I dag har jeg fått en oppfordring av Frodith, til å skrive og fortelle om hvorfor jeg er heldig. Og for meg, så er nettopp det et fokus, for å klare å holde på humøret og forstanden, oppi alt hverdagsstresset man ellers har 🙂
Jeg har alltid vært heldig, for jeg er født i verdens beste land ♥ Man kan klage så mye man vil om ting og tang her i landet, men fakta er at vi er heldige som har muligheten til å bli syk eller på annen måte komme i uføre, og fortsatt få hjelp. Vi er heldige fordi vi (vanligvis) har 4 årstider og en variert og vakker fauna. Og vi er heldige fordi vi får lov til å være selvstendige individer, alle som en 🙂
Jeg er heldig som etter en del prøving og feiling, har fått to flotte barn, gutt og jente, som jeg er uendelig stolt av, og enormt glad i ♥
Jeg har en fantastisk lillebror, med kone og 3 barn, og vi har et godt samhold.
Jeg er heldig som har hatt 2 foreldre som har elsket meg grenseløst, og som jeg selv også har fått elske.
Jeg er heldig som har fått være meg selv, med mine feil og mangler, og gode egenskaper.
Jeg er heldig som har et nettverk av venner, både in real life, og på nett, som er med på å gjøre min tilværelse fargerik og levende.
Jeg er heldig som kan både skrive, lese og fotografere. Noe som gjør at jeg har følelsen av å kunne bidra 🙂
Jeg er så glad for at jeg har oppdaget turgleden, beste trimmen i verden 🙂
Jeg er så glad for at jeg både kan se, høre, smake og føle.
Jeg er glad for at jeg får leve livet mitt, uten for mye innblanding 🙂
Jeg er uendelig heldig som har evnen til å finne glede i de små ting. Det er det som gjør livet til en dans 🙂 Og over alt finnes de små ting, som gir store gleder ♥
Og så er jeg heldig, som kjenner til vakre mennesker, som kan få denne oppfordringen videre, til å fortelle om seg og sine heldige ting i livet ♥
Og den oppfordringen går til: Natheless, Utifriluft og Maikensnattblogg 🙂 (Om dere 3 har fått oppfordringen fra andre allerede, så er jo det bare kjekt, da gleder jeg meg til å lese)
Så har jeg jammen havnet bakpå igjen med blogglesing. Rekker visst ikke alt mulig for tiden. Forsøker å leve litt, være med på aktiviteter og sånt. Og etterpå er jeg så sliten at jeg har ikke orket så alt for mye.
På søndag drev en død hval opp på en av strendene her i distriktet. Og der ble det jo derfor en del trafikk kaos. Selv hadde jeg andre planer denne dagen. Hvor jeg dro ut til et fyr ute langs Jærkysten. Der møtte jeg turgruppen jeg er medlem av. De var og gikk tur. Selv nådde jeg ikke turen. Og var heller ikke i den største formen til tur. Men nydelig vær var det, og jeg og datteren min slo oss sammen med dem når de hadde pause.
Om kvelden gikk jeg tur med en venn. Men der tok jeg ingen bilder 🙂
På mandagen gikk jeg en tidlig morgentur. Det lå nemlig et vakkert tåketeppe over Hanadalen og Vatne. Og jeg besluttet å gå opp til Ulvanuten for å forevige dette på kameraet mitt 🙂
Her et bilde tatt i retning Vatne. Jeg synes det var helt spesielt med dette tåketeppet. Akkurat som det er et vann, med en øy midt uti 🙂
Etter denne morgenturen dro jeg og datteren min for å se den døde hvalen. Og se på når de skulle slepe den ut i havet og senke den.
Ikke akkurat noe lystig syn, men fascinerende likevel. Her holder de på å feste linen, etter at den har røket to ganger i forsøket på å slepe hvalen ut. Men etter denne gangen lyktes de. Såvidt jeg har hørt, var dette en spermhval.
Om kvelden i går, gikk jeg på strikkekveld i regi av en gruppe jeg er med på, på Facebook. Det var første gang den ble arrangert, og det var veldig koselig.
