UT PÅ TUR, OG LIVREDD

Det er ikke ofte jeg er redd når jeg er ute på tur. 3  ganger har jeg vært litt redd. Den ene gangen var jeg redd for noen kuer jeg møtte på, og den andre gangen var jeg redd for en skummel raslelyd bak en busk jeg passerte, og tredje gangen var jeg redd da jeg hørte dyreulelyder i det fjerne. Villdyr, hjortebukker eller noe sånt.

I dag da jeg gikk tur, gikk jeg opp til favorittdyret mitt, ulven på Ulvanuten. Den ulven er jo trygg og god, og er støpt i granitt.

Lite tenkte jeg på at granittulven ikke er til noen hjelp hvis det skjer noe annet skummelt der oppe på nuten. Og det gjorde det i dag.

Jeg trasket avgårde litt utpå formiddagen. Turen er ikke vanskelig, men jeg var fortsatt sliten etter 3 turer tidligere i uka, så jeg tok det veldig med ro. Blid og fornøyd er jeg jo uansett. Ser ikke så redd ut her akkurat.

På veien oppover går jeg både gjennom byggefelt og skog. Og det er oppover stort sett hele veien fra mitt hjem.

Da jeg kom opp i siste gata før jeg begynte siste stigningen opp til Ulvanuten, traff jeg på isbilen. Jeg kunne godt ha ønsket meg en is der og da, men det passet jo ikke.

Siste biten gjennom skog er også fin. Gode og myke stier.

Og da jeg kom opp til ulven, måtte jeg sette meg ned ganske så fort, for da var jeg rimelig gåen. Jeg pleier alltid å gå helt opp først. Men det orket jeg ikke før jeg hadde hvilt litt i dag.

Jeg knipset noen bilder, både med mobilen og med kamera. Og kameraet holder jeg fortsatt på å bli kjent med.

Ulven er snill den…men om den hadde vært ekte, er jeg usikker på hvor snill den hadde vært.

Rett etter jeg hadde tatt dette bildet med kameraet mitt, fordypet jeg meg i vinduet på kameraet, for å sjekke innstillinger.

Og plutselig med ett, så var det en mann der. Hvor i alle dager kom han fra, sånn helt ut i fra det blå?

Jeg tenkte først ikke over det. Jeg kikket på ham, og registrerte i farten at han minnet meg litt om en kjendis, Erlend Elias. Men ganske snart følte jeg at noe var litt uvanlig, jeg fikk en instinktiv frykt. Han beveget seg veldig merkelig, og veldig sakte. Han så på meg, og jeg fikk en sånn creepy følelse. Han hadde ikke turklær på seg, som jeg hadde. Det hele virket veldig suspekt. Jeg kunne ikke skjønne hvor han kom fra? For jeg mener, når noen kommer gående, enten det er fra den ene eller den andre kanten, så hører man det. Nå hørte jeg ham nesten ikke før han var like innpå meg.

Det er ikke sånn at man må ha turklær på seg for å gå til Ulvanuten. Men mange som kommer oppom der har det.

Men denne fyren her, han var så merkelig på alle måter. Han så på meg, og beveget seg sakte, akkurat som om han gjorde seg klar til noe.

Jeg flyttet meg litt bort fra ham, og satte meg på kanten av en stor stein. Og lot som jeg var fryktelig interessert i bildene jeg hadde tatt, mens jeg holdt skarpt øye med ham i sideblikket, uten engang å ense bildene jeg kikket på. Jeg så bare på ham.

Han stoppet, så i min retning, og jeg var helt skjelven av nervøsitet. Jeg begynte å planlegge en fluktrute. Men jeg var en smule innesperret. Jeg følte at denne mannen kanskje ikke hadde godt i sinne.
Plutselig hører jeg det knake fra den ruten jeg hadde lyst å gå selv, det var der jeg kom fra. Og jeg ble så lettet for at det kom noen. Hjertet mitt banket så hardt at jeg trodde det skulle hoppe utav kroppen min.

Det var en godt voksen herremann som kom. Han hadde turklær, og ville ta bilde av ulven med mobilen sin. Men den skumle mannen sto i veien. Turgåeren sa: “Jeg vil bare ta noen bilder”. Han skumle svarte at det måtte han jo bare gjøre. Turgåeren svarte: “ja, men jeg vil ikke ha deg med på bildene”. Hvorpå han skumle begynte sakte å gå ned den veien hvor jeg kom fra og som jeg hadde tenkt å gå tilbake på.

Jeg pustet lettet ut, og hjertet mitt begynte å få normalt tempo. Jeg var så takknemlig.
Like etter kom en annen mann, sammen med en liten gutt. Og da kunne jo ikke så mye skje.

Etter å ha sittet på steinen en god stund, fant jeg ut at bena igjen ville bære meg, og jeg begynte å gå tilbake.

Da jeg hadde gått ned fra den første fjellknausen, og ned på stien nedenfor, observerte jeg plutselig den skumle mannen et stykke foran meg. Jeg skjønte søren meg ikke noe. Hva slags hastighet har den fyren der? Har han ikke kommet lenger på den tiden jeg hadde sittet der oppe? Jeg bråstoppet, og rygget stille bakover, til jeg kunne stå skjult bak noen busker. Mannen gikk saaaakte fremover, som om han ventet på noen. Men jeg så ikke noen andre.

