For ett år siden, nærmere bestemt 20. mai, 2019, gikk Pål og jeg opp i ura opp til Uburhedlaren i Oltedal. Jeg hadde aldri vært der før, så det var Pål som viste vei. Uburhedlaren er en diger stein oppi fjellsida, som etter et ras eller noe lignende, landet i ura lenge før det fantes folk på kloden. Og under krigen, skjulte 80 mennesker seg under denne steinen i noen døgn, da tyskerne truet med sitt nærvær. Steinen er stor, og rommet som var under, er som en stor sal.

Pål er en eventyrlysten kar, og da vi var oppe ved steinen, fant han et tau som det gikk an å klatre opp på toppen av steinen. Så det måtte han selvsagt forsøke. Det gikk ikke så bra. Da han ikke var så langt fra toppen, røk tauet, og Pål falt ned. Og da kan jeg nevne at steinen er ca. 7-8 meter høy. Han var ikke mer enn et par meter fra toppen, og falt ned. Og han falt lenger ned også, etter nedfallet. For dette er jo tross alt ei fjellside.

Av alle ting, og egentlig helt umulig, klarte Pål å karre seg ned og til bilen igjen, på egenhånd, ved hjelp av noen stokker som jeg lette og fant til ham. Store smerter så klart, men skulle han innrømme det? Neida. Tøffing han vet du 😉

Det viste seg at skadene var omfattende, og de ble heller ikke oppdaget med det samme. Det begynte med knekt kne. Og så oppdaget de ikke at det var brudd på leggen og nede i foten også. Det ble oppdaget senere. Hodet hadde fått seg en smell. Og milten. Og etterhvert utviklet det seg til brokk. Ja, det ble en lang historie, for å si det sånn. Og her har jeg sikkert glemt noe også.

At den mannen klarte å gå for egen maskin ned ura og til bilen igjen, er mer enn jeg kan begripe. De kunne ikke forstå det på sykehuset heller. Men konklusjonen er vel at han har høy smerteterskel. Noe som selvsagt ikke er like positivt alltid. Her burde jeg ha trumfet gjennom redningshelikopter den gangen. Jeg gjorde noen forsøk på det, men han ville ikke høre. Og det er vel egentlig typisk mannfolk 😉

I går tok vi turen opp dit igjen. Pål er sånn noenlunde restituert. Noen småting plager fortsatt, og vil kanskje aldri bli helet, men sånt stopper ikke kjæresten min nei 😉

Vi hadde lyst å gå opp dit igjen, for å ta i nærmere øyesyn hvor langt han falt, og for å kose oss, som vi ikke fikk gjort ordentlig forrige gang.

 

Etter å ha gått et lite stykke på flat mark, kommer vi til starten av oppstigningen til Uburhedlaren.

 

Vi må så klart ha “bevis” for at vi faktisk har kommet så langt i det minste 😉

 

Vi skal opp til den store steinen som du ser midt i skogen, altså mellom alle trærne. Og veien opp dit er som i forkant av bildet her, steinur, eller steinrøys da, siden noen kanskje forstår det bedre 🙂

 

Et par plasser er det bygget små trapper, for å lette fremkommeligheten, og det var jeg glad for, for steinene er store, og beina mine er korte 🙂

 

Her er vi på god vei opp, og snart fremme. Det er mye røtter også oppi denne ura, så trær og kratt har funnet grobunn mellom steinblokkene.

 

Og så er vi her, og kan se inngangen som er laget i ettertid. Le for vær og vind.

 

Det har kanskje vært ei vindusrute også her engang, men det er jo så mye sprekker og sånt blant steinene, at det nok ikke ville hjelpe på gjennomtrekken. Og dette her er nok laget til lenge etter krigen vil jeg tro.

