Jeg og kjæresten skulle se film en dag, og vi besluttet å se dokumentaren Unrest, som nå ligger på Netflix med norske undertekster.
Dokumentaren handler om Jennifer Brea, som ble alvorlig syk, hvor diagnosen etterhvert ble ME/CFS.
Hun har selv filmet mye av handlingen, som jo handler om henne og hennes sykdomsforløp.
Alle veier hvor jeg snur meg, så heter det at den filmen MÅ alle se! Dette for å bli kjent med denne ubarmhjertige sykdommen, og for å forstå, og lettere få et innblikk i livet til en ME syk person.
Jeg som prøver å bli kjent med sykdommen for min egen del, var helt klar på at ja, denne filmen skal både jeg og alle mine se.
Så vi satte oss godt til rette i sofaen jeg og kjæresten, og satte på filmen.
Den begynner heftig, med hennes bestrebelser på å komme seg over gulvet, og opp i sengen.
Jeg holdt pusten, for at hun skulle klare det, og glimtvis kunne jeg kjenne meg selv igjen i den følelsen av at veien var usedvanlig lang.
Vi får se gamle filmglimt fra barndommen, en frisk og aktiv jente, med hele livet foran seg. Og så begynnelsen på marerittet, hvor hun blir syk, og bare later til å bli verre.
Sengeliggende.
Etter 12 minutter løper jeg ut på badet. Tårene triller, og jeg har mer eller mindre et sammenbrudd. Jeg hulker, og frykten har grepet tak i meg. Aldri før har jeg blitt såååå redd av å se en film. Og jeg hadde jo tross alt akkurat startet å se.
Når tårene er tørket, og jeg har klart å roe meg litt, beslutter vi at denne filmen får vi se mer av en annen gang.
Saken er jo den, at i løpet av de siste 8-10 månedene har jeg jo tross alt blitt dårligere. Og frykten for å bli permanent sengeliggende er veldig stor hos meg. Og likevel, har jeg problemer med å porsjonere. Og det er jo litt av hva de på Lassa skal lære meg, når jeg bare kommer skikkelig inn i behandlingen.
Jeg kan i alle fall konkludere med en ting:
Denne filmen kan være nyttig å se, og spesielt for pårørende, men for sarte sjeler, eller for dem som har sykdommen og frykten i seg, så er det lurt å vente. Den var verre enn en grøsser for min del.
Jeg er jo tross alt “nybegynner” i dette marerittet.
Jeg var på Lassa forleden dag, og da pratet vi litt om denne filmen. De som jobber der har jo selvsagt sett filmen, og de konkluderte også med at ikke alle bør se den filmen. Og at klipping og regi ofte kan sette ting veldig på spissen, og bli ganske mektig for en person i min situasjon. De mente at jeg kan se den, når jeg er inne i en mindre emosjonell periode.
For det er jo et faktum, at for tiden er jeg veldig emosjonell og påvirkelig. Er lettrørt og gråten kan lett presse på. Jeg er veldig sårbar.
Viktig å være ekstra forsiktig da.
Likevel velger jeg å anbefale filmen, selv om jeg ikke har sett hele. For det er mye nyttig lærdom der, i alle fall på det punktet som handler om innblikk og forståelse.
Og veldig mange kjenner noen som har ME.
Se den når du er klar for det, det er mitt heteste tips 😉
God helg ♥
#filmtips #filmomtale #frykt #gråt #sykdom #helse #ME #unrest
Tror ikke jeg skal se den. 🙂
Ikke sett den, tror jeg står over også, men folk som ikke “tror”på hvor tøft det er med slike sykdommer har nok godt av å se den.. Så du hadde funnet kjærligheten og det gleder meg å høre, håper det gjør at livet føles litt enklere på mange måter og at det gjør at formen din bedrer seg også :)) Stor klem og fin helg til deg <3<3
Ja sånne filmer kan røre ved noe som er sårt og vanskelig…særlig når man er i samme situasjon..Så, jeg forstår at det blir litt for tøft..Jeg griner alltid ved sånne filmer, dokumentarer…sånn er det bare…Ha en god kveld!