I dag har jeg vært på en lang tur med en av turgruppene jeg er med i. Det var i en skog langt ute på Jæren 🙂 Veldig fin tur, og litt for lang for meg akkurat i dag. Var skikkelig sliten etterpå. Men angrer ikke 🙂
Stien var variert, både grus, skogbunn, stein og utmark. Og her og der hadde trærne vokst utover stien. Veldig fint område. Likte å gå tur her 🙂 Det var også et historisk preg her. Men det refererer jeg ikke til nå 🙂
Etter dette har jeg vært såvidt hjemom for å hvile litt, og spise middag, før jeg dro ut på café med en venninne 🙂 Alt i alt en veldig fin dag. Og nå er jeg veldig sliten 🙂
Og innimellom alt, driver jeg og henter inn anbud til å pusse opp deler av stuen min. Litt arbeid det også 🙂 Men kommer til å bli både dyrt og fint når det er gjort. Jeg har ikke tatt noen avgjørelse enda 🙂
Så har jeg lest litt blogg, men ikke kommentert så mye. Må innom og kikke, helst på sene kvelder, når jeg egentlig ikke burde hatt på PC’en engang. Men sånn er det når det er travle tider 😉 De siste nettene har jeg også fått sovet ganske bra. Jeg har gjort litt om på en av rutinene. Jeg valgte å ta innsovningstablettene akkurat idet jeg går på badet. Og så går jeg rett til sengs. Selv om tablettene skal tas 1-2 timer før leggetid (som jeg tidligere har gjort etter anbefalingene). Dette her med å ta de rett ved leggetid, ser ut til å fungere bedre. Men skal prøve det ut litt mer. Føles som luksus å ha sovet to hele netter uten å ha våknet flere ganger. Det kan jo være tilfeldig, men jeg håper jo at jeg har funnet min løsning på akkurat det. Får krysse fingrene å håpe på det beste 🙂
Ellers ønsker jeg alle en fortsatt fin uke 🙂 Jeg titter innom bloggene deres rett som det er, selv om jeg ikke alltid har overskudd til å kommentere. Kjekt å lese og følge med likevel ♥
Ja, ikke vet jeg hvem det kan være, men mistenker veldig at jeg er i den kategorien i alle fall. Etter å ha reflektert litt over de siste årenes hendelser, har jeg kommet frem til at jeg vet ikke hvem jeg forsøker å lure, men mest sannsynlig er det meg selv.
Det der med å være selvbedragersk, kan jo på en måte sees positivt på i noen tilfeller. I alle fall når jeg tenker på helsa mi.
Jeg er nemlig en ukuelig optimist. For det meste altså 😉 For når det gjelder helsa, så har jeg forsøkt en del forskjellig. Og hver gang jeg prøver noe nytt, så er jeg så utrolig sikker på at dette er tingen. Og jeg setter lystig i gang. For jeg vet at dette her vil føre rette veien. Det vet jeg alltid.
Helt til en viss tid har gått, og jeg ikke merker noen endring i det hele tatt. Da føler jeg meg litt lurt.
Jeg har forsøkt en del. Jeg har forsøkt forskjellige dietter f.eks. Uten resultat. Jeg har forsøkt å gå tur. Der har det jo kommet et veldig positivt resultat, nemlig at jeg ikke så lett blir deprimert lenger. Jeg kan bli tungsindig, men ikke direkte deprimert. Men energien er like fraværende likevel. Og etter hver tur, trenger jeg tid på å hente meg inn igjen. Det synes ikke så godt for utenforstående. Jeg tror nesten du måtte ha vært i min kropp for å kjenne det. Det er en sånn indre verk, som jeg ikke klarer å forklare. Den verken har jeg mye, også når jeg ikke går tur.
Og der følte jeg nok at jeg kom til kort da jeg var hos spesialisten. For hvordan forklare dette, til en person som ikke har opplevd det selv? Det er jammen ikke lett.
Men han satte meg også på et program, som jeg nå har fulgt i halvannen måned. Jeg var optimist. Visste at nå var min tid kommet, som ville bety en positiv endring for meg.
