Pus er en bedagelig type, som bor sammen med meg, og har bodd med meg i flere år nå.
Pus er veldig kosen, men kan også si fra når kosestunden er slutt.
Pus liker å ha kontakt. Så om jeg sitter i stua, og Pus tilsynelatende ligger i sofaen og sover, våkner han raskt til hvis jeg tar en tur på kjøkkenet. Det er ikke alltid at Pus håper på noe godt på kjøkkenet. Oftest så er det kun for selskapets del. Hvis jeg lager middag, finner Pus det mest strategiske punktet på gulvet til å legge seg ned og sove videre. Og da må jeg selvsagt være veldig bevisst på dette, for ellers vil det gå galt, for Pus altså. Og helt klart, så passer det dårlig for meg at en katt ligger og sover der hvor jeg er travelt opptatt med å gå og stå. Og om jeg er så freidig at jeg står helt stille en lang stund, kommer Pus og krøller seg godt rundt føttene mine, for der er det varmt og godt.
I dag har jeg vært på handel. Jeg med min slanke bankkonto og superslanke lommebok 😛
Men, det var en nødvendig handel. Og andre ting har jeg måttet forsake for å kunne få til dette.
Behovet var nemlig stort for en ny dusj. Både dusjkabinettet og blandebatteriet er lekk på den gamle. Og det medfører både ubehag og merarbeid hver eneste gang man skal i dusjen, eller er på badet. Og problemet har blitt større og større for hver måned som har gått den siste tiden. Nå turte jeg ikke vente lenger.
Så i dag fikk jeg hjelp til å være med å hente et nytt dusjkabinett, som skal monteres på badet mitt innen helgen. Massasjedusj av alle ting på denne jord. Så her blir det luksus, for en gangs skyld 😉 Og det kan passe bra det, for meg som sliter vanvittig med stive muskler i rygg, nakke og skuldre. Får ta det som en test og se om det hjelper, om det overhodet har noen effekt 🙂
Så nå ser jeg frem mot helgen, av mer enn en grunn 😉
Nå kan jeg ikke skryte av noen prydhage akkurat. Til det er helsa alt for dårlig, og fingrene alt for lite grønne. Men jeg liker at det er sånn noenlunde pent og ryddig i gode perioder.
Jeg har gjort erfaringer gjennom mange år. Og selv om noen sier man ikke bør rydde bedene før vinteren, og noen sier man bør rydde, så har jeg funnet ut at det er i alle fall penest å rydde. Det at man kanskje best beskytter enkelte planter ved å ikke rydde, den er jeg enig i. Men når bedet er ryddet, så blir våren så mye koseligere når den kommer 🙂 For da er jo alt så ryddig og velstelt, og man kan nyte alle de vakre spirene som setter lys på tilværelsen.
Når jeg nå i helgen har vært ute og ryddet i hovedbedet, så har jeg merket meg at det gode og varme været gjør at det fortsatt er sommer blant plantene. Det blåser stikker og strå i dag, men det er likevel 18 grader og fint. Og jeg kan nå stå og nyte utsikten fra terrassen, og ned i et bed som er ryddig og blomstrende 🙂
Rosebusken jeg plantet i vår, ser ut til å trives ypperlig. Den har blomstret, og blomstrer fortsatt, og mange nye knopper. Jeg tror jeg må kjøpe enda en busk neste vår. Roser er jo bare helt nydelig ♥
Jeg aner ikke hva denne heter, men om noen vet, så fortell meg gjerne 🙂 Den har vanligvis sin storhetstid fra sommerens begynnelse og et stykke frem. Men jeg har i år gleden av å se at den har blomstret av, og nå er i gang med blomstring nummer to på en og samme sesong. Her står den i knopp, og er i ferd med å springe frem i sin fulle prakt.
Jeg elsker å luke rundt denne busken som jeg også kjøpte i vår. Det er en Peppermyntebusk, og den dufter deilig når man berører den. I sommer bugnet det av små, hvite blomster over hele busken. Et nydelig syn 🙂 Den trives også godt ser det ut som, siden den har bredt seg utover litt, og slått rot over et litt større område enn da jeg plantet den 🙂 Det gleder meg veldig 🙂 Jeg tror ikke sneglene er så glad i den busken der 🙂
Stemorsblomstene, eller mulig det er Natt og Dag dette her, de trives også i bedet mitt. Men de har funnet frem selv, for det er ikke jeg som har plantet dem. Men hyggelig å se at de har etablert sin andre vår hos meg i alle fall 🙂
Og til neste vår og sommer ser jeg frem til at nye løkplanter skal se dagens lys. Jeg er veldig glad i tulipaner, og gleder meg til denne står i blomst med sin hvite og lilla farge.
