Det er rart hvordan alt liksom alltid skal skje på en gang!
For eksempel, når det var konfirmasjon her forleden, så sto arbeidsoppgavene i kø. Og mange kom etterhvert for å hjelpe. Og når alt i grunnen var ferdig, da kom enda flere for å hjelpe. Men da var det litt for sent.
Konfirmasjonen ble gjennomført, og alle var fornøyde 🙂
Andre eksempler i livet kan man jo også ta. Som når korpset skal ha noe sosialt, så er det ofte dugnad i samme reset. Og det er jo alltid sånn at alle skal stille opp. Og vi vil jo gjerne stille opp også. Men jeg må innrømme at jeg er da bare et menneske…med litt dårlig energi til tider.
(Akkurat mens jeg skriver, hører jeg korpset har marsjøvelse.)
Det er også sånn med arrangementer jeg liker å gå på. Utrolig nok kommer alt det kjekke på samme tiden. Hvorfor ikke fordele det litt gjennom hele året heller? Neida….alt kommer oppå hverandre. Så blir det travelt. Veldig travelt. Eller jeg må gjøre vanskelige valg. Fordi jeg ikke har energi til å ha det så travelt.
Nå for tiden gjelder det beundrere!
Jeg synes de kunne blitt litt enige om å fordele seg litt. Jeg trenger jo beundrere hele året, ikke bare om våren. Men de er vel så våryre nå, at de ikke klarer å se skogen for bare trær 😉
Men når sant skal sies, så har det vært beundrere her helt siden nyttår. Og jeg har freidig tatt for meg, og datet 😉 Uten særlig suksess.
Ja, freidig er kanskje et litt feil ord. Begrenset håpefull er kanskje bedre 😉 For jeg har jo bestemt meg for at jeg skal gå videre med livet mitt. Jeg skal ikke dvele ved det vanskelige jeg har opplevd.
Men så er det jo det vanskelige å med å date da. Man har jo lyst at det skal klaffe. Og jeg har takket ja, til forskjellige dater. En om gangen. Ganske fort klarer man å luke ut dem man ikke føler kjemi med. Faktisk så kunne jeg luket de fleste ut på forhånd. For bare det å ha skrivekjemi betyr jo ganske mye. Og det har jeg slett ikke følt med alle. Men et par stykker har utmerket seg 🙂 Og den ene var da tidlig i vinter, hvor vi datet noen ganger. Helt til han plutselig ble taus. Da var det slutt på kjemien. Så viste det seg at han hadde fattet interesse for ei annen dame. Og gadd ikke informere om det nei. Så da ble jeg sittende der og fundere på hva som skjedde?
Jeg synes sånt er simpelt! Det går faktisk an å være ærlig og si ifra!
Nå den siste tiden har det også vært flere om beinet. Men de er alle sammen på en gang, selvsagt. Og vidt forskjellige mennesketyper. En er for ung. Og da mener jeg virkelig ung. Det er ikke noen fremtid for gamle meg med en som er på alder med sønnen min liksom 😛
En annen er veldig opptatt av sex. Og er overbevist om at han er fristende for meg.
Men så er det nå sånn da, at jeg har fått enormt god kontakt med en, som jeg har avtalt date med. Og jeg vil ikke blande sammen, så da blir alle andre dateforespørsler avslått. Så ærlig er jeg. For jeg er jo selv seriøs. Jeg ønsker virkelig å komme meg videre i livet. Jeg ønsker virkelig å kunne slappe av med en jeg er glad i, og ikke fyke rundt og date forskjellige.
Men denne mannen, bor i Bergen. Og der bor jo ikke jeg. Så da tenker jeg jo sånn, at siden ingen av datene i mitt eget distrikt var gode nok, så må jeg utvide horisonten litt, og søke videre utover 🙂
Som sagt, så gjort! 🙂
Og helgen etter 17. mai skal jeg til Bergen. Hovedsakelig for å gå på et singelarrangement. Men slår det sammen med en date. Jeg har jo hele helgen foran meg 🙂
Og jeg har en god følelse for dette akkurat nå.
Skrivekjemien er upåklagelig. Han er ikke ordknapp. Han er jo bergenser tross alt, og har et rykte å ta vare på 😉
Vi har pratet sammen i telefonen også. Og timene flyr avgårde….vips har vi pratet i 3 timer!
Nå gjenstår egentlig det endelige møtet. Daten. Det å stå ansikt til ansikt.
Jeg er veldig spent på dette. Jeg er ikke begrenset håpefull denne gangen. Jeg er veldig håpefull.
Tenk om dette er det rette?
Ja, det gjenstår å se. Men man kan ikke annet enn å være optimist, og våge seg utpå 🙂
Det er ikke noen hemmelighet at jeg har krympet kraftig i bredden.
