I dag ble i grunnen en turdag, eller i alle fall en dag med mye utendørsliv.
Først gikk jeg tur i formiddag. Formen begynner å bli såpass god nå, at jeg føler jeg kan begynne å gå litt lengre turer igjen. Og ikke bare det, men hvis jeg ikke hadde kunnet begynne å gå turer igjen, så tror jeg at det hadde klikket for meg. For her, på privaten, med hus og hjem, er det en smule krise akkurat nå, og det er litt unntakstilstand i heimen. Mye jeg faktisk er litt lei meg for.
Men takket være at jeg kan gå litt tur nå, så kommer jeg meg ut, og i tillegg bort fra et kaotisk hjem.
Kan fortelle mer om det i et annet innlegg en av de nærmeste dagene.
Turen i formiddag gikk rundt Stokkelandsvannet, eller Stokki som det heter på folkemunne.
Her har jeg gått mange ganger før. Forskjellen i dag, i motsetning til normalt, er at alt vannet er frosset igjen, med en ganske glatt og fin is. Og jeg har faktisk aldri tenkt over det før, for jeg har aldri sett det, men isen er tykk og fin, og man kan gå ut på den 😀
Og da jeg gikk runden min, så jeg flere var på skøyter på isen, også med barnevogn.
Et fascinerende syn for meg. Her er det sjelden så kaldt så lenge at store vann fryser igjen.
Det var riktignok et par partier som var sperret, og livbøyene hang dobbelt. Så sikkerheten står i høysetet heldigvis.
Når man nærmer seg utløpet av vannet, er isen fraværende, heldigvis for endene som koste seg i det kalde vannet og på “isbrygga”.
Her på bildet sees sperringer, og folk på isen på den trygge delen 🙂
Jeg våget meg litt utpå jeg også, uten skøyter da 😉
Senere på dagen, etter min datter var kommet hjem fra skolen og hadde gjort lekser, fortalte jeg om det islagte vannet, og foreslo at vi kunne dra dit. Hun hadde fortsatt skøytene sine hos faren, så vi dro dit for å hente dem. Selv har jeg ikke skøyter, men synes jo det er glatt nok på skoene jeg, så trenger ikke skøyter 😉
Jeg trives i grunnen utmerket som fotograf 😉
Synet som møtte oss var flott. Veldig mye folk koste seg på isen. Et syn som for meg var veldig eksotisk på en måte 🙂
Amalie fikk på seg skøytene ganske fort, og kom seg ut på isen. Og i farta var hun, og ikke så lett å få tatt skarpe bilder av, helt til jeg kom på at jeg jo har en sportsfunksjon på kameraet 😉
Med OL og kunstløp friskt i minne, måtte jo noe forsøkes. Lett er det ikke, men med litt øvelse, og at jeg tok noen videoer som vi studerte imellom, ble det en ganske god forbedring på kort tid.
Dette hadde aldri jeg klart i alle fall, så jeg beundrer ungdommens mykhet og balanse ♥
Fine mønster i isen ble det jo med all denne øvingen 🙂
En liten selfie må jo også til denne dagen. Som dere ser, så koser vi oss 😀
Og med dette bildet, setter vi strek for dagen. Både jeg og veslejenta mi har fått masse frisk og kald luft i dag. Det gjør godt langt inni sjelen, for min del i alle fall 🙂
Liker du deg på isen?
Går du på skøyter, eller foretrekker du tryggheten på skosålen?
Jeg går en del tur, i perioder. Og på turene mine passerer jeg benker av mange slag.
Noen står plassert på utsiktspunkter, andre står plassert litt i fred og ro inne blant trær og busker, atter andre står i bymiljø, eller i turløyper, eller kanskje har man en liten benk i hagen?
Jeg hadde en benk i hagen der jeg bodde før. Jeg synes det ble så harmonisk og fint, og litt nostalgisk, fordi benken hadde litt smijernsdetaljer.
Men en benk jeg ofte passerer når jeg går tur til sentrum, en halvtimes spasertur hjemmefra, er en rød benk som står vendt ut mot Vågen, inderst i Gandsfjorden.
Her på bildet står benken vendt mot retningen der jeg bor. Jeg bor på andre siden av fjellet, og jeg går nesten alltid langs Vågen når jeg skal til sentrum, for der er det så fint, og ingen trafikk.
