Julen forløp på en helt annen måte enn planlagt, på absolutt alle plan. Forrige innlegg skrev jeg 2. juledag. Da satt jeg i karantene, og hadde tatt min 2. koronatest.
Noen timer etter jeg hadde lagt ut innlegget, fikk jeg et illebefinnende. Juledramatikken nådde sitt høydepunkt.

Christmas went in a completely different way than planned, on absolutely every level. I wrote my previous blogpost on Christmas Day 2. Then I was quarantined, and had taken my 2nd corona test.
A few hours after I posted the post, I got an attack. The Christmas drama reached its climax.

 

Resten av året ble tilbrakt i sykehussengen.

I kveldinga på 2. juldag satt jeg og så en ny serie på Netflix. Så skulle jeg reise meg og hente katten ned fra juletreet, da jeg helt mistet retningssansen, og gikk motsatt vei av den retningen jeg skulle. Jeg klarte ikke å styre. Så mistet jeg følelsen i venstre side, mens stua føltes som den hadde en ordentlig runddans rundt meg. Jeg bestemte meg for å forsiktig sige ned på gulvet, kontrollert og uten risiko for å skade meg.

The rest of the year was spent in the hospital bed.

In the evening on Christmas Day 2, I sat and watched a new series on Netflix. Then I had to get up and get the cat down from the Christmas tree, when I completely lost my sense of direction, and went the opposite way of the direction I was going. I could not control it. Then I lost the feeling on the left side, while the living room felt like it had a real dance around me. I decided to gently lay down on the floor, controlled and without risk of injury.

 

Etter en kort rådslagning med meg selv, mens stua og alt begynte å roe seg, klarte jeg å åle meg bort til bordet for å få tak i mobiltelefonen. Så gjorde jeg et raskt googlesøk, og fant ut at resultatet der var så skremmende at det ville være bedre å ringe legevakten. Litt om og men ble det jo der, da jeg visstnok skulle ha ringt en annen legevakt, siden jeg satt i karantene. Men dama på legevakten mente jeg burde ha legetilsyn og satte meg over til den riktige legevakten.
Der avgjorde de raskt at det var best å sende en ambulanse, så kunne ambulansepersonellet avgjøre om de skulle ta meg inn til legevakten eller til sykehuset.

After a short discussion with myself, while the living room and everything began to calm down, I managed to drag myself to the table to get my mobile phone. Then I did a quick google search, and found that the result there was so scary that it would be better to call the emergency room. A little discussion with the nurse it got up that I supposedly should have called another emergency room, since I was quarantined. But the lady at the emergency room thought I should have medical supervision and sat me over to the right emergency room.
There they quickly decided that it was best to send an ambulance, so the ambulance personnel could decide whether to take me to the emergency room or to the hospital.

 

 

Ambulansen kom ganske fort, og de to i ambulansen sjekket et par ting, før de avgjorde at de ville kjøre meg direkte inn til sykehuset. Med blålys!
Og det var da, mens jeg lå stroppet fast på båra i ambulansen, og så blålyset blinke når vi kjørte i tunnelen, at jeg priset meg lykkelig for at jeg faktisk ringte etter hjelp, i stedet for å sitte å vente på at det skulle gå over, det som skjedde med meg. For dette hastet visst!
Og vel fremme på sykehuset sto et folksomt team med smittevernkledde leger og sykepleiere klare for å ta imot meg. Alt gikk så fort, og var veldig forvirrende. Og litt stresset ble jeg også. Jeg husker jeg tenkte: “er alle disse folka her kun for meg akkurat nå?”
Det var en hektisk aktivitet rundt meg, og ting skulle gå fort. Og jeg var så tissetrengt, og måtte så sinnsykt på do etterhvert. Og jeg tryglet om å få gå på do. Men nei, dette måtte gjøres fort. Og da var det altså CT som sto på programmet. Og det tok sånn tid. Hver gang jeg spurte legen, svarte han: bare litt igjen, 5 minutter”.
Det ble noen lange 5 minutter. Etterhvert begynte han å si 2 minutter. For meg føltes det som timer.
Kontrastveske skulle de også ha inn, så det tok enda mer tid.
Til slutt ble de endelig ferdige, og da var det til neste post på programmet, nemlig hurtig behandling. Men først fikk jeg heldigvis gå på do 🙂

