Det er ikke så ofte jeg får skrevet særlig nå i senere tid, jeg er ganske nede. Jeg hverken skriver, strikker eller går så mye tur. Og så er det sånn at turene må jeg gå, for å bevare en viss fornuft i topplokket. Men det er jammen tungt. Så da er det godt å ha en kjæreste som vet at turene er viktige for meg, og drar meg ut på det. Det er jo så mye lettere å gå når jeg har den støtten i ham.
Jeg har også et par venninner som har fått meg litt ut i det siste.
Jeg er ikke deprimert eller noe sånt akkurat nå for tiden, men ved for mye stillesitting kan jeg fort bli det. Det er erfaringen.

Nå på søndag var vi ute på tur jeg og Pål. Vi dro til Oltedal, ei lita bygd som ligger inneklemt blant ganske bratte fjell. Der har Pål bodd tidligere, så han vet om fine turer å gå der. Vi skulle gå litt oppover ei av fjellsidene til en stor stein som heter Uburhedlaren. Det er ei steinrøys egentlig, men fint dekket av trær og kratt, og med litt trapper laget til på de mest kronglete partiene.

Uburhedlaren er en gigantisk stein som en gang i fortiden falt ned og la seg til i fjellsiden. Under denne steinen ble det da en naturlig grotte. Og under krigen var det over 80 mennesker som gjemte seg der i noen dager i en kritisk periode. De menneskene var i alderen noen måneder gamle til noenogåtti år gamle. Og alle fikk plass under steinen samtidig. Ganske fantastisk, ikke sant?

På veien til Oltedal møtte vi på denne gjengen i veibanen. En flokk kyr og kalver. Ganske søte da 🙂

De var ikke alene da, noen gjetet på dem, sånn at de gikk der de skulle. Men en ku forvillet seg utenfor autovernet likevel, og den hadde et svare strev med å komme seg over da den hadde passert oss og ville ut på veien igjen lenger bak oss 🙂 Men det gikk, den klarte det 🙂

Vel fremme i Oltedal fikk vi parkert bilen, og så la vi avgårde til fots. Over bekk og elv, og videre inn i “villmarken”.

Vi kom til en gapahuk ikke så langt fra bebyggelsen, og der så det riktig så idyllisk og fint ut om man hadde lyst å komme sammen i godt lag og grille og kose seg.

Men vi skulle jo videre, til Uburhedlaren. Så da var det jo bare å traske avgårde 🙂 Jeg liker jo alt med historisk preg, så jeg var veldig forventningsfull 🙂

Naturskjønne omgivelser å gå tur i. Jeg liker det så godt, og ser etter landskapsmotiver hvor enn jeg går 🙂

Og så er jo dette et naturreservat også. Mye vakkert å se, og veldig spesielt med de store steinene som ligger spredd utover, og lager liv i naturen. Steinene er nok en del av samme raset som laget Uburhedlaren. Og dette er lenge før det kom folk dit regner jeg med. Det var nok i istiden eller noe sånt 🙂

Her er f.eks. Trongasteinen. En rimelig svær stein som helt tilfeldig havnet der den ligger pr. i dag.
Men vi skulle videre 🙂

Over alt langs løypa kunne vi se steiner som lå strødd. Store steiner. Ikke noe småstein dette her nei.

Etterhvert kom vi til stedet hvor oppstigningen begynner. Pål hadde advart meg om at dette ikke var lett å gå her, og at jeg måtte være forsiktig å ikke trå feil, for her kunne man trå ned i små huler i røysa.

Her er et eksempel på det. Ikke så vanskelig å se denne hula da, den var ganske stor.

Det var ikke bare nede i bakken det var huler. Det var huler langsmed også. Store huler med plass til mennesker. Og enkelte av disse hulene kjente man den kalde trekken når vi gikk forbi. Dette var en varm dag, og lia her ligger på solsiden. Og når vi passerte disse hulene, var det som å gå forbi en aircondition-enhet.

Små huler, som sikkert hadde vært spennende å utforske.
Men vi skulle videre oppover 🙂

Hit skulle vi. Det er ikke så veldig langt opp egentlig. Men i steinrøys kan det virke langt på en dårlig dag. Her er hulen laget til med dør og vindu, for å slippe veldig stor trekk når mennesker skulle skjule seg der inne. Dette ble gjort under krigen, etter første gangs opphold der. Heldigvis ble det kun det ene oppholdet for befolkningen den gangen.

Man ser steinen som ligger som et tak over, og lager dette til en hule og et perfekt gjemmested.

Utenfor står dette skiltet som forteller litt om historien.

Inni hulen er det omtrent en ballsal. Ja, om man ser bort i fra alle steinene og grusen da 🙂 Men her gjemte mennesker seg under krigen. De laget til litt bedre forhold for seg selv etter oppholdet, i tilfelle de måtte gjemme seg flere ganger. Men heldigvis trengte de ikke det. Det er flere “utganger” fra hulen, eller vinduer kan vi kanskje si 😉 Og en trapp var laget til for å komme seg ut av hulen på oversiden.