Her er en godværsdag, hvor man kan sitte og nyte det stille vannet, og se over mot det nokså nye og flotte bankbygget. Det huser nederst til høyre en fin restaurant, hvor det er flott å sitte ute om sommeren.
En annen benk jeg har lagt min elsk på, er denne som står plassert ved Frøylandsvannet på Klepp.
Den fine smijernsdekoren er av Vibå. Når man ser denne fuglen om våren, er det et sikkert vårtegn 🙂
Denne fuglen pryder også bunaden min, som er en Jærbunad.
Jeg har mange fine benkbilder, men veldig mange bilder å lete gjennom, da jeg ikke har en egen mappe som heter benker 😉 Så da ble det disse, som jeg husket og visste hvor var 🙂 Og når jeg husket dem, så var det jo fordi de har gjort litt spesielt inntrykk 🙂
Ei-Heks fant sin inspirasjon til utfordringen hos Frodith 🙂
Litt kjekt å begynne å tenke på benker igjen nå når våren nærmer seg, og man faktisk kan ha mulighet til å sette seg ned uten å bli våt og kald 🙂
Her hvor jeg bor, kan soloppgangen sees gjennom stuevinduet, om man er tidlig nok oppe da 😉 Noe jeg ikke så ofte er.
Men det er jo hustak og sånt som kommer litt “i veien” for de flotte bildene, så det er sjelden jeg knipser noe om jeg skulle være tidlig nok.
I går da jeg kjørte min datter til skolen, siden det var så bitende kaldt, så var det en nydelig soloppgang. Og den var veldig vakker akkurat der ved tjernet som ligger rett ved skolen.
Så da ble værmeldingen sjekket, og jeg stilte meg i fremste rekke for å kjøre henne på skolen i dag også 😉 Jeg planla godt, og hadde med meg både kamera og mobiltelefon.
Helt nydelig når den varme gløden fra solen skinner inn mellom trærne og lager fint lysmønster på det islagte tjernet.
Litt skyete vær, og det er meldt mer skyer, og helt overskyet fremover de neste dagene, så jeg var nok heldig som valgte akkurat denne morgenen til å forevige soloppgangen i denne omgang 🙂
Fuglene hadde ikke helt stått opp enda, de lå så godt på isen og sov. Svanefamilien til venstre på isen 🙂
For de fuglene som måtte føle for det, så har noen sparket en ball ut på isen. Det var noen måker der, som vurderte en tidlimorgen fotballkamp 😉
Bygget i bakgrunnen er Giskehallen. Som barn var jeg ofte med faren min der og badet og svømte. I ungdommen gikk jeg dit med venner. Og når sønnen min fortsatt var liten, gikk han i svømmeklubben der 🙂 Senere gikk han jo på den videregående skolen som ligger rett utenfor synsfeltet til venstre for hallen. Og da var han jo titt og ofte innom hallen 😉
Det er jo en flerbrukshall, med idrettsområder av forskjellige slag. Og elevene som går på videregående, har dette som gymområde.
Uti tjernet ligger en liten holme. Og bygget til høyre i bildet er Sandnes Videregående. Skolen der min datter går. Min sønn har også gått der 🙂
Da jeg gikk tilbake til bilen, kom jeg forbi et kart/infoskilt om turområdet deromkring. Og jeg besluttet at jeg skal utforske det turområdet en dag det er litt varmere temperaturer 🙂
Turen i dag ble ikke så lang. Et par runder rundt tjernet, og en liten svipptur på en sti som gikk bort fra tjernet. Det ble for kaldt for bronkiene mine, som fortsatt sliter, men godt med den gode lille tur- og sol-opplevelsen 🙂
Nå sitter jeg her og skriver med feber og hodepine.
Det er ikke noe annet enn det vanlige, som jeg har ofte. Hodepinen er ikke så ofte lenger, og bra er det, men feberen er sånn gjennomsnittlig tilstede 20 av dagens måneder. Ikke veldig høy feber, men mellom 38 og 38,5 grader. Irriterende, men er jo faktisk nokså vant til det. Blir jo ekstra slapp da. Jammen godt jeg ikke har noe jeg skal stresse med. Jeg overlater stresset til andre 🙂
Jeg hadde i alle fall en veldig god start på dagen, og ønsker dere alle en fortsatt strålende fin dag ♥
For mange år siden, da jeg var litt yngre, men likevel i 40-årene mine, hadde jeg en veldig god venn og soulmate i Israel.
