I perioder, spesielt når jeg er alene, ser jeg gjerne litt serie eller film. Når jeg er alene, og kun har meg selv å tenke på, så kan det være en avslappende aktivitet. Nesten litt sosialt, siden det gjerne er eneste måten å se andre mennesker på. Selv om de er på skjermen, og ikke ansikt til ansikt.
Men det kan være slitsomt det også. Med tanke på lyd- og lysfølsomhet. Alt til sin tid.
I forrige uke så jeg en film som gjorde meg litt tankefull. Jeg fikk nesten et savn da jeg så den, historien rørte meg veldig. Jeg begynte å tenke på meg selv, og sammenligne meg med karakterene i filmen.
Filmen het “Our souls at night”. Den er opprinnelig utgitt i bokform, noe jeg godt kunne ha lest. Norsk tittel er “Våre sjeler om natten”. Forfatteren er Kent Haruf.
Men altså, filmen, hvor hovedrollene spilles av Jane Fonda og Robert Redford, handler om enken og enkemannen fra samme nabolag, som gjør noe så sjokkerende og nytenkende, som å finne sammen etter mange år alene. Ryktene begynner å svirre når naboer ser han komme ut av hennes hus om morgenene.
Det hele begynner da hun, Addie, ber ham, Louis, om å komme og sove hos seg om natten. Kanskje vil søvnen lettere komme når man ikke sover alene? Etter litt betenkningstid svarer Louis ja til forslaget.
Etter en famlende start på natteoppholdene, begynner vennskap og kjærlighet å vokse frem, og ensomheten jages bort. De tilbringer mer og mer tid sammen, og innvolverer også barna sine, som reagerer forskjellig.
Bilde fra filmen, som jeg fant i filmomtale gjort av Aftenposten.
Filmen var veldig god, og var rørende fremstilt av Fonda og Redford. Ensomheten var til å ta og føle på til å begynne med. Og jeg smatt rett inn i følelsesregisteret, da dette så klart er noe jeg tenker litt på iblant, all den tid jeg er MYE alene.
Det å ha noen å si god natt til, og god morgen til når man våkner igjen, det er noe jeg savner. Jeg savner en varm kropp som jeg kan ligge i armkroken til, en å småprate litt med innen søvnen kommer. En som kan varme mine iskalde føtter på vinterstid, etter vi har lagt oss. Helt klart måtte det være en varmblodig mann dette her, som skulle fått en sånn ærbar oppgave 😉
Men fra spøk til alvor, mens jeg så den spede begynnelsen på filmen, var det rett før jeg besluttet å gjøre det samme som Addie, å spørre om noen vil ha rollen som sengekamerat. En å sovne i lag med. Det var i alle fall tøft gjort av henne. Og når man da ser hvor godt de kler hverandre etterhvert, så gir det en så utrolig god følelse.
Jeg skal ikke si mer om handlingen, da det jo er elementer som kan være spennende å lese eller se seg frem til selv, hvis du skulle ønske å lese boken eller se filmen.
Men å sammenligne en del med meg selv, var lett. For dette er jo faktisk noe som logisk kunne ha skjedd. Jeg tror faktisk jeg er tøff nok til å fremsette et sånt forslag selv, hvis jeg hadde følt det nødvendig. Men jeg har ikke kommet dit at det er så nødvendig på nåværende tidspunkt. Jeg tror nok jeg sover best alene, for det meste. De nettene jeg faktisk sover. Det er dessverre ikke hverdagskost. Men, sånn er livet mitt.
Og så er jeg jo ikke så gammel heller enda. Sånn som Jane Fonda er 😉 Men det er dame som eldes med stil ♥ Bare for å ha det sagt 😀
Så kanskje en dag, skaffer jeg meg en nattevenn, en som jeg kan sove trygt ved siden av. Sånn når jeg har trådt inn i pensjonistenes rekker altså 😉
I alle fall, en film jeg gjerne anbefaler, en film med lun stemning 🙂
Helt til slutt, en kjøretur i filmen, har paret radioen på, og da spilles denne sangen, som ga meg minner om min pappa, som var glad i blant annet countrymusikk 🙂
Huset på bildet ligger ikke så langt fra meg. Det blir alltid pyntet på ordentlig amerikansk vis. Lyser opp i landskapet 😀 Dette bildet er fra i fjor.
