Da det kom frem i nyhetene at Ari Behn hadde valgt å forlate dette livet, var det en sånn utrolig merkelig følelse. For her i huset hadde vi akkurat pratet om ham. Det var i forbindelse med en humorkommentar om hans “arvtaker”, Durek Verret.
Like etter sier en i forsamlingen vår, som sitter og leser på mobilen: “Ari Behn er død!”. Vi satt som lammet alle sammen, i vantro og sjokk. Nyheten var akkurat kommet ut.
Den påfølgende tiden ble han snakket så varmt om over alt og av alle, i mediene i alle fall. Jeg kjente ham jo ikke, så hva kunne vel jeg si? Men sannheten var jo at han på en måte har vært en hoffnarr i mediene (det er mitt inntrykk). Nå har vel Hr. Verret tatt over den rollen, men han slår tilbake på en helt annen måte. Han har jo en helt annen fremtoning også.
Men tilbake til Hr. Behn. Forfatter, kunstner, far og eksmann, osv. En personlighet som våget å være anderledes, og som attpåtil våget å gifte seg med en vaskeekte prinsesse, med alt det fører med seg av mediesirkus, fest, løgner og bedrag. Prinsessen våget også å være anderledes. Så de to var som skapt for hverandre, synte jeg.
Det er noenogtyve år siden jeg sluttet å lese sladrepressen. Rett og slett fordi tiden ikke strakk til. Og når jeg endelig fikk tid nok, så var det helsa som kom i veien, pluss at jeg heller leser bøker og blogg. Men litt sladder har jeg jo fått med meg likevel.
Noe gjorde at Hr. Behn og prinsessen skilte lag. Og mye har blitt skrevet og nevnt i media om den saken. Jeg har ikke fordypet meg i temaet, men jeg kan tenke meg at med medias hardkjør når noen skiller seg ut, absolutt kan ha vært en medvirkende årsak. Det er vel ingen som glemmer Diana. Og det var pressen som drev henne i døden (på en litt annen måte vel og merke).
Kjente personligheter får aldri være i fred, og det kan absolutt være en påkjenning i ethvert forhold. Og er man da en litt sart person, så kan det fort bli en påkjenning.
Ari Behn ble lovprist etter sin død. Men før sin død, var det sjelden jeg leste noen lovprising av ham. Da var det mer vitsing. Det er i alle fall sånn jeg opplevde det. Da var han en særing. Det trenger jo ikke å være negativt, men i media følte jeg det hadde en negativ klang. Så døde han, og da plutselig elsket alle ham, også de som overhodet ikke kjente ham og som helt sikkert så på ham som en rar særing i utgangspunktet, sånn helt uskyldig.
Da han døde ble han en helt. Eller en martyr. Eller hva man nå skal kalle det.
Hvordan har det seg at en som velger veien ut fra livet kan bli en helt? Det hele ble enormt glorifisert!
Jeg synes synd på ham. Han må jo ha hatt det helt forferdelig, han har ikke sett noen løsning på problemet, annet enn å forlate dette livet.
Jeg synes synd på dem som sitter igjen, og savner ham noe helt forferdelig. For dem tenkte han ikke på da han tok sitt valg. Så hva er så heltemodig med det?
Det aller verste med denne saken, er ringvirkningene, smitteeffekten. Og så glorifisert som dette selvmordet ble, så kan fort sarte sjeler fristes til å velge samme veien ut som Ari Behn gjorde. Jeg sitter her nå, og tenker at det hele burde ha blitt dysset ned til et minimum. Det kunne kanskje redusert engasjementet bitte litt. Men når alt kommer til stykket, så vil det vel skje uansett, at den som har bestemt seg, har bestemt seg, for hjelpen er uendelig langt borte, og det er vanskelig å snakke om det.
På mindre enn en uke, har det skjedd 2 ganger som jeg har hørt om her i distriktet, at noen har tatt samme valget som Ari Behn. Om de har latt seg inspirere kan jeg jo ikke si. Jeg vet jo ikke noe om det. Men tanken slår meg.
