Nå har jeg ikke fått lest blogg på en stund. Men til dere faste som jeg leser, som ikke har fått kommentarer på en stund, jeg kommer sterkt tilbake 🙂 Og kommer til å lese, men kanskje ikke kommentere på alle innlegg som har vært for flere dager siden 😉 Men om det blir i kveld, det vet jeg ikke.
Jeg er ikke helt i humør. For å si det sånn. Alt er nok en prosess. Det kommer til å gå seg til, regner jeg med.
Men akkurat i dag, er jeg nå helt vanvittig vinglete. Vet om noen som sikkert er lei av min vingling nå. Håpløst tilfelle.
Jeg får se om jeg klarer å muntre meg selv opp med litt tvangsfõring 😛 (Intern spøk).
I går hadde jeg en veldig kjekk kveld. Jeg hadde venninneforening med den ene gjengen. 2 venninner helt fra barneskolen.
Monica, meg og Kristine ♥
Og så var det alle arrangementene i dag, som jeg opprinnelig skulle på. Det er der vinglinga kommer inn. For så lenge man er på facebook, og kan kikke på gjestelistene, så bli jo min vingling komplett.
For opprinnelig hadde jeg planlagt å droppe alt. Fordi det krasjet med ting, og fordi jeg så noen på gjestelista jeg ikke ville se in real life. I alle fall ikke enda. Men så forsvant vedkommende fra gjestelista, og havnet på Kanskje lista. Og da øynet jeg muligheten til å likevel få meg en luftetur. Jeg har på forhånd mannet meg kraftig opp, mot hvisking og tisking.
Men først skulle jeg på avgansfest med min sønn og hans pappa, for Sandnes Videregående Skole. Det var en kjekk markering. Mange flott oppkledde unge voksne, med foreldre/foresatte. Ballkjoler og dresser…De var så fine. Jeg ble helt rørt. Arrangementet foregikk i Kulturhuset, og det var stappfullt med folk. Og fin underholdning og flotte taler.
En flott gjeng fra min sønns klasse 🙂
Men underveis, midt i alt sammen, kikket jeg på gjestelisten igjen. Og der var vedkommende tilbake. Og da ble jeg nødt til å trekke meg. Ikke fordi jeg ikke var velkommen. Men fordi hjertet mitt fortsatt er knust, og det er ikke sterkt nok til å tåle hva enn som kunne skje, eller få se.
Så da sitter jeg her, og føler meg skikkelig uggen. Jeg kjenner ikke meg selv igjen. Har aldri hatt det på denne måten før. Utrolig hvor mye nytt man skal erfare, i en alder av 47, minus litt over en uke.
Men alt i alt, så har jeg hatt en fin dag, og får nok en fin helg. Blir litt travel i morgen.
Jeg har jo nevnt i flere innlegg, at jeg er medlem av en Vennegruppe på Facebook. I denne Vennegruppen, er det også en singelgruppe. en turgruppe, en fotogruppe, osv. Jeg er medlem av de også.
Innimellom arrangeres det aktiviteter. Enten en tur på byen, kino, middag, tur, fotokurs….ja, forskjellige ting i de forskjellige gruppene.
Jeg har jo etterhvert blitt kjent med flere andre medlemmer av disse gruppene. Siden jeg faktisk er med på ting iblant. Noen av disse er gjerne folk som har en eller flere ekser i gruppene også. For det er virkelig kjekke grupper å være med i. Veldig sosialt og givende.
Men så blir det litt sårbart da, hvis man har en eks som også er med. Eller en man har funnet der, og så brutt med igjen. Sånne tilfeller.
For forholdene i gruppene er jo såpass små, at man risikerer jo å møtes igjen, eller i alle fall å se hverandre igjen. Fordi man gjerne går på de samme arrangementene. Og da blir det fort litt sårt, kanskje ikke for begge parter, men ofte for den ene. Helt til tiden har gått såpass langt, at man har kommet over smerten.
Noen ganger har jeg kjent på den følelsen. At jeg ville gå på et arrangement, og håpet at den og den vennen også kunne være med. Men så viser det seg at noen av vennene ikke kan være med på akkurat DET arrangementet, fordi eksen deres har meldt seg på først, og da vil det bli for sårt og umulig. Fordi de har avtaler kanskje, om ikke å gå på de samme arrangementene.
