I det siste har det jammen vært mye som har stått på synes jeg. Men, det skal ikke mye til for at jeg får den følelsen da.

Jeg er spent på utfallet for min uførsøknad som jeg vet er til behandling i disse dager. Og i den forbindelse sendte NAV meg til en lege de hadde valgt. En spesialist på sitt felt. De mente de hadde for lite utfyllende om meg og min helse. Og det er her følelsen av at det er mye som står på kommer inn.

I løpet av de siste to ukene har jeg vært 3 ganger hos denne legen som NAV ville jeg skulle gå til. Og det endte med enda en diagnose, bare sånn for sikkerhetsskyld. Jeg har jo allerede en lang liste diagnoser, og jeg syntes ikke jeg trengte flere nå. Men det fikk jeg likevel, enten jeg ville det eller ei.

Siste gangen jeg var hos denne legen, var på torsdag. Da kom jeg ut med diagnosen surrende rundt i hodet. Og det sendte meg faktisk rett i seng. Jeg ble så sliten av hele greia. Og selvsagt, å gruble på ting, gjør ikke følelsen noe bedre.

Fredagen var rolig, veldig rolig. Jeg brukte dagen til å fordøye den siste tidens hendelser, og til å hvile ut. For uken var jo travel sånn ellers også. Høydepunktet var tur med en venninne på onsdagen.

Så fredagen, da følte jeg at jeg hadde fått skikkelig juling.

Så kom lørdagen. Og den var bare av det gode. Den skulle bli en helt sorgfri dag, helt uten grubling og bekymringer. Da valgte jeg å legge alt til sides, og bare kose meg.

Den dagen hadde jeg og Pål en dag i Stavanger med et vennepar, Kristine og Thorfinn. Og nå snakker vi på dagtid altså. Og sånt er helt perfekt for meg. For det er jo om dagen jeg har de beste forutsetningene for å faktisk kose meg.

Vi tok båten fra Hommersåk (barndomsbygda mi) til Stavanger. En båttur på ca. en halv time. Det var ruskevær denne dagen, så vi bestemte at det var best å holde seg mest mulig innendørs.

Om dette bildet er en dugende illustrasjon for en helt sorgfri dag skal jeg ikke påstå, men det er liten tvil om at elegante glass og glade farger hjelper på både humøret og stemningen.
Jeg fikk faktisk et spørsmål av (NAV)legen, om jeg drakk alkohol? Og da måtte jeg svare at jeg drikker svært sjelden, og at jeg ikke har for vane å overdrive. Så da må jeg jo bare presisere overfor deg som leser her, at kun det ene glasset her er mitt 😉
Det ble noen glass til av ymse drikke. Men ikke mange når man tenker over antallet timer vi tilbrakte denne dagen i storbyen Stavanger.

Vi startet dagen forsiktig. Vi ankom byen i 12 tiden, og da var det jo lunsjtid. Så vi fant veien inn til en plass som serverer deilige bakervarer, Våland Dampbakeri og conditori. Jeg unnet meg en solid blings med ost og skinke, et suksesskakestykke og en kaffe mocca. Pluss et glass vann 🙂 Pål var litt mer forsiktig, med kun et kakestykke…ostekake ser det ut til 🙂

Jeg hadde faktisk ikke vært her før, så nå vet jeg at her inne smaker maten godt. Men jeg har jo flere gode steder det smaker godt å spise i Stavanger, så egentlig burde jeg vel ta turen litt oftere 🙂

Etter lunsjen beveget vi oss mot Fargegata i Stavanger. Det var såpass ruskevær at jeg ikke tok bilde av selve gata i dag. Drinkene her får være fargebidraget til gata denne gangen. Og drinkene fant vi på et sted som het Pjolter og Punsj. Jeg hadde ikke vært der før. Men de aller fleste drinkene deres hadde akevitt i seg. Og akevitt er jo ikke noe man akkurat sitter og drikker på utover dagen, men den er jo god til å hjelpe å fordøye maten. Så det var kanskje det vi forsøkte på når vi bestilte disse drinkene 😉
Gode var de i alle fall, og bartenderen var hyggelig. Det eneste vi kanskje hadde å utsette på stedet var at det kom en trekk akkurat der vi satt, sånn at vi ble litt småkalde. Så da de fargeglade drikkene var drukket opp, beveget vi oss videre.

