Jeg ble jo utfordret i går, til å skrive om hva jeg synes er heldig i mitt liv. Og jeg tok jo så klart den utfordringen. For jeg har veldig mye å være glad for. Innlegget kan du lese HER.

Men ironisk nok, så var akkurat i går en litt vanskelig dag å skrive om et sånt tema. På flere måter.

For jeg satt nemlig der og følte meg max uheldig. Og forsåvidt gjør jeg det fortsatt.

Lånt fra nettet.

Det har seg nemlig sånn, at jeg i et par måneder nå, har slitt med en vond skulder. Jeg har til og med vært til legen med den skulderen, for det har vært plagsomt i dagliglivet, til og med for meg, som ikke jobber og sliter.

Legen tok noen revmatismeblodprøver, som jeg ville få svar på, og som ville gjøres noe med, om de ga ett eller annet revmatisk utslag.

Jeg hørte aldri noe fra legen, så man skjønner jo da at prøvene ikke ga sånt utslag.

Men skulderen, den ble jo ikke noe bedre likevel. Den ble helst bare sakte verre.
Men så er jeg en sånn person som ikke er så flink til å klage, heldige meg 😛 Jeg liker ikke å sutre og klage for mye. Heller ikke til legen. Og dermed går det som det måtte gå til slutt.
Alt ble så mye verre, at nå sitter jeg her, og er satt ut av drift.

Bildet er lånt fra nettet

Det var på tirsdag, at jeg våknet om morgenen, ved å kjenne at smertene i skulderen hadde forverret seg drastisk i løpet av natten. Og jeg, vet du, tenkte at det sikkert går over. Det er nok bare finalen dette her, så blir det bedre om en dag eller to. For jeg skulle jammen ikke gå til legen å mase igjen. Jeg kan virkelig ikke fordra å gå til legen for ofte.

Onsdagen var skulderen blitt enda vondere. Jeg trodde ikke at det var mulig jeg, men fikk jo kjenne at det var absolutt mulig. Men fortsatt klarte jeg å kjøre bil, uten å besvime av smerte.

Men, onsdagen er ikke en legedag. Da er det enten legevakten, eller å vente. Og hva gjorde jeg?
Jo, jeg ventet.

Så kom torsdagen. Jeg hadde satt klokka på ringing, for sikkerhetsskyld. For man må ringe på et visst klokkeslett, for å få en hastetime.

Og hva skjer?
Jo, helt i svima er jeg, utmattet og utkjørt, så jeg presterer å forsove meg!

Så da måtte jeg vente enda en dag.

Og så er jeg jo så sta, at selv om jeg har smerter, så skal jeg jo leve livet fordet. Så jeg gikk på tur disse dagene. Hvor den ene dagen innebar massiv bruk av skulderen, ved klatring, og ikke minst, ved å måtte holde seg fast enkelte steder, for å holde balansen.
Jeg regner med det ikke ble noe bedre av den aktivititen 😉

Bildet er lånt fra nettet.

Så kom fredagen, som var i går.

Da var det ikke mulig å forsove seg. For da hadde jeg ikke blund på øyet hele natten. Smertene var blitt uutholdelige. Vanlig ibux eller paracet virket overhodet ikke. Og når morgenen kom, sto jeg opp, og ventet utålmodig på det rette klokkeslettet. Smertene var intense, og en liten ubetenksom bevegelse med armen, gjorde at jeg hev etter pusten, for smerten var så intens.

Og jeg var jammen meg heldig. For jeg fikk time på formiddagen allerede. Ofte ved sånne hastetimer, havner de på slutten av dagen. Men jeg slapp heldigvis å vente så lenge. Jeg svettet, og var helt satt ut av smerteanstrengelsene.

Jeg ante ikke helt hvordan jeg hadde tenkt å komme meg til legen? Det var ikke noe alternativ å kjøre selv. Buss var heller ikke noe alternativ, ettersom jeg følte jeg holdt på å besvime ved den minste anstrengelse.
Jeg forsøkte å ringe noen. Som ikke svarte.
Så da gikk tanken til taxi. Jeg fikk bare bite i det sure eplet.

Men så hadde jeg nevnt litt om problemet på facebook. For om jeg sitter med laptopen på fanget, så går det helt fint å skrive. Da hviler armen, og det smerter ikke.
Jeg fikk respons på det jeg skrev på facebook. En hjemmeværende venninne hadde fått det med seg, og tilbød seg å kjøre.

Og jeg var reddet.

Bildet er lånt fra nettet.

