Jeg hadde ikke tenkt å gå tur i dag. Helsa taler sitt tydelige språk, jeg er halvblind, ukonsentrert, utmattet, og vimsete (klønete).

Men så fikk jeg faktisk sove i natt, etter å ha tatt 1 1/2 glass vin om kvelden (jeg velger å tro at det var grunnen).
Hele 7 timer klarte jeg å sove, uten å våkne noe i løpet av natten. Det er en sann luksus.

Og vet du hva, jeg hadde lest at det ville bli storm på formiddagen, men her var ikke noen storm. Her skinner solen fra omtrent skyfri himmel. Og vinden? Hæ? Jo, litt vind har vi…men det er himmla langt fra å kalde det uvær. Det er knapt en svak bris.

Annonse Tights.no

SLÅ TIL: Opptil 70 % på treningstøy nå

Så jeg fant ut at jeg skulle gå en liten tur likevel.
Jeg bestemte meg for å gå opp til Ulvanuten. Og å gjøre det til en kort tur. Dvs. å gå rett opp, og rett ned igjen. Ikke ta noen ekstrarunde eller noe sånt, bare fordi det er litt fint vær. Men solen, den elsker jeg, så jeg ville ut og nyte den litt i alle fall 🙂

Jeg la i vei, og fant fort ut at dagen i dag var den som gjorde meg anpusten på flat mark. Så det å gå opp bakken var en lang prosess. Men jeg valgte å bruke god tid, og ta mange pauser mens jeg nøt solen.

Oppi bakken kom jeg på at jeg hadde glemt noe viktig. Jeg hadde glemt solbrillene. For jeg er lys-sensitiv, og når det også var bittelitt vind, så ble jeg blendet av tårer som hopet seg opp. Noen renner sågar ut og nedover kinnene mine.
Men jeg fortsatte oppover, sakte men sikkert. Og det gikk jo fint. Jeg kan jo veien, selv i blinde.

Litt av turen går gjennom skog, og det er behagelig for vonde ben. Og der inne var det stille, og trærne skygget litt for solen, så da tok tårene litt pause.

Vel oppe, sykt sliten, kunne jeg knipse de “forpliktende” bildene (bevisene på turen), og så kunne jeg begi meg på hjemveien igjen. Jeg valgte å hvile litt på benken før jeg la i vei nedover.

Det var da problemene for alvor tårnet seg opp!

Jeg sliter veldig med det ene kneet for tiden, så jeg måtte konsentrere meg litt. Og solen, min gode venn, står ikke så høyt på himmelen nå, så den lyste meg midt i ansiktet, og gjorde det helt totalt umulig å se hvor jeg satte bena. Og så i nedoverbakke da gitt 😮
Det ble museskritt, og å føle seg litt frem.

Og det gikk som det måtte gå: med knall og fall!

Det er jo bløtt etter kraftig regn. Og sleipt. Og å trå litt feil da, hjelper slett ikke på balansen.
Jeg falt, og slo meg på skinneleggen mot en sten. Den samme foten med det vonde kneet. Det gjorde vondt. Men jeg har så mange andre vondter på og i denne kroppen, at en vondt fra eller til, ikke gjør så veldig stor forskjell. Det blir nok et blåmerke.

Det positive oppi alt, er at jeg fikk konstatert at jeg nok ikke har fått den “forventede” benskjørheten enda. Den ligger til familien. Når damene i familien eldes litt, så blir bena skjøre. Kanskje jeg er så heldig at jeg slekter på min fars familie der, for jeg har ikke hørt at der har vært noe sånt.
Men det var i alle fall dagens gladnyhet 😀 Jeg brakk ikke noe 😀 Og jeg har faktisk tenkt å huske å få legen til å teste dette, om jeg trenger tilskudd, eller om jeg faktisk har sterk benbygning 😀

Jeg fikk hvilt litt på en sten før jeg bega meg videre nedover. Raskeste veien hjem. Garantert ingen omveier i dag.

Resten av dagen er hvile. Har ingen planer i dag, og det nytes.

Enjoy the rest of your day ♥

#tur #turglede #uteerbest #knallogfall #topptur