Så kom han endelig ned til et platå, som er taket på et vannverk. Og jeg gjorde regning med at han da skulle fortsette nedover. Men neida. Nei, han hadde god tid. Jeg så at han ruslet rundt på dette taket. Rundt omkring, uten å beundre utsikten eller noe. Han bare gikk, som om han ventet på noen. Jeg var litt redd han hadde sett meg, og jeg lurte på hva jeg skulle gjøre? Jeg turte ikke å gå dit som han var, ikke alene. Tankene raste rundt i hodet mitt.

Jeg gikk litt fremover på stien mens han var ute av syne i et øyeblikk, og så tok jeg til høyre, inn på en sti til noe som kalles Ulvatånnå. Der gikk jeg til kanten, og fant ut at jeg skulle bruke tid på å beundre utsikten mens jeg ventet.

Og utsikten er flott. Man ser helt inn til sentrum.

Og når jeg vendte blikket en annen vei, så jeg boligfeltet hvor en av mine gode venninner bor. Jeg zoomet inn litt, for å teste kameraet.

Etter å ha vært der ganske så lenge, beveget jeg meg litt forsiktig, for å se om kysten var klar. Men neida, den skumle mannen var fortsatt der 😮 Jeg vurderte situasjonen. Jeg hadde ikke hørt eller sett noen andre etter jeg forlot ulven. Og jeg begynte å bli fryktelig sliten av å være så redd. Så her var gode råd dyre. Jeg vurderte å ringe hjem, og få datteren min til å komme oppover. Men da syntes jeg at jeg hadde vært der lenge nok. Så jeg bestemte meg for at jeg bare fikk gå, og da gå veldig fort, følge godt med, og vurdere situasjonen nøye når jeg kom så langt. Da jeg nærmet meg vannverket, oppdaget jeg at mannen plutselig forsvant. Som ånden i flasken. Hvordan søren er det mulig? Han var jo akkurat der?

Og så oppdager jeg at to av dem jeg møtte ved ulven er på vei ned, en annen vei enn den jeg kom fra. Mannen med den lille gutten. Og da skjønner jeg hvorfor den skumle mannen ikke er å se lenger. Nok en gang ble jeg superlettet. At det går an å bli så glad for å se fremmede mennesker, det hadde jeg aldri trodd 🙂 De skulle bare visst hvor redd jeg akkurat hadde vært.

Jeg ventet til de kom helt ned, og så satte jeg kursen hjemover, en god del raskere enn jeg egentlig orket. Men man får uante krefter når man er redd, det fikk jeg erfare da.

Jeg så ikke noe mer til den skumle mannen, så enten har han fått farten opp selv, eller så har han gått en annen vei enn meg. Men jeg følte meg ikke trygg før jeg kunne sette nøkkelen i døra hjemme.

Og vel hjemme, tok det litt tid før kroppen roet seg og kunne hvile.

Dette var en utrolig ubehagelig opplevelse, og jeg vet ikke hva jeg skal tenke eller tro.
Hadde mannen noe godt i sinne, eller var han ute på noe jeg ikke vil oppleve?
Hele opplevelsen av fyren var ganske suspekt. Han hadde en væremåte som ikke innbød til trygghet. Jeg har aldri opplevd noe sånt før.
Kanskje han egentlig bare var søkende, eller ville bli kjent? Men jeg føler jeg er en såpass menneskekjenner at da ville jeg ikke blitt så livredd bare av at han var i nærheten. Jeg har da aldri vært redd for folk før der oppe. De fleste hilser hyggelig, og har kanskje en kommentar om været eller noe sånt. Trygt og godt. Men dette her, det var noe helt utenom det vanlige. Veldig sært.

Nå er jeg spent på om jeg tør å gå dit igjen alene? For denne turen var litt for spennende etter min smak.
Ja, jeg tror jeg tør det. Men jeg skal jammen være på vakt. Og så må jeg ha noe med meg, til å forsvare meg med, sånn i tilfelle. Men jeg kjenner frykten har tatt tak i meg, så det å gå alene på tur igjen, vil være ei tung dørstokkmil. Men jeg skal seire!

 

 

 

21 kommentarer
    1. Huff, så forferdelig ubehagelig! Ikke bra med slike skumle typer ute i skogen! Håper du slipper å møte han igjen!!! Og du gjorde nok helt rett i å stole på magefølelsen din. Skal ikke være nødvendig å ta med seg “våpen” på koselige turer i skogen, men stikk ut øynene hans, om du må! Eller spark han hardt i skrittet. Ingen vits i å være nådig med slike typer. Om de virker truende. (PS. jeg er snill med de snille!)