Tanken slår meg da, som veldig trist. Fordi mine venner tapte kappløpet om å melde seg på arrangementet. Og dermed var det eksen deres som bestemte for dem hva de ikke kunne gjøre og være med på.
En tanke grusomt synes jeg. For takhøyden bør være god nok til at begge skal kunne gå på enkelte ting samtidig, uten å risikere å måtte sitte ved siden av hverandre. Det er jo ikke alle arrangementene som er små. Det er jo noen store også.
Men litt av greia er vel at den ene ikke orker å se at den andre flørter med noen, osv. Fordi ting kanskje er så ferske enda. Så akkurat den har jeg jo forstått. Men trist likevel. For noen ganger har jeg da følt at eksen til mine venner, også bestemmer over meg, siden mine venner ikke kunne være med akkurat da.
Men sånn er det jo bare.
Jeg hadde jo i grunnen aldri forestilt meg at jeg skulle komme i en sånn situasjon selv. For jeg har jo ingen eks der.
Men jammen har jeg kommet i en lignende situasjon, som er rimelig ubehagelig likevel synes jeg. Og nå får jeg merke på kroppen hvor sårbart ting faktisk er i de små miljøene. Jeg kunne ønske meg at flere var med på arrangementer. Men de fleste medlemmene er sofaslitere. Det er noen faste som pleier å gå ut og være med på arrangementer. Og da blir det jo ikke så mange, at man kan gjemme seg i mengden på en måte.
Ikke at jeg føler behov for å gjemme meg. Men etter en samtale i går, fikk jeg absolutt et behov for å overhodet IKKE være med på arrangementer på en stund. Jeg føler meg litt latterliggjort faktisk. Og det er ikke noen god følelse. Og det er fordi forholdene er så små og oversiktlige, og sårbare.
Det skulle faktisk være to arrangementer denne kommende helgen, som jeg hadde lyst å være med på. Og med litt godvilje, gikk det an å få med seg begge. De er begge på fredagen. Det ene var et arrangement med middag, og det andre var ut på byen.
Jeg hadde lyst å gå på middagen, fordi det da er en anledning for meg å spise, og jeg spiser gjerne litt bedre når jeg er i hyggelig lag. Hjemme alene, blir det så som så med inntaket av mat. I tillegg så er jeg nettopp alene denne helgen, og så det som en gyllen mulighet til å komme meg ut.
Men så dukket noe annet opp, avslutningen for Videregående, og jeg tenkte at det måtte jeg jo få med meg, siden min sønn er avgangselev. Og det krasjet med middagen. Dermed meldte jeg avbud til middagen.
Så var det jo det neste arrangementet, som ikke var så tidsbundet. Der tenkte jeg at jeg kunne gå etterpå. Hvis jeg var i form til det. Det er et arrangement for single. Etterhvert som jeg har fått tenkt litt, fant jeg ut at jeg ikke egentlig hadde lyst å gå. Pga. han jeg liker så godt, også skal være der. Ikke at DET er noe problem. Vi har et helt godt og avklart vennskap. Men mine følelser er der jo enda. Og det å se han, kanskje sammen med en annen dame, visste jeg ville gjøre vondt. Og jeg så at et navn sto på gjestelisten, som jeg forbinder med han. Og dermed ble lysten til å være med, redusert til at jeg kanskje stikker innom døra en liten tur, bare for å hilse på alle sammen.
Den tanken hadde jeg, helt til i går.
Da fikk jeg vite ting som var blitt sagt om meg, når jeg var i mitt mest forelskede modus. Og ikke klarte å skjule det.
Jeg kjente at den sved. Og momentant fant jeg ut at jeg IKKE skulle gå overhodet på det arrangementet. Ikke før alle har glemt hvem jeg er.
Jeg er veldig lett å såre. Det er min hemsko i livet. Og nok en gang, takker jeg for at ærligheten banket på min dør. Sånn at jeg fikk vite om det. Da vil jeg i alle fall slippe å være i fokus som “hun stakkars, som ble vraket“, med alle flirene det medfører.
Så nå er det plutselig jeg som sitter der, som den sviktende vennen, som holder seg borte fra arrangementer, fordi noen andre er der som jeg ikke har lyst å møte på. Fordi jeg er feig. Fordi jeg er sårbar. Fordi jeg ønsker godt for alle, men ikke vil risikere noe vondt for meg selv.
