STRIKKEKAFE GA MEG INSPIRASJON TIL FOTOKONKURRANSEN JEG PLANLEGGER

I dag var jeg på strikkekafé for første gang i mitt liv. Jeg har vært på private strikkekaféer noen ganger, men aldri på en sånn som holdes i butikk og med masse fremmede mennesker tilstede. Fordelen med akkurat denne strikkekaféen var at den arrangeres på dagtid, på en tid av døgnet hvor jeg har en sjanse til å få det med meg. Og for første gang bestemte jeg meg for å våge meg med. Uten å kjenne noen.

Jeg ankom noen minutter før det skulle begynne, og jeg fikk en billett, eller et lodd var det, i hånden. For litt senere skulle det være loddtrekning. Det var stappfullt der, og de måtte hente flere stoler. Jeg kan innbille meg at det aldri før har vært så mye folk på dette arrangementet. Men etter loddutdeling var det visst 55 mennesker som hadde fått lodd. Så ja, når jeg først skulle gå, så valgte jeg den mest folksomme dagen.

Heldigvis i folkemengden oppdaget jeg et kjent ansikt, ei som bor ikke så langt fra meg. Så da ventet jeg på stol, og plasserte meg ved siden av henne.

Det skulle være foredragsholder også på dette treffet. Designer, kunstner og fotograf Kari Hestnes skulle fortelle litt om sitt virke, om en bok som nylig er utgitt og om en bok som snart kommer på markedet. For ja, som strikkedesigner gir hun ut bøker i hopetall. Og hun medvirker også i mange bøker med flere designere. Den boken som nylig er utgitt er en bok med strikkedesign fra SandnesGarn, hvor gamle modeller er fornyet og redesignet. Den kunne jeg kjøpe og få hennes signatur i, men jeg velger heller å vente litt med å kjøpe flere strikkebøker.

Hun fortalte om sitt hjertebarn Du Store Alpakka som hun selv startet, og som hun har solgt ut. Hun fortalte hvordan hun ved dette kom i kontakt med fattige i Peru, og da startet en skole der, som fortsatt drives av Du Store Alpakka.

 

Kari Hestnes er selv en fargerik dame, og fortalte om hvordan hennes design blir til. Hun viste frem egne foto, for hun er jo fotograf også, og der viste hun hva hun tar bilder av, som senere inspirerer til flotte strikkedesign. Og det var mens hun fortalte om sitt fotovirke at jeg bestemte meg for hvilket tema jeg skal ha i fotokonkurransen jeg tenker å holde. Så jeg ble jammen inspirert jeg også 😀

 

Jeg har selv 3 strikkeprosjekter på gang i skrivende stund. Og på strikkekaféen valgte jeg å ta med denne jumperen som jeg strikker til min sønn. I hånden holder jeg loddet, som ikke ga meg gevinst denne gangen. På det øverste bildet er det en utstillingsdukke med en jumper på seg, den jumperen var premien. Og en heldig dame som satt like i nærheten av meg vant denne jumperen som jeg veldig gjerne kunne tenkt meg selv 😉

Vi fikk også kaffe og kake. Jeg sto over kaffen, men kaka var ikke til å motstå, og den smakte veldig godt. Har ikke bilde av den, dessverre.

Konsekvensen av denne kjekke utflukten, som foregikk på en bokhandel i en av nabokommunene, var at jeg nå har høy feber (38,7) og fryser som fy. Så nå skal jeg pakke meg godt inn i et teppe mens jeg strikker litt, og slapper helt av.

Og det er ikke uvanlig. Jeg får feber nesten hver eneste dag, det skal lite til. Bare en tur i butikken, eller en fin tur, kan gi meg feber. Mye folk og det å sitte på “skolebenken” er en påkjenning. Enkelt og greit. Jeg er jo klar over det, så jeg forsøker å ta forholdsregler. Derfor har hele resten av dagen vært viet hvile 🙂

Og i morgen (håper jeg) presenterer jeg fotokonkurransen. Det gleder jeg meg til 🙂
Ha en herlig fin kveld ♥

 

Følg gjerne Facebooksiden min Evas Window og min instagram eva_gaud

NYHETER

Så er vi jammen kommet to uker inn i det nye året allerede. Og det betyr at det er rett over to uker siden sist jeg skrev noen ord.

Jeg har vært innom og lest litt blogger da, selv om jeg ikke skriver så mye selv for tiden.