      1. Ja, dette var veldig vemmelig, og jeg sliter med det enda, her jeg sitter. Jeg håper ikke jeg ser han igjen. Vurderer å snakke med politiet, i tilfelle.
        Neste gang skal jeg ta med turstavene, de er sikkert et godt våpen i tilfelle noen skulle bli slemme. Men jeg håper jeg ikke opplever noe sånt igjen. Man får uante krefter når man blir redd, så om noe hadde skjedd, så kan det jo være at jeg hadde fått til noe. Best å være snill og grei, mot dem som er snille tilbake ♥

          1. Jeg har faktisk gransket alle bildene mine fra turen, sånn i tilfelle han har sneket seg med på en eller annen måte. Men ikke noe tegn til ham i det hele tatt. Så jeg får bare være mer observant neste gang jeg går tur 🙂

    2. Ekkel opplevelse! 😱 Håper du tør gå aleine etterhvert. Dumt når noen andre ødelegger sånn. Kanskje han ikke var helt god bare?

      1. Huff ja, dette var skikkelig ekkelt. Og jeg skal tørre å gå alene, men neste gang skal jeg ha med noe å forsvare meg med. Turstavene f.eks. 😉
        Jeg har tenkt den tanken også, at det kanskje var noe med ham bare.

      1. Nei, dette var ikke kjekt. Neste gang jeg går skal jeg ha med noe å forsvare meg med. Og så har jeg avtalt med ei jeg kjenner om at vi kan gå sammen en dag 🙂

    3. Det kan ha vært en “harmløs original”, men jeg skjønner godt at du følte ubehag. Jeg hadde også syntes det hadde vært ekkelt og vært på vakt. Godt at du kom deg vel hjem.😊

      1. Selvsagt kan det ha vært en harmløs original, men jeg har hatt en sånn etter meg før. Og det endte med stalking og nesten politianmeldelse. Alle som kjente ham sa han var harmløs, men jeg følte meg veldig utrygg og redd. Det er flere år siden. Alle sier at hunden deres er så snill, men plutselig en dag…. Man kan aldri vite, selv om man tror man kjenner noen.
        Jeg kom meg vel hjem, og er ganske utkjørt i dag 🙂

    4. Åh.. Så ekkelt!! Jeg hadde blitt livredd jeg også. Jeg liker ikke å gå alene i skogen. Men gjør det noen ganger rett i nærheten her. Det er veldig synd man skal bli redd for å gå ute. Men det er mange rare mennesker ute. Best å være på vakt i allefall!
      Ønsker deg en god natt❤

      1. Jeg skjønner deg godt jeg. Og jeg er ikke alltid så høy i hatten når jeg går ut i skogen alene. Men det jeg er bekymret for da, er å støte på dyr. Det har nok ikke slått meg at menneskene kunne være noe å være redd for 🙂 Har vært i min trygge lille boble alt for lenge skjønner jeg 😉
        Best å være på vakt ja.
        Natten ble litt urolig og full av mareritt, så ikke den beste søvnen. Men søndagen er så langt god 🙂
        En herlig søndag til deg ♥

      1. Hehe…ja, hvorfor skal all krim være sentrert i påsken liksom? 😉 Må jo ha litt spenning i hverdagen også 😀 Men dette ble litt for spennende for meg. Så satser på neste tur blir litt kjedeligere 🙂
        God klem tilbake ♥

      1. Jeg er dessverre ikke politi som du vet, ikke engang i nærheten, som du er….så jeg har ikke lov til å bære et sånt våpen 🙂 Men skulle veldig gjerne hatt en sånn for trygghetens skyld 🙂 Må nok finne på noe lurt 🙂

    5. Fy flate altså. Nei håper du kommer deg ut igjen på tur snart. Men ta gjerne med deg noe å forsvare deg med men som er lovlig. Lykke til

      1. Ja, jeg er ute på tur igjen, men har gått i litt mer folksomme strøk 🙂
        Bruker ikke ulovlige midler nei. Ser ingen grunn til det.

    6. Så ekkelt når man får sånne opplevelser. Man vet jo ikke om mannen bare hadde dårlige vibber som du tok opp? Men jeg har følt sånn selv, mer enn en gang. Da er det bare å komme seg vekk fra “problemet”. Noen ganger har jeg gått lange omveier for å slippe å møte mennesker jeg kjenner jeg ikke skal møte. Men jeg har bestemt meg for at det skal ikke hindre meg i å gå mine turer. Så jeg går fortsatt turer alene i skog og mark. Ha et åpent sinn og tenk på det som et varsel. Men hver gang jeg går forbi steder der jeg har opplevd sånt, så tenker jeg på det. Klemsiklem fra meg.

      1. Ja, jeg tenker man skal lytte til magefølelsen. Og jeg har aldri opplevd sånn overfor folk jeg treffer. Og siden jeg opplevde det sånn denne gangen, passet jeg på å være ekstra forsiktig. Kunne gått en omvei, men jeg så ham jo ikke før han plutselig bare var der. Tenker som deg, dette skal ikke hindre i å gå turene alene.
        Klemmer ♥

    Legg igjen en kommentar

    Obligatoriske felt er merket med *

    Takk for at du engasjerer deg i denne bloggen.
    Unngå personangrep og sjikane og prøv å holde en hyggelig tone selv om du skulle være uenig med noen.
    Husk at du er juridisk ansvarlig for alt du skriver på nett.

Siste innlegg