I grunnen skremmende hvor fort tiden går. Spesielt siden sommeren var den verste i mitt livs minne. Men jul, det blir det likevel.
Jeg har til og med fått i havn første julegaven. Det er min bror som er den heldige. Kan vel si det sånn, at han er garantert å få noe av meg til jul, siden den gaven nå er klar 😀
I flere år har jeg grudd meg til jul. Jeg har slitt med alle juleforberedelsene, som jeg ikke har kommet i mål med. Og med en selvfølelsesknekk som en konsekvens av dette. Jeg er slett ikke god nok. Klarer ikke å få ferdig noen ting til jul.
I fjor la jeg lista mye lavere enn tidligere år. Julebaksten ble kun 3 sorter, som er våre favoritter her i huset. Julevasken droppet jeg, tok kun normal ukentlig rengjøring. Jeg har 3,5 store kasser med julepynt. Jeg brukte bare 1 av kassene. Gavene, jeg gjør det så enkelt som mulig. Men jeg elsker akkurat den aktiviteten der, så da får det bare bli litt stress. Positivt stress, kanskje? 😉 Selveste julaften ble feiret hos broren min og hans familie. Og de hadde også invitert min eks mann og hans mor, altså ungenes farmor. Og så var det min mamma også, så klart.
Denne julen blir annerledes.
Det mangler en person. Min mamma ♥ Jeg har skjøvet tanken på det bort i lang tid nå. Men realiteten er snart her, og jeg grep meg i å tenke på hva jeg skulle gi henne i gave? Og så kom jeg plutselig på at hun ikke er blant oss mer.
Det ble nesten et sjokk, det å tenke på at dette blir første julen uten mamma. Veldig uvant, og trist.
Men jul vil det bli, uansett.
En annen ting som vil bli annerledes, er at jeg nå har en diagnose jeg kan lene meg til når det gjelder julestresset. Så kanskje julen blir litt mindre slitsom for meg i år? Jeg tenker i alle fall å bruke omtrent samme strategi som i fjor, minst mulig dill og dall, mest mulig kos ♥ Og så ønsker jeg meg hyggelig førjuls samvær med venner og familie. Lunt og koselig. Og uten å stresse. Det skal jeg forsøke å få til, for det er noe jeg virkelig liker. Men jeg planlegger det ikke nå. Det må tas litt mer impulsivt.
Jeg grugleder meg til jul. Den blir både trist og god på samme tid, men av forskjellige årsaker. Jeg vil i alle fall gjøre det beste ut av den, så langt jeg klarer, uten å møte veggen 🙂
Det er ikke lenge igjen, tiden går fort fremover 🙂
Jeg har grublet en del den siste tiden. Faktisk det siste halve året, om dette med dating.
For jeg er jo enslig. Singel, som det heter på “fagspråket”.
For noen år siden, da jeg fortsatt hadde min gamle lege, som hadde gitt meg opp, uttrykte han ved et par anledninger, at det nok ville hjelpe hvis jeg forelsket meg. For det får man mye energi av, noe jeg så klart hadde erfart selv ved flere anledninger for årevis siden.
Og det kan man jo gjøre på kommando, ikke sant? Å forelske seg?
Akkurat på den tiden, da legen foreslo dette som løsningen på alle mine utmattelsesproblemer, hadde jeg en spesiell mann i kikkerten. Det var i den spede begynnelsen akkurat da.
Følelser kan jo ikke styres, og de utviklet seg hos meg, og ble til en massiv forelskelse. Og legen fikk rett….jeg ble proppfull av energi.
Men, noe manglet likevel. For energien satt mest i viljen, i hodet og i hjertet. Ikke så mye i kroppen, som jeg skulle ønske. Likevel, så lot kroppen seg drive av viljen. Jernviljen. Viljen, overså kroppens signaler. Og koste seg på beste måte, uten å ta hensyn. Det medførte jo noen konsekvenser, som dårlig søvn pga. smerter og tanker blant annet.