Jammen sa jeg smør! 😛
Jeg har fått økt dosen på stoffskiftemedisinene mine. Så langt har jeg ikke opplevd hverken positive endringer, eller de “skumle” bivirkningene. Jeg fikk også noe å sove på. Der har jeg forsøkt litt forskjellige måter. Men uten resultat. Jeg sover akkurat like lite, og like urolig. Og jeg er akkurat like trøtt. Faktisk har jeg vært mer trøtt og sliten denne siste halvannen måneden enn før. Men det kan selvsagt være tilfeldig, siden mye har skjedd i livet mitt på den korte tiden.
Så joda, ikke fritt for at jeg føler jeg lurer meg selv noen ganger.
Så er det denne hjertedøren da, som jeg fortalte i dette innlegget at jeg hadde lukket. Jeg er sikker på at jeg er den mest naive personen på jord også. For joda…lukke hjertedøren, det er en smal sak. For alle andre enn han! Det fikk jeg bevist for meg selv her om dagen.
Helt klart så har jeg lukket den døren ja. Ingen ny mann trenger å kommer her og forsøke. Da skal han jammen ha noe veldig spesielt å fare med. Og sånn har det i grunnen vært helt siden i vår. Helt siden jeg møtte den som klarte å åpne igjen, etter forrige gang den døren var lukket. Men altså, det der med å forkynne at jeg hadde lukket den døren, der lurte jeg meg selv godt altså! For helt sånn var det jo ikke, når det kom til stykket.
Så er jo spørsmålet: Hvor lenge skal jeg fortsette med dette bedrageriet? Har det noe formål i det hele tatt? Jo, det formålet med positivitet og optimisme i forbindelse med helsen min, det må jeg vel holde på. Selv om det av og til føles uendelig bortkastet. Men det der med kjærlighet og hjerter osv., det er jeg ikke så sikker på altså. Jeg føler nok at det ikke bare er bortkastet, men også at jeg dummer meg ut. For her sitter jeg, så selvhøytidelig, og forteller til alle sammen, at jeg har blitt kald og kynisk når det gjelder menn og kjærlighet. Jeg forteller det, så jeg tror det selv til og med. Men så feil kan man ta!
Jeg er ikke kald og kynisk. Jeg er bare i en vanvittig berg- og dalbane fortsatt. En hvor loopene er bratte og nådeløse. En hvor jeg rett og slett bare lukker øynene, og tenker at det får bære eller briste. Ja, sånn er det nå. Det får bære eller briste, samme hvor vondt det gjør. Og etterpå, når jeg er ferdig med å feile, da kan jeg lukke døren skikkelig igjen, vri om nøkkelen, og gjemme den godt 🙂
Bildet tok jeg av en stabel kasser jeg gikk forbi, på Rhodos.
Ombord i flyet hadde vi fått tildelt hvert vårt sete mot midtgangen, på rad 2. Det skulle vise seg å være en rimelig spennende plass å sitte 😛 Jeg hadde et eldre ektepar ved siden av meg, hvor damen satt i midten, og mannen ved vinduet.
Foran oss kom det en gjeng som ikke var av den helt standard sorten. 4 damer, med to psykisk utviklingshemmede ungdommer. Beleilig nok ble ungdommene plassert på hver sin side av midtgangen, med 2 voksne hver. En gutt, og en jente. Jenta havnet på min side av midtgangen. Jenta hilste pent på alle som kom ombord. “Hei hei” sa hun 🙂
Da flyet hadde lettet, begynte jenta å bli utålmodig. Akkurat hva det dreide seg om, aner jeg ikke helt, men antakelig ville hun ikke sitte stille i setet i nesten 4 timer kan jeg tenke meg. For hun begynte i alle fall å røre på seg, for å si det pent.