Blant annet leste jeg noen blogginnlegg hvor temaene handlet om bloggere. Om bloggere var selvopptatte og egoistiske? Skriver man bloggen for seg selv eller for andre?

Jeg tror at svaret på det er ganske forskjellig. Spørsmålet er jo også hva folk vil lese? Vil de lese om personen som blogger, eller om samfunnet vi bor i? Jeg tror at svarene er like forskjellige der. Det er nå engang sånn at vi har forskjellige interesser, forskjellige ting som driver oss, forskjellige ting som engasjerer oss.

Jeg for min del leser helst om menneskene som skriver. Livet deres, rett og slett. Hva de driver med i sine hverdager. Hvordan de har det hjemme hos seg. Hva de gjør i fritiden. Hva de liker å spise, og å lage. Rett og slett hverdagsblogger.

Men mange mennesker liker å lese om klær og mote, sminke og hår…osv. Det kan være artig å kikke innom, men det ville blitt ensformig å kun lese om sånne ting for meg, som er over 50. Da leser jeg heller blogger som er varierte, som har både det og mye annet i tillegg.

Mange mennesker liker å lese om samfunnsengasjement. Det er faktisk nokså sjelden jeg selv leser det. Men om de bloggene jeg følger skriver litt samfunnsengasjerte ting, så leser jeg det, og kan nikke meg enig eller uenig, alt ettersom.

Jeg ble selv engasjert i en samfunnsdebatt for halvannet år siden. For da skulle bompenger innføres i stor skala. Og er det noe jeg har hatt veldig lite av de 10 årene i forkant, så er det penger. Og de pengene jeg har, har jeg jo lyst å bruke på helt andre ting enn bompenger. Ja, det har jo til og med vært så galt at jeg har sultet.

Men heldigvis så har økonomien forbedret seg, så nå behøver jeg ikke sulte, til tross for at bompengene forsøker å gjøre livet mest mulig utrivelig. Jeg har nå blitt ganske flink til å unngå bommene også etterhvert.

I den forbindelse, at jeg engasjerte meg i akkurat det samfunnsproblemet, så begynte jeg også å lese nyheter. Jeg hadde nemlig ikke lest nyheter på mange, mange år. Og årsaken er at det preger meg så vanvittig. Jeg blir faktisk syk av det, deprimert og nedfor, og lei meg for den skumle verdenen vi faktisk lever i. Men siden jeg nå engasjerte meg i bompengesaken, så måtte jeg jo gjøre et lite forsøk på å holde meg oppdatert. Jeg klarer det ikke 100%, det innrømmer jeg, men jeg får med meg mye likevel. Gjerne via mennesker jeg snakker med.

Så i halvannet år har jeg lest nyheter. Holdt meg oppdatert, både på innenriks og utenriks saker. Og det holder hardt. I sommer som var, det er jo den årstiden som er min beste, da klarer sol og glede å holde tungsinnet borte vanligvis, men denne sommeren, den var så tung, at jeg holdt på gå i frø. Og når jeg nå tenker tilbake, så kan det å lese nyheter ha preget meg så mye at jeg ikke fant så mye å glede meg over. Det er ganske horribelt, men er en medvirkende årsak likevel.

Da jeg nylig leste at den amerikanske presidenten hadde beordret en iransk general drept, og faktisk fikk det utført, da ble det litt mye for meg. For jeg har tross alt fått en bedre psyke etter jeg fikk endret stoffskiftemedisinene mine. Ting er mye lysere enn noen gang. Men på den tiden der, med den nyheten, så ble jeg ganske nedfor. Jeg koblet det ikke med det samme. Jeg tenkte at jeg bare er litt sliten. Men ting skjedde jo….Iran gjorde gjengjeld. Og i tillegg fikk de skutt ned et passasjerfly. Elendigheten vil ingen ende ta. Og jeg kjente at jeg ble så utrolig lei meg når det skjedde. Når det kom frem at det var Iran som hadde skutt ned flyet. De hevder at det var et uhell, en menneskelig svikt. Men jeg tviler litt på det jeg.

