Når jeg ser etter, så er det jammen ikke ofte jeg skriver noe her for tiden. Det har liksom blitt mindre og mindre i løpet av siste året, altså fra sist sommer.

Jeg har ikke forsvunnet likevel. Det er bare at jeg har måttet prioritere kraftig mine aktiviteter, hvor noe har større prioritet enn andre ting. Bloggen har dessverre kommet langt ned på den listen. Men jeg er optimistisk. Det vil nok gå bedre etterhvert 🙂 Siste året har vært sykt slitsomt, og jeg jobber for å komme meg litt ovenpå igjen.

Annonsørinnhold

Dette er skoene som gjelder i vår

Her er fra en av mine prioriteringer, som er å gå turer. Ulvanuten er jo et yndet mål for meg i perioder. Det er jo en topptur, men jeg bor jo halvveis opp, så ikke så lang vei fra meg. Men tung nok når formen min er dårlig. Akkurat denne turen hvor bildet er tatt (i sist uke), var det tett tåke. Så utsikten var lik 0. Men det er en fin tur likevel.

Det er et skikkelig tiltak å sette seg ned å skrive i bloggen, for det krever jo en viss logistikk. Først skal jeg ha noe å skrive om. Det har jeg jo oftest. Men så er det jo sånn at det skal planlegges, og bilder må det jo også være. Og så er det å samkjøre alt og få det ned i blogginnlegget. Sånn type administrering sliter jeg litt med for tiden. Det krever litt mye. Eller det krever vel forsåvidt ikke mer enn før, men jeg blir fortere sliten, og så gir jeg nesten opp på halvveien. Og jeg MÅ gjøre det ferdig når jeg først har begynt. For hvis jeg legger det som et utkast, for å gjøre det ferdig en annen dag, så klarer jeg ikke det. Jeg mister tråden. Og så blir det et skikkelig tiltak å komme i gang igjen.

En annen prioritering er å gå ut å spise. Det har noe med det å få være med i samfunnet å gjøre. Føle at jeg lever. Og dette har jeg gjort stort sett under hele pandemien en gang i blant. Ja, ikke når det var på det verste da. Ikke når alt omtrent var nedstengt. Og faktisk var det ikke før i februar at jeg kom i risikogruppa for covid. For da startet jeg immundempende behandling (cellegift). Så jeg har vært ekstra forsiktig etter det. Men fortsatt går jeg gjerne ut og spiser. Jeg er bare nøye med å følge tiltak og oppfordringer.

Dette bildet med de amerikanske pannekakene ble tatt i Vanse da jeg og en venninne var på hyttetur i noen dager. Og alt sånt, enten det er å være med venner og familie, eller gå ut og spise, eller andre sosiale ting, er enormt slitsomt. Det krever sin kvinne. Men det er jo en av mine interesser, og jeg ville nok følt at jeg døde sakte om jeg ikke hadde fått den sosiale biten. Den er viktigere enn noen gang.
En venninne sa her forleden, at hun kjenner ikke noen som har så stor vennekrets som jeg har. Det var kanskje ikke ordrett, men omtrent sånn i alle fall. Og når jeg tenker på det, så ja, jeg har stor vennekrets. Jeg kjenner mange folk. Men jeg er jo ikke i kontakt med alle hver dag. Jeg er kun i kontakt med noen svært få hver dag. Og da er det oftest i mail eller på messenger. Jeg skulle virkelig ønske at jeg hadde mer energi, sånn at jeg kunne vært i kontakt med flere, oftere.

Jeg hadde nylig bursdag, og feiret at jeg har overlevd enda et år. Da trommet jeg sammen et knippe venninner (skulle jo ønske jeg kunne bedt alle vennene mine), hvor jeg gjorde det til en “spleisefest”. Dvs. en buffet hvor alle hadde med seg et mat-bidrag til festen. På den måten klarte jeg å komme meg gjennom hele kvelden sånn noenlunde. Og maten var kjempegod. Og det var utrolig kjekt å samle så mange kjekke mennesker innenfor covid-reglene. Jeg fikk også enormt god hjelp av min datter, både før, under og etterpå.
Men, for det er alltid et men, så er det sånn at jo flere som er tilstede, jo fortere blir jeg sliten. Men det gikk godt denne gangen. Jeg hadde ikke klart å gjøre dette særlig ofte. Jeg storkoste meg, og jeg følte dette var både godt og viktig for meg.