Det var utrolig heldig. Og jeg er henne evig takknemlig for den hjelpen.
Rett og slett hell i uhell.

Hos legen ble det konstatert at jeg nok har en kraftig betennelse i skulderen. Og han skrev ut på tabletter i øst og vest, og smertestillende med en diger varseltrekant på.

Selvsagt gikk veien hjem innom apoteket, og det første jeg gjorde hjemme, var å få i meg smertestillende.

Men der ble jeg uendelig skuffet, og følte meg litt uheldig igjen 😉
For smertestillende tok kun toppen av smertene. Nemlig den delen av smerten som verker nedover i armen. Og den verken holdt seg borte i max 20 minutter, før det var tilbake til type: ekstremt vondt. Og så skal man kun ta dette preparatet 3 ganger i døgnet?
Sukk!

Bildet er lånt fra nettet.

Så da jeg skulle legge meg i går, tok jeg smertestillende, pluss 3 innsovningstabletter, og håpet at det skulle gjøre susen. At jeg i alle fall skulle klare å sove litt.
Og joda, jeg sovnet relativt raskt, men noen god søvn kan man jo ikke skryte av, når man våkner sånn ca. 10 000 ganger i løpet av natten, fordi man har så vondt. Jeg lå musestille, og hver minste lille bevegelse, ga smerter som jaget gjennom kroppen, og skapte uro.

Så det er jammen godt at jeg er vant til lite søvn 😉

Jeg føler meg overhodet ikke noe bedre i dag, så medisinen jeg fikk, virker nok ikke så fort. Men jeg skal nok holde ut likevel jeg. For det er jo helg, og jeg har jo ikke noe jeg MÅ gjøre likevel.

Og heldig er jeg fortsatt. For jeg har datteren min her, som hjelper meg med hver minste lille ting. Som f.eks. å flytte laptopen til fanget mitt 😉 Hun har også vært og handlet. Hun ordner med mat og drikke, og hjelper meg hvis det er andre ting jeg ikke får til selv.

Jeg skulle egentlig ut på byen i går kveld. Det er en stund siden sist. Og jeg hadde grugledet meg litt.
Men dette ble jo ikke noe av for min del. For ikke kan jeg kjøre, og ikke kan jeg drikke. Og vondt hadde jeg. Så det ville ikke blitt noen glede akkurat.
Den der får jeg ha tilgode 🙂
Istedet bestilte vi pizza, jeg og Amalie, og var hjemme og så på TV 🙂
I tillegg fikk jeg jo god tid å lese litt blogg. 
Hell i uhell ♥

  ♣

Men så sitter jeg her og reflekterer litt nå.

For jeg mener jo at legen burde ha litt ansvar her.
Jeg var jo hos han, og klaget over en vond skulder. Han tar blodprøver, og sender inn.
Og så stopper det der?
For når blodprøvene ikke viste noe revmatisk, så trodde han da at smertene ville gå over av seg selv?

Jeg mener jo at han burde grepet fatt i det, og funnet ut noe annet. Kommet til at kanskje det var noe annet som var galt da?

Men istedet, legger han det dødt. Og jeg som ikke er klagete nok, går og lider videre.

Jeg må jo si en ting her, og det er at jeg har født to barn, uten smertelindring. Det var vondt, men også naturlig. Og det ville jo gå over fort. Jeg tåler godt smerter.
Men denne smerten her, i skulderen, er mye verre enn de to barnefødslene. Jeg unner ikke noen å ha det så vondt.

Bildet er lånt fra nettet.

Jeg er vant til å ha smerter. I årevis har jeg hatt smerter. Smerter av forskjellige ting, vonde ben, betennelser i hælene og andre steder. Jeg har en nesten konstant smerte i kroppen, som er en sånn utslitt følelse. Følelsen av at man har stått på døgnet rundt i 3 måneder, uten pause. Det gjør vondt altså. Men jeg klager sjelden over det. Det bare er sånn. Jeg er vant til det. Og jeg forsøker jo å løse det.

Men smerten i skulderen, den topper alt!
Der gikk det alt for langt før noe fornuftig ble gjort.

Og nå har jeg besluttet å finne meg ny lege. For jeg orker ikke å gå for lut og kaldt vann lenger.
Dette var dråpen som fikk det til å renne over.

Og den nye legen skal være så nærme, at jeg kan gå dit når jeg har mulighet til det 🙂
Så får vi se, om jeg er heldig, og finner en lege jeg kan være fornøyd med 🙂

Bildet er lånt fra nettet.

 

 

#hell #uhell