For en forelskelse, er jo ikke det samme som at man er trygt etablert i et stødig forhold. Mye usikkerhet var det jo rundt dette, disse følelsene mine. Naturlig nok.
Men jeg koste meg. Svevde på en rosa sky i en tid. Samtidig som usikkerheten gnagde, og gjorde skylaget spredt.
Etter en tids “dating”, gikk forelskelsen over i kjærlighetssorg, da vedkommende ikke følte at jeg hadde alt som skulle til, og valgte ei annen etterhvert.
Kjærlighetssorgen var like intens som forelskelsen. Og jeg ble helt ødelagt. Jeg ble sykere. Alle smerter jeg fra før av hadde, forsterket seg, og det kom flere og flere symptomer til, som ikke har gått bort i ettertid. Formen utviklet seg raskt i negativ retning. Og jeg følte meg så sliten at jeg ikke visste hva jeg skulle gjøre. Det var utrolig vondt.
Kjærlighetssorgen fordunstet etter noen måneder, men den dårlige formen som da hadde utviklet seg med ekspressfart, ble værende.
I ettertid, når jeg tenker gjennom tingene, så var jeg jo sakte men sikkert blitt dårligere, fordi jeg presset meg for hardt mens jeg var forelsket. Men den rosa skyen gjorde jo at jeg overså signalene. Og når sorgen kom, føltes alt overveldende, og ga meg en ordentlig knekk, fordi det da gikk opp for meg hvor utkjørt jeg var.
Jeg kan si såpass: En forelskelse gir glede og mental energi, men for en med min helseutfordring, gir den ikke fysisk energi, som den ville gjort om jeg var frisk. Den narrer bare kroppen til å tro det.
Så gikk det et par år, og jeg møtte en ny mann. Jeg ble ikke like forelsket, heldigvis, men jeg ble betatt. Og det var utrolig godt å få hudkontakt, omsorg, klemmer og kyss. Og den følelsen av at noen bryr seg litt ekstra om akkurat meg, det er en virkelig god følelse, som skaper mye ro i sinnet 🙂
Vi valgte alt for fort å bli et par. Og det forholdet varte i to måneder. Der var det også han som tok initiativ, og gjorde det slutt. For noe manglet.
Jeg vet jo hva som mangler. Jeg mangler energi. Jeg klarer ikke å følge deres tempo. I tillegg har jeg jo dårlig hukommelse, en del feber, kan virke omtåket/forvirret når jeg er ekstra dårlig…osv.
Hvem i alle dager orker å bli kjent med, og glad i, noe sånt? Jeg kan tenke meg at det må være ganske frustrerende for en som ikke kjente meg mens jeg var frisk og rask.
Det blir jo noe annet med dem som utvikler sykdommen mens de er i et trygt og godt forhold. For da ble man jo kanskje kjent lenge før det ble ordentlig ille. Og det er noe annet.
Så det siste halve året, har jeg grublet en del. For det er ingen tvil om at jeg ble veldig sliten i løpet av de to månedene. For også der presset jeg kroppen, selv om det var i langt mindre skala, og jeg var mye mer avslappet. Jeg må jo bare ta lærdom. Jeg kan rett og slett ikke forelske meg. Jeg kan rett og slett ikke risikere å bli dårligere, og ødelegge både for meg selv og den andre. Ting må heller skje naturlig, rolig og avslappet. Uten den store ståheien.
Men så var det de følelsene da. Kan man skru dem av?
Nei. Jeg tror ikke det.
Men jeg forsøker 🙂
Jeg har ikke lukket døren. Men jeg har gjort en bestemmelse. Og det er at jeg ikke orker å bruke energi på å kikke etter noen. Jeg skal heller fokusere på vennskap og sosiale aktiviteter. For det er mer stabilt. Og det sliter meg ikke ut på samme måten, tror jeg. Det forventes jo ikke like mye da, så jeg stresser ikke.