Det neste stedet vi trakk inn på hadde dette mottoet: Always be a fat unicorn. Og ja…man kan jo saktens føle seg litt sånn når man virrer rundt i storbyen og inntar både mat og drikke 🙂
Alle utesteder har sin dekor. Noen har mye, noen har lite. Men akkurat dette stedet har litt av hvert.

De hadde også et bord med to stoler ved et stort bilde av mitt idol, Marilyn Monroe. Men vi var jo fire, så vi trengte et større bord.

Og da endte vi opp rett ved baren, et høyt bord med barstoler. Og det passet jo bra for lille meg, for da fikk jeg jo litt oversikten. Og pynten rundt her var også nokså spekulativ, og artig. Og flotte Kristine poserer her med et glass vin.
Selv valgte jeg meg en kaffe mocca igjen. For da var jeg litt frossen etter den forrige plassen, så jeg trengte noe å varme meg litt på.

Så gikk vi videre, og endte på Hanekam. Det var ikke mye hanekammer å spore, men et digert hai-gebiss truet med å ta en jafs av meg der jeg satt.

På dette stedet satt de andre med varm drikke ala kaffe og te, mens jeg skålte lystig med et glass vin 🙂

Og heldige var vi damene, for doen var nær. Og siden herredoen var litt lenger borte, så var det flere herrer vi så, som benyttet seg av damedoen. Jeg skjønner dem godt, jeg, i nødens stund 😉

Så kom vi til middagstid, og da bestemte vi oss for gresk mat. Og lykkelige ble vi der, for vi fikk bord ved peisen. Og den varmet helt vidunderlig. Og med et glass rødvin kunne jeg virkelig innbille meg at jeg satt på en gresk taverna og slappet av sammen med gode venner i solen.

Gresk mat varmer også, uten å være tøft krydret. Jeg valgte Stifado, som ga gode minner fra tidligere ferier på de greske øyer.

Etter å ha varmet oss med den greske maten, begynte vi å tenke på hjemveien. Og båten går ikke akkurat når det passer oss, så vi valgte å gå innom ett sted til før båten skulle føre oss hjemover igjen. Der fikk vi jammen en “selfie” ved hjelp av en av de andre gjestene på etablissementet 🙂

På båten var det godt å lene seg litt inntil kjæresten. Jeg begynte å merke at timene var blitt mange, og at jeg hadde hatt det veldig kjekt 🙂 Man blir sliten av sånt 🙂

Et aldri så lite kappløp hadde vi også mens vi satt på båten, via Snap. Ironisk nok satt vi ikke i samme båt, og Pål har ledelsen mens jeg er på siste plass.

Pål ble ordentlig giret og måtte feire. Og jeg halte innpå og kom meg til land jeg også 😉

Vel i land gikk vi innom Bistroen på Hommersåk. Jeg hadde ikke vært her før. Den var ikke der når jeg bodde der. Og her tok jeg meg en Irish Coffee mens vi ventet på transporten helt hjem. Det var min datter som hentet oss.

Dagen var helt perfekt og minnerik for meg. Jeg storkoste meg, og klarte å slippe taket i alle vanskelige tanker. Disse timene hadde jeg ikke en bekymring i verden. Og det føltes som å ha vært på ferie. Å tilbringe tiden i hyggelig lag, på en tid av døgnet som er fredelig og rolig, og med venner jeg slapper helt av sammen med. Det er unikt, og gjorde dagen god. Jeg tar gjerne en reprise på den en gang i fremtiden ♥

 

Medaljens bakside skriver jeg om litt senere i dag 🙂