Han var sånn cirka 10 år yngre enn meg, uten at jeg husker det helt nøyaktig. Alderen var liksom ikke så viktig.
Vi pratet hver dag på Skype. Noen ganger med cam, andre ganger bare med skrivechat. Og kjemien var fantastisk. Vi kunne prate om alt mellom himmel og jord. Vi kunne spøke og le, vi kunne ha bånn seriøse diskusjoner, og vi var hverandres støtte når dagene var tunge eller noe hadde skjedd.
Etter lang tids prat møtte jeg en, og fikk meg kjæreste. Og da ble chatten mellom meg og min israelske venn litt mer fraværende. Jeg husker jeg lurte litt på akkurat det, men tenkte at det var fordi han ville respektere meg og min kjæreste. Selv om jeg alltid har ment at det å ha venner er like viktig.
Etter en tid kom vi i prat igjen, og da fikk jeg høre at det var litt vanskelig dette her, han var rett og slett blitt litt sjalu.
Forholdet mitt varte uansett ikke evig den gangen, så da det etter en tid ble over, begynte vi igjen vår hyppige kontakt mellom Norge og Israel. Og ettersom tiden gikk, ble vi omtrent nettkjærester, jeg og han. Vi snakket stadig om å besøke hverandre, for å finne ut om det kunne bli noe mer, men hovedproblemet var jo så klart at vi begge hadde unger, og bodde i hvert vårt land. Så veldig realistisk var det jo ikke i bunn og grunn.
Det ble ikke noe av besøket, for økonomi stoppet oss. Og da jeg endelig nesten fikk til å bestille tur til Israel, begynte det uroligheter der, som jeg ikke ønsket å komme midt inni. Så da ble ting lagt veldig på is.
Tiden gikk, vennskapet besto. Og plutselig en dag fortalte han at han skulle begynne å date. For han hadde møtt ei dame, som han hadde lyst å bli bedre kjent med.
Jeg må innrømme at da kjente jeg litt på den sjalusien, den som han hadde hatt flere år tidligere. Så litt slitsomt var det jo, men jeg var jo samtidig glad på hans vegne.
Det endte med forhold for ham, og vi fortsatte å prate litt iblant. Det var ei pen dame, og de så ut som et pent par sammen 🙂 Jeg var faktisk oppriktig glad på hans vegne, og sjalusien som jeg hadde følt litt på, forduftet i gleden over at han hadde det bra 🙂
Det ble etterhvert lange stille perioder. Naturlig nok. Han var jo travelt opptatt med jobb og familieliv, og kjæreste, og jeg møtte jo noen jeg også….litt sånn frem og tilbake.
Plutselig en dag kom jeg på at det hadde vært uvanlig lenge stille, og jeg sjekket på Facebook at vi ikke var venner der lenger. Og Skype var også nokså stille, så jeg regnet med at vi ikke var der heller lenger.
Jeg ble ganske lei meg. Han hadde avsluttet vennskapet vårt, uten et ord. Ingen forklaring, ingen avskjed.
Jeg kunne ikke skjønne hvordan det var mulig? Vi visste jo alt om hverandre. Hadde få hemmeligheter, og var gode venner, uten noe tull.
Jeg mistenkte nok at ei viss dame hadde tatt kontrollen. Men likevel syntes jeg det var leit å ikke få tatt farvel.
Så har årene gått etterpå.
I høst sjekket jeg på Facebook om han fortsatt hadde profil der. Og det hadde han. Men utover det, har jeg i grunnen fortrengt hele greia. Jeg har gjemt det godt langt baki minnene. Grunnen til at jeg sjekket den gangen i høst, var fordi en felles venninne av oss hadde akkurat funnet ut at han ikke var venn med henne mer, og ikke med meg heller, og hun lurte på hva som hadde skjedd? Så jeg forklarte saken.
I dag fikk jeg en veldig overraskende henvendelse på Instagram.
Jeg så at en mann hadde sendt meg en mld der, og likt et par av bildene mine. Og jeg kjente igjen navnet. Det var min israelske venns bror.
Gjett om jeg ble sjokkert, og ikke så rent lite nervøs. Skulle fortiden innhente meg nå?
