VENNER OG HELSE

Jeg har mange venner.

Fjerne venner, gode venner, nære venner, brevvenner, bloggvenner, bestevenner.

Venner finnes i mange varianter. Man kan ikke være like nær og god venn med alle. Man kan ikke ha like god kontakt med alle. Man kan ikke ha like ofte kontakt med alle. Sånn er det bare. Det regulerer seg litt selv.

For meg tok dette med venner litt av for noen år siden. Jeg slet veldig med meg selv, noe jeg har innsett i ettertid. Og reaksjonen min da var å gå ut i den store verden, og finne flere venner, skape nye kontakter.

Det var ikke noe galt i det, annet enn at jeg da på en måte kanskje sviktet litt de vennene jeg allerede hadde. For når man skal ha et digert nettverk, så blir det ikke tid nok til å pleie like mye kontakt med alle.

Men jeg var i en situasjon at jeg følte meg litt misforstått. Jeg var alene om å være hjemme på dagtid, jeg følte meg ensom, rett og slett. De vennene jeg allerede hadde, var jo opptatt med sine travle liv, jobb, familie, og alt sammen. Helt forståelig. Mens jeg selv, jeg var hjemme alene hele dagene, og lengtet etter voksenkontakt og en tilværelse jeg kunne føle jeg var en del av. Sånn blir det jo gjerne når man må slutte å jobbe. Helsa skrantet fryktelig, og i tillegg falt jobben bort, og da også på en måte vennene. Jeg følte at de vennene jeg hadde, hadde jeg lite til felles med plutselig. For jeg hadde mistet så mye av meg selv.

Løsningen da ble å finne nye venner, noen jeg kanskje kunne kjenne meg igjen i?

Jeg meldte meg inn i et par vennegrupper på Facebook, og noen singelgrupper også, siden jeg på den tiden var enslig. Noe som selvsagt ikke gjorde saken noe bedre 😉

Etter kort tid, hvor jeg begynte å være med på arrangementer og sånt i regi av disse gruppene, fikk jeg også nye venner. Ganske mange venner faktisk. Og mange av disse, var hjemmeværende på dagtid.
Endelig hadde jeg noen å ha noe til felles med.

Det er ikke sånn at jeg unner noen å være syke sånn at de ikke kan jobbe. Jeg unner ikke meg selv det heller. Men det er ensomt å være langtidssyk. Og spesielt når man ikke engang har en diagnose eller noen å prate med som kan forstå. Det tok litt tid før jeg fant noen som hadde det mer som meg. Og det fant jeg faktisk gjennom bloggen, når det kom til stykket. Ikke at jeg prater så mye med dem, men det å vite at jeg ikke er alene, det er en enorm trøst i det. Veldig leit at noen skal ha det som meg, eller kanskje til og med enda verre, men det er likevel en trøst å vite at man ikke er alene, at det er noen der ute som forstår.

Venner, det er jo så utrolig viktig. Og den perioden da jeg var på konstant utkikk etter nye venner, var jeg også veldig aktiv. Jeg nektet å innse at jeg var syk. Jeg ville være som alle andre. Så jeg sto på, gikk turer, var med på arrangementer, og jeg spiste minimalt, og sov nesten ikke.

Sånt kan jo faktisk drive et menneske inn i døden. Jeg har innsett det nå. Men jeg var ikke obs på det den gang. Jeg hadde jo ikke fått noen diagnose. Jeg fikk bare høre at man kunne tenke seg frisk. Man kunne jobbe seg frisk. Så da ville jeg jo gjøre det. Jeg ville ikke være syk. Så jeg begynte å jobbe meg mot frisk, trodde jeg. Og livet var jo fantastisk den perioden der. Jeg stengte ute alt, nektet å kjenne at kroppen sa stopp. Jeg kjørte på, akkurat som at jeg hadde fått meg et ekstra gir.

Nå i ettertid ser jeg jo hvor galt det var. Da jeg hadde kjørt dette løpet i ganske lang tid, møtte jeg veggen igjen. Totalt. Og var jeg ikke syk før, så ble jeg det i alle fall nå. Hele helsa var generelt blitt mye dårligere. Store smerter daglig, konstant feber i lange perioder, betennelser på de underligste steder, og totalt utmattet og sengeliggende alt for ofte. Jeg hadde jo tross alt ikke vært sengeliggende i særlig grad tidligere. Det er dette som kjennertegner sykdommen jeg etterhvert fikk diagnose på, ME. Kjennetegnet er PEM, tilstanden man får etter man har overanstrengt seg. Anstrengelsesutløst sykdomsforverring. Jeg klarte å pådra meg dette i permanent grad ved å være så overaktiv og ha steintro på at jeg kunne tenke meg frisk. Når jeg nå overanstrenger meg, så skal det altså ikke mye til før jeg må stenge ute verden en stund, gjerne i noen dager, men oftest holder det med en dag.