The ambulance arrived fairly quickly, and the two in the ambulance checked a couple of things, before deciding that they would drive me directly to the hospital. With blue lights!
And it was then, while I was strapped to the stretcher in the ambulance, and saw the blue light flashing as we drove into the tunnel, that I praised myself happily for actually calling for help, instead of sitting waiting for it to go over, what happened to me. Because this was urgent!
And when I arrived at the hospital, a crowded team of infection-clad doctors and nurses stood ready to receive me. Everything went so fast and was very confusing. And I got a little stressed too. I remember thinking, “Are all these people here just for me right now?”
It was a hectic activity around me, and things were going to go fast. And I was so in urge to pee, and eventually had to go to the bathroom insanely. And I begged to go to the bathroom. But no, this had to be done quickly. And then it was CT that was on the program. And it took forever. Every time I asked the doctor, he replied: just a little bit left, 5 minutes “.
It took some long 5 minutes. Eventually he started saying 2 minutes. To me, it felt like hours.
They should also have a contrast fluid in, so it took even more time.
In the end, they were finally finished, and then it was to the next item on the program, treatment medications. But first I luckily got to go to the bathroom 🙂

 

 

Jeg fikk behandling for hjerneslag. Det var det som var symptomene, og det var for tidlig å se på CT bildene, men behandling måtte iverksettes for å begrense skaden. De slet fælt for å få ned blodtrykket mitt, før de kunne gi meg blodfortynnende. Jeg hadde visst veldig høyt blodtrykk, som sikkert skyldtes stress for det meste, og det var vanskelig å få ned. Jeg følte nesten jubelen da de endelig fikk det til, og blodfortynnende kunne føres inn i veneflonen i armen min. En time pågikk det. Og etterpå var det strengt forbudt for meg å forlate sengen. I 24 timer skulle jeg ligge i sengen. Dette fordi et evt. fall ville kunne få fatale følger.
Jeg fikk tildelt et rom, som da altså også var isolasjon. For siden jeg satt i karantene, så ble jeg behandlet som om jeg var en smitterisiko. Selv om jeg hadde testet negativt for andre gang tidligere denne dagen.
Men jeg klager ikke, å være innlagt i isolasjon var stille og fredelig, noe jeg virkelig trengte.
Hele den første natten satt en sykepleier inne hos meg. Hun gikk aldri ut. Hun passet på meg, og blodtrykk og temperatur ble målt hvert kvarter til å begynne med, deretter hver halvtime, og så hver time. For min del spilte det ikke noen rolle om det var dag eller natt, for jeg fikk jo ikke sovet noe likevel.

I received treatment for stroke. These were the symptoms, and it was too early to look at the CT images, but treatment had to be initiated to limit the damage. They struggled terribly to lower my blood pressure before they could give me blood thinners. I had very high blood pressure, which was probably due to stress for the most part, and it was difficult to get down. I almost felt the cheers when they finally made it, and blood thinners could be inserted into the veinflow in my arm. It lasted an hour. And afterwards it was strictly forbidden for me to leave the bed. For 24 hours I had to lie in bed. This is because a possible fall could have fatal consequences.
I was assigned a room, which at the time was also isolated. Because since I was quarantined, I was treated as if I were at risk of infection. Although I had tested negative for the second time earlier this day.
But I do not complain, being hospitalized in isolation was quiet and peaceful, something I really needed.
The whole first night a nurse sat with me. She never went out of the room. She took care of me, and blood pressure and temperature were measured every 15 minutes to begin with, then every half hour, and then every hour. For my part, it did not matter if it was day or night, because I did not get any sleep anyway.

 

Jeg ble liggende i 5 døgn på sykehuset. Og jeg er imponert over dyktig sykehuspersonell, hyggelige og hjelpsomme. Sto på pinne, og var raskt på pletten hvis det var noe. All maten ble selvsagt servert på rommet.
Legevisitten var også mye bedre enn tidligere erfaringer. Legen(e) tok seg god tid, og var forklarende og oppmerksomme.
MR måtte tas, og hjertet måtte sjekkes. Men disse tingene kunne ikke gjøres så lenge jeg satt i isolasjon. Så da måtte det vente til isolasjonen/karantenen var slutt. Og når den var slutt, måtte jeg ta enda en coronatest. For å være helt sikker.
Denne var så klart også negativ. Og endelig kunne videre utredning foretas. Da var vi kommet til lille nyttårsaften.
Dette viste at jeg har et sterkt hjerte i alle fall. Og det er jeg takknemlig for ♥

I stayed in the hospital for 5 days. And I’m impressed with the skilled hospital staff, kind and helpful. Working really hard for me, and was quickly on the spot if anything was needed. All meals was of course served in the room.
The doctor’s visit was also much better than previous experiences. The doctor (s) took their time and were explanatory and attentive.
MRI had to be taken and the heart had to be checked. But these things could not be done as long as I was in isolation. So then it had to wait until the isolation / quarantine was over. And when it was over, I had to take another corona test. To be completely sure.
This was of course also negative. And finally, further investigation could be made. Then we had come to little New Year’s Eve.
This showed that I have a strong heart at least. And I’m grateful for that ♥

 

 

Endelig, på nyttårsaften skulle jeg bli utskrevet, sånn at jeg kunne feire nyttår med mine kjære.
MR viste at jeg ikke hadde hatt hjerneslag. Derimot fant de noe annet på hjernen min. Noen flekker som ikke hørte til der. Og legen forklarte meg at dette skulle utredes snarlig. Og han fortalte meg hvilken teori han hadde om hva dette kunne være.
For meg var ikke dette heller gode nyheter akkurat. Men jeg var glad for å få reise hjem.