Jeg har forsonet meg med at jeg kommer til å være enslig, antakelig resten av livet. Eller i alle fall veldig, veldig lenge. Og det er antakelig best for meg, på de fleste områder. For det vil ikke være rettferdig for en, å bare skulle varte meg opp hele tiden, uten å få noe særlig tilbake, fordi jeg ikke har krefter til det, annet enn i hodet. Jeg tror det skal en til med ganske mye kjærlighet, for å takle meg og min sykdom, denne prosessen jeg går gjennom. Selv om jeg gjerne skulle hatt den støtten. Og likevel, så er jeg glad jeg ikke har den. For da hadde jeg jo gitt tilbake, og det igjen ville jo bli å bruke energi som jeg ikke har.
Rett og slett, om jeg skulle forelske meg igjen, så vil det bli en stor konfliktsak i meg selv. Jeg vil risikere å presse kroppen til det ytterste, og det vil jo gå ut over både meg og ham. Og det er jo ikke positivt.
Nei huff, det er vanskelig dette her. Så i det siste, etter jeg fikk diagnosen, har jeg lurt på hvordan andre ME syke gjør det? De som ikke fra før av var godt gift eller i trygge forhold? Dater de, i det hele tatt? Jeg har mine tvil. For når jeg ser hvor mye det koster, så fristes kun vennedater. Altså dem man allerede er trygg på som venner, og som ikke forventer noe mer, og som jeg er glad i, og vet er glad i meg, i all vennskapelighet. Da kan hormonene hvile, og man trenger ikke å stresse. Det er godt å være glad i, også ♥
Jeg trenger omsorg, jeg trenger kos, jeg trenger nærhet, det lar seg ikke betvile. Og jeg trenger å elske, gi omsorg og kos og de tingene selv også. Men jeg får ta det jeg får, fra dem jeg kjenner, og heller nære meg på den sosiale kontakten, som jeg trenger for den mentale helsen. Får jeg tilstrekkelig mange klemmer, så hjelper jo det litt også 😉
Jeg var nylig på en vennedate. Jeg skrev på Facebook at jeg var på date. Men vær OBS, date kan være så mangt 😉
Så da er konklusjonen sånn: Jeg kan godt bli veldig glad i en mann, og elske ham, men det må skje over lang tid, uten de hormonelle forstyrrelsene som en forelskelse ville medføre. Jeg kan godt bli forelsket, men ikke vilt og uhemmet, og det må være fordi det er ekte og vil vare til evig tid.
Og det er lite sannsynlig at vil skje, for når følelsene tar overhånd, glemmer man kropp og helse. Og så er jo de fleste så travle. Man blir jo liksom ikke yngre med årene heller 😉 Da blir det vel sånn: Hastverk er lastverk.
Men….drømmene, dem skal jeg ha, og verne om. For de er bare trygge og gode 🙂
Og drømmer, de har jeg mange av. Og vil nok bli kun det, drømmer.
Nå vil sikkert mange fristes til å si at plutselig en dag, kommer kjærligheten, når man minst venter det. Og at jeg ikke skal fortvile, og bla, bla, bla.
Ja, jeg vet det, det sies så. Og mange opplever det. Og mange opplever det ikke. Så den kommentaren kan du nok spare deg 😉 Jeg ble ikke født i går 😉
Mine tanker og erfaringer om dette, er at det krever for mye, sånn som ting er nå. Så jeg har satt meg på pause 🙂 Den dagen drømmemannen står foran meg, så får jeg ta ting som de kommer 🙂 Og håpe at det for en gangs skyld kan gjøre meg friskere, eller i alle fall ikke utvikle seg mer negativt 🙂
Det er spennende å se hvor lenge han vil holde ut i så fall 😉 Jeg tipper: Et par måneder!
Tiden vil vise. Og enn så lenge, så er jeg ikke forelsket, heldigvis. Tror det sitter mye lengre inne nå å bli forelsket, enn det gjorde før i tiden. Kanskje jeg endelig har blitt voksen?
Tror jeg skal forsøke å holde meg, til å kun bli lettere betatt, og la det stoppe der. Det vil nok kroppen takle greit 🙂
Jeg så for en stund siden at det var ny fotokonkurranse på gang. Og jeg ble påminnet den i dag.
Det er Solviwar som har høstkonkurranse, og siden jeg er for trøtt til å slepe meg til sengs akkurat nå, velger jeg å delta i konkurransen, før jeg tar meg en aldri så liten blund.
