Det å være alene og gå og se på severdigheter kan være kjekt det, men også litt leit. For det er jo absolutt kjekkest å oppleve sånne ting sammen med noen. Å dele opplevelsen, og å ha den å snakke om siden engang.

Og når man da besøker severdigheter, så pleier kameraet å løpe litt varmt. Knipsefingen får litt å bryne seg på.

Veldig ofte ønsker man å ha med dem man er sammen med på bildene, for å dokumentere størrelse, omfang, og ikke minst, bevis for at man virkelig har vært der og sett dette med egne øyne. For bilder kan jo alltid lyve i at man faktisk i teorien kan ha lånt dem. Det gjøres jo i utstrakt skala i vår tidsalder. Det var ikke like lett før i tiden.

Annonsørinnhold

20 bestselgere som garanterer nytelse

Og så kan man jo bytte på, sånn at man spør en i følget om å ta bilde som man selv også er med på.

Men hva gjør man når man er alene og ser på ting?

Jo, man kan jo spørre noen. For det er jo alltid flere andre som også er og ser på det samme som en selv.

Eller….

Man kan ta selfie, som jo også hører vår tidsalder til.

Og jeg er jo der at jeg gjerne tar selfier. Jeg synes ikke det er kleint eller noe. Jeg er jo nesten alltid alene. Og som regel er det jeg som er den fotogale i forsamlingen. Så da er selfier en god ting.

Og det viktige for meg da, er å ikke få med så mange andre jeg ikke kjenner på bildene.

I går etter jeg traff på fine Lillasjel, så valgte jeg å ikke ta motorveien hjem, pga mye kø. Jeg fant ut at jeg skulle kjøre om Hafrsfjord, og stoppe innom Sverd i fjell. Været var fint, sol og vind. Litt kjølig i vinden, men fint når solen var fremme.
Og det var en del andre mennesker der. Ikke alle snakket norsk. Men de kan jo likevel bo i Norge fordet.

Jeg innrømmer at jeg reagerer litt på utlendinger nå om dagen. Jeg synes det er mistenkelig mange av dem. Men det går jo ikke å vite om de faktisk er en del av det norske samfunnet eller ei. Og mest sannsynlig er de det.

Jeg har jo vært akkurat her mange ganger før. Og da har jeg gjerne vært mutters alene, for det har vært på en annen årstid. Jeg liker meg her, og jeg liker dette fotomotivet. Det er et monument som er laget av Fritz Røed, og ble avduket av Kong Olav i 1983. Det er til minne om Slaget i Hafrsfjord i 872, da Harald Hårfagre samlet Norge til ett rike.

Man må stå et stykke i fra når man er i selfiemodus, for å få med hele sverdene, og for å unngå andre skuelystne. Og det er ikke alltid like lett.

Men sverdene er jo like flotte selv om man ikke får med hele. Og det er artig å forsøke å finne nye vinkler til tøffe bilder.
Det høyeste sverdet er 9,2 meter høyt. Og når man da får mennesker inntil, så ser man det jo ordentlig hvor høyt de rager. Det største sverdet symboliserer den seirende kongen. De to andre symboliserer de to tapende småkongene.

Sverdene er utformet etter Vikingsverd som er vanlige å finne over hele landet.

Og dette var garantert ikke siste gangen jeg hadde meg en tur innom hit for å fotografere kongelige vikingsverd. Jeg kommer ganske sikkert tilbake. Og det er ikke sikkert at det er så lenge til heller 🙂

Så er du i distriktet, så kan jeg anbefale en kjapp stopp her 🙂