grønnsakspisersang av Thorbjørn Egner. Er ikke det variert så vet vi jammen ikke hva som er?? Dette vil bli en ny type forestilling. Vi vet ikke engang selv hvilken kategori dette hører hjemme i.”

Ja, dette var da presentasjonen av forestillingen, som man kunne lese på Facebooksiden fra billettsalget ble startet.

Jeg koste meg på showet jeg. Og ja, latter det ble det  

Katastrofetenkeren og spillemannen holdt gang i showet, med morsomme historier og fin musikk.

Artig når publikum fikk være med å synge. Det skjedde et par ganger. Og publikum var engasjert, og da blir det jo enda kjekkere

Jeg kjente igjen noe av historiene fra bloggen til Linda. Og jeg flirte like mye nå, som da jeg leste det

Veldig bra gjort, tøft å stå på en scene sånn som dette. Det bare MÅ beundres ♥

Det var en ting jeg ikke gjorde, som jeg var spurt om å gjøre. Jeg tilkjennega meg ikke.
Her kommer sjenansen min nok en gang inn. Og det skrittet ble for stort å ta akkurat i kveld.
Det var nemlig Linda selv som hadde spurt meg, i en kommentar på bloggen sin.

Men artisten, bloggeren, den nydelige kvinnen, var omsvermet etter showet. Og jeg ønsket ikke å presse meg på der og da. Jeg tenker nemlig sånn jeg, at hun, Linda, bor på Hommersåk. Jeg er fra Hommersåk, men bor på Hana. Jeg er innom Hommersåk flere ganger i uken, og med mindre ikke Linda tar båtveien når hun skal ut på noe, så MÅ hun forbi meg uansett. Så kanskje vi en dag møtes på annet vis Det hadde i såfall vært veldig hyggelig. Jeg hadde virkelig sansen for henne

Tusen takk for et kjempefint show. Og tusen takk for at jeg ble gjort oppmerksom på det