Dette bildet sier alt egentlig. Vi tar vår helse og våre liv som en selvfølge, og tenker ikke over at en vakker dag kan “tragedien” ramme som lyn fra klar himmel.

Nå har jo jeg fått min diagnose (ME). Og den kom ikke over natten, for å si det sånn. Ikke kom sykdommen brått heller. Den kom snikende. Og med den snikende utviklingen, kom skammen, fortrengelsen, fordømmelsen og følelsen av å ha mislykkes.

Annonsørinnhold

30 nydelige kjoler til vår- og sommersesongen

I tillegg tok det mange år før jeg kom så langt at jeg overhodet fikk diagnosen og ble trodd innen helsevesenet også.

Det å gå til legen for meg nå, er ei dørstokkmil som nesten ikke er til å tenke på. Jeg skal virkelig ha vektige grunner for å gjøre det. I årevis gikk jeg til fastlegen og fortalte hvor utslitt jeg var, fortalte alt jeg ikke orket, fortalte om alle smertene mine, feberen jeg ofte har, og at alt bare ble verre og verre for hver gang. Den daværende fastlegen min bare trakk på skuldrene. Han visste ikke hva han kunne gjøre for meg. Og jeg var for syk til å kjempe.

Til slutt fikk jeg karret meg til å skaffe meg en ny fastlege. Og det er noe av det beste som har skjedd meg på helsefronten. Den nye legen var oppmerksom, interessert, og viste vilje til å hjelpe. Han lyttet, og han trodde på meg, og han var forskrekket over hvor mange år jeg hadde kjempet med dette. Det endte med at jeg fikk en diagnose mindre enn et år etter jeg trådte over terskelen der. Og diagnosen var satt av spesialist og etter visse viktige kriterier. Så ikke noe humbug på noen måte.

Men alle mine erfaringer med den forrige fastlegen min, har gjort at jeg er veldig forsiktig med å gå til legen. Det å gå til lege med noe som ikke synes, der har jeg fått en sperre. Jeg er så livredd for å ikke bli trodd, og å bli avvist. Så når jeg nå går til legen, så har jeg en lang liste, og da står mest sannsynlig de fleste punktene som “ikke synlige” plager, og minst en ting er noe jeg kan slå i bordet med, noe som kan sees med det blotte øye. For da har jeg jo ikke kommet dit helt forgjeves liksom.

Så i går satt jeg der, på venteværelset, og gruet meg.

Jeg måtte vente 10 minutter over tiden, så jeg fikk rikelig med tid til denne gruinga.

Da jeg ble ropt opp, var jeg takknemlig for at det snart var overstått.

Jeg innledet med at jeg hadde en lang liste…… Og legen fant frem penn og papir, og ba meg ramse opp. Han noterte, og forklarte at vi skulle gå gjennom alle punktene etterpå. Jeg regner med at det var hans måte å få oversikten på, og så tok vi det steg for steg når han valgte rekkefølgen.

Han er flink han legen. For mens jeg satt der og pratet, tok han meg på alvor. Absolutt alle tingene på lista ble tatt på alvor, og nøye gjennomgått.

Jeg har slitt med kneet en stund. Jeg tror i alle fall minst en måned. Husker ikke helt når det oppsto. Men kneet var den synlige tingen på lista mi, da jeg har en hevelse like ovenfor kneskåla. Den så han med en gang. Så jeg ble beordret opp på benken, for å en nøyere sjekk. Han trykket og klemte, vridde og strekte ut, og kom til en konklusjon. Betennelse. Det har jeg jo visst lenge. Men det er jo greit å få det bekreftet. Jeg er faktisk litt usikker på om han var helt sikker på dette med betennelse. For han skrev ut betennelsesdempende medisin, og så skal jeg komme tilbake om 2 uker. Og han nevnte at hvis det ikke er betennelse, så må jeg inn til røntgen og lignende. Men nå skulle vi prøve dette først. Så jeg er jo spent da.

Får forsøke å ta det litt med ro…sånn at ting får tid til å heles. Men det er ikke lett.

