For tiden har jeg dilla på å strikke ullragger. Det er noe som går av seg selv. Jeg trenger ikke følge med på oppskrift, jeg trenger ikke å tenke, og jeg trenger ikke å regne ut noe og telle mye. Så nå for tiden så er jo dette helt genialt for meg, for hodet mitt er liksom en smule fullt.

Annonsørinnhold

Spar stort: Kjøkkenutstyret du kupper på tilbud nå

Jeg bruker ullragger året rundt. Selv nå, i selveste juni, er ullraggene på. Og likevel er jeg iskald på føttene. Men akkurat det har nok sammenheng med at kroppen min er veldig i ulage for øyeblikket. Jeg er det jeg vil kalle dødssliten. Normalt er jeg sliten, eller utmattet som er en rettere betegnelse. Nå er jeg en levende død, nærmest. Jeg fungerer på autopilot, om man kan si det sånn.

Men å tenke selv, det er faktisk vanskelig. Hukommelsen min forsvant i samme sluket som det meste annet etter alt det negative som har skjedd i livet mitt den siste tiden.

For i går kveld, jeg fikk flere påminnelser om at jeg måtte kjøre søppeldunken ut til veien, for den skulle tømmes. Men tror du jeg klarte å huske det? Neida. Jeg gjorde ikke det.

Og da ungene, som kom i går, skulle legge seg, så trodde jeg klokka var 10 om kvelden. Men neida, den var faktisk blitt så mye som halv ett om natten 😮 Ikke rart jeg var helt susen i hodet.

Jeg kom meg jo i seng jeg også, i en farlig fart. Men så glemte jeg å ta melatoninen. For den trenger jeg for tiden. Jeg kan få til å sovne fort, men jeg sover ikke i lange sekvenser. Våkner litt for ofte. Og Melatonin hjelper meg til å få en jevnere søvn.

Så jeg våknet når søppelbilen kom, kl. halv sju i morges, for jeg sov jo så lett. Og akkurat da kom jeg på at jeg hadde glemt å sette ut dunken. Og så hadde jeg 2 timer igjen før klokka skulle ringe, og jeg hadde jo ikke fått særlig søvn. Men jeg ga opp, og tuslet ut av senga klokka sju.

Ullraggene, de er gode å slappe av med, strikkingen altså. Og jeg har MYE raggegarn liggende. Men akkurat nå er det rester jeg strikker med. Raggegarnrester. For det blir jo ofte til overs et halvt nøste her, og et halvt nøste der. Og jeg har ikke hjerte til å kaste noe. Så da blir det å komponere ullragger som ingen andre har maken til 😀

Og akkurat nå føler jeg at det er det eneste jeg behersker.

Selvsagt behersker jeg mer enn det, men med hjernen full av en grå tåke, og kroppen som skriker av utmattelse, så blir ting som de blir. Godt at ungene kom hit i går, og skal være her i 3 uker. Og godt at jeg har venner som forstår, og som hjelper meg.

Så blir det sikkert et par eller to med ragger til, og så må jeg forsøke å starte på noe større 🙂

Ha en fortsatt fin dag ♥