Ja, tankene var mange.
Og jeg var usikker på om jeg orket å gå inn og åpne meldingen.
Jeg ventet faktisk en lang stund. Og hele den stunden grublet jeg.
Teoriene var flere. Jeg kikket på Instagramkontoen for å se om min venn var følger, og for å se om det var noen bilder der av min venn. Men det var ikke noen spor av min venn, annet enn etternavnet som de jo har felles.
Jeg la merke til at han omtrent bare hadde damefølgere. Så en teori var jo om han var blitt singel og var rundt for å flørte siden han hadde skrevet noe til meg.
Jeg regnet ikke med at det var pga noen form for gjenkjennelse i alle fall.
Men…..
Da jeg endelig åpnet meldingen, så var det absolutt gjenkjennelse. Han åpnet med å spørre om det ikke var jeg som hadde vært brorens veldig gode venninne? Han nevnte da broren med fornavn, og uten tittelen bror, så jeg skjønte med gang at her var det nok liten tvil.
Jeg vet godt at min venn snakket mye om meg til broren sin. De var gode kompiser og hadde mye kontakt.
Og nå fikk jeg jo da svart at jo, det stemmer, det var meg. Og så forklarte jeg at jeg var blitt kastet som venn, uten forklaring eller avskjed. Jeg skrev også at jeg håpet det var bra med dem alle. For det er jo noe jeg virkelig håper. Alle urolighetene som har vært der, kunne jo ha endret på mye.
Han svarte at alle hadde det bra, men at broren hadde det vanskelig, og at det var dama hans som hadde kastet meg. Hun var en “real bitch”, bare for å referere litt av hvordan han ordla seg.
Han kjente i alle fall til hele historien, og jeg fikk endelig en forklaring.
Jeg tror nok min venn sliter litt ja. Det er nok ikke noe lett forhold han er i, men tydelig jobber han seg gjennom det likevel 🙂 Jeg er jo glad han har broren sin å prate med i alle fall 🙂
Men ja, så pratet vi litt mer, jeg og broren hans…. Han lurte på hvordan ting sto til med meg, og om jeg hadde det bra? Og så fortalte han at han ønsket dypt og inderlig at broren fortsatt hadde hatt meg i livet sitt. Alt var så mye bedre den gangen.
Så alt i alt, var det hele en veldig positiv hendelse. Jeg fikk noen svar, og jeg fikk overbragt en hilsen, som han lovet å formidle, og det var godt å høre at alle var i live, og hadde det bra, tilstanden tatt i betraktning.
Og etter denne samtalen, som var i formiddag, har jeg virkelig tenkt mye tilbake, på en tid som var både god og vond på samme tid. God fordi jeg hadde den gode kontakten med ham i Israel, og vond fordi jeg hadde det vanskelig i mitt eget liv på den tiden. Jeg lyver ikke når jeg sier at min israelske venn var med og hjalp meg gjennom alt det vanskelige, blant annet en tung depresjon. Han var virkelig unik der. Så langt borte, og likevel greide han å hjelpe denne dama her med å se positivt på ting, og å være optimistisk.
Og med kontakten med broren hans i dag, fikk jeg en bekreftelse (som jeg egentlig ikke trengte, for jeg visste jo) på at jeg betydde det samme og hjalp til med lignende for min venn i Israel.
Jeg kan jo forstå damas sjalusi. I alle fall hvis sjalusien handlet om den gode vennskapelige kontakten og kjemien som han og jeg delte. Men jeg tror nok ikke det handlet om det. Det handlet om at hun er dame, jeg er dame, og dermed også en trussel. Og for noen er tillit og det å stole på, en vanskelig ting å få til.
Mer kan jeg ikke si om den saken.
Jeg ønsker ham i alle fall all mulig lykke, og et harmonisk liv.
Og jeg ønsker at vi kunne vært venner fortsatt.
Men det går visst ikke.
Hvis du nå har orket å lese gjennom alt dette, så er du god. Dette var et lite hjertesukk fra meg, og litt for å hjelpe meg til å huske også. Huske når, hvor, hvem og hvordan.
Jeg føler dagen har vært god mot meg, selv om jeg har vært litt ufokusert og tankefull. Men ting trenger å tenkes gjennom av og til.
Godt å skrive det ut. Og minner fra en god tid er aldri vondt å mimre litt på 😀