Så nå kommer vinteren snart, mens jeg ser frem mot neste vår og sommer 🙂
Jeg er medlem i en gruppe på Facebook som kaller seg “Mat fra bunnen”. Og der inne er det enormt mange kjekke tips om alt mulig innen mat og kjøkken. Noe jeg bet meg merke i, var å bruke avskåren purre til å dyrke ny purre. Dette så veldig stilig ut, så jeg besluttet å prøve selv også. Jeg kjøpte et par purrer, som jeg da brukte litt etter litt, og når jeg følte meg ferdig med purren, satte jeg den i glass og vann.
Begge purrene var avskåret ned til nederste snittflate. Og nå har de vokst opp igjen etter de fikk stå i vann i vinduskarmen.
Det viste seg å være en suksess. Purren begynte å spire etter et par dager, og har nå fått gode røtter og blitt såpass lang at man faktisk kan bruke den til noe. Den andre purren gikk samme veien, og det gode er jo at på denne måten vil jeg jo hele tiden ha et lite forråd av purre. Jeg skal etterhvert plante dem i jord også. Da vil de få mer næring.
Det som er viktig når man gjør dette, er å bytte vann ofte. Helst hver dag, men i alle fall annenhver dag. Skyll den delen av purren som har stått i vannet, og skift ut vannet i glasset. Hvis ikke blir det ikke så veldig delikat til slutt.
Jeg har enda en purre, som skal få samme behandlingen. Så dette kan bli en purrende høst 🙂
Man kan gjøre dette med andre grønnsaker også. F.eks. gulerot. Det vokser ikke nye gulerøtter, men det vokser opp en grønn plante, som visstnok noen synes er godt å spise. Ikke vet jeg, for jeg har ikke smakt. men kanskje jeg skal prøve det også etterhvert 🙂
Jeg er glad i å gå tur. Jeg har en fast, og lite krevende tur jeg går ofte, enten sammen med noen, eller alene.
Men jeg liker også å gå fjelltur. Altså tur i skog og mark. Det gir et helt annet underlag, og krever noe helt annet av kroppen. Dessverre er jeg i besittelse av en svært dårlig stedsans, så derfor går jeg alltid sammen med noen når jeg går utenfor tillagede grusveier. Men det skjer relativt sjelden. Og de gangene det har skjedd, så har jeg gått med venninner.
Men i går spurte min bror, Tom, om jeg hadde lyst å gå tur sammen med han den påfølgende kvelden? Jeg måtte jo tenke litt på akkurat det. For plutselig sto det en hel del utfordringer foran meg, som jeg da måtte vurdere. Å gå på tur om kvelden for meg, er ikke lett i det hele tatt. Enkelt og greit fordi jeg er tom for energi som regel, på den tiden. Men noen dager er jo bedre enn andre. Pluss, å gå tur med Tom, stor og sterk, og med en kondis ganske mange hakk bedre enn min, og ikke minst, lengre ben og mer utholdende, det kunne bli veldig utfordrende. Og jeg tenkte litt på at jeg nok ville sinke ham.
Men likevel vurderte jeg det, og sendte ham en sms om ettermiddagen, hvor jeg bekreftet at jeg ble med på tur. Været var jo nydelig, og det måtte jo benyttes. Jeg gikk og la meg, og sov en stund, for i alle fall å være litt mer uthvilt enn jeg ellers var.
Vi møttes på Hogstad, Hommersåk, hvor Tom hadde tatt med staver til meg. Jeg har aldri prøvd staver, og ble litt nervøs med det samme. For nå skulle jeg ikke bare passe på hvor jeg satte bena, men jeg måtte koordinere staver i samme slengen. Men det viste seg å være god hjelp i stavene når jeg ble vant til dem. De ga støtte, og de ga jo drahjelp bortover og oppover, og de de hjalp til å dempe nedslaget for vonde knær på vei nedover. I tillegg kom jo gjevinsten av å få bruke hele kroppen på turen. Så tommelen opp for staver. Det kan virkelig anbefales.