For en del år siden, da ene av barna mine gikk på ungdomsskolen, var det to på skolen som valgte den løsningen, å ende sine liv. Med en måneds mellomrom. Det er vel ikke tilfeldig. Den ene lot seg nok inspirere av den andre. Kan han, så kan hun, eller omvendt.
Det snakkes så varmt om at det er mulig å få hjelp hvis man sliter. Men jeg tror ikke så mange av de som trenger den hjelpen faktisk får den. Fordi tilgangen på hjelpen faktisk er en lang og tornefull vei. Det må liksom gå helt galt før hjelpen kanskje kunne kommet. Men da er det ofte for sent.
Så hva med å være litt mer tilgjengelig med den hjelpen?
Hva med å tilby hjelpen på et mye tidligere tidspunkt?
Hva med å informere mye bredere om hva slags hjelp som finnes, f.eks. gjennom media?
For det er ikke sånn at alt kan snakkes ut.
For min egen del, hjalp det å gå til psykolog når jeg slet. Men det er jo så mange slags problemer, og alt kan ikke snakkes ut, alt kan ikke kureres med turer, trening og hverdagslige øvelser.
Jeg visste ikke noe om hva slags hjelp jeg kunne få. Jeg ble veiledet til psykolog av HMS tjenesten i jobben jeg hadde den gangen. Jeg er evig takknemlig for det. For jeg hadde aldri kommet på å ta kontakt med psykolog på egenhånd.
Og det er vel kanskje der feilen ligger? For dem som sliter med hver sine problemer, blir kanskje proppet fulle med piller, istedet for at noen (profesjonelle) forsøker å hjelpe dem med å ta grep i årsaken til problemet. Jeg fikk tilbud av min daværende fastlege om piller selv, men takket nei. Jeg har en viss skepsis for sånt, pluss at jeg er redd for bivirkninger. Så jeg ble glad da jeg fikk tilbud om psykolog via jobben. Det var løsningen for meg, og den fungerte.
Jeg kan jo nevne at jeg aldri ville ha tatt livet mitt, for jeg elsker mine barn, min familie, og mine venner. Og jeg unnet dem ikke sorgen, og den evnetuelle skyldfølelsen de kanskje ville påtatt seg. For det var jo ikke deres skyld at jeg hadde det tungt. Så om tanken slo meg, så hadde jeg aldri klart å gjennomføre. Til det elsker jeg livet og alle rundt meg for mye, heldigvis ♥ Så jeg nådde ikke å bli så enormt dårlig at alt ble helsvart.
Men jeg vet jo ikke hvor langt ned i elendigheten jeg ville endt, hvis jeg ikke hadde fått hjelp. Og jeg ønsker heller ikke å vite det. Jeg er glad jeg ikke fant det ut.
Så hvor banalt det enn høres, sliter du, søk hjelp, eller få hjelp til å søke hjelp! For jo flere som trenger hjelp, jo mer prekært blir det å faktisk skaffe til veie den hjelpen. Gi ikke opp. Glem ikke at det garantert er noen som er veldig glad i deg og vil savne deg noe helt forferdelig hvis du gir opp. Det er en viktig tanke å holde på ♥
Og nå mens jeg sitter her og skriver, runder vi midnatt. Jeg er stuptrøtt, og har egentlig lagt meg for mange timer siden. Men så ble jeg liggende å gruble. Og da fant jeg ikke søvnen. Og det gjorde jeg ikke forrige natt heller. Så jeg er kraftig på overtid her, og med et enormt søvnunderskudd. Jeg fant ut at beste løsningen var å skrive ut noen av tankene mine. Så det har jeg nå gjort. Og nå vil jeg forsøke igjen å finne søvnen. Kanskje virker det denne gangen? 😉 Tiden vil vise.
Ha en god natt alle sammen ♥♥♥