Høsten for meg er en miks av mange ting. Blant annet er den forkanten av årstiden jeg ikke liker, nemlig vinteren. Men høsten i seg selv er vakker. Den kan være heftig spennende også, med stormfullt vær, regn, sol og mye flotte farger.
På mine turer går jeg ofte forbi denne her. Er det ikke flott? Man kan jo bli stum av beundring ♥
På min tur i dag, gikk jeg forbi dette flotte høst-treet 😀 Det sto der helt alene, til glede for dem som gikk forbi ♥
Høsten er også tid for innekos. Dagene blir kortere, og kveldene blir mørkere. Det finnes ikke noe mer koselig enn å tenne levende lys, og lage en lun stemning innendørs da ♥
Litt spiselig kos må man jo også unne seg når det tross alt er helg ♥
Markens grøde er også en del av høsten. I naturen finner man sopp og bær, til glede for mang en entusiast ♥
I hagen finnes også markens grøde. Men en tidlig høststorm har kastet nesten all frukten på bakken. Jeg har fått inn noe av det, og skal skjære opp og fryse ned. Noe skal bli likør, og noe skal bli syltetøy. Og noe har allerede blitt juice ♥
I tillegg til tomater, som jeg også fikk mye av, har jeg også fått druer, for første gang. Det er en gledens høst med så eksotisk frukt, dyrket på en helt ordinær Vestlandsterrasse ♥
Lykken er å nyte alt det flotte høsten har å by på ♥
Jeg har i dag endelig fått det bekreftet 100% sikkert, jeg har ME!
Jeg har jo skrevet litt om dette i et par tidligere innlegg, men det har likevel vært en liten tvil i meg, siden jeg fikk vite om min ME diagnose på en litt uvanlig måte.
Jeg fikk nemlig vite det i et brev fra NAV. Og når jeg fikk det brevet, ble jeg rett og slett målløs. Følte liksom ikke at det var den rette kilden. Men i brevet sto det at NAV hadde fått en legeerklæring fra min fastlege, om at jeg har diagnosen ME, og at jeg skal følges opp med behandling på Lassa Rehabilitering.
Dette med Lassa visste jeg om, for jeg hadde allerede fått brev fra dem om behandling. Men det sto ikke noe der om at jeg hadde ME, selv om det var sendt fra en spesialist på området. Og siden NAV nå stadfestet at jeg hadde ME, og jeg hadde fått dette brevet fra Lassa, så gikk jeg ut ifra at det faktisk var tilfellet. Man kommer liksom ikke til Lassa uten at det virkelig er en grunn for det.
Likevel har jeg grublet en del på dette. For jeg har ikke hørt fra fastlegen min. Og jeg var usikker på om en fastlege faktisk kunne stille diagnosen?
Så meldte jeg meg inn i en ME gruppe på Facebook. Og der har jeg studert, og lest og kommentert og fått tilbakemeldinger. Og ja, jeg ser jo at jeg har ME. Jeg ser jo at jeg har alt likt som mange andre der i gruppen. Og i ett innlegg handlet det nettopp om dette med å få diagnosen av fastlegen. Det var visst ikke så helt uvanlig, og var visst godkjent mente noen. Så da slo jeg meg litt mer til ro med det, samtidig som jeg fortsatte å gruble.
Jeg kan garantere at all grublingen min ikke hjelper. Den stjeler enormt med energi. Men det har jo måttet være sånn likevel. Det er en prosess det også, å gruble på enkelte tema.
I dag hadde jeg første kartleggingstime på Lassa. Jeg skal til en i morgen også. Timen i dag var med en lege/spesialist. Hun forklarte meg hva som lå til grunn for at jeg hadde fått time der.
Og saksgangen var den, at min fastlege hadde henvist meg til spesialist, en immunolog. Legen min hadde gjort et godt grunnarbeid, hvor han hadde sammenfattet alle mine legebesøk fra mange år tilbake, også dem hvor jeg hadde en annen lege, og satt alt i en sammenheng. Han har også tatt mange prøver av meg i tillegg, og satt dette inn i den samme sammenhengen. For jeg har egentlig vært utredet for ganske mye gjennom årene. Min gamle lege ble nok lei av denne sutrete dama her, som antakelig bare var hypokonder. Min nye lege var mer overbevist om at jeg feiler noe, og valgte å gå grundig til verks.