Vi satte avgårde over enger med beitedyr, og begynte oppstigningen. Jeg fant fort ut at det var genialt å gå på tur i, for meg, ukjent terreng sammen med Tom. Han er en ypperlig guide. Og nå snakker jeg ikke om å finne veien, men om å fortelle fakta og historie om det man passerer underveis. Jeg liker historie, men er ikke så flink til å huske. Men historien gjorde jo turen litt mer minneverdig på en måte.
Og historien langs den ruta vi gikk, er fra krigens dager.
Et stykke oppe, etter litt klatring, hvor jeg fant ut at jeg nok i grunnen er ganske seig, kom vi til et vannverk. Og her starter historien. Dette ble bygget av tyskerne under krigen. Det ble laget en demning i Grindavatnet, med reserve forsyning fra Lomstjern. Dette var for å få rent drikkevann frem til Sola, hvor Tyskerne hadde base.
Det første vi ankommer på vår rute, er rensehuset. Her ble vannet renset med hjelp av et alkaliseringsanlegg. På huset står påskriften 1943, som da forteller når det sto ferdig.
Vi kikker litt inn gjennom vinduene, som ikke lenger er gjenspikret. Men kort som jeg er i bena, var det ikke så mye å se, annet enn at bassenget var flisekledd.
Vi klatret videre oppover, og Tom gikk litt i forveien, etter han hadde forsikret meg om at jeg ikke kunne ta feil av veien. Og godt var det, for da fikk i det minste han ta seg ut litt 🙂 Jeg når han igjen oppe ved vannet, og et helt nydelig syn brer seg ut for meg.
Jeg kommer opp, ser demningen som en vegg midt imot meg, og enda litt lenger opp, får jeg se den blankeste vannflaten noensinne. Den ligger der som et speil. Ikke en krusning i vannet engang. For en fantastisk idyll ♥ Man ser speilbildet til naturen rundt, og ikke minst himmelen, som nesten er klarere i vannet, enn på himmelen selv.
Vi unner oss en stopp, både for å beundre, og for å knipse litt.
Min kjære bror, Tom, på et litt høyere nivå enn meg selv 🙂
Og meg selv stående på demningen, litt sliten etter anstrengelsen med å gå fort i ulendt terreng i oppoverbakke 🙂
Helt fantastisk speiling i vannet.
Veien videre førte oss litt høyere opp, hvor vi til slutt sto på en liten fjelltopp, med god utsikt over området rundt. Der tok vi oss en pause mens vi pratet, hvilte bena, og nøt utsikten rundt oss.
Veien videre førte oss gjennom mange typer terreng. Og på et punkt kom vi til et veiskille med et lite bygg, som er inngangen til en sjakt som går ned i bakken til vannrørene. Vi kikket ned i hullet, og jeg kan bekrefte at det var langt ned.
Vi går videre på rundturen vår, og det begynner å bli mørkt. Veien er mer og mer belagt med pukk, og der i halvmørket er det godt at Tom har tatt med lykt. For på den måten kommer vi oss velberget ned på trygg grunn uten å brekke bena. Vi fortsetter det siste stykket langs beitemarkene, og en liten grusbakke opp mot bilene er siste utfordring, innen jeg kan levere stavene fra meg, og bekrefte overfor meg selv, at jeg egentlig er ganske flink 😀
Bildet er googlet.
Vi gikk ikke til Storaberget denne gangen, men valgte rundløypen istedet. Og det var vi jo glade for, da det var begynt å bli ganske mørkt innen vi var tilbake ved bilene. Men en annen gang skal jeg gå til selve Storaberget også, hvor det står rester av en gammel bygdeborg.
Dette var en kjempefin tur, litt anstrengende for meg med mitt lave energinivå. Men naturopplevelsene og historien rundt var verdt det hele og mere til. Dessverre fikk jeg ikke tatt flere bilder. Men det kan hende jeg får gjort en annen gang 🙂
Fra vi startet, til vi var tilbake, brukte vi 2 timer. Jeg har sett andre blogger hvor det sies at man må beregne enda lenger, m/pauser. Mens min bror påstår at han går turen på 1t og 15 min. Det er nok uten pause regner jeg med. Men likevel kan man se at jeg har sinket han en del. Men forhåpentlig hadde han likevel en fin tur som frister til gjentakelse sammen med meg 🙂
Tusen takk for turen, Tom ♥
Litt mer om historien bak drikkevannskilden kan du lese her.
