I går klarte jeg endelig å komme meg ut på en liten tur igjen alene. For den siste tiden har jeg ikke klart å gå alene, for jeg er for utmattet, og utslitt, og nedbrutt. Turene mine har jo vært medisin for sjelen, og for den mentale helsen. Men nå når jeg har gått i over et halvt år på ny stoffskiftemedisin, har den mentale biten jammen ordnet seg uten turene. Så ingen tvil om at noe har vært kraftig i ubalanse i mange år, helt unødvendig.

Men så har jeg så mye i livet akkurat nå, som preger negativt, og det går ut over den fysiske biten. Altså ME delen. Og av og til forstår jeg ikke hvordan jeg faktisk klarer å mobilisere meg til å komme meg ut av senga i det hele tatt? Men rett og slett så er jeg så glad i livet, at noe må jeg få med meg. Og det å sitte eller halvveis sitte oppreist i en stol, er jo mange ganger bedre enn å ligge strekk ut i senga, som ellers hadde vært nydelig, og kjedelig.

Men nå var det turen i går jeg hadde lyst å skrive om. For jeg gikk  nemlig til Ulvanuten.

Annonsørinnhold

20 bestselgere som garanterer nytelse

Og for meg har Ulvanuten vært en aldri så liten klagemur, dit jeg har gått når verden virker urettferdig og problemene har tårnet seg opp. Jeg har gått der mye ellers også altså, men akkurat i trøblete tider har det vært en god trøst å klare å karre seg opp dit.

Nå skal det sies at det er ikke en vanskelig tur. Det går oppover, men jeg bor jo allerede langt oppe, så da er det ikke mange minuttene igjen til fots før jeg er der. Og så lenge jeg unner meg en goooood og laaaaaang hvil etterpå, så går det som regel fint med en sånn tur.

Vi er jo gode venner jeg og ulven. Jeg kan klage og skravle så mye jeg vil, og ulven avbryter ikke. Ikke forsøker han å irettesette meg heller. Og han er slett ingen bedreviter. Han bare lytter. Og det trengs.
Jeg snakker kun inni meg altså, så det kan jo hende det er derfor han ikke sier noe, det skal være usagt 😉 Men uansett. Man får et lite perspektiv på livet, når man står her oppe og ser utover fjord og fjell mens tankene flyter avgårde.

Og utsikten fra toppen her kan man ikke klage på. Man ser langt utover Gandsfjorden, til Stavanger. Og det er når jeg ser det sånn, at jeg skjønner jeg bor på Jæren sånn egentlig. Nord-Jæren. Og Nord-Jæren er ikke like flatt som resten av Jæren, men likevel en del av Jæren. Når jeg ser en annen vei, som jeg ikke tok bilde av denne gangen, så brer det flate landskapet seg utover 🙂

Været i går var magisk. Da jeg gikk turen om formiddagen, var det 25 grader og en liten vind. Og vinden gjorde godt. Faktisk så ble det hele 31 grader utover dagen i går, som kuliminerte i tordenvær, regn og temperaturdropp. Men det gjorde egentlig bare litt godt det, og det var jo ikke før om kvelden.

Jeg var jo så heldig at jeg også var helt alene her på toppen i går. Og heldigvis for det, for en av de siste gangene jeg var her tidligere hadde jeg en ubehagelig opplevelse med en type som kom gående. Han så jeg ikke noe til i går, ikke noen andre heller. Jeg møtte faktisk ikke folk før jeg var på god vei nedover igjen, og nærmet meg hjemme.

På hjemveien stoppet jeg og nøt omgivelsene. Gule blomster, glade og fine 🙂

Og solen som skinte gjennom bladverket og gjorde skogen til en avslappende oase.

Turen gjorde godt, og jeg skulle gjerne gått tur i dag også, men jeg vet ikke helt om jeg orker. Ikke enda i alle fall. Og så regner det også. Regnbyger. Men det gjør jo ikke noe. Det trengs nå. Vi har hatt mange uker med tropisk temperatur, så nå trenger naturen litt vann.

Og jeg klarer ikke helt å våkne ordentlig heller enda. Dagen går i nok i slow motion. Og det gjør slett ingenting. Det er jo søndag, tross alt 🙂

Håper du har fine planer for søndagen. Kos deg, uansett hva du finner på ♥