Jeg burde jo heve meg over det. Men jeg er såpass lei meg, at jeg vet jeg ikke er sterk nok enda. Ting er for ferske.
Greia mi er ikke at jeg ikke orker å se han, eller han og en annen. Jo, det svir litt, det skal jeg innrømme. Men likevel så er ikke det så vanskelig som det kan høres ut. Det som er vanskelig, er møte på dem som hvisker og tisker. DET vil jeg ikke takle så bra. For jeg aner jo ikke hvem det er. Jeg har ikke bedt om navn. Det spiller ingen rolle hvem det er. Rykter sprer seg jo fort.
Så da blir det hjemmehelg på meg 🙂
Jeg er glad jeg kan være venn med han. Men det er ikke alle sammenhenger det vil passe like godt for meg å være tilstede i, selv om vi er gode venner. Så da velger jeg å trekke meg ut. Så er jeg i alle fall ikke i veien 🙂
Men faktisk, helt siden i går, har jeg grublet på om jeg like gjerne skal gjøre kort prosess, og melde meg ut av hele sulamitten? Da vil jo ikke dilemmaene melde seg overhodet. Så det skal jeg gruble på videre, til over helga. Så får jeg ta en veloverveid avgjørelse da tenker jeg 🙂 Jeg tror faktisk ikke jeg vil bli særlig savnet heller, om jeg ikke er med på noe. Så sånn sett spiller det jo liten rolle. Alle er så utadvendte og har det så kjekt. Kjenner så mange. Mens jeg er den rolige, som ikke kaster seg for langt frempå, og ikke blir lagt merke til så veldig. Bortsett fra når jeg forelsker meg. Og det vil jo ikke skje igjen på ekstremt lenge. Der er jeg i alle fall ganske så sikker! For noe sånt vondt og vanskelig gidder jeg ikke å ha en reprise på. Det tåler jeg ikke 😛
Nå kommer dette her til å høres ut som et skryteinnlegg antakeligvis, og ikke minst, med Janteloven i bakhånd, så er jo sånt fy, fy!
Men det er ikke skryt, jeg vil vel egentlig bare referere til egne opplevelser, og ikke fantasihistorier.
Men jeg tror ikke jeg er alene om å synes det er litt vanskelig å motta komplimenter. Det er ikke sånn at det er vondt eller noe sånt. Tvert imot, det er jo fantastisk, og gir en kraftig boost på selvtilliten.
Likevel er det litt vanskelig, på samme tid. Jeg vet liksom ikke hva jeg skal si. Så sier takk. Men har jo ofte litt lyst å benekte det vedkommende sier, fordi jeg ikke er enig. Men likevel så har jeg jo lært at andre ser jo på meg med andre øyne enn jeg gjør selv. Så da skal man jo helst tro på vedkommende, sånn at han/hun ikke tror jeg beskylder noen for løgn.
Gjennom livet så har jeg opplevd en del komplimenter. Men i perioder av livet, har det vært rimelig grått.
Jeg har vel alltid følt at jeg har vært en grå og usynlig person selv. Det kommer sikkert av at jeg er så rolig. Jeg er ikke den som roper høyest, fester hardest, eller stikker meg så veldig frem på andre måter. Men likevel så liker jeg jo å bli sett….på en positiv måte selvsagt 🙂
I de siste årene har jeg blitt sett. Mye. På godt og vondt.
Men jeg husker en spesiell episode fra mine ganske så unge år, som jeg har lyst å fortelle om først. Som handlet om kompliment, men som ikke var så vanskelig å motta.
Det var sikkert på slutten av 80 tallet, eller begynnelsen av 90 tallet dette skjedde. Jeg husker ikke datoen så nøye. Men husker veldig godt hvordan jeg så ut og hvem jeg var med.
Jeg var med han som senere skulle bli min ektemann, min daværende samboer. Anledningen var at et digert amerikansk hangarskip lå til havn i Stavanger, og det var åpent for publikum å komme ombord noen timer den ene dagen. Jeg hadde på meg en brun skinnkåpe. Det var så populært med skinnjakker og kåper på den tiden. “Alle” hadde det tror jeg 😉 Og så hadde jeg langt permanentkrøllet hår, som også var populært på den tiden.