 

I rommet under steinen er det en stor sal. Man kan se størrelsesforholdene ved hjelp av benken som noen har stresset med seg opp hit. Så klart, når noen drar med seg en benk opp i ura, så er jo det en like stor begivenhet som en som skader seg, og likevel klarer å få seg ned fra ura. Det har visst også vært en Jøtul vedovn her inne. Den har nok også kommet etter krigen. Men altså, de er jo steintunge, hvem orker å frakte det opp ura? Jaja, fantasien kan man ikke si så mye på 🙂 Men det er stort her, og ca 80 mennesker skjulte seg her da tyskerne kom til Oltedal. Det sier jo litt 🙂 Gulvet var nok ikke så slett den gangen. Det er også laget til i ettertid.

 

En liten selfie må jo til i denne store salen. Fikk med litt av armen da, men….. 😉

 

Og her er Pål ved inngangen til hula.

 

Litt lenger inn i hula er det laget til trapper som går opp til en åpning hvor det også går fint å komme seg inn og ut. Vi gikk opp og ut der, for å ta et overblikk over steinen.

 

Men steinen er så stor at det er vanskelig å få hele med på bildet. Steinen er 30 meter lang, og 12-15 meter bred, og 7-8 meter høy, kunne vi lese oss til på et infoskilt.

 

Og trærne griper seg fast, og det gjør mosen og blåbærlyngen også.

 

Vi går rundt steinen, for å se hvordan det ser ut der hvor Pål falt ned. Og det er ganske høyt ja. Huff og huff. Den dag i dag sliter jeg med å tenke på dette. Men han falt noen meter ja.

 

Da er det mye hyggeligere å kikke på all blåbærlyngen som er der. Og det blir mye bær i år ser det ut til.

 

Vi gikk tilbake til den siden hvor det lille hullet vi kom ut var. Der var det muligheter for å sette seg ned og beundre utsikten. Og vi hadde jo med oss litt turgodt også. Pål ser litt morsk ut her, men jeg tipper han var litt stresset av meg som var blitt litt sliten og vimsete, og han forsøkte å få meg til å sette meg ned 😉 Men jeg er jo sta jeg også, så jeg ville jo knipse litt bilder og sånt 🙂

 

Til slutt fikk vi satt oss ned, like under steinen, og der hadde vi det kos. Temperaturen var sånn ca. 17-18 grader, så det var jo helt nydelig.

 

Utsikten kunne vi ikke klage på 🙂 Nedenfor her er det myrlendt naturreservat.

 

Vi hadde med ost og kjeks, og koste oss med det mens vi satt her og nøt utsikten og hverandres selskap ♥

 

Etterhvert begynte vi å bevege oss nedover ura igjen, og denne lille fuglen viste vei. Den holdt følge med oss nedover, og lå alltid litt i forkant, og ventet på oss. Kanskje den følte på seg at jeg hadde med meg en villbasse av en kjæreste? Hehehe 😀 Det ble ikke så god kvalitet på bildet, siden jeg måtte knipse i full fart, og ikke var så tett innpå som jeg ville 🙂
Er det noen som vet hvilken fugl dette er?

 

Vel nede ved veien, kunne vi puste lettet ut. Vi klarte å komme oss opp og ned uten skader. Det var vel jeg som var litt dårlig balansert denne gangen, og Pål passet godt på meg, sånn at ikke jeg skulle skade meg. Men nå var vi på flat mark, så da var det bare å rusle i retning bilen.

 

Det var i grunnen nesten litt sumpaktig enkelte steder. Men så er det jo myr. Så ut der fristet det ikke å gå.

 

Og myrullen, den var så fin og dunete. Artig plante 🙂

 

Vi passerer elva før vi kommer til parkeringsplassen. Og denne dagen var det mye vann i den. Den er regulert, så enkelte ganger er det ganske lite vann i den.

 

Ved parkeringen sto skiltet som forteller historien om den store steinen, Uburhedlaren.

Og da var turen vår over for denne gang, og vi kom begge to uskadet fra turen 🙂
Og kanskje drar vi dit opp igjen neste år også? Eller kanskje før? Tiden vil vise 🙂

 

Takk for at du fulgte med på turen 🙂 I dag har jeg PEM dag, så i dag forholder jeg meg i hvileposisjon 🙂