Om mindre enn en måned er en periode i livet mitt over. For da fyller minstebarnet mitt 18, og blir myndig.
Plutselig vil jeg da stå der, og ikke ha noen jeg må svare for, ikke noen jeg må følge hit og dit fordi det kreves en myndig. Plutselig skal hun stå på egne ben, og jeg blir “tilsidesatt”.
Dette er en rar følelse, og vil sikkert ikke gå opp for meg før den dagen kommer, om mindre enn en måned.
Jeg må innrømme at jeg tenker litt på det for tiden. Det er litt stort, og skummelt på samme tid.
Folk pleier å si: det er nå jeg føler meg gammel når ungene har blitt voksne. Men jeg har ikke den følelsen. Eller joda, av og til, men det er mest for humoren sin del. Det er helsa mi som gjør at jeg av og til føler meg gammel, i kroppen.
Det at barna vokser, det skjer jo gradvis, så jeg tror ikke at jeg plutselig vil føle meg gammel den dagen hun fyller 18.
Sønnen min er jo forlengst myndig. Han blir 23 til sommeren. Jeg føler meg ikke gammel. Ikke pga det. For jeg tror jo at jeg i mange år fremover enda skal få være en støtte i mine barns liv, en ledestjerne og en de kan komme til når de har lyst eller trenger det.For meg vil de jo uansett alltid være mine to små og vakre barn, jeg vil alltid bekymre meg for dem, og jeg vil alltid ha dem i tankene uansett alder ♥
Noe vil jo bli lettere når begge er blitt myndige. En del av mine forpliktelser som foresatt forsvinner jo som dugg for solen, faktisk over natten.
I det siste har jeg tenkt mye på den tiden da begge var små. Jeg tenker ofte på ting jeg kanskje kunne gjort bedre, eller annerledes. Men egentlig så har jeg jo gjort alt riktig. Det går ikke å være helt perfekt. Det finnes ikke mange av dem, supermenneskene, som får til alt, som har energi til alt, som gjør alt riktig der og da. Man finner sin egen vei, og det er som regel riktig utifra de forutsetningen man har som mennesker.
Jeg sitter gjerne og blar gjennom bilder, og savner barnelatteren, lekegleden, nysgjerrigheten, den barnlige undringen, hengivenheten. Ja, alt. Men hver alder har sin sjarme, og som voksne og selvstendige mennesker har de også et hav av sjarme, og det må jeg nyte nå, nå mens de er unge voksne. De er jo ikke ferdig formet enda. Blir man egentlig noen gang det, ferdig formet? Jeg tror ikke det. Jeg synes faktisk selv at jeg fortsatt formes. Helsen f.eks., er jo et godt eksempel på det. Det å bli kronisk syk, gjør jo at man må lære en annen måte å leve på. Og da formes man jo, og tilpasser seg denne nye måten.
Jeg husker godt da jeg ble myndig. Da ble jeg jeg voksen da 😀 Og da jeg like etter fikk førerkort, ja da fikk jeg “vinger”, og kom meg ut og rundt på alt som var kjekt, på alt som JEG ville. Det var jeg som bestemte over meg.
Men faktisk, når jeg tenker tilbake, jeg bodde jo fortsatt hjemme hos mamma og pappa, og de hadde fortsatt grenser, så lenge jeg bodde under DERES tak. Og det er jeg glad for, den dag i dag. For jeg var jo ikke noe mer voksen dagen etter jeg fylte 18, enn dagen før. Jeg hadde bare fått en ny status, statusen som myndig.
Og sånn er det jo. Man innretter seg jo etter de reglene der hvor man bor og oppholder seg. Men i det store og hele, så er man selv ansvarlig for sine handlinger. Det er det den myndige statusen innebærer.
Selv flyttet jeg hjemmefra som 19 åring. Jeg kunne nesten ikke vente. Det ble for mange voksne mennesker på en plass, hvor jeg hadde laveste rang. Sånn så jeg på det den gangen. Nå ser jeg jo at det var helt naturlig, og ikke noe jeg skulle furte for 😉 Mine barn blir nok boende en stund til. Det virker ikke som de har den følelsen som jeg hadde. Kanskje det er fordi jeg ikke er så gammel? 😉 Hihi…kan jo håpe på det 😀
Jeg regner med at de flytter ut når de føler seg modne for det, etter at de er ferdige med utdannelsen sin (så lenge de studerer her i området da). Sånn har jeg i alle fall valgt å legge til rette for.
Samme hvor myndig man blir, bør man aldri helt slippe den løsslupne lekenheten i seg 🙂
#myndig #voksen #foresatt #leken #ansvar
Herlig innlegg❤️
Tusen takk <3
Akkurat den følelsen kan jeg ikke ta og kjenne på, ettersom jeg ikke har barn selv. Jeg er derimot tante til 10 og grandtante til like mange, og det er rart å se hvordan de har vokst og utviklet seg til bli flotte voksne mennesker. De aller fleste av dem har igjen fått barn. Det er nok rart å se barnet sitt bli voksen, og fly ut i verden. Det er rart med det hvor gamle vi enn bli, så er det alltid godt å ha a mor, noe dine barn sikkert også syntes.
Jeg flyttet ikke ut så tidlig som deg, følte ikke noe sterkt behov for det. Lappen tok jeg da jeg 18,5 år og det var noe av det største som hadde skjedd meg noen gang. Den første bilen fikk jeg et halvt år senere, en boble som jeg farta mye rundt i 😊
Oj, du har jammen mange tantebarn osv. 😀 Imponert jeg nå. Jeg har 3 tantebarn selv, 1 niese og 2 nevøer 🙂 Den eldste blir også myndig dette året 🙂
Du har jo rett i det, samme hvor gamle vi blir, er det alltid godt å ha en eller begge foreldrene å søke til. Det kjenner jeg godt på nå når begge mine er borte.
Jeg fikk også bil like etter jeg fikk lappen. En snerten liten 2CV. Samme stilen på oss da, små biler med runde former 🙂
Nei, man er ikke voksen før man kan være barnslig uten å være flau over det. Hurra for de voksne og myndige. Man blir ikke gammel fordi barna vokser til. Vi er under utvikling alle sammen, hele livet og vi skal være stolte av det vi har fått til av smått og stort. Herlige bilder som minner om tiden som går og går. Som et hjul som vi klatrer på, mens det snurrer hit og dit på vår vei. Vi møtes og skilles, vi samles og lærer. Livshjulet snurrer videre det og vi får holde oss fast når det går for fort. Kanskje vi klarer å bremse farten litt også om vi slår oss sammen!!!! Klem 🙂
Ja, du har sårett, man er ikke voksen før man kan være banslig uten å være flau over det. Godt sagt 😀
Og akkurat som jeg også har resonnert, vi er under stadig utvikling hele tiden. Og hver alder har sin sjarme. Til og med høy alder 🙂
Hjulet passet bra, og det snurrer av og til fryktelig fort. Men så må vi stoppe opp litt av og til, og ta oss tid til å beundre utsikten 🙂
Klem 🙂
Den følelsen der kjenner jeg…. det er veldig rart…. vi snakka om det i jula – prinsessa er jo 21 – at nå er det jeg som trenger henne mer enn hun trenger meg….. det går seg til, vet du! Gode klemmer <3
Ja, det er jo sånn det blir, rollene blir på en måte byttet om. Jeg ser det jo allerede på en måte 🙂 Men det er godt også ♥
Gode klemmer til deg også ♥