Da vi kom inn i skipet, sto mannskapet stramt oppstilt langs veien vi gikk. I hvilende giv akt. Det var ikke så helt uvant for meg, militærbarn som jeg er, men var fascinerende nok likevel, all den tid dette var andre uniformer enn jeg var vant til å se, og ikke minst, flere hudfarger blant mannskapet. Det var tjukt med folk der, og jeg ruslet ved siden av samboeren min. Plutselig gjorde en av mannskapet vi passerte, honnør. Jeg husker at jeg skvatt litt. De hadde jo stått så stille, og så ble bevegelsen så brå i sideblikket mitt. Jeg snudde meg å kikket på mannen som gjorde honnør. Det var en svart mann. Jeg kan huske at han lignet på en kjent skuespiller, nå i ettertid altså. Da jeg snudde meg og kikket, så møtte han blikket mitt, og smilte til meg. Jeg ble ganske forfjamset husker jeg, og gløttet bort på samboeren min, som smilte med hele seg, og så stolt ut. Jeg fattet jo ikke bæret, og lurte på hva det var for noe, hvorfor han gjorde honnør?
Man skulle virkelig ikke tro at jeg var vokst opp i militære kretser 😛
Men min samboer forklarte at han gjorde honnør til en vakker dame, og den damen var meg. Jeg ble ganske overrasket, og snudde meg og kikket enda en gang på den mørke mannen. Og han møtte blikket mitt igjen.
Jeg kan love, at jeg har levd lenge på den opplevelsen. Det er første og eneste gang noen har gjort honnør til meg.
Men det er ikke siste gangen jeg mottok komplimenter.
Honnøren var ikke vanskelig å motta, for den kom overraskende, i en ukjent situasjon, og fra et vilt fremmed menneske, på en ganske så høflig, respektfull og sjarmerende måte. Og det var så mange andre mennesker der, at jeg aldri fikk tid til å reflektere så mye. Ikke før etterpå 🙂
I mine gifte år, ble jeg nok ganske grå og usynlig. Det var travelt med familie, jobb og hus. Og jeg slet ganske mye for å holde meg selv våken og sånn noenlunde opplagt. Noe som ikke var så lett, all den tid mine utmattelsesproblemer etterhvert begynte å ta form.
Etter skilsmissen blomstret jeg litt opp. Jeg ble ganske sosial på nett, og møtte også noen av mine nye nettvenner. I tillegg til at jeg også datet litt innimellom. Og hadde allerede den gangen slanket meg litt.
På den tiden fikk jeg mange komplimenter. Og det var ufattelig vanskelig. Tro det eller ei. For jeg var bombesikker på at de løy. At de bare sa det positive for å smigre, for å oppnå noe.
For jeg følte meg overhodet ikke vakker eller pen på noen måte, og slett ikke sexy. Jeg var fortsatt overvektig. Og jeg slet noe fryktelig med selvtilliten og gamle demoner. Og hver gang jeg fikk et kompliment, rødmet jeg heftig, og beskyldte vedkommende for å lyve, eller for å være blind på begge øynene. Jeg ble rett og slett uvel av det. Så sikker var jeg på at dette ikke var sant, det som vedkommende sa til meg.
En ganske vond følelse. For jeg trengte egentlig å tro på det. Men jeg klarte det ikke.
Årene har siden gått, med en del problemer med helsen, og med privatlivet. Diverse kjærester og samboere, og diverse nedturer når dette ikke fungerte. Etterhvert “døde” jeg litt på følelsesfronten. Alt av komplimenter prellet av som vann på lusa, og ingen klarte å trenge gjennom det harde skallet. Jeg ble hverken fornærmet eller beæret når noen sa noe pent om meg.
Men så har situasjonen endret seg en god del de siste par årene. Det er nå 2 år siden jeg hadde kjæreste sist. Og jeg har slitt enormt mye med meg selv. Følt meg totalt mislykket. Og det var jo da jeg virkelig “døde” inni meg. Ingenting var verdt noe. Jeg levde kun for mine barn. For dem elsker jeg over alt på jord. Og jeg sverget på at noen mann skulle ikke få gjøre seg gjeldende noensinne igjen i mitt hjerte.
Vel, jeg tok feil. Sånt kan man jo ikke akkurat bestemme. Men når det først skjedde igjen, så ble det jo ikke noe av likevel. Og følelsene jeg nå sliter med, er rimelig varierte. Dagene er en skikkelig berg og dalbane. Jeg holder hodet over vannet, og verdigheten i behold. Men det holder hardt noen ganger.