Finally, on New Year’s Eve, I was to be discharged so that I could celebrate New Year with my loved ones.
MRI showed that I had not had a stroke. However, they found something else on my brain. Some stains that did not belong there. And the doctor explained to me that this should be investigated soon. And he told me what theory he had about what this could be.
To me, this was not exactly good news either. But I was happy to go home.

 

 

Jeg ble hentet av barna mine, som nok var glad for at all dramatikken nå hadde roet seg litt og de kunne få sin mamma velberget hjem igjen.
Nyttårsaften fikk jeg feire sammen med dem hos deres pappa. Rolig og fredelig, og helt perfekt.
Og jeg entret det nye året med splitter nye bekymringer i bagasjen. Men jeg er ikke en sånn som gir opp så lett, så her skal det kjempes videre, selv om jeg også tillater meg et par stunder med tungsinn, hvor jeg kobler ut, og gråter litt.

Og da legen mente dette skulle utredes snarlig, så snakket han virkelig sant. Her skjer alt nå så fort at det alene er skremmende.
Forleden dag var jeg til ny MR, hvor hode, nakke og rygg ble behørig fotografert. Jeg lå en time musestille i maskinen. Gjett om det var tungt?
Og denne uken skal det tas ryggmargsprøve og blodprøver. Og siste uka denne måneden skal jeg til lege og få resultater, og antakelig en splitter ny diagnose, som jeg slett ikke vil ha.
Ønsk meg lykke til.

Jeg som gledet meg til å bli ferdig med 2020, for ikke noe år kunne bli verre enn det. Akkurat nå er jeg litt usikker, dette året kan faktisk bli verre. Men forhåpentlig blir det bedre, til tross ♥

Godt nyttår alle sammen ♥♥♥

I was picked up by my children, who were probably happy that all the drama had calmed down a bit and they could get their mother back home well.
I got to celebrate New Year’s Eve with them at their dad’s. Quiet and peaceful, and absolutely perfect.
And I entered the new year with brand new worries in my luggage. But I’m not one to give up so easily, so here I’m going to fight on, even if I also allow myself a couple of moments of melancholy, where I disconnect and cry a little.

And when the doctor thought this should be investigated soon, he really spoke the truth. Here, everything happens now so fast that it alone is scary.
The other day I went for a new MRI, where the head, neck and back were duly photographed. I lay quietly in the machine for an hour. Guess if it was heavy?
And this week, a spinal cord sample and blood tests will be taken. And last week this month I’m going to the doctor and get results, and probably a brand new diagnosis, which I do not want at all.
Wish me luck.

I who was looking forward to finishing 2020, because no year could be worse than that. Right now I’m a little unsure, this year could actually get worse. But hopefully it will get better, despite everything ♥

Happy New Year everyone ♥♥♥

 

 

Til alle dere som har kommentert de forrige innleggene mine, tusen hjertelig takk for gode ord, og ikke minst gode ønsker for det nye året. Jeg beklager at jeg ikke har fått svart på noen kommentarer. Og jeg tror nok kanskje ikke jeg får svart heller. Helsa har fått en knekk, og formen er langt fra god. Jeg var ikke sprek i utgangspunktet, og nå er det hakket verre. Restitusjonstiden er lang for meg, har jeg erfart. Jeg vil forsøke å bruke den lille energien jeg har til nødvendige ting, som å gå en liten tur av og til, og andre nødvendige ting her hjemme. Pluss litt strikking, mens jeg enda kan. Så håper jeg på sikt at formen stiger litt.
Til dere bloggere som jeg følger, jeg leser litt blogg iblant, men får ikke kommentert. Får heller ikke lest så mye som jeg kunne ønske. Alt går litt tregt her for tiden, og jeg blir fort sliten og ukonsentrert. Men plutselig en dag, er jeg på banen igjen, forhåpentlig 🙂
God klem til dere alle ♥

To all of you who have commented on my previous posts, thank you very much for the kind words, and not least good wishes for the new year. I’m sorry I did not respond to any comments. And I guess I might not get to do it either. The health has suffered a setback, and health is far from good. I was not fit at first, and now it’s worse. The recovery time is long for me, I have experienced. I will try to use the little energy I have for necessary things, such as going for a walk every now and then, and other necessary things here at home. Plus a little knitting, while I still can. So I hope in the long run that the health rises a bit.
To you bloggers that I follow, I read a little blog sometimes, but can not comment. Also not getting to read as much as I could wish. Everything is going a little slow at the moment, and I quickly get tired and unfocused. But suddenly one day, I’m on the field again, hopefully 🙂
Good hug to you all ♥