Nå er det mange uker siden mitt forrige innlegg. Det kom brått på at jeg plutselig måtte ha en pause. Jeg gikk på en smell.

Jeg kunne valgt å fortsette å blogge. Og jeg ønsket at det skulle være positivt og kjekt å lese. Men det ville ha vært en løgn hvis jeg skulle skrive positive og glade innlegg når jeg følte meg sliten, mørk og trist inni meg. Derfor stoppet jeg brått å skrive.

Jeg jobber ganske knallhardt for tiden med å komme meg ut av den der dype og mørke bølgedalen. Men det er ikke lett. Kroppen sliter noe helt sinnsykt. Sliten og mye smerter. Jeg hadde liksom håpet at ikke ting skulle blitt verre, at jeg skulle ha flatet ut på helseskalaen. Det kunne jeg fint ha taklet. Men nå for tiden føles det som at jeg har blitt mye dårligere, og samtidig strever jeg med å opprettholde den livlige og glade hverdagen jeg tidligere har hatt. Men jeg sliter for mye med mye smerter. Og da smerter som jeg ikke normalt har hatt tidligere, men som plager meg veldig nå. Såpass at jeg ikke får gått de turene jeg så sårt trenger.

Annonsørinnhold

20 bestselgere som garanterer nytelse

Derfor har jeg nå bestilt time hos legen. For nå trenger jeg hjelp. Seriøst!

Jeg hater å gå til legen. Derfor er akkurat det noe jeg utsetter og utsetter helt til jeg absolutt er nødt. Og nå har jeg kommet dit. Jeg er nødt. Og jeg gruer meg. Jeg liker ikke å sitte å syte og klage og legge ut om alt som plager meg. For hos legen må jeg jo det. Og det mer inngående enn jeg gjør her. Derfor er det så vanskelig. Det er lett å si at jeg har vondt. Men det er vanskeligere å si hvor vondt jeg har, og beskrive i detalj nøyaktig hva som smerter, og hvordan det smerter.

Jeg føler meg som en hypokonder når jeg sitter der. Men jeg er jo ikke det. Hadde jeg vært det hadde jeg vel sittet på legekontoret minimum en gang i uka. Men jeg minimerer det til et par ganger i året, om mulig.

Så da, med de tankene, og alle utsettelsene, ble jeg litt mørk til sinns. Og da ble blogging en umulighet. Jeg ble så negativ. Og jeg er det forsåvidt enda. Men jeg klarer da å tøyle meg iblant 😉

Men så er det jo sånn med denne sykdommen jeg drasser rundt på, at jeg er en mester i å skjule utad hvordan jeg har det. Jeg ser frisk og blid ut uansett. Jeg kunne ha vunnet en Oscar for mine bragder på akkurat det området. Jeg er jo blid da. Og jeg klarer stort sett å skjule mine smerter. Men inni meg er jeg mørk nå for tiden. Og tankene kverner og kverner.

Og i tillegg har jeg slett ikke grenser. For når jeg gjør ting jeg synes er kjekt, så gjør jeg det, til jeg stuper. Og akkurat der forsøker jeg å minne meg selv på hva jeg lærte på Lassa om akkurat det. Men uansett. Å reise på en tur i noen dager, hvor opplevelsene står i kø, det unner jeg meg. Og så legger jeg heller inn i tidsplanen en uke eller to hvor jeg må hvile etterpå, og komme til hektene igjen.

For sånn er det akkurat nå. Nå har jeg vært på en kjekk reise. Det krever mye hvile i etterkant. Og hvile, det skal jeg gjøre. Jeg skal også forsøke å gå et par turer, små turer. Jeg må det, ellers blir jeg gal i hodet eller noe sånt. Så jeg skal forsøke i alle fall. Selv om det gjør mye annet vanskelig sånn ellers.

Så selv om mismotet truer med å boble til overflaten, så er forhåpentlig hjelpen nær. Legetimen er kommende onsdag. Wish me luck ♥

God sommerklem til alle som følger meg og som kanskje har savnet meg ørlite ♥

#helse #me/cfs #sykdom #mismot #depresjon #