Tiden leger alle sår heter det så fint, og det stemmer jo. Det er rart med det, når verden står på hodet, og alt er kaos, så ser man ikke helt noen vei ut. Man er rett og slett i krise. Og sånn har det vært for meg en stund nå.

Først kom covid 19 og alt av begrensninger og forsiktighetsforbehold som det medførte. Det alene kunne vippe meg av pinnen. Men jeg taklet det ganske bra synes jeg. Jeg har vært enormt forsiktig. Jeg har vasket alt av varer jeg har tatt i hus, og ellers fulgt alle regler. Når reglene lettet litt, så var det fint å kunne gi og få noen klemmer, sånn helt forsiktig. Og på bursdagen besluttet jeg at jeg hadde behov for klemmer, så da lot jeg all forsiktighet fare. Og nå er det jo over en uke siden, og enda er jeg frisk og rask uten koronaspor 🙂

En liten stund etter covid 19 inntok landet, begynte jeg å merke at forholdet jeg var i skrantet. Jeg hadde ikke lagt merke til det før. Men jeg var vel i en lykkeboble eller noe sånt. For koronaen tok jo på litt ekstra, og man ble litt negativt preget. Og da la jeg merke til at ting var høyst utilfredsstillende. Kanskje hadde det vært sånn en stund allerede, bare at i min tåkelagte verden, så er det ikke alltid jeg reflekterer så mye over tingenes tilstand. Jeg er mer der at det går seg til, som alt annet. Og ethvert forhold har problemer iblant.

Annonsørinnhold

Spar stort: Kjøkkenutstyret du kupper på tilbud nå

Så da begynte jeg en sorgprosess egentlig. Du vet, kjærlighetssorg!

Selv om det ikke var slutt eller noe sånt. Jeg følte meg bare så dødsens ensom.

Så fikk jeg nok et slag i ansiktet, fra NAV, med avslag på uførsøknaden. Og da kjente jeg at ting neppe kunne bli noe verre. Men det ble det. For plutselig var også forholdet over, på toppen av det hele. et par dager før bursdagen min. Det som jeg trodde ville gå seg til igjen etterhvert når kaoset roet seg. Så fikk jeg det i bursdagsgave nesten. Jeg kjente den. Og jeg kjente samtidig at om noe mer galt skjedde nå, så ville jeg ikke takle det særlig bra.

Takket være familie og gode venner, som har hjulpet meg, og støttet meg, og rett og slett vært her for meg, så har jeg begynt å komme meg på fote igjen. Jeg følte meg så uendelig sliten, trøtt og lei. Rett og slett uholdbart utmattet. Siden vi hadde så fint vær, var jeg omtrent smertefri, men den utmattede følelsen, den var sånn at jeg nesten ikke holdt det ut.

Nå begynner det endelig å gå seg til. Nå begynner jeg å få fast grunn under føttene igjen. Nå begynner jeg å slappe litt av. Sorgprosessen har vært slitsom, med alt fra gråt til sinne og likegyldighet. Jeg følte det svært urettferdig. Men nå har jeg kommet meg gjennom det meste. Nå kan jeg ta selfier uten solbriller 😉 For nå føler jeg at det slitne ansiktsuttrykket mitt begynner å avta. Glimtet i øynene er i ferd med å vende tilbake.

Jeg har vært flink til å glede meg over de små ting i hverdagen, selv om jeg egentlig har hatt det dritt inni meg. Jeg har egentlig klart å skyve til side det vonde i stunder av gangen. Og jeg har nå holdt meg litt aktiv også, for å klare akkurat det. Og nå når det har begynt å regne igjen, og temperaturen sank, kom en del smerter tilbake igjen. Men jeg hadde en veldig rolig dag i går, noe som gjorde at dagen i dag ikke ble så gal. Jeg har melkesyresmerter i lår og legger i dag, men det får bare være, for det har jeg sluppet i flere uker nå. Og når tankekjøret har roet seg, så hjelper det også veldig. Jeg har hatt tankekjøret i flere måneder, så det er jammen godt å slippe litt av det nå.

Dette har vært litt av en krise for meg. Rett og slett en personlig og vanskelig krise. Og jeg har kommet fra det (så langt) med hodet hevet og ryggen hel. Jeg har klart å takle det. Med god hjelp.

Så nå ser jeg fremover, sterk som en okse. Ikke noe skal få knekke meg 🙂 Det begynner å gå seg til nå 🙂 Endelig!