Det som er bra oppi det hele, er jo å se at jeg faktisk har følelser. Jeg er i stand til å føle. Jeg føler ikke hat. Bare kjærlighet. Men likevel en vanskelig kjærlighet. Men samme hva, så vil jeg heller ha den vanskelige kjærligheten, enn ingen følelse i det hele tatt.
Men nå skal jeg komme meg inn i sporet igjen her. For det med komplimenter, det har jo økt på betraktelig etter nyttår. Ikke at det er noen selvfølge. Men likevel, så har det skjedd. Det er nok flere grunner til det.
En av grunnene er at jeg har blitt kjent med mange nye mennesker. Og mange av dem er single, og frie til å gi komplimenter til hvem de enn føler for. Men også det at det ligger naturlig for mange, å være observante og hyggelige, og gi komplimenter. Sånt er jo hyggelig 🙂 En annen grunn er at jeg jo har slanket meg så vanvittig. Jeg er slankere nå enn jeg var for 25 år siden, da jeg fikk honnør fra en amerikansk soldat. Og jeg har vært så heldig, at jeg også har beholdt en fin ansiktsform. Noe som ikke er noen selvfølge ved dramatisk vekttap. Og det hele gir sikkert et ok inntrykk.
I tillegg har jeg høyere selvtillit nå, enn for bare et par år siden. Og det vises igjen i at jeg ikke er så usynlig lenger. Jeg lever litt mer, for å si det på den måten.
Men hva med komplimentene?
Jo, de er fortsatt vanskelige å motta. Det er vanskelig å huske at jeg ikke er på størrelse med en elefant lenger. Og hver gang jeg får et kompliment, så blir jeg så stille og sjenert, at det rett og slett er pinlig. Men nå plager jeg ikke meg selv med å tro at det er løgn. Nå tar jeg det til meg, og blir lykkelig inni meg. Jeg får en skikkelig boost. Men har likevel lyst å protestere av og til…og noen ganger gjør jeg det også.
Men jeg har lært, at jeg ser meg selv med helt andre øyne enn dem som gir meg komplimenter. Og at det ikke er så pent å beskylde dem for løgn. I tillegg så har jeg også forstått at de fleste ikke sier sånt for moro skyld. De mener det. Og da er det jo noe som virkelig gjør godt i hjertet mitt. Noe jeg tar til meg, selv om jeg ikke er helt enig. Og tenk så kjedelig verden hadde vært, om smaken hadde vært lik hos alle.
I dag har jeg fått komplimenter flere ganger. Det er nesten så det begynner å bli en vane. Men nei. Tror aldri det vil bli en vane. Det er like rart hver gang. Og like koselig ♥ Og de som har gitt komplimenter, påstår jo at de mener det. Så da får jeg jo bare tro på det. Og jeg gråter slett ikke over akkurat det. Det er min medisin. Den som gir meg et reparerende plaster på såret i hjertet mitt. Det som gjør at jeg kan gå videre med løftet hode, selv når det stormer som verst.
Og komplimenter føles like godt enten det kommer fra venner eller noen som betyr mer, menn og kvinner, eller familie. Det betyr nemlig noe, å tenke på at man har blitt sett, blitt lagt merke til, at noen har festet øynene ved en, og faktisk tatt seg bryet med å formidle det i form av en kompliment.
Det som er teit å tenke på, er at jeg nok ikke er så flink å gi komplimenter selv. Der må jeg skjerpe meg altså. For når jeg selv føler at det er godt at noen tenker pent om meg, så vil jeg jo tro at andre også ville føle det godt om noen tenkte pent om dem 🙂
Er du flink å gi komplimenter? Er du flink å motta komplimenter? Hvilke komplimenter får du mest?
Ca. 20 minutters kjøretur fra mitt hjem, ligger et sant paradis. I alle fall har det fått navnet Bakernes Paradis.
Bakernes Paradis er et handelssted og gjestgiveri på landet. Det var tidligere eid av bakerlauget i Stavanger, og ble brukt som bakernes feriested. I dag er det eid av Kronengruppen, som har satt liv i de gamle husene, med butikk/landhandel, og restaurant. Det er satt opp et stort restaurant telt, hvor det er plass til mange gjester. Og der serveres god mat på høyt nivå.