Reise er også en prioritering. Men det har jo ikke blitt så mye sånt det siste halvannet året. Takket være covid. Men egentlig har det nok bare vært bra. For jeg var nylig en tur i Bergen. Og dette bildet er fra Museumshagen ved Universitetet. Bergensturen gjorde jeg med datteren min. Og da jeg kom hjem, var jeg utslitt i mange dager, og sov mye. Jeg holder ut mens jeg er på tur, i alle fall hvis det ikke dreier seg om så veldig mange dagene. Og så tar jeg smellen når jeg kommer hjem.
Men turen var kjempekjekk, absolutt verdt smellen som kom etterpå. Jeg ville ikke vært den foruten, turen altså.

Nå er det jo ikke så ofte man reiser uansett. I alle fall ikke fritidsreiser. Så sånn sett er jo ikke energiforbruket så stort når det gjelder akkurat det. Men likevel, det skal planlegges, utføres, og restitueres etterpå. Så det er en prosess. Men igjen, jeg elsker å reise, og forsøker å gjøre det så energibesparende som mulig.

Jeg har nødvendige prioriteringer også. Blant annet å få stelt undersåttene litt. Jeg har veldig trøblete føtter, og mye vondt. Så det å få stelt med føttene er veldig nødvendig, og en stor prioritering. På den måten får jeg det best mulig tross alt, og bruker ikke så mye energi på alle vondtene.
En annen ting som også tar en del tid er jo sykehusbesøkene jeg må gjøre flere ganger i året. Det krever ikke bare tid, men også mye energi. Sist jeg var på sykehuset var faktisk kun for å få tatt en blodprøve. Den prøven skal vise om jeg har antistoffer etter covid vaksinen.
Men gangen før var på kontroll hos nevrologen. Heldigvis kunne han si at medisinen (cellegiften) ser ut til å gjøre jobben sin, og har begynt å bremse utviklingen av MS (Multippel Sklerose). Og nå er det bare litt over en måned til neste dose med bremsemedisin. Jeg er spent på det 🙂
Og så er jo jeg så optimistisk, og tror at ting vil bli bedre….med energien og sånt. Det kalles fatigue på fagspråket da. Men nevrologen hadde en litt annen mening. Jeg kan så klart ha gode perioder. Men det er ingen kur å få. Så jeg får satse på de gode periodene 😀

Og så regner jeg jo faktisk med at jeg vil bytte litt på prioriteringene også iblant. At det blir en litt periodisk greie.

Håndarbeid er terapeutisk. Dvs. det helbreder ikke noe, men det tar fokuset bort hvis jeg har trøblete tanker for eksempel.
Nå er ikke brodering det jeg liker best, så det krever faktisk ganske mye energi i seg selv. Men om jeg kun sitter og strikker, så er det virkelig en del av det som kalles mindfullness.
Men jeg får ikke mer energi av det. Uansett koser jeg meg jo. Jeg har ingen planer om å bare legge meg ned og ikke gjøre noe som helst største delen av tiden. For da hadde jeg også visnet bort ganske fort. Jeg har for mye livsvilje til det.
Og før jeg sovner om kvelden, leser jeg i en bok. Ja, det gjør jeg gjerne ellers om dagen også. Men det krever også litt. Jeg må jo følge med på hva jeg leser, ellers mister jeg tråden helt.
Og det samme med å lese blogg.
Og der innrømmer jeg at jeg ikke leser veldig mye blogg nå for tiden. Men er innom og leser litt hver dag. Kommentering blir det ikke mye av. Jeg fokuserer på å få lest litt hos flere istedet.

Dette bildet ble tatt for noen uker siden.

Noe som faktisk gir energi, eller en følelse av å klare å holde ut lenger, er varme. Og selvsagt når det er varmt, forsøker jeg å sole meg litt, sånn at jeg kan samle litt D-vitaminer. For det er visst ekstra viktig for MS pasienter har jeg lest et sted. Men for meg har det vært viktig med varme uansett, i alle år. Og spesielt tørr varme. Det er nesten som jeg føler meg frisk da. Så en prioritering for meg i årene fremover, vil nok være å reise til varmere steder av og til. For det gjør godt å få en pause fra alle vondter og fatigue. Så jeg håper og tror at det vil la seg gjøre etterhvert 🙂

Og så håper jeg at du som leser her har en fin sommer. Her hos oss regner det for tiden, men nå kommer nok snart solen tilbake igjen. Og jeg skal dra noen dager på hytta til min bror og familien hans litt lenger sør. Og det gleder jeg meg til.

Nyt hver dag du får, for du vet ikke hva som skjuler seg bak neste sving ♥

Sommerklemmer til deg ♥