Og hva da med vennene? Hvordan skal de forstå dette?

Jeg har faktisk begynt å finne tilbake til mine gamle gode venner. Det kan ha litt med at enkelte av dem også har fått endret sin livssituasjon litt. Man kan prate sammen, og finne at man både forstår, og får forståelse. Men også det at vi kan ha misforstått hverandre tidligere. Når livet var veldig travelt.

Jeg klarer ikke å leve livet på et høyt gir lenger. Det meste av arrangementene jeg var med på i den aktive perioden, de vil jeg ikke klare i dag. Det er helt utelukket. Det har blitt så ille at jeg må gi avkall på det meste, og så planlegge nøye det jeg faktisk blir med på. Jeg må konsentrere meg om noen få ting, og noen få mennesker om gangen. Og jeg klarer ikke å være aktiv i det å ta kontakt med vennene mine. Det er dem som må ta kontakt med meg. Da er det lettere for meg. Men jeg gjør noen spede forsøk i blant 🙂 Men takket være at de nære vennene faktisk holder et godt tak i meg, og tar kontakt ofte, så føler jeg at jeg er en del av noe, at jeg har et nettverk, og at jeg betyr noe. Så jeg er så uendelig glad for de vennene som har tatt tak i meg, og holder meg godt fast. Det er en livline på alle måter.

Jeg har i ettertid fått vite at den overaktive perioden hvor jeg var enormt sosial, og knapt sov og spiste, var en form for depresjon. Manisk. Forhåpentlig en engangsopplevelse. For det har jo gjort meg sykere. Det er mange år siden dette skjedde, så derfor er ikke faren for gjentakelse så stor. Men det var farlig når det skjedde, for jeg sluttet å tenke fornuftig. Og i dag er jeg glad det endte godt. Tross alt. Ja, jeg ble sykere, men jeg er nå fortsatt i live 🙂

Venner, de er utrolig gode å ha, i medgang og motgang. Viktig å ta godt vare på vennene sine. Og jeg er så glad i de vennene jeg har, som holder kontakten og viser at de bryr seg, for de kjenner og forstår mine begrensninger.
Og selv om jeg ikke klarer å være så aktivt oppsøkende selv, så bryr jeg meg om vennene mine jeg også. Hjertet mitt er alltid åpent for mine venner ♥ Og om de tar kontakt, så er det utrolig velkomment og et høydepunkt når det skjer ♥

6 kommentarer
    1. Så fint skrevet, Eva! Gjetter på at vennene dine, gamle og nye, vil ha godt av å lese dette ♥

      Jeg slutter ikke å overraske meg over hvor mye som er likt med den veien du og jeg har gått gjennom livet. Veldig nyttig og til ettertanke også ♥

      Bloggklem fra Kari ♥

      1. Tusen takk ♥ Ja, jeg håper faktisk at de vil lese dette, både nye og gamle venner. Ikke for å moralisere, men for at de kanskje kan forstå litt mer om meg, og seg selv 🙂
        Ja, jeg føler også vi har mye likt sånn som tingene har vært og nå er. Det er sånt som jeg ser når jeg leser hos deg, og kjenner meg igjen.
        God bloggklem til deg også fine du ♥

    2. Kjempefint skrevet 🙂 Vennene dine er kjempeheldige som har deg som venn <3 🙂

      Jeg setter selv kjempestor pris på alle vennene mine <3 <3 <3 Vil være der for dem slik de er der for meg.

      Ønsker deg en kjempefin onsdag <3 🙂

      Purr, purr, og bloggklem fra Toril og kattene

    Legg igjen en kommentar

    Obligatoriske felt er merket med *

    Takk for at du engasjerer deg i denne bloggen.
    Unngå personangrep og sjikane og prøv å holde en hyggelig tone selv om du skulle være uenig med noen.
    Husk at du er juridisk ansvarlig for alt du skriver på nett.

Siste innlegg