For tiden er jeg ikke helt i vater. Dvs, helsa krøller en del, samtidig som jeg vil så mye. Og så har jeg i den siste tiden grublet veldig mye også, noe som ikke akkurat bidrar positivt.

Så jeg føler meg litt sånn utenfor meg selv. Og det igjen forsøker jeg å snu til noe positivt 🙂 For når jeg er utenfor meg selv, så kan jeg jo selvsagt betrakte meg selv fra utsiden, altså fra en annen vinkel, noe jeg har gjort litt i dag, og som jeg skal gjøre litt fremover. Gå i meg selv, og få meg selv til å snu noe negativt til noe positivt, og noe positivt til å bli til positivt på en annen måte, og få meg selv til å se hva jeg kan gjøre bedre, og mer fornuftig.

En av tingene jeg har grublet litt på, er at jeg i vinter fikk et par ekstra diagnoser. Dette fikk jeg vite var diagnoser stilt ut i fra situasjoner jeg har vært i, en gang i livet for noen år siden. Og kanskje det aldri ville skje igjen siden det var så lenge siden.

Annonsørinnhold

20 bestselgere som garanterer nytelse

Og så er det da sånn nå for tiden, at jeg føler jeg er på et lite vippepunkt, hvor jeg må trå forsiktig. Det handler altså om at jeg gjør mer enn jeg bør. Jeg er for aktiv. Solen skinner, jeg har lyst å gå tur. Solen skinner, jeg har lyst å lage steinbed i hagen. Solen skinner, jeg har handlet mye av det jeg trenger til steinbedet. Solen skinner, jeg blir rastløs og vil nyte livet. Og da begynner det å ligne litt på det jeg gjorde en gang i livet for noen år siden. Og jeg ønsker jo ikke å ha det igjen, for det har bidratt til at jeg ble dårligere.

For jeg har jo ME. Og et av symptomene på ME er anstrengelsesutløst sykdomsforverring, det kalles PEM. Altså, hvis jeg anstrenger meg, så blir jeg sykere. Anstrenger jeg meg bare litt en dag, så blir jeg gjerne sengeliggende dagen etter, anstrenger jeg meg mye og lenger, så kan jeg bli permanent eller langvarig dårligere. Og en anstrengelse trenger ikke å være fysisk. Den kan også være psykisk, f.eks. psykisk stress.

Og jeg lurer på om jeg har kommet dit igjen, som jeg var for noen år siden? Der hvor jeg ignorerte at jeg var syk, der hvor jeg var fast bestemt på at mye tur og positiv tenking skulle gjøre meg frisk. Jeg holdt det gående i over et år sånn som det. Jeg hadde the time of my life. Og så gikk jeg på en ordentlig smell etterpå. Og ble mye dårligere, og det er jeg fortsatt, flere år etterpå. Den gangen visste jeg ikke at jeg hadde ME, jeg hadde ikke fått diagnosen. Jeg trodde bare at jeg hadde kronisk utmattelse, den man kanskje kan jobbe seg ut av. For det var jo det alle sa. Også legen min. Han jeg hadde den gang. Han syntes nok ikke noe om disse nymotens sykdommene. Det var en eldre kar.

Så jeg byttet lege, og ble henvist videre, og fikk diagnosen ME. Der hvor jeg må vite hva jeg gjør, og ta hensyn til meg selv, sånn at jeg ikke skal bli sykere.

Jeg fikk nylig (i februar) diagnose på den aktive tilstanden jeg hadde for noen år siden. Og disse to diagnosene jobber mot hverandre. Den nyeste diagnosen skader ME diagnosen ytterligere.Tenk om jeg hadde visst det på et tidligere tidspunkt. Sånn at jeg ikke hadde gjort det jeg gjorde den gangen, når jeg absolutt skulle trene meg frisk. Da hadde jeg kanskje hatt det bedre i dag.

Men det nytter jo ikke å tenke sånn. Nå må jeg finne det som er positivt i livet, og det er jo mye, selv om jeg er syk. Og så må jeg konsentrere meg om å ikke ta helt av når jeg har lyst å leve som alle andre. For det går jo bare ikke. Hjernen kan omstille seg, i en periode, og ignorere kroppens signaler. Men det må bare ikke skje. For jeg har ikke noe ønske om å bli dårligere enn det jeg er nå.

Og siden jeg nå føler at jeg er på vei inn i det sporet, så ropes et stort “varsku her”! For nå må jeg holde tunga bent i munnen. Jeg har mye å gruble på for tiden, og det fører ikke til noe godt. Og når jeg grubler, så vet jeg at det å gå mye tur, og være aktiv, tar tankene bort. Men så er det jo sånn at når jeg går mye tur, og er aktiv, og ikke klarer å la være, så vil jeg gå på en smell når det går over. En langvarig forverring av ME’en.

Og her er det viktig å se litt innover i seg selv. Være litt bevisst på meg selv, på tankene min, på helsa, hva jeg bør og hva jeg ikke bør.

Men herlighet så vanskelig det er!

Jeg vet ikke om det hjelper å tenke seg fra dette. Altså å være bevisst. Men hvis det gjør det, så er jeg kanskje ikke så hardt rammet med den siste diagnosen jeg fikk. For den kan jeg få medisiner for, mens jeg helst vil jobbe meg ut av det selv. Jeg synes jeg svelger nok tabletter i løpet av en dag. Jeg trenger ikke flere, hvis jeg kan unngå det.

Så her jobber jeg nå hardt med meg selv, for ikke å gjøre noe jeg ikke bør gjøre.

Turer, jeg elsker det jo. Og spesielt i det fine været vi nå har fått innvilget. Men det er også andre ting å jeg må gjøre i hverdagen. Jeg kan ikke gjøre alt på samme dag, som andre folk kan gjøre. Og her må jeg bli veldig bevisst. Jeg må være forsiktig. Jeg må tenke meg nøye om, og avstå fra fristelser. Også tur-fristelser. Korte turer av og til er bra. Lengre (etter min standard) turer holder med en i uka, maks. Så dette må jeg innprente i meg selv 🙂 For jeg kjenner at jeg er i ferd med å havne i ei viss felle. Og det at jeg har blitt bevisst på det, er veldig positivt. For det betyr at ikke alt håp er oppbrukt 🙂 Jeg skal klare dette. Jeg skal klare å ta det med ro. Jeg MÅ klare å ta det med ro. Jeg vil klare å ta det med ro 🙂

Hjelp meg gjerne med å minne meg på det 🙂 Jeg blir ikke fornærmet 🙂 Jeg er jo glemsk, det følger også med et par av diagnosene jeg allerede har. Og jeg har lett for å glemme at jeg må ta det med ro. Veldig viktig å bli minnet på det, for jeg er også sta, og har en kraftig livsvilje 🙂

Nå fikk jeg minnet meg selv på dette, og dette skal jeg klare. Det har jeg bestemt 🙂