Bildet til venstre viser meg på Tenerife i 2005. Bildet til høyre viser meg på 17. mai sist år, 2015. Det er altså 10 års forskjell på disse to bildene. Og jeg har ikke tatt slankeoperasjon 😉
Jeg har i hele mitt voksne liv raget 162 cm over bakken. Og vært fornøyd med det 🙂
Nå i disse konfirmasjonstider, har vi måttet få fikset bunader over en lav sko. Datteren min arvet en bunad fra min mamma. Og bunaden var for liten. For mammaen min har alltid vært liten, og nå er hun bitteliten 😉 Så en venninne av meg har sydd ny vest og stakk til den arvede bunaden. Og i den forbindelse, måtte vi jo ta en del mål.
Og da vi målte høyden, fikk jeg meg en liten overraskelse. For datteren min målte vi til å være 162 cm høy. Og det undret meg, for det er jo min høyde. Og datteren min er unektelig høyere enn meg!
Så da måtte vi jo måle meg også.
Og resultatet ble nedslående. Fra å være 162 cm høy i alle år, målte jeg nå 158,5 cm. Så når jeg nå snart skal fornye passet, må jeg nok endre litt på visse vesentlige punkter der 😉
Da jeg hadde bunaden min på meg, merket jeg dette, at den virket mye sidere enn den har vært før. Forrige år brukte jeg den ikke, for den var så enormt stor. Nå har jeg fått den sydd inn, og kunne gledesstrålende bruke den igjen. Og så viser det seg at jeg har krympet i lengden også, og bunaden er litt for sid.
Men det er vel en alderskonsekvens den krympingen der 😉 Så jeg runder litt opp jeg når jeg nå oppgir høyden min. Til 159 cm 😉 Og det bekymrer meg ikke så enormt heller. Er ikke så overrasket lenger når folk kommenterer at jeg er så liten, når de møter meg for første gang 🙂
Jeg er meg uansett jeg 😀
Og helt til slutt vil jeg minne på at jeg nå har en konkurranse gående.
Du kan lese om den ved å klikke på bildet her:
Det har allerede kommet inn flere bidrag, og mitt hjerte gleder seg veldig ♥
Jeg legger ut alle bildene jeg får inn i et innlegg etter fristen har gått ut, med nummer, og dere kan stemme frem det bildet dere selv synes fortjener å vinne. Er selvsagt ikke lov å stemme på seg selv…:)
18. mai skal resultatet være klart og vinneren kåres 🙂
Nå når alt konfirmasjonsstresset har roet seg, og jeg har greid å få fotfeste i hverdagen igjen, sitter jeg med planer om en ny fotokonkurranse igjen.
Tema vil være noe som er norsk eller har med Norge å gjøre. Men jeg har ikke helt klart å bestemme meg hvordan jeg skal vinkle det.
Dagen i dag blir litt avslappet den også. Solen er på plass, det er 21 grader ute, og jeg skal nå ut og suge til meg litt D-vitaminer. Og mens jeg gjør det, skal jeg tenke på konkurranse og på hva som vil være den riktige vinklingen 🙂
For et par dager siden satt jeg en morgen og kikket misunnelig på oppslagene om de to A-ha konsertene som skulle være denne uka. Og for moroskyld gikk jeg inn på billettsiden for å se om det tilfeldigvis kunne være noen billetter igjen.
Til min store glede var det noen billetter. Og jeg besluttet å unne meg det etter alt det strabasiøse jeg har vært gjennom i det siste. Og siden jeg ikke behøvde en dyr reise og et dyrt hotellopphold, fant jeg ut at jeg skulle unne meg dyre billetter istedet. Og kjøpte billetter til 2. rad, som var ledige.
Og for en opplevelse det var ♥ I går var jeg på konserten, jeg tok med meg Amalie, og vi benket oss på 2. rad, og nøt en fantastisk flott konsert med mine helter fra ungdomstiden.
Jeg var på konsert med dem i min ungdom, da de var ferske superstjerner. Og den gangen skuffet de ikke. Og det gjorde de ikke denne gangen heller.
Vi koste oss både jeg og Amalie.
Jeg fikk tatt flere fine bilder, både med mobil og kompaktkamera. Men her velger jeg å vise bildene jeg tok med kompaktkamera 🙂
Favoritten min i A-ha har alltid vært Magne Furuholmen. Men de er flotte og dyktige alle 3. De hadde med Anneli Drecker også, som cosanger, og det var nydelig å høre på ♥
I noen sekvenser sveipet kamera over publikum, og da opplevde vi å få se oss selv på storskjerm, siden vi sto så langt fremme. Morsomt det også 😀
Etter konserten kjøpte vi, jeg og Amalie, en genser på deling. Vi bruker samme størrelse. Men har ikke bilde av den her 🙂
Har du vært på A-ha konsert noen gang?
Hvem er din favoritt i A-ha?
Det er ikke hver dag jeg kan si akkurat det, at jeg er lykkelig sliten. Men etter denne helgen her, kan jeg virkelig si det. For nå er datteren min, Amalie, konfirmert og behørig feiret ♥
Det har vært en virkelig travel uke nå i forkant av konfirmasjonen. Og selve konfirmasjonsdagen, som var på lørdag, var vi først i seremonien, før vi deretter reiste til min nevø, som også ble konfirmert denne dagen.