Samme hva, ille var det uansett, og det preger meg veldig. Så nå sitter jeg her og vurderer om jeg rett og slett skal slutte å lese nyheter igjen? Kanskje er det best, kanskje vil det gjøre hverdagen min lysere? Jeg skal i alle fall ikke lese så grundig. Det holder med overskriftene. Og så kan jeg heller fordype meg en gang i blant, om noe er så aktuelt at det skal diskuteres her og der. Jeg må faktisk tenke på meg selv. Det er nyttig å være oppdatert, men det kan også skade. Kanskje er det bedre å være uvitende? 😉

Lokale nyheter kommer jeg til å fortsette å følge. De er av og til av det hyggelige slaget. Og uansett handler det jo om ting og tang jeg selv er borti titt og ofte.

Her om dagen skjedde en liten ulykke rett nedenfor her jeg bor. Jeg kunne følge hendelsen fra stuevinduet så og si. Eller fra terrassevinduet da, for å være mer nøyaktig.

 

En bil hadde rygget i full fart rett opp på to svære steiner som dekorerte en eiendomsgrense. Hvordan dette hadde gått til aner jeg ikke, for jeg så ikke når det skjedde, men jeg hørte braket. Min antakelse er at det kan ha vært en stressete situasjon, hvor føreren har satt bilen i revers istedet for drive. Vi snakker om en el-bil her 😉 En liten en. Jeg tror det var hjemmesykepleien. De har sånne biler, og en annen tilsvarende bil kom og hentet føreren. Veldig leit for de innvolverte. Og da er det greit å ha medlemskap en plass som kan hente bilen og ordne opp.

Denne nyheten kom ikke i avisen. Men den kom opp som nyhet på min Snapchat osv. Lagt inn av meg selvsagt 😉

Sånne nyheter tåler jeg. Ingen mennesker ble skadet.

Og noen dager før dette skjedde, var det en annen nyhet som fikk en liten notis i avisen.

 

Noen ungdommer hadde satt fyr i en kleskontainer, og brannvesen og politi ble tilkalt. Sånt er jo skummelt da. Pyromaner har jeg lite til overs for. Heldigvis ble brannen fort slukket. Og ingen bodde i huset kontaineren sto inntil.
Nysgjerrige som vi er, dro vi for å kikke på elendigheten, og så fikk jeg noe mer nyhetsstoff til min Snapchat 😉

Litt action i hverdagen går greit en gang i blant, men det må ikke bli for mye.

Nå skal jeg snart ta meg en tur ned til Sandnes sentrum og ta en kikk på stormfloen. Og dette er visstnok et klimaspørsmål. Og da må jeg legge til at klimahysteriet er i mine øyne fullstendig gått av hengslene.

Det virker ikke som at noen kommer på at klimaet har en syklus. Det har vært en istid en gang. Kanskje har det vært mange istider, lenge før mennesket kom til jorda. Hvem smeltet isen den gangen? Det var ikke oss menneskene. Vi var jo ikke her engang. Hvem drepte dinosaurene? Det var ikke oss menneskene, vi var jo ikke her engang. Det er jordens klimasyklus. Jada, dinosaurene ble drept av noe som traff jorden visstnok, eller noe lignende. Men kanskje var klimaendringer også en del av katastrofen? Men vi menneskene hadde ikke noe med det å gjøre.
Og hva med Noah og arken? Det er jo sånt som skjer nå,men i mindre skala. Noah og arken er eventyr, eller kanskje har noe lignende skjedd. Men det er fortalt som en illustrasjon, som en forutanelse. Kanskje er det dette som kommer til å skje en vakker dag? Jorden blir oversvømt. Ikke vet jeg.

Det er vel nokså logisk at vi mennesker er med og fremskynder prosessen. Men vi er ikke alene ansvarlige for det som skjer med klimaet tror jeg. Det er en del av jordens syklus. Det er uansett viktig å være våken og engasjert, og spare klimaet der vi kan. Og det tror jeg de fleste her i landet etterhvert er blitt ganske bevisste på. Vi går jo som et foregangseksempel med panteflasker. Det har vi jo gjort så lenge jeg kan huske. Mens resten av verden ikke hadde hørt om det engang. Så vi begynte her i landet tidlig å være miljøbevisste, og så har det blitt mer og mer. Men vi må ikke bli hysteriske. For jorden hjelper selv til, med sin egen syklus, det må vi ikke glemme. Vi må være bevisste, men ikke bli hysteriske.

Da håper jeg du orket å lese til endes, det ble litt langt dette her. Beklager det. Men når jeg skriver så sjelden, så har jeg likevel mye på hjertet 🙂

Så ønsker jeg alle en bekymringsfri dag så godt det lar seg gjøre ♥