Så dit skulle jo vi også, så klart 🙂

Alt må jo utforskes når vi er på tur.

Her ser vi nedover mot inngangen vi kom inn gjennom 🙂 Noen må virkelig ha et sterkt behov for en benk og en sitteplass, og ualminnelige krefter. For hvordan de har orket å dra en benk opp over ura er meg en gåte 🙂

Titt tei, her kommer jeg ut av hula 🙂 Man ser døra/inngangen til hulen i dypet bak meg 🙂

Utenfor måtte jeg jo knipse litt for å få størrelsen av steinen med. Og til høyre i bildet kan skimtes en person, så får størrelsen litt dimensjon. Vi kom altså ut mellom steinene til høyre under den store steinen.

Vi gikk rundt stenen, og fant oss en fin sitteplass midt i bærlyngen 🙂

Med flott utsikt utover reservatet.

Vi koste oss med medbragt sjokoladekake (rester fra Påls 50 årslag), og vakker utsikt.

Det er bratt ned, så det er ikke her man hopper og spretter og utfordrer naturen.

Men Pål klarer ikke å la være. Jeg vet ikke helt hva han er bygd av, men uredd er han i alle fall. Her er han på kanten for å fotografere nedover mot inngangen til hulen 🙂

Og når man snakker om å være uredd: Pål fant et gammelt tau som han selv hadde vært med og satt opp på steinen. Det ville han klatre i. Jeg forsøkte å hinte om at han jo ikke visste hvilken stand tauet var i nå etter mange år?
Men det skulle han jo finne ut.

Og han fant det ut.

Tauet røk, og Pål falt ned!

Så vi konkluderte med at tauet var gammelt og råttent.

Jeg satt med ryggen til da han falt. Jeg hørte braket. Og jeg tenkte, enten falt han, eller så kommer det en stor bjørn mot oss. Jeg regnet med at det var det første. Så jeg ropte og lurte på om det gikk bra? Og fikk ikke svar. Frykten tok meg. Jeg ropte igjen, med litt mer panikk i stemmen. Og fikk svar. Joda, det gikk bra. Men da han kom gående, eller hinkende rettere sagt, så jeg at det ikke gikk bra. Han hadde et kutt i pannen, det var blod over alt, han hinket, og det var lett å se at det var store smerter innvolvert.

Vi besluttet å bryte opp og bevege oss nedover fjellsiden igjen. Jeg undret meg over at han er så sta og viljesterk, for gå, det skulle han. Ikke snakk om å skaffe hjelp nei. Så vi fant en stokk han kunne bruke, og bega oss mot huleinngangen vi var kommet ut av. For vi måtte inn i hulen for å komme oss i rette retningen.

Her ser man en bitteliten bit av steinen.

Og her er en smilende Pål som har sin første pause før vi kryper inn i hula. Tenk at han smiler, med de smertene han hadde på dette bildet. Jeg er imponert. Skjønner ikke at det går an. Men han mente at jeg også er imponerende, som lever livet mitt med smerter og svært lite energi, og likevel smiler jeg og er positiv. Han kunne jo ikke være noe dårligere.

Og sant og si må jeg nok innrømme at jeg jo ikke helt så rekkevidden av skaden der og da, fordi han skjulte det så godt.

Her er vi på vei ut av hulen, for å starte den nå strabasiøse nedturen, med skadet fot og mørbanket kropp.

Jeg legger ikke ved flere bilder fra turen her nå. Den var slitsom for Pål, og burde egentlig være umulig. Jeg filmet en liten snutt, men den får jeg ikke med her i innlegget, siden jeg ikke vil legge den ut på

Men for å si det rett ut, dette som han gjorde etter fallet, hadde ikke jeg klart å gjøre.

Vel hjemme igjen skulle han ikke til lege vet du. Neida. Men han lovet å ringe fastlegen dagen etter. Og han ringte fastlegen, som sendte ham rett på sykehuset.
Resultat så langt: Røket menisk, røket leddbånd og brudd.
Og fortsatt går han!!!! Men med krykker da 🙂

Jeg tror han må være litt sånn overmenneskelig egentlig. For på sykehuset var de også ganske overrasket når de hørte at han hadde gått ned for egen hjelp, med kun et par stokker som hjelpemiddel. Med brukket fot osv. Det er liksom ikke mulig!

Men han er ustoppelig den kjæresten min. Så jeg er spent på fortsettelsen. For enda har vi ikke sett enden på historien. Sykehuset skal kikke mer på kneet, og antakelig åpne opp for å se hvordan de skal fikse skaden.

Jeg får vondt av ham, virkelig. Så neste gang vi går tur, så har han å høre på kjæresten sin, som har en naturlig innebygd skepsis til ting som kan være farlige. For dette var farlig, og han var heldig, tross alt.

Jeg er glad vi er hjemme nå, med trygg grunn under føttene. Neste tur blir nok roligere ja 😉 Men først må foten heles 🙂

Snipp snapp snute, så er eventyret ute 🙂

 

 

#tur #utpåtur #klatring #huler #natur