Amalie konfirmerte seg Human-Etisk. Og det var nok et godt valg, selv om det da krasjet med andre ting.
Selve seremonien foregikk i Sandnes Kulturhus. Og Amalie var blitt spurt om å synge. Noe hun gjorde foran 600 mennesker, og rørte hjertene til alle og enhver. Det var stor applaus og jubel etter hun var ferdig. Jeg tror det var en litt surrealistisk opplevelse for henne. Og hun var veldig stolt og glad etterpå. Hun sang Imagine, akkompagnert av Stavanger og Sandnes ungdomsstorband.
Jeg hadde selv utstyrt meg med papirlommetørklær, fordi jeg visste jeg ville felle noen stolte mammatårer.
Det var ikke lov å fotografere, fordi det kunne virke forstyrrende. Men jeg snek meg til å knipse et bilde likevel. Og tror nok ikke jeg forstyrret en eneste sjel.
Etter seremonien var det en stolt og glad Amalie som sto og ventet sammen med sin venninne og medkonfirmant, Embla 🙂
Amalie fikk en stor bukett roser som takk for sin opptreden.
I konfirmasjonen til min nevø, Thomas, ble vi servert koldtbord og gode kaker. Og vi storkoste oss sammen med alle de andre gjestene, hvor vi kjenner de fleste mer eller mindre 🙂
Jeg kjente da virkelig hvor sliten jeg var, når jeg kunne sette meg ned og bli oppvartet. Jeg klarte å senke skuldrene mine, og slappe helt av.
Det ble noen hyggelige timer der.
Amalie og Thomas, to flotte konfirmanter ♥
Søndagen opprant med fint vær, og vi var klar for selskap.
Jeg var selv litt høy på alt stresset som hadde vært de siste ukene, og kjente at det verket i hver eneste fiber i kroppen. Men det gjorde ikke noe. Jeg var så glad på min datters vegne, at jeg hadde klart å lage til fin stemning og omgivelser til hennes konfirmasjonsfest.
Fargen hun hadde valgt, var lys blå. Og det hele dannet en myk og fin harmoni.
Jeg hadde laget sanghefte, med masse fine bilder av konfirmanten inni. Og det gledet meg at alle sangene ble sunget av alle sammen, med liv og lyst 🙂 Veldig kjekk opplevelse.
Konfirmanten selv førte flittig opp alle gavene hun fikk. Hun har på seg en arvet bunad etter sin mormor. Et vakkert klesplagg som hun er veldig stolt av 🙂
Jeg hadde bestilt Tapas. Og den smakte utmerket. Et godt valg av konfirmanten. Alle spiste, selv om noen var litt skeptiske med det samme. Det var mer enn nok mat til alle, man kunne vel nesten hatt dobbelt så mange gjester. Men vi var altså 20 til bords.
Mellom maten og kakene ventet vi besøk av en hel gjeng i blå og svarte uniformer. Vi tuslet oss ut i gårdsrommet, som vi hadde holdt så bilfritt som mulig.
Og så på den avtalte tiden, hører vi musikk som er på vei i vår retning. Og der dukker Hana skolekorps opp, for å spille for konfirmanten.
Jeg synes det er en veldig fin tradisjon, at korpset spiller for sine egne konfirmantmedlemmer. Og både musikk og drill stiller opp. De er så mange, at alle ikke fikk plass i gårdsrommet engang 🙂
De underholdt med en 2-3 melodier. Og det hele var rørende og vakkert. Det var noen tårer som trillet da kan jeg fortelle.
Da de var ferdige, fikk Amalie overrakt en gave, og det vanket gode klemmer….
……og is 🙂
God prat ble det også, før korpset marsjerte videre til neste konfirmant.
En utrolig fin opplevelse for alle oss som var her.
Etter musikken hadde broren min en liten photoshoot med alle ungdommene. Jeg fulgte på, og knipset litt selv også. Broren min tok på seg rollen som fotograf denne dagen, og tok mange fine bilder. Men jeg har ikke fått dem enda. Han har nemlig reist til Shetland, og blir borte en stund.
Flotte unger/ungdommer i sin fineste stas ♥
Kaker var det også mer enn nok av. Og jeg sitter fortsatt og spiser kaker. Men har fryst noen da 🙂
Kaken i forgrunnen her, er bakt av meg selv 🙂
Nesten så det var litt trist å kutte det fine bildet, men kaken smakte heldigvis godt den 😉
Etter gjestene var gått, kom vi på at vi ikke hadde fått tatt familiebilde. Så da rigget vi til kamera igjen, og tok noen bilder av oss 3 🙂
Det ble ganske fullt på gavebordet 🙂
Og til slutt kunne vi ganske utmattet gå til sengs, fornøyde etter en veldig vellykket dag 🙂