Jeg er ikke redd for å fly, heldigvis. Og ikke lar jeg meg skremme så lett heller. Men dama som satt ved siden av meg, følte seg nok ikke like trygg. For jenta ble såpass uregjerlig, at hun hylte og skrek, og kastet seg frem og tilbake i setet av full kraft, og hun kastet seg mot flyvinduet, mot veggen foran, og 3 voksne måtte til for å holde henne fast fra å gå ut i midtgangen og gjøre som hun ville. Dama ved siden av meg, begynte etterhvert å holde seg fast, og drikken de hadde på brettet foran seg måtte de holde fast. Og damen mumlet halvskremt og foraktelig, at sånne mennesker burde ikke få lov til å reise med rutefly. De er en fare for sikkerheten.
Etterhvert roet jenta seg, for en stund.
Jeg fant frem boken min som jeg holdt på å lese. Tenkte at jeg skulle få tiden til å gå.
Denne boken leste jeg i mens jeg koste meg i solen også 🙂
Og det må jeg bare si, sånn husmorromantikk, der overlates ikke mye til fantasien lenger!
Jeg satte meg godt til rette i flyet, og fant frem til siden hvor bokmerket var på plass. Og begynte å lese. Og guuuud så spennende det var. Og ikke minst, småpinlig, om noen andre hadde sett hva jeg satt og leste på 😉
Dessverre gikk jo dokøen forbi akkurat der hvor jeg satt. Så jeg satt og leste i smug, nesten med boken igjenlukket. Såvidt jeg klarte å lese bokstavene 😉
Jenta i setet foran fikk også lov til å gå på do. Da ble hun glad da 😀 Og etterpå fant hun sånt et fint sete å sitte i, hvor hun ikke fikk lov å sitte. Nemlig der hvor kabinpersonalet har sine plasser. Jeg fulgte med med et halvt øye, observerte alle måtene de forsøkte å få henne til å sette seg på sin egen plass. Til slutt lyktes de.
Så ble det baluba igjen etter en stund, hvor hun på ny begynte å hyle og skrike. Men jeg registrerte det nesten ikke. Jeg var fordypet i erotikken i boken jeg leste i. Men med et rykk ble jeg revet ut av bokverdenen, da jenta begynte å kaste gjenstander bakover, i sin “rabiate” oppførsel. Heldigvis bare myke ting. Og da oppfattet jeg at dama ved siden av meg, var ganske blek, og spurte de damene foran om de kunne forhindre jenta i å dunke i vinduet, tenk om glasset ble knust?
I et ganske sprøtt øyeblikk tenkte jeg at jeg kanskje burde tilby damen ved siden av meg, å få lese litt i boken min. Da er jeg ganske sikker på at hun hadde villet endre fokus. For det som sto i boken var temmelig heftig hett, uten blygsler. Men så kom jeg til sans og samling igjen, og besluttet at hun kanskje ville blitt enda reddere da 😉
Ganske mange ville og utemmede øyeblikk senere, kunne vi heldigvis lande på Stavanger Lufthavn, og både vi og flyet var like hele.
Men ikke et eneste øyeblikk var jeg redd. Jeg føler det er ganske trygt å fly. Men man kan jo selvsagt ikke vite hva andre mennesker ombord kan finne på å gjøre.
Jeg beundrer de som reiste med de to ungdommene. De hadde en krevende jobb med disse to. Og var uendelig tålmodige. Jeg kunne ikke hatt en sånn jobb selv. Det er ganske sikkert.
Jeg synes nok at det var litt vel mye oppstyr med denne jenta da. Og det kan faktisk skape utrygghet blant andre passasjerer. Og derfor er jeg på en måte litt uenig i at disse skal få reise med fly på denne måten. Men hvilke andre løsninger finnes egentlig? Og jeg synes jo det er kjekt at de også kan få dra på tur. Selv om de ikke er som oss andre.
Det er nok kanskje noe som kunne blitt debattert ned og opp og i mente, men likevel, det spørs om man ville blitt enige.
Alt gikk jo bra, og det skal jo noe til å knuse et sånt flyvindu. Så jeg følte meg aldri utrygg, sånn rent bortsett fra at jeg jo kunne fått noe hardt og vondt i hodet da 😉
Liker du å fly? Føler du deg noen gang utrygg i lufta?