En annen ting på lista mi var stoffskiftet. Jeg har lavt stoffskifte, og er medisinert for dette. Men jeg har lyst å endre medisinen, å få en annen medisin. Lite ante jeg at denne jeg går på, er den eneste tillatt i Norge. Den jeg ville ha, må i såfall importeres. Grunnen til at jeg har lyst å forsøke en annen medisin er tungtveiende…nemlig vekta mi, og det omtrent nærmest umulige prosjektet å gå ned i vekt uten å sulte ihjel. Jeg har gjort det…ikke sultet ihjel da (bare nesten), men jeg mistet matlysten, og gikk ned 25 kg. Jeg har lagt på meg 12 kg igjen. Og vil ikke opp de siste 13 også, og kanskje enda mer. Jeg vil svært gjerne ned igjen. Legen forklarte meg om alle kroppstypene, og hvordan ting fungerer. Og alt ga jo mening. Dette er ikke en enkel sak å løse. Likevel ønsker han å forsøke å hjelpe meg. Så først skal ikke medisinen endres, men doseringen skal endres. Og så skal dette forsøkes i noen måneder. Og hvis det ikke gir resultater, så skal vi vurdere å importere den medisinen jeg vil forsøke.

NAV var også et tema. Legen bekreftet at han hadde sendt erklæring til NAV. Og når jeg var i dialog med NAV i dag, så har MYE løst seg på den fronten også. Jeg har fått utvidet avklaringspenger til mars neste år, så jeg er i den syvende himmel akkurat nå. Ganske så flott altså, at noe faktisk skjer av seg selv. Jeg venter nå på klarsignal for å søke på uføretrygd. Å gå ut i arbeid er helt uaktuelt sånn som ståa er nå. Men drømmen er jo å friskne til en vakker dag i fremtiden.

Så var det dette tungsinnet mitt da. Depresjonen min. For jeg har vært veldig nedfor nå i sommer. Det er ikke så synlig, men inni meg er det ganske svart. Og mye av disse tingene på lista mi, er med og bidrar til mørket inni meg. Og det hjalp ikke da sommeren lot vente på seg, og kun kommer i kortvarige bolker. Og når i tillegg kneet begynte å skape seg, da gikk ting litt i stå for meg, for å si det på en fin måte. Da kunne jeg nemlig ikke gå særlig tur, og turene mine er medisinen min mot depresjon. Så da ble tungsinnet mitt utviklet et hakk videre til depresjon. En situasjon jeg trives ekstremt dårlig med, og som jeg kjemper for å skjule. Jeg har følt meg såååå negativ de siste månedene, blogg og alt var det like før jeg bare slettet. Ja faktisk Facebook også. Og jeg har aldri før hatt sånne tanker. Men jeg kom heldigvis dit at jeg fant ut det fikk stå urørt en stund, til jeg kom på bedre tanker. Og her er jeg nå, på bedre tanker. Jeg sletter selvsagt verken bloggen eller Facebook. Hadde jeg gjort det hadde jeg nok angret bittert etterpå. Så jeg er forhåpentlig på bedringens vei nå, og at lyset snart kommer ordentlig på inni meg.

Det å bli hørt hos legen, og hos NAV, gjør at jeg våger å håpe på bedre tider. Og i tillegg skal jeg ha samtaletimer med legen, for å nøste litt opp de vonde tankene som gnager. Rett og slett bare få prate litt, med en person med medisinsk bakgrunn. En som forstår. En som ikke dømmer.

Jeg har jo flere venner jeg kan prate med, og som jeg prater med iblant. Og de dømmer ikke. Men de har kanskje litt problemer med å forstå likevel. De har ikke de erfaringene jeg har, og de har ingen medisinsk utdannelse som kan gjøre at de forstår kroppens og hjernens signaler. Så derfor er det godt å snakke med en “utenforstående” også.

Men for all del….det er ikke bare negativitet i livet mitt. Det er mye flott og positivt også. Jeg har fått noen gleder som virkelig varmer, og som gjør at jeg ser lyst på tiden fremover. Så alt er ikke helsvart. Der har jeg vært for mange år siden, og dit skal jeg ikke tilbake. Heldigvis har jeg evnen til å glede meg over de gode tingene. Og det er nok det som gjør at jeg ikke setter meg ned og blir passiv. For jeg har grepet tak i noen halmstrå, og jeg vet at mye er i endring til det bedre. Så jeg har absolutt troen på at mørket skal forsvinne snart.

I dag har jeg hatt besøk av en venninne, og så har et stort prosjekt på eiendommen min også blitt startet i dag….så nå er jeg frykteligt sliten, men også veldig opptimistisk 🙂

Om du har maktet å lese deg til endes i denne romanen dette ble, så er du mer enn god, og fortjener absolutt en klem. Jeg setter veldig pris på at du tok deg tid.
Jeg håper du har en fin kveld, og at kveldssolen skinner på akkurat deg ♥

#helse #depresjon