Immunologen fikk da tilsendt all dokumentasjonen, som var satt i en sammenheng. Og svaret var helt tydelig, jeg innfrir alle krav til ME diagnosen. Jeg trengte ikke engang time hos immunologen. Han kunne ikke teste noe mer. Alt var allerede testet. Og han stilte diagnosen basert på disse opplysningene.
Så nå er jeg helt sikker. Nå trenger jeg ikke å gruble noe mer. Og gjett om det føles godt? 😀 Akkurat nå føler jeg meg lett og glad. Og veldig, veldig sliten. Men sliten på en god måte 🙂 Og så er jeg på gråten. Har en stor klump i halsen. Men det må til det også. Det er så godt å endelig bli hørt og sett. Det er beste følelsen i hele verden akkurat nå.
I morgen skal jeg til en annen spesialist. En sykepleier med spesialkompetanse. Og så skal legen og sykepleieren, pluss fysioterapeut og ergoterapeut ha møter, og diskutere videre strategi. Mest sannsynlig ender jeg opp med Mestringskurs. Men kanskje også fysioterapi. Det får ekspertene avgjøre. Jeg har selv fått ytre ønske om at jeg føler et sterkt behov for Mestringshjelp. Jeg tror det vil gjøre godt for meg.
Men dette får jeg jo vite etterhvert.
Det har vært en lang vei å gå. Det har tatt mange, mange år. Men nå har jeg endelig en forklaring. Det løser ikke noe. Annet enn den vonde usikkerheten. Og da er noe lettere allerede 🙂
Jeg er ganske utladet nå. Jeg har også et par blogginnlegg hvor jeg ikke har nådd å svare alle kommentarene enda, og det beklager jeg. Men det skal jeg gjøre fortløpende i løpet av helgen. Når jeg begynner å få fotfeste i livet mitt igjen 🙂
Ønsker alle mine venner en god ettermiddag og kveld. Her hos meg blir det sløvetid. Mye skal fordøyes 🙂
Nå har vi utvilsomt kommet til høsten. Vinden blåser, og det regner vannrett til tider. Trærne feller blader som har forvandlet seg fra grønt til gult, rødt og brunt. En flott fargeprakt.
Noe som virkelig varmer i høstmørket, er en fyldig og god suppe.
Denne suppen jeg her presenterer, har jeg tatt utgangspunkt fra boken, Ei herlige røra. Den ble også utgitt under tittelen Ei salig røre. Jeg har skrevet om boken ved en tidligere anledning HER!
Jeg har gort et par endringer i oppskriften jeg fant i boken, men smaken er nok like god.
SUPPE MED KYLLINGBOLLER
Til 4 porsjoner
Ingredienser:
600 g kyllingkjøttdeig 2 fedd hvitløk 1,8 l vann 3 buljongterninger eller et par teskjeer buljongpulver 1 ss tomatpuré 200 g fullkorns fusilli (pastaskruer) 1 bunt brokkoli 2 gulerøtter 1 skive kålrot Salt og pepper
Ha vann og buljong sammen i en gryte. Kok opp. Legg i oppkuttede grønnsakbiter og deretter fusillien (pastaskruene). Ha i tomatpuré og la dette småkoke mens du gjør klar kyllingbollene.
Ha kyllingkjøttdeigen i en bolle og tilsett 2 teskjeer salt og en teskje pepper. Hakk hvitløken og ha den også oppi. Rør sammen til en farse. Bruk en liten teskje og form små boller som du slipper rett oppi den kokende suppen.
Når alle bollene er på plass kar du suppen snåkoke i 5 minutter, eller til kyllingbollene er gjennomkokte. Dette kan du sjekke ved å ta en bolle opp av gryten og dele den i to. Er den gjennomkokt, er suppen ferdig.
Server suppen rykende varm, gjerne med ferskt og godt brød.