Hørtes tøft ut. Kanskje jeg skal se litt på den. Håper formen din snur, og at litt kjærlighet gjør dagene bedre. Alt godt <3
Jeg tror det er viktig for alle mennesker jeg, å se på koselige ting når man er sliten. Man trenger jo å FÅ energi, ikke å tappes og å bekymre seg enda mer. Håper du kommer det litt snart og kan nyte dager med kjæresten 🙂
Jeg er i alle fall overbevist om EN ting : I den perioden da jeg var aller sjukest og tilbrakte det meste av tida liggende i senga på et rom der gardinene var trukket for : Å se en film som dette hadde vært UTROLIG nedbrytende og bare gjort meg enda sjukere. Jeg hadde blitt LIVREDD…og jeg var redd nok fra før. Er det slik jeg skal ha det resten av livet? Kommer jeg til å dø? I dag hadde jeg tålt det, for i dag regner jeg meg som frisk! Det er DER fokuset skal være – ikke på sjuk, sjukere sjukest. En må akseptere det som er her og nå og ta hensyn, men ellers være minst mulig i sjukdommen og heller fokusere på det friske i seg og det man mestrer! DET er jeg hellig overbevist om! Jeg har surfet på nettet og sett videoklipp med denne kvinnen. Disse klippene var fra 2017. Hun er ikke frisk, men hun snakker, gestikulerer og virker som om hun har fått tilbake livskraften sjøl om hun sitter mye i rullestol. Hun er i alle fall langt fra der hun var da hun var på det sjukeste!
Mariann Sæther Tokle: Kan nok være en litt for tøff opplevelse ja 🙂
annebe: Ja, for folk på sidelinjen kan det være viktig å se filmen 🙂 Kanskje de da vil forstå hvordan det faktisk er?
Ja, nå har jeg funnet kjærligheten, og er så glad og fornøyd 😀 Kjenner jo at ting ikke ser så motløst ut lenger. Og det er absolutt en stor forbedring 😀
Ha en herlig uke 🙂 God klem <3 <3
Toini: Ja, jeg er lettrørt jeg også, både ved å se dokumentarer og film. Og til og med nyheter. Derfor ser jeg sjelden nyheter 😉 Og skjønner jo at enkelte dokumentarer bør jeg også holde meg borte fra 😉
Men sånn er det jo, som du sier 🙂
En god kveld til deg også 😀
Min matgale verden: Ja, det er en tøff dokumentar, og for mange kan det være nyttig å se den. Ikke minst for å utvide horisonten, men også for å forstå ting bedre når man hører om det.
Kjærligheten gjør at jeg føler meg gladere og lettere enn på lange tider. Og det er en god endring 🙂
Tusen takk <3
frodith: Ja, det er viktig det, å gjøre noe koselig når man er sliten. Og det gjelder jo både filmer og andre ting <3
Jeg nyter dagene med kjæresten, og tillater ham å se meg når jeg er på det mest slitne også 🙂 Da er det ekstra godt å ha ham i nærheten <3
karidansen: Ja, det var derfor jeg kuttet å se mer enn de 12 minuttene. Det var mer enn nok for meg. Jeg ble skremt, men også kampklar. For jeg skal IKKE dit.Trøsten er at noen blir bedre. Jeg fokuserer på å ikke bli dårligere. Har ikke lykkes helt i det, men en dag må det jo snu, håper jeg 🙂
Kan hende jeg ser filmen ferdig en gang. Men det er nok en stund til ja 🙂
Jeg er jo litt redd selv også siden jeg nå trapper ned stoffskiftemedisiner. Hvis man har lavt stoffskifte, kan man jo bli bra, men nå vet jeg ikke lenger liksom.
høres veldig tøft ut!
Mariann Sæther Tokle: Ja, kjenner jo til det med nedtrappingen din. Og jeg har jo hardnakket i mange år hevdet at jeg har vært feilmedisinert selv med mitt lave stoffskifte. Men hadde for mange symptomer til at det bare var det, dermed forsvant det håpet.
Så forstår godt bekymringen ja <3
Elza E.: Ja, det var en tøff opplevelse….