HER kan du lese om Bakernes Paradis som det fremstår i dag.
Området rundt er utrolig idyllisk og vakkert. Og det er flotte turmuligheter rett ved.
Dessverre vil ikke mine bilder i dette innlegget yte stedet rettferdighet, da alle bildene er tatt med mobiltelefon. Men likevel, et visst inntrykk vil man jo få 🙂
Det har seg nemlig sånn, at jeg er med i en turgruppe på facebook. Og i går, søndag, ble det arrangert en tur i området rundt Bakernes Paradis, med en god buffet middag som avslutning på oppholdet. Og det var noe jeg følte meg svært tiltrukket av. Turen gikk delvis i ulendt terreng, og var ikke så enormt krevende. Noe som passet godt for min ultraslitne kropp for tiden.
Jeg vet ikke hvor mange vi var på turen, men tipper sånn ca. 15 stykker. En god gjeng, som var lett å prate med, og som ikke kappet om å gå fortest mulig.
En koselig tur, med flere små pauser, hvor det ble anledning til å betrakte naturen.
Langs løypa var det også enkelte hytter, hvor noen lå helt i sjøkanten. En kjekk tur både for folk og dyr 🙂
Til slutt toget vi inn i teltet, i buffetrestauranten, hvor det var dekket et pent langbord til oss, og vi kunne forsyne oss av et rikholdig utvalg middager, salater og gode desserter.
Vi var ikke vonde å be, for vi var både sultne og tørste etter turen.
Helt til slutt gikk noen av oss inn i butikken som lå i et annet bygg. Der ble det solgt litt av hvert av dyre souvenirer og håndverk.
I butikken fant jeg dette interessante møbelet, som jeg funderte en del på. Koneforlenger! Noen som har en idé om bruken/meningen med denne?
En vellykket tur i flott natur. Tar gjerne den turen omigjen 🙂
I dag fikk vi reise hjem fra sykehuset, etter litt over 2 døgn.
Formen til veslejenta mi er slapp, men det er kanskje ikke så rart, når hun har vært fastende omtrent hele tiden i påvente av mulig operasjon, gjennom hele innleggelsen.
Det har vært 2 døgn med venting og lite mat. Hun har fått spist om kvelden, for da ville det ikke være noen prioritet med operasjon likevel. Men så har matlysten vært litt dårlig, så det ble lite mat da også. Og helt klart bærer hun preg av det.
Hun veide seg da vi kom hjem. Og hun hadde gått ned 2 kilo disse dagene. Heller ikke i dag er matlysten på plass, men hun har fått i seg litt frukt og litt drikke.
Oppholdet på sykehuset var faktisk veldig godt for min del. Jeg ble innlagt sammen med henne, etter eget valg, fordi hun er mindreårig. Og fordi dette jo er skummelt og ukjent. Selv har jeg vært innlagt flere ganger for mange år siden. Og kjenner jo gangen i det. Men aller viktigst var å holde henne med selskap, da jeg jo vet at dagene blir grusomt lange og kjedelige på en sånn plass. Og man føler seg gjerne litt alene og forlatt.
Magesmertene hennes avtok allerede første dagen. Hun hadde dem, men ikke så intenst som om natten. Og så lenge hun lå i ro, gikk det tålelig greit.
Selv har jeg smerter i hjertet. Men de kan ingen gjøre noe med. Og jeg er fryktelig sliten for tiden. Og jeg kjente at det å være innlagt på sykehuset, var godt for meg. Jeg fikk hvile.
Vi spøkte med det, jeg og datteren min, at vi fikk ta det som en hotellferie. Og datteren min sa at det var et litt slitent rom, men roomservicen var jo innkludert, så det var jo helt topp 😉
Jeg klarte faktisk å roe meg ganske godt ned mens jeg var der. Slitenheten og utmattelsen fikk god pleie, og jeg følte meg avslappet og rolig. Det var nok fordi jeg visste vi var i trygge hender.
Med det samme vi kom hjem, kjente jeg hvordan børen igjen ble lagt på mine skuldre, og utmattelsen tok et nytt og solid tak i meg. Og hjertet føltes tomt og kaldt. Hodepine har jeg også klart å få nå. Så ikke helt i form for tiden nei.
