Livet har vært en kamp det siste året, på mange måter. Og nå har jeg startet kampen med å gå meg opp igjen. Altså å komme i turform igjen. Sånn at det ikke bare blir en tur hver 14. dag, men helst flere dager i uken.

Jeg fikk jo en ordentlig knekk i julen. Den hadde jo begynt mye tidligere den knekken, flere måneder tidligere. Men spesielt november og desember var kjempetunge å komme seg gjennom.
Og så endte det med sykehusinnleggelse midt i jula.

Jeg har jo skrevet om dette, så ikke så veldig nødvendig å gnage så mye på det. Men etter ny diagnose var i havn, og bremsemedisinen var satt i gang, så fikk jeg enda en knekk. For det tok på kroppen å bryte ned immunforsvaret. Det ble ikke særlig tur da. Da var en liten tur ut i postkassen en giga kamp. Da var jeg skjelven og svett når jeg kom inn i huset igjen.

Nå er det en måned siden jeg startet på bremsemedisiner, og jeg kan kjenne at formen er i ferd med å ta seg opp. Det er en helt utrolig herlig følelse å kjenne at jeg nå faktisk klarer å gå korte turer alene 2-3 ganger i uken ♥ Det har jeg klart denne uken 🙂 Jeg er veldig stolt over det. Det er mestring, rett og slett.
For det har jo vært sånn at jeg helst ikke har orket å gå alene, i frykt for at jeg kanskje trenger hjelp underveis. Og så er det jo noe med motivasjonen og drivet som en turvenn kan bidra med.

Men denne uken har jeg klart å gå flere turer alene. Og det er helt fantastisk. Den ene turen var på nesten 5 km. Og da jeg nærmet meg der hvor bilen var parkert, sånn cirka halvannen kilometer igjen, da begynte jeg å bli litt nervøs. For da var jeg sliten. Veldig sliten. Og det var ingen der. Og jeg kunne ikke ringe etter å få noen til å hente meg. For jeg var jo en plass hvor det ikke var ment for biler.

Men jeg tok meg en god pause, og så klarte jeg den siste halvannen kilometeren ved å stålsette meg kraftig.

 

Turen gikk i Hafrsfjord/Madla området. Og utgangspunktet var ved Sverd i fjell.

 

Jeg ankom sverdene om morgenen, hvor solen såvidt hadde tittet opp etter natten, så dette bildet er en form for avansert selfie, hvor skyggen min vises ned til høyre i bildet 😉
Vannet var stille, det var knapt et vindpust i luften. Utgangspunktet for en flott tur ♥

 

Er det ikke vakkert? ♥

 

Det er et fint område dette her, Møllebukta heter det. Med strand, gressplen, bord og benker, og det er også en kiosk her, som ikke vises på bildet. Fint for familier å være på fine sommerdager.

 

 

Jeg begynte å gå videre i retning Madla. Og det er mye flott å se langs sjøen.

 

Det er laget til fin vei å gå på langs sjøen. Sjø på ene siden av veien, og hus og eiendommer på andre siden.

 

Idyllisk i morgensola 🙂

 

 

Jeg hadde bestemt meg for å gå til endes av denne “brua” her, som er bygget på utsiden av bergveggen.

 

 

Det ser nesten ut som at jeg er ombord på et skip 🙂

 

 

Så var det å vende nesen tilbake igjen. Heldigvis hadde jeg det nydelige været å lene meg på når det begynte å butte imot. Så da gikk det jammen bra. Og jeg tar gjerne den turen flere ganger 🙂

 

Glad og fornøyd over å ha klart dette her altså. Skikkelig stolt ♥

Så nå kan det bare gå fremover. Og jeg satser på at jeg snart er tilbake i den normale ME formen jeg har hatt i flere år. Nå må jeg jo kalle det ME/MS formen, faktisk. Men uansett, går jeg tur, så er det ikke så mye annet jeg får gjort den dagen, på en sånn normaldag. Så her gjelder det å balansere aktivitetene riktig, for å slippe å havne til sengs for ofte.
Og det skal jeg klare ♥