Men jeg er utrolig glad for at min datter er på bedringens vei. Det viste seg å ikke være blindtarmen. Men de fryktet det, og passet godt på. De ville ikke ta noen sjanser. Etter ultralyd, og blodprøver hvor de skumle verdiene heldigvis beveget seg riktige veien, viste det seg at det var hovne lymfeknuter. Det kan være så mange grunner til det, men oftest oppstår det visst etter en infeksjon, gjerne i forbindelse med en forkjølelse. Nå vet vi jo ikke om noen infeksjoner. Men hun kan likevel ha hatt noe skjult, som har leget seg selv, men med hovne lymfeknuter som resultat.
Oppholdet på sykehuset ga oss begge tiltrengt hvile. Jeg skulle gjerne vært der lenger selv, men det er nå likevel best å være hjemme 🙂 Og da vi kom hjem, var det 13 grader og litt sol innimellom alle skyene 🙂 Da satte jeg meg på terrassen, og fikk etterhvert selskap av veslejenta, som også trengte litt frisk luft, til tross for den slappe formen 🙂
I går skulle hun ha vært på skoleball, og i dag skulle hun holde 2 minikonserter for et større publikum. Men begge deler måtte vi hoppe over. Det får vente til neste år 🙂
I kveld skulle jeg har gått på bryggedans, men det blir også utsatt til neste år. Og i morgen skal jeg på tur med en turgruppe. Været er meldt dårlig. Men ut skal jeg. For nå begynner det å bli litt lenge siden sist. Og fra i morgen kveld er jeg alene i en hel uke. Det skal bli litt stusselig, men likevel greit å kun ha meg selv å tenke på i noen dager. Da skal jeg benytte tiden å komme meg ut på småturer, og ellers hvile masse 🙂
Dagen i dag ble ikke som planlagt, ja ikke natten i forkant heller. Jeg la meg tidlig i går, totalt utkjørt. Og sov veldig urolig. Våknet ofte. Klarte ikke komme inn i noen dyp søvn.
Utpå natten sovnet jeg likevel ganske godt, og sov relativt dypt kl. 05.00, da jeg ble vekket av datteren min. Hun hadde veldig vondt i magen. Selv var jeg helt i svime, og hadde sandpapir i øynene.
Jeg tok henne inn i min seng, til smertene roet seg, så sovnet vi begge to. Utpå morgenen tiltok smertene hennes igjen, og jeg tok kontakt med lege.
På legevakten ble det fort besluttet at dette var en sak for sykehuset. Og vi ble sendt dit. Og nå ligger vi på et rom sammen, jeg og hun, i hver vår seng. Og her blir vi sannsynligvis til i morgen. Smertene hennes er mest sannsynlig blindtarmen, så nå får vi se hvordan det utvikler seg. Hun er fastende, og det er jo ikke så kjekt. Og tiden går sakte. Men vi er ved godt mot likevel 😀
Men typisk nok, værmeldingen melder sol og 19 grader i morgen. Og hvor er jeg da? Jepp….på sykehuset 😛
Men uansett så gjør vi det som må til for at veslejenta mi skal Ha det bra <3
I helgen hadde jeg fest på terrassen. Jeg hadde det som mål, etter å ha ordnet og styrt litt for å gjøre terrassen klar til sommeren. Noen få ting gjenstår enda, men det får jeg ta litt etter litt.
Festen var kjekk den. Og nå har jeg fått ryddet etter sjøslaget 😛
Men i mellomtiden, etter festen, så hadde vi en veldig stormfull dag, hvor vinden blåste alt regnet inn i terrassestuen min. MYE var vått. Men heldigvis tørket det ganske raskt etter at regnet stoppet.
Sittegruppen har jeg laget selv av paller jeg har vært og hentet. Litt tung jobb, men absolutt verd strevet 🙂 Bordet har min datter malt, og det ble gjort 3 dager før festen 🙂 Madrassene er trukket med sengetøy fra Ikea. Og putene er litt sånn sop-i-hop. Litt her og litt der.
Taket er gjennomsiktig, sånn at solen og lyset slipper til. Jeg glemte å skru på lyset i girlanderlampene…Men du skjønner sikkert effekten 😉
Et avlagt Ikeabord fungerer fint som settebord 🙂
Det pynter fint opp med roser. Og de er flottere nå, enn da jeg kjøpte dem på lørdag til festen 🙂 Så trist det er for kaldt til å sitte ute og nyte sommernatta.
Nå skal jeg gå og legge meg, selv om klokka ikke er 20.00 enda. Jeg er så bånn sliten, og har kjempet for å komme meg gjennom dagen. Det blir nok bedre i morgen 🙂
I dag er det 2. juni. Og høststormen raser utenfor. Sånn føles det i alle fall. Juni er min favorittmåned, det er også min bursdagsmåned. Men jeg har ikke sommerfølelse i det hele tatt så langt denne junien. Jeg håper virkelig at være raser seg ferdig i dag, og at vi resten av sommeren får fint og varmt sommervær. Det er i alle fall lov å ønske seg det ♥
Jeg har jo snakket om det tidligere. At jeg er i en litt vond periode nå. Av forskjellige årsaker. Jeg har hatt en så fin tid med mye positivitet og til og med overskudd. Det har vært en ren luksus. Men tiden er forbi, og jeg må igjen slite med å lete etter overskudd og energi, ta mange pauser, hvile mye og ofte, og ta hensyn til meg selv og glemme alle andre. Men jeg gjør jo ikke det. Er ikke så veldig flink til det, fortsatt.
Nå er jeg tilbake til det at hvis jeg har planer om noe, så må jeg sette av tid, sånn at jeg kan ta en god hvil i forkant.
Men jeg må si, at det var litt godt å finne ut at dette kanskje er noe periodiske greier. At jeg ikke har det sånn permanent, men kan ha gode perioder hvor alt er nesten som normalt, som andre har det. Jeg håper denne nedturen blir kort. Og ja, den skyldes nok delvis været, delvis hendelser i livet, og delvis helsen sånn generelt sett.
Men vet du hva? Jeg smiler uansett jeg. For det er så mange små gleder å hente frem.
For eksempel, så har jeg i dag vært på Coffeeberry med en venninne fra ungdomstiden min 🙂 Ei jeg ikke har snakket så mye med i de godt voksne årene. Livene har jo gått i forskjellig retning.
Været er så grått, og jeg er så sliten, at valget mitt falt på et fargerikt og kunstferdig kakestykke. Det så fryktelig søtt ut, men var faktisk ikke så søtt som det kunne gi inntrykk av. Og jeg spiste med glede, og koste meg med denne lille utskeielsen 🙂 Og ikke minst med samtalen med venninnen 🙂
Når jeg er hjemme, og har litt tid og energi til det, blar jeg litt i denne boken som jeg har lånt av min bror.
Jeg ser etter hva som kan være kjekt å se og gjøre i Praha når jeg drar dit sammen med min bror og moren vår om knapt 2 uker. Gleder meg til den turen. Det skal bli godt å komme seg bort litt 🙂 Og værprognosene i Praha går opp mot 30 grader og strålende sol har jeg fått med meg. Og siden jeg ikke er noen strandløvinne, men elsker sol og varme likevel, så er jo dette midt i blinken for meg. Er litt usikker på hvor bra det er for moren vår. Men vi er jo 2 stykk til å ta oss av henne, så det skal nok gå bra 🙂
Utenom disse tingene, så har jeg fått strikket ferdig den røde toppen. Ja, ble ferdig med den før elendigheten satte inn. Men har vært på jakt etter knapper. I dag fant jeg faktisk knapper, men er usikker på om de faktisk passer til. Men toppen ser sånn ut uten knapper:
Når jeg har fått på knappene, skal jeg ta toppen på meg, og vise den frem i et eget innlegg 😉
Og så…. Siden jeg har gått ned så mye i vekt, og ikke har klær igjen omtrent, så har jeg gått til innkjøp av nytt garn.
Jeg skal strikke en jakke 🙂
Garnet fant jeg på tilbud. Det har bittelitt glitter i seg, og er mykt og behagelig. Og tilbudet kommer av at garnet har gått ut av produksjon, og de selger ut resten av lageret på akkurat det garnet med glitter i.
Jeg liker å strikke. Det er terapi i å sitte å strikke. Jeg leste en plass i en forskningsrubrikk, at å sitte å strikke er like effektivt som, og kan sammenlignes med meditasjon. Med andre ord, jeg mediterer relativt ofte 😉
Dette er mine små gleder i hverdagen, det som gjør at jeg klarer å komme meg gjennom dagene, og føle at jeg har levd litt 🙂
Kan du gjette en